På 50-tallet kalte man Uruguay for Sør-Amerikas Sveits; her hadde kvinner hatt stemmerett siden 1916, skolene var gratis og obligatoriske, analfabetisme ikkeeksisterende og åttetimers arbeidsdag var innført. Trygdesystemet var godt utbygd. I motsetning til sine naboland hadde ikke militærkupp preget historien, men i 1973 skjedde det. I det vesle landet med under tre millioner innbyggere overtok det militære regimet den politiske taktstokken. Hver fjerde familie emigrerte eller søkte asyl som flyktninger i andre land. Mange havnet i fengsel som politiske fanger. I 1979 hadde Uruguay flere politiske fanger enn noe annet land i verden. Mange fikk asyl i Norge.

I 1985 var landet i en håpløs økonomisk situasjon, og de militære overlot gradvis mer makt til de sivile. Den viktigste årsaken til at de militære var villige til å overlate en del av makten til de sivile igjen i løpet av 1985, var Uruguays meget vanskelige økonomiske situasjon som blant annet skyldtes devalueringer hos landets viktigste handelspartnere, Argentina og Brasil. Landet måtte i 1983 be internasjonale kreditorer om å omstrukturere den 2,7 milliarder dollar store utenlandsgjelden. Den var så stor at den innebar en gjeld pr innbygger på ca. USD 3.000. Minstelønnen på den tiden var USD 200 pr. mnd. En journalist kalte utenlandsgjelden for "demokratiets aids ", eller HIV virus for demokratiet.

I 1984 holdt man de første frie politiske valg og flyktningene begynte å vende tilbake fra sine eksilopphold i utlandet. Den nye presidenten J.M. Sanguinetti, som var utdanningsminister rett før militær kuppet i 1973, og som ble presidenten igjen etter siste valget i 1994, la kort tid etter valget i 1984 et forslag på bordet som innebar at de militære som hadde deltatt i brudd på menneskerettighetene under juntatiden ble fritatt fra straff. Dette førte til at menneskerettighetsorganisasjoner, fagforeninger og mange politiske grupper krevde folkeavstemning om forslaget. De samlet inn de nødvendige 550.000 underskrifter og avstemningen ble gjennomført i april 1989. Et flertall på 53% godkjente fritak for straff. At de fleste blant våre medborgere hadde valgt å "tilgi" diktaturets overtramp etterlot hos meg og mange andre som jeg kjenner en følelse av forstyrret realitetsopplevelse. Av uruguayanske flyktninger bosatt i Norge, valgte ca. 65 prosent å vende tilbake. Deriblant jeg og familien min. En tredjedel av dem er nå tilbake i Norge igjen. Overgangen ble for stor. Demokratiet er begrenset. De som deltok i undertrykkelse og tortur sitter fremdeles i de samme posisjonene som de hadde under diktaturet. Pr. i dag bor 12 % av Uruguays befolkning fortsatt i andre land. Tilsammen har Mexico 5 % av sin befolkning bosatt utenfor og Tyrkia 5,5% .

Jeg kom som kvoteflyktning til Norge i 1979 sammen med mine barn som da var 4 og 6 år gamle. Jeg dro tilbake til Uruguay i 1985 og ungene var da 10 og 12 år gamle. Det var jeg som valgte å reise tilbake. For meg var forventningene til demokratiet at det ville gi meg muligheten til å gjenoppta det livsprosjektet som var blitt brutt p.g.a. diktaturet. Jeg ville forsøke å bygge opp landet, få et rikere familieliv og gjenoppta kontakt med gamle venner. For barna var det å kunne utvide sin lille kjernefamilie viktig. Det innebærer å ha kusiner og fettere, tanter og onkler og bestefar og bestemor som kunne fortelle eventyr, ta dem på fisketurer, på badeturer o.l. Mye av dette hadde barna forventninger om selv, og en del var motivasjon fra oss voksne med utgangspunkt i de tingene familien savnet i sin eksiltilværelse og som ungene lengtet etter når klassekamerater dro på besøk til besteforeldre til jul og i sommerferien.

