Steinar BrynTekst og foto: Inger Marie Langemyr

Hvis FN hadde vedtatt dialogens tiår fra år 2000-2010, hvis bare 1% av budsjettet hadde blitt satt av til opplæring av de menneskelige ressurser så hadde katastrofebudsjettene blitt merkbart redusert i det neste århundret, sier Steinar Bryn som er leder for prosjektet: Demokrati, menneskerettigheter og fredelige konflikter.

- Steinar Bryn, hva ønsker du å oppnå med prosjektet
"Demokrati, menneskerettigheter og fredelige konfliktløsninger"?

- Vårt prosjekt er et pedagogisk prosjekt, vi er ikke fredsaktivister. Vi prøver å bruke pedagogiske prinsipper for å endre folks holdninger, samtidig som vi ønsker at folk skal få kunnskap om egen konflikt fra et annet hold, komme ut av den ekstremt selvrettferdige prosessen der selektive elementer og informasjon skaper grobunn for propagandaen. I konfliktsituasjoner lever vi ofte i lukkede miljøer, vi får ikke korrigert fiendebildet av mangel på dialog med "fienden". Fordi du tror på at du har rett, rettferdiggjør dette handlingene dine.

Vi jobber med å få deltagerne til å se konflikten gjennom den andres øyne.

Er de pedagogiske virkemidlene gode nok til å forandre på innlærte og låste forestillinger?
- I Kosovo-konflikten har ikke dialogen blitt prøvd for så å feile, nei, den har aldri blitt forsøkt. En dialog er ikke nødvendigvis en prosess som fører til enighet, men den fører til større forståelse for den andre part. Det første pedagogiske prinsippet som jeg jobber etter er at det er ikke nok å ha rett. 90% av befolkningen i Kosovo er kosovoalbanere, de har sin rett til å bo der, sin rett til medbestemmelse. Samtidig har den serbiske minoriteten på 200.000 rett til å forbli i Serbia.

Ser du paralleller til Palestina-konflikten?
- Ja, her kommer mytene inn og en selektiv bruk av historien. Kosovoalbanerne mener at jorda er deres, mens serberne mener at Kosovo er Serbias vugge. Dette er synspunkter som barn i hver leir blir oppfostret med. Serberne ser på albanerne som problemet, og albanerne ser på serberne som problemet. Likevel har jeg hørt det bli sagt at "hadde vi ikke hatt serberne så hadde vi slåss mot hverandre". Det trengs kreativitet i fredsarbeidet, den eneste måten å skape trygghet på, eneste måten å løse konflikten på er å skape et demokratisk Kosovo med like rettigheter for begge etniske grupper. Hva med å la serberne i Kosovo beholde sitt serbiske statsborgerskap, mens albanerne i Kosovo får albansk statsborgerskap?

Er det mulig å skille jord og politikk på denne måten?
- Nasjon og stat bør bli fullstendig delt. Drømmen om Stor-Albania er like destruktiv som drømmen om Stor-Serbia. Den reelle fare er at 200.000 serbere forlater Kosovo med det første. I Serbia er det alt 6- 700 000 flyktninger som lever under elendige forhold.

Kan de pedagogiske erfaringene du har høstet komme andre i norsk samfunnsliv til gode?
- Ett gyldent prinsipp er det mulig å anvende mange plasser: Sannheten er ikke 100% - men kanskje 300%! 60% av inngåtte ekteskap i Norge går i oppløsning, kommunikasjonen bryter sammen når den egentlig burde blitt styrket. Jeg tror at konfliktløsning blir et fag i videregående skole om ti år. Prinsippene er ikke så forskjellige, i utgangspunktet tenker jeg på om det er mulig å skrive en håndbok i konfliktløsning. Hva er etnisitet, hva kan tilbakeføres til etnisitet? Det er dette området jeg er dyktigst på, jeg tror ikke at det etniske er det ordnende prinsipp, men livsbetingelsene har langt mer å si. Men i det øyeblikket Norge lages til nasjon i 1814, da har vi en nasjon. Malere i Tyskland lager nasjonalromantiske bilder som "Brudeferden i Hardanger" og Ivar Aasen reiser rundt og lager et språk. Ofte er de intellektuelle med i denne skapelsesprosessen, reiser ut til folket og sier "Take it or leave it!".

Politiske ledere, media og kunst spiller på etnisiteten også i moderne konflikter.

