Tilbake til hovedsida

"Mausoleum" for vikingskip fra Korgen

20. april 1926 ble vikingeskipet "Leif Erikson" sjøsatt på Hemnesberget. I august samme år seilte båten inn til USAs østkyst, etter å ha fulgt vikingenes antatte rute over Atlanteren. Nå er båten restaurert, og den skal få sitt eget "mausoleum" i Duluth, Minnesota.

Leirskardalen midtvinters 1926: Fra det nye båtskøtet på Volden i Øverleiren høres de rytmiske slagene fra klinkehammere. Av og til synger ei tømmermannssag, akkompagnert av den karakteristiske lyden fra en kvass høvel som tveiter opp ferskt treverk.
Inne i skøtet har skroget på en storbåt, ikke ulik en fembøring, for lengst begynt å ta form - en brei klinkabåt på drøye 40 fots lengde. Her inne i landet har det vært klinka båter i hundrevis av år, men så store fartøy som dette er likevel ikke hverdagskost. Så dreier det heller ikke noen hverdagslig farkost, men en kopi av en knarr fra vikingtida, som snart skal døpes "Leif Erikson", etter den store vikingehelten. Båtsmedene er Johan Petersen-Øverleir og hans sønn Knut. Johan er født i 1859 og således i sitt 66. år når båten bygges. Knut er født i 1889 og i sin beste alder. Gode handlangere har de i sønnene til Knut, som er mellom fem og 12 år og settes til å smi trenagler og holde i et båtbord når det trengs, ja endog klinke får de lære seg.
Den 42 fots båten blir bygd etter tradisjonell båtbyggerskikk, på oppdrag av en mann fra Sandnessjøen, kaptein Gerhard Folgerø, en eventyrer som har fått den ideen å følge etter de gamle vikingene i åpen båt over Atlanteren til USA. Folgerø sin intensjon er å bevise at de gamle norrøne sjøfarerne 1000 år tidligere virkelig hadde klart å ta seg fram i de åpne båtene sine fra Norge til Nord-Amerika. Båten er bygd på fembøringsvis, med en løfting foran og akter, og ellers åpen.
Gubbene i bygda rister nok på hodet og flirer kanskje litt i skjegget, når de "på bua" i Kørgsjyen fritter tiende om vikingeskip-bygginga i Øverleiren.

Den tids Kon Tiki
Man kan med en viss rett si at Folgerø sin ekspedisjon var 1920-tallets Kon Tiki-ferd, 20 år før Thor Heyerdahl gjennomførte sin berømte ekspedisjon. Vågehalsenes tidsalder hadde startet en mannsalder før dette. Fridtjof Nansen og Roald Amundsen, den tids basehoppere, hadde foretatt sine polarferder. Det er faktisk 11. mai 1926 Amundsen når Nordpolen med luftskipet "Norge", etter fleire mislykka forsøk på å nå polen luftvegen. Nyheten om dette har kanskje Folgerø og hans mannskap fått vite en eller annen gang under ferden sørover kysten fra Helgeland.
Men altså nå, 21. mars for 74 år siden ble "Leif Erikson" dratt ut av båtskøtet på Øverleirvolden. Båten ble frakta på støttinger trukket av tre hester nedover til Røssåga. Åtte-ti mann deltok i operasjonen. Fordi Storelva ikke var isfri ennå, kunne båten ros bare et stykke, før den bla tatt opp igjen i Røssåauren, hvorfra ferden gikk videre utover isen ut Sørfjorden, fram til åpen råk i Skarpsundet. Herifra ble vikingskipet rodd til Hemnesberget. I Stensenskøtet ble båten rigget og klargjort for Atlanterhavsturen. Det store råseglet ble sydd av en mann ved navn Jens Henriksen.
Fouten Gerhard Folgerø besto mannskapet av Kristian Andersen, Sandnessjøen, Johan Jensen, Molde og Thomas Stavenes, Bergen.
Stabelkavløpninga på Hemnesberget foregikk 20. april, og 1. mai var "Leif Erikson" startklar. Om dette skriver Gerhard Folgerø i boka "Over Nord-Atlanteren i åpen båt", antakelig ikke uten en viss sans for å dramatisere begivenhetene: "En masse folk var samlet for å overvære avreisen. Det ble holdt taler, sunget og spilt og avfyrt salutt fra kanoner. Det var jo første gang på flere hundre år et slikt fartøy skulde seile derifra til Amerika. Avisene hadde også skrevet meget om båten og fortalt at den var en rar skapning med hode og hale. Dertil var det mange som hadde uttalt at alle mann ombord var noen raringer. Dette var noe å se: en rar båt med bare raringer ombord".
Så bar det ut Ranfjorden og sørover langs kysten til Bergen. Fra denne turen skriver kapteinen blant annet: "I Måløy stoppet vi bare noen timer. Vi hadde no liten tid, da vi skulde til Amerika".
På ferden ble Folgerø og mannskapet hans blant annet forsynt med hermetikk fra Bjelland, den tida "sponsing", som de til motytelse skulle gjøre stas på ved ei internasjonal utstilling i USA. I boka si skriver Folgerø for øvrig at "Dette lettet budsjettet vårt betydelig. Vi skulde koste hele ferden selv, hadde ingen bak oss, hverken stat eller kommune".