For meg som hadde avbrutt min utdannelse i Uruguay under diktaturet, og som hadde tatt en utdanning i Norge, var ønsket at demokratiet ville gi meg muligheten til å bruke mitt fag i hjemlandet, og å kunne bringe med meg mine erfaringer fra Norge. Tilbakereisen var også en mulighet til å omgjøre det valget som diktaturet hadde tatt for meg ved å tvinge meg til å flykte og søke asyl. Dette gjorde at oppholdet i Norge ble sett på som noe midlertidig og til syvende og sist påtvunget av selve diktaturet.

Jeg ble overrasket over hvor vanskelig det var å finne arbeid og hvor vanskelig det var å komme inn i systemet igjen. Jeg kjente ikke omfanget av det økonomiske kaoset i landet og ble overrasket over hvor godt propagandaen fra diktaturet hadde festet seg i befolkning. Diktaturet hadde passet på i alle år å formidle at de som satt i fengsel av politiske grunner hadde gjort noe slik at de fortjente å bli straffet.

Femten års diktatur hadde gitt spire til mistenksomhet mellom oss som vendte hjem og resten av familien. Det lå i luften at vi som dro i eksil avvek fra det som en god middelklassefamilie kan forvente av sine medlemmer. Jeg ble konfrontert med en del familiemedlemmer som bebreidet meg fordi de hadde opplevd skam ved å ha en i familien som var sosialist, en som hadde vært i fengsel og som kom svært så tomhendt tilbake fra Europa. De påtok seg ubevisst rollen som diktaturets anklagende pekefinger.

Det største problemet var å finne arbeid. På grunn av den økonomiske situasjonen var det høy arbeidsledighet i landet og som politisk flyktning hadde jeg ingen ferske arbeidsreferanser å vise til. Jeg fant et merkelig system der det var nødvendig med et nettverk for å få arbeid. Det ble også krevd anbefalinger fra et av de to mektigste politiske partier i Uruguay. - Fra personer som i utgangspunktet ikke hadde noe med min personlige historie å gjøre, men som derimot på en måte var årsak til at jeg måtte forlate landet. For meg som hadde vært borte ganske lenge og som hadde reist ganske ung derfra, ga dette en følelse av avmakt selv om jeg kunne språket. Det ble slik at forandringer i de sosiale koder gjorde at den kjente verden var blitt ukjent allikevel. De som var blitt igjen i Uruguay oppfattet Europa som et økonomisk lykkeland. De var ikke forberedt på slektninger som vendte hjem med dårlig økonomi og med behov for hjelp - også økonomisk.

Mange voksne mente at barna var blitt for "norske" og barna følte at tanter og onkler ikke klarte å sette seg inn i deres situasjon. De ble kritisert fordi de ikke hilste skikkelig og fordi når de deltok i familiemiddager hadde egne meninger om saker og ting. Dette ble påpekt som uhøflig, fordi skikken var at barna skulle sees men ikke høres. Slektninger kritiserte meg for å ha oppdratt ungene for selvstendige. Samtidig var det krav om at jeg skulle underholde ungene totalt og det ble ikke godt mottatt at ungene f.eks. gikk på torget for å handle grønnsaker. Dette ble nesten sett på som en form for utnyttelse og det stemte dårlig med den rollen som barna skulle ha i den uruguayanske middelklasse. Det at ungene kunne være hjelpsomme og arbeidsomme ble sett på som nesten " skadelig". Det ytre var også ganske viktig. Ungene ble kritisert fordi de ikke brydde seg om å pynte seg, ikke hadde pusset skoene sine eller strøket blusen til familiemiddagen.

Jeg opplevde det som vanskelig at det ikke var så mye kontakt med familien som vi hadde forventet. Med venner var det i mange tilfeller slik at vi hadde vokst fra hverandre. Stort arbeidspress for å overleve ga heller ikke mye tid til å skaffe seg nye venner eller pleie de gamle.

Min erfaring med ungene mine - som hadde bevart morsmålet - var at de klarte seg atskillig bedre enn de andre barna som ikke hadde bevart språket mens de levde i eksil. Skolesystemet var ganske annerledes. Disiplinen i skolen er ganske streng, lærerne skal omtales på en høflig måte og man er ikke på fornavn med dem tilfelle er i Norge. Barna må bruke skoleuniform. Fra første klasse lærer barna løkkeskrift og det stilles store krav til presentasjonen i skolebøkene. Det er mellom 28 og 30 elever i hver klasse.