Etnisiteten blir et kampmiddel?
- I Kosovo tror folk nå at konflikten er mellom serbere og albanere. Folk i Kosovo ønsker fred, de ønsker å dyrke jorda, høste inn, få leve gjennom ritualene og de sykliske livsmønstrene. Dette gjelder hos begge folkeslag, og plutselig får de vite at de skal være bitre fiender. Nå er det slik at begge parter ønsker å bevare Kosovo, men de er villige til å ofre landet for egen prestisje og kamp. Jeg mener at media er moderne vampyrer, de livnærer seg av blodet i en konflikt og er med på å forsterke den etniske konflikten.

Kan konfliktløsnings-prinsippene brukes av andre?
- Ja, vi har allerede snakket om det gyldne prinsipp at sannheten er flere hundre prosent. Det neste pedagogiske prinsipp er å få samtalen over fra posisjon til interesse. Da viser det seg at fra ulike posisjoner møtes mennesker med de samme menneskelige behov og interesser for å sikre et godt liv. Det tredje pedagogiske prinsippet er kreativitet i løsninger. Jeg tror at alle prinsippene kan brukes i konflikter mellom etniske grupperinger i Norge. Vi bruker mye tid på å la folk forstå konflikten i bredde, dybde og omfang. Mange ganger er responsen:"Jeg visste ikke at mitt folk har gjort dette".

Er det mulig for folk å frigjøre seg fra "tvangstrøya" de kommer til Lillehammer i?
- Ja, faktisk. På ti uker kan jeg være alles "søppelkasse" i fire av ukene. Krangelen blir ferdig, og det er mulig å rydde grunnen for et samarbeide når deltagerne er tilbake i sine jobber, på sine poster. Dialogprosjektet vårt har fire hjørnesteiner. Det er en faglig komponent, en kulturell komponent, en sosial komponent og en fysisk komponent. Dette sikrer en bredde i erfaring, i opplevelser og i møtepunkter.

Hva skjer med deltagerne etter oppholdet i Norge?
- Det er farlig å la de gå gjennom et treningsprogram i Norge uten oppfølging. Jeg reiser hyppig til ulike deler av tidligere Jugoslavia, besøker folk på jobbene deres eller hjemme. Hvert år samles alle som har deltatt til årlige konferanser. 1,6 mill. av EU-midler får Nansenskolen for å kjøre 13 seminarer i 1999 i Kosovo. Disse går over tre dager. I løpet av dette året skal vi ha fire seminarer på Lillehammer. OSSE- organisasjonen for sikkerhet og samarbeid i Europa har 70 mann fra Norge. Det er også Norge som leder dette arbeidet nå etter nyttår. Det som er nytt for mange er at tretti av "våre" serbere og kosovo-albanere lager et undervisningsopplegg for disse. Dette er et spennende forsøk på hva pedagogikk kan brukes til i konfliktsituasjoner.

Hva kan FN gjøre?
Hvis FN hadde vedtatt dialogens tiår fra år 2000-2010, hvis bare 1% av budsjettet hadde blitt satt av til opplæring av de menneskelige ressurser så hadde katastrofebudsjettene blitt merkbart redusert i det neste århundret. Problemet nå er at vi er på etterskudd, vi kommer altfor seint inn. Å få komme inn på et tidligere tidspunkt vil gi stor uttelling, både menneskelig og økonomisk.

Hva slags respons får du på dette banebrytende prosjektet?
- Kulturdepartementet har nominert oss til UNESCOS fredspris to år på rad. Folk som arbeider med andre konfliktområder i verden er interesserte. Kirkens Nødhjelp ønsker at vi skal engasjere oss i Afghanistan, og Utenriksdepartementet er interessert i et engasjement i forhold til Øst Timor. Vi er inne på UD sitt budsjett med 2 millioner årlig.

Hva må til for å sikre suksessen med denne type konfliktløsningsarbeid?
- Folkehøgskolene i Norge burde engasjere seg sterkere i denne type arbeid, de fysiske betingelsene er gunstige. Internat i tilknytning til bygget, tre måltider om dagen, skolene ligger isolert til og de kompakte, trygge rammene er et godt utgangspunkt. Så kom igjen, hansken er kastet! Med lønn over statsbudsjettet har vi bare trygghet ett år av gangen. Det bør utvikles en langt sterkere forståelse for denne type dialogarbeid som del av vår fredsforebyggende innsats.

 

Utgiver:
Telefon:
Telefax:

Redaktør:
Voksenopplæringsforbundet
22  41  00  00
22  33  40  85
Ellen Stavlund
© Copyright 2000 CV
Bli abonnent i 2000

For 280kr i året kan du også delta i debatten og samtidig få og gi nyttig informasjon om voksnes læring og kompetanse.