Over Atlanteren
22. mai 1926 stevnet "Leif Erikson" ut fra Bergen, "en fin dag med østlig bris og klar luft", mens Frelsesarmeens musikkorps akkompagnerte med tonene til "Nærmere Gud til deg", vet Folgerø å fortelle.
"Leif Erikson" var så i tur og orden innom Blomouldsund på Shetland og Thorshamn på Færøyene, og videre derifra til Island, nærmere bestemt til Hafnir ved Reykjavik. Heller ikke der lar nordmennene det gro mose under skosålene, for Folgerø skriver enda en gang: "Vi skulde jo til Amerika og måtte skynde oss". Fra Sagaøya gikk ferden videre over til Angmagsalik på Øst-Grønland. Her kom båten ut i tåke og drivis, og kombinert med storm og uheldige strømretninger gjorde de ugunstige forholdene at mannskapet valgte å forsette direkte til New Foundland, uten å gå i land på Grønland. På kaia i Saint Johns på New Foundland treffer Folgerø en kjenning, en mann som kommer bort og hilser og sier: "Jeg er din barndomsvenn fra Sandnessjøen og heter Olaf Olsen".
På land følges ferden med oppmerksomhet av avisene, både norske og utenlandske. Men journalistene må pent vente i vekesvis på tidender fra våghalsene i den åpne båten, for ombord på "Leif Erikson" er verken radio eller telegraf.
15. juni - de hadde da kvilt i tre dager etter strabasene i drivisen - settes kursen videre vestrover fra New Foundland. De har ennå 1000 sjømil igjen til Boston. Det er på denne strekninga det vesle "skallet" fra Leirskardalen kommer ut for det som etter drivisen ved Grønland kanskje er den største trusselen imot dem på heile turen: De er nå kommet inn på sjølve "motorvegen" til skipsfarten mellom Europa og Nord-Amerika, og ved etpar anledninger, i dårlig sikt, holder de rett og slett på å bli nedrent av passasjerbåter.

Capitano no good
En pussig episode som de nå opplever beretter Folgerø om i boka si. På feltene treffer de på portugisiske fiskere i sine doryer, som nordmennene kjøper torsk av, og som gjerne vil rømme til lands sammen med nordmennene.
Forfatteren siterer de fortvilte fiskernes utrop om tingenes tilstand: " "Capitano no good mukje susi no buono Capitano. Ona revolvero every morning chute puff in the boat all day no vino, no gude mankje. Slik lød ordene fra alle mann. Omborde var det ren forferdelig, ikke fikk de mat, ikke drikke, ingen vin i båten om morgenen når de dro ut, og de fikk ikke komme til skipet før om aftenen når signalet gikk opp. Hvis de kom tilbake før den tid, ble de skutt."

Oppmerksomhet
9. august når de endelig den nordamerikanske kysten. På kaia i Shelbourne stod lokalbefolkninga "med hendene i lomma og trodde at vi løi. En sa: "I don't believe this little craft has ever seen Norway"". Men folket var vennligsinnet, viste det seg. Mannskapet fylte vann, og etter hvert bare det til Boston og New York med skip og mannskap.
I si samtid må kaptein Folgerø og hans besetning ha vakt betydelig oppmerksomhet, ikke minst på amerikansk side av dammen. Å dømme etter avisartiklene fra den gang var vågestykket til de fire nordmennene i den åpne båten uhyre populært i norske emigrantkretser.
Båten endte sin ferd i innlandsbyen Duluth, Minnesota. Den dratt opp Hudson River, den seilte over de store sjøene, til slutt krysset den Lake Superior, og sankthansaften 1927 kunne "captain Folgero and his crew", som det står i avisene fra den gang, i triumf segle inn på Duluth havn. Byens myndigheter kjøpte seinere "Leif Erikson", og stilte den ut som en attraksjon i parken med samme navn.