Barna får karakterer fra første klasse og de risikerer å repetere et klassetrinn hvis de ikke klarer det med tilfredsstillende karakter. Skolelokaler var ikke vedlikeholdt på lenge, bøkene var gamle og det fantes lite motiverende i undervisningen. Skoleundervisningen var delt opp på en slik måte at lærerene ikke kunne sette sitt preg på klassene. Undervisningen var temmelig fantasiløs og det fantes ikke ressurser til noen ting. Det skjedde ofte at de f.eks. ikke hadde ball til gymnastikktimen. Laboratoriet på ungdomsskolen hadde ikke nok materialer og praksis var ganske redusert av den grunn. Skolen krevde mye faglig av ungene og den sosiale delen var også en stor utfordring.

Barna forventet å komme til et land der de skulle bli sett på som likeverdige medborgere,

men istedenfor opplevde ungene ofte avvisning på grunn av min fortid. Dette ble som et nytt stigma for dem.

Ungene opplevde også at deres klassekamerater var veldig opptatt av å ha nye klær og av det ytre. Ungene mine måtte bruke de klær som vi hadde tatt med oss fra Norge, en del var kjøpt på loppemarked. Dette understreket at de kom fra et annet sted. Diktaturet hadde klart å få befolkningen opptatt av ytre verdier. Fordi det er så store forskjeller, blir både voksne og barn opptatt av å vise at de har bedre råd enn det som faktisk er tilfelle. Muligheten for å falle nedover på den sosiale rangstigen er alltid tilstede og det skaper frykt hos mange.

Det er ganske paradoksalt fordi mange som jeg kjenner vil heller ikke tillate barna å arbeide med hendene. Det ser ut som om det har skjedd en stor forandring i de siste 30 årene. Selv om de selv er etterkommere av innvandrere som var arbeidere, blir arbeid med hendene nå sett på som noe mindreverdig, særlig blant middelklassen. Foreldrene blir sett på som allmektige forsørgere, slik såpeoperaer fra USA og Venezuela formidler det. Idealene som blir formidlet er overklassefolk uten forpliktelser og ungdommer som skal være en slags "pynt" for familien og som bare kan nyte livet.

For barna var det også et sjokk å komme til et samfunn med så store sosiale forskjeller. Mens barna i Norge hadde lært at alle er like eller likeverdige var den virkeligheten de møtte en annen. Å tro slikt ble opplevd som naivt. Barnas omgangsformer bar preg av dette og det ble ikke sett på som negativt å utnytte hverandre. Det å møte andre verdier enn det de var vant til skapte vanskeligheter for ungene. De hadde lært at man for eksempel ikke skal slå dyr, at man kaster søppel i søppelbøtta, ikke stjeler, at man skal snakke sant, ikke kaste sigaretter på gulvet inne o.l.

Det ble forventet at guttene skulle like å skyte fugler med stein i en strikk eller kaste katter fra taket på et hus for å se hvor mange liv de hadde. I Norge hadde barna opparbeidet seg en annen økologisk bevissthet enn det som diktaturet hadde tillatt i de siste 15 årene i Uruguay og dette hadde satt sitt preg på de sosiale koder.

Etterhvert oppdaget jeg omfanget av problemet og situasjonen. Barna opplevde å komme til et land hvor deres mor ikke ble annerkjent, men umyndiggjort av økonomiske og ideologiske årsaker. Å ha vært i fengsel og ha levd i eksil ble sett på som et tegn på at man ikke hadde helt rent mel i posen og i hvert fall at en ikke var nøytral. Å uttale seg i det hele tatt mot myndighetene ble sett på som et tegn på en dårlig politisk holdning. Dette stemte dårlig overens med en lærer som forventes å ikke ha noen politisk eller religiøst utadvendt holdning slik det står i skoleloven, og jeg følte meg mistenkeliggjort. Det var slik at under diktaturet ble alle lærerne som opponerte mot regjeringen sparket ut, selv lærerhøyskolen var stengt i en lang periode og fagforeningsaktivitet var forbudt blant lærerne.

Under diktaturet ble de fleste av disse lærerne pensjonerte og bare noen få fikk jobben tilbake etterpå. De fleste lærerne som ble ansatt under diktaturet er fortsatt i virksomhet i Uruguay i dag. Mange av de uruguayanske barna som hadde blitt i hjemlandet var preget av diktaturets hjernevasking av befolkningen i alle disse årene og mange mente at de som dro i eksil var feige og ikke våget å bli i landet under diktaturet. Skolekameratene visste ikke at det fantes barn som hadde forsvunnet, at mange folk hadde sittet i fengsel og at mange av disse hadde forsvunnet i løpet av diktaturet. Dette ga lite grunnlag for likeverdige vennskapsforhold med skolekamerater. De litt eldre som gikk på ungdomsskolen viste ikke særlig interesse, anerkjennelse eller kjennskap til den virkelige historien i deres hjemland.

Det å leve fra dag til dag uten å kunne legge planer for fremtiden var slitsomt, og jeg ble konfrontert med å ikke ha mulighet til å betale for legebesøk. Forholdene i det offentlige helsevesenet var forferdelige. Fordelingen av midler til det offentlig helsevesen har vært svært liten i landet siden slutten av 60 tallet og dette førte til at vi måtte være medlem av en privat helseforsikringskasse for å få assistanse. Dette hadde ikke jeg råd til - hverken for meg selv eller for ungene.

Etter nesten 6 års forsøk på å oppnå en stabil tilværelse i Uruguay, bestemte vi oss som familie å komme tilbake til Norge. Denne gangen deltok ungdommene selv i avgjørelsen. Selv om ungene noen ganger har anklaget meg for å ha reist fra Norge den første gangen, ser det ut som balansen er positiv. Ungene oppleves som tryggere på foreldrenes bakgrunn og de er glad i det landet som de ble født i. De liker å skrive til sine venner i Uruguay, å planlegge reiser dit og å spare penger til det. Dette er noe som bidrar til god identitetsfølelse. Jeg opplever at ungene er blitt mer lik meg på den måten at de liker musikken, savner steder og ting på samme måten som jeg gjør. Det virker som om de klarer å "integrere " begge landene i sitt indre kart.

Jeg opplever tryggheten i arbeidslivet og muligheten til å påvirke min tilværelse som den store forskjellen mellom Uruguay og Norge. Jeg føler at jeg får muligheten til anerkjennelse for den jeg er og at jeg får lov å vise hva jeg kan. Noe av det samme opplever de andre voksne som dro og har kommet tilbake til Norge igjen.

Når det gjelder sosiale kontakter i Norge, føler jeg meg godt integrert. Jeg har både norske, søramerikanske og spanske venner som gir meg en god identitetsfølelse. Det tok naturligvis en tid å kunne tilpasse seg og gjenopprette gamle relasjoner og etablere nye, men etter en tid klarte både jeg og ungene å føle oss godt til rette igjen.

Ungene hadde idyllisert en del om tilbakereisen til Norge. Det krevdes litt når det gjaldt å ta alle de nødvendige eksamener i ungdomsskolen og gymnaset og få godkjent alle dokumenter som var skrevet på spansk. Vi måtte alle bruke mye tid for å ajourføre oss faglig. Dette var en stor belastning for ungene som 5 år før hadde gått igjennom akkurat den samme prosessen, da de prøvde å tilpasse seg det uruguayanske systemet.

I dag er ungene godt igang med studier som er meningsfylte for dem og som de selv har valgt. Det virker som de har klart å gjøre noe godt ut av alle de påkjenninger som de har vært igjennom.

Jeg tror at uansett hvor vi befinner oss kan vi oppleve å ha nostalgiske minner om det stedet vi har forlatt. Likevel kan man ikke leve på mer enn ett sted av gangen. Jeg synes også at det er viktig å gjøre en innsats for det landet jeg har valgt å bo i. Noen har kalt denne situasjonen for Ulysses` forbannelse. Ithaka var ikke det samme som før Ulysses dro i eksilet og også han hadde forandret seg mye da han kom tilbake til Ithaka. Psykologen Amalia Carli uttrykker det slik: " Som Ulysses er flyktningen fanget i en forbannelse. Aldri kan flyktningen komme tilbake til det stedet han/hun forlot, til de mennesker som var der da. Som Ulysses har flyktningen en tendens til å fryse ned fortiden og et ønske om å komme "hjem" til det som var, men det er ikke mulig. Denne smertelig sannhet gjelder oss alle: vi kan aldri komme tilbake til det mennesket vi har vært, til de omstendighetene vi har "eid" en gang."(Carli 96) .

Ja, hvis jeg hadde klart å få en stabil jobb eller hvis jeg hadde klart å tilpasse meg situasjonen med å bo trangere, ha en økonomi fra dag til dag uten å kunne legge planer for fremtiden, tåle å ikke ha penger til lege og ikke minst for ungdommene å klare å innrette seg til et liv uten studiemuligheter. Det er slik at mange ungdommer med gymnas opplever å bli ansatt for 3 måneder av gangen uten noe mulighet for fast arbeid. På denne måten slipper arbeidsgiveren å betale de sosiale rettigheter det innebærer å ha en fast ansatt.

Ja, hvis jeg hadde klart å jobbe med noe annet og resignert og akseptert å ikke få lov til å bruke min utdannelse i jobbsammenheng.

Jeg tillater meg å påstå at den drømmen vil være tilstede i de fleste flyktningers sjel. Men som jeg nå har prøvd å skissere i denne artikkelen; mulighetene for å bli boende i hjemlandet avhenger av mange faktorer, både samfunnsmessige og på det individuelle plan. Denne drømmen hadde morfaren min som dro fra Italia rundt 1915 er jeg blitt fortalt, selv om han aldri kom tilbake dit.

I mitt tilfelle og etter min livshistorie føltes det riktig å komme tilbake til Norge i 1991. Jeg føler at jeg har tilhørighet i to land. Det landet som jeg elsker fordi jeg vokste opp i det. Der opplevde jeg ungdomsårene og fikk vekket mine livsidealer. Der opplevde barna mine sine første år og der ble mine foreldre stedt til hvile. Det andre landet som jeg elsker fordi det har gitt meg trygghet og et nytt hjem. Her har ungene mine fått mange gode venner og fått sjanse til å studere. Her har jeg fått mulighet til å arbeide og bruke mine krefter. Her har jeg fått venner som er kilde til inspirasjon og glede, og her har jeg fått mange gode kolleger.

Avslutningsvis vil jeg si at når jeg tenker på det landet jeg vokste opp i får jeg mange fine bilder, lukter og lyder. Der jeg hver vår så jacarandatreet bli fylt av lilla blomster mens svalene kom fra den andre siden av Atlanteren. Inni meg kan jeg høre stemmene derfra, musikken derfra og kjenne luktene derfra. Jeg har erindringer av å hjelpe bestemor å plukke mais og erindringer om gode familiemiddager. Jeg har erindringene av ungdomsårene fulle av idealer og illusjoner om mulighetene for en framtid. Jeg har tankene, følelsene og verdiene som springer derfra. Det er en del av meg.

Noen har sagt at en drøm som går i oppfyllelse ikke er en drøm lenger, men noe virkelig. Noen har sagt at vi trenger drømmer for å finne meningen med virkeligheten. For meg er det viktig å være bevisst denne drømmen, og å integrere den som en del av mitt liv. Denne drømmen er blitt for meg blant de dypeste kildene til lys i livet. Ved å gå i dialog med drømmen opplever jeg en frigjøring fra drømmens negative og tvangsmessige makt. Drømmen gir meg muligheten til en utvidet erkjennelse og er til hjelp for å finne nye veier til omsorgen, kjærligheten og evnen til å lytte. Slik er drømmen en veileder til å finne indre fred og den gir meg styrke til å bevege meg bort fra et ufullstendig liv. Derfor føler jeg at drømmen har en inspirerende kraft for å mestre livet.

 Tilbake til innholdsfortegnelse

| E-mail til prosjektet | Til Hovedside | Til FIEs Hovedside |