I parken
"Leif Erikson" har siden den tid stått på stas der, midt i sjølve hjertet av det norskamerikansk USA. Tusener av norskamerikanere har i årenes løp tatt Korgen-fartøet i øyesyn, og båten har blitt et viktig norskhets-symbol for mange i denne spesielle kulturen.
For en del år siden var båten i så dårlig forfatning at kondemnering og bygging av en kopi ble vurdert. Men etter iherdig innsats fra entusiaster både her heime og i det norskamerikanske miljøet i Duluth, ble båten berga og fullrestaurert. I forbindelse med dette skaffet Kristen Petersen-Øverleir, sønn av Knut som var med og bygde båten, både trenagler og samme type søm og rør som var brukt i båten originalt. En digresjon: 1.000 stk båtsøm med rør, pluss 400 trenagler, alt dette skaffet til veie av Kristen Petersen-Øverleir, kostet nå - inklusive frakt - det dobbelte av hva Gerhard Folgerø i si tid betalte for heile båten -.

I vinter har så vikingeskip-replicaen kommet enda et skritt nærmere evig liv, da den er blitt flyttet til et eget hus i Leif Erikson Park, som er oppkalt etter båten og vikingehelten.
Det skal ha vært en lang og til dels følelsesladd diskusjon omkring det hensiktsmessige i å restaurere og ta vare på "Leif Erikson", som også gjennomgikk en omfattende reparasjon på 40-tallet.
Da det dessuten i lokalmiljøet i Duluth hevet seg røster som hevdet at båten langt fra var noen kopi av vikingeskip, men en nyere båttype, kastet blant annet sønn og sønnesønn av båtsmedene, Asmund Petersen, seg inn i debatten. I et innlegg i museumsbladet "The Nor'easter" i 1985, tilbakedreiv han med stor kraft påstander som var framsatt.
Artikkelen er i tillegg til å være et forsvarsskrift for å ta vare på båten, også ei verdifull kilde til informasjon om båtbyggertradisjonene i Nord-Norge generelt og i Korgen spesielt.
I artikkelen viser han blant annet til at "Leif Erikson" aldri var ment som en kopi av vikingenes krigsskip, langskip av type Gokstadskipet. Tvert imot dreier det seg om en kopi av de kjappe, mindre handelsfartøyene, kalt knarr, en båttype som seinere utviklet seg til det vi i dag kjenner som nordlandsbåten. Ja, Petersen viser i artikkelen til at også verktøyet som ble brukt til å klinke båter av i Nordland, har utviklet seg i rett linje fra de redskaper båtbyggerne benyttet seg av i vikingtida. Han mener dessuten at "Leif Erikson"s verdi bør vurderes ut fra en større sammenheng, nemlig å vektlegge røttene til gammal båtbyggertradisjon på Helgeland: Folk fra øydistriktet hadde til alle tider vendt seg til handverkere i innlandet når de skulle ha bygd båtene sine. Kaptein Folgerø opptrådte dermed i samsvar med god, gammel tradisjon da han dro til Øverleiren i Leirskardalen for å få bygd antlanterhavskrysseren sin.
Båten han bestilte var basert på gamle tegninger, men forsiktig modifisert for å være sikker på å tåle påkjenningene fra storm og is ved Grønlandskysten og Labrador. Dessuten skulle skroget være mer eller mindre likt båtene som ble brukt til å segle fra Vestlandet og Nord-Norgeskysten til torskefisket i Lofoten, framholder Petersen i artikkelen sin. Han viser til at "Leif Erikson" er svært lik en fembøring, som originalt bare finnes i få eksemplarer, og minner norskamerikanerne om den betydninga denne båttypen har hatt. "Den har muliggjort menneskelig liv og kultur mulig under harde arktiske vilkår så langt tilbake som historia kan berette. I kjølvatnet til slike små skip foregikk den norske kolonisasjonen, og sikret norske områder å avsides som Finnmark. Nordmenn slo seg til og med ned så langt borte som på Kola; Murmansk betyr faktisk "nordmennenes kyst".
"Leif Erikson" ser helt ubetydelig ut sammenliknet med dagens teknologiske undre, men det er verdt å huske at skipet og de som seilte det fant fram til Amerika gjennom storm og usedvanlig ugunstige isforhold i Nord-Atlanteren. Det faktum et skipet er lite, ikke bygd av eiketømmer, og ikke hadde tilgang på noen værmeldingstjeneste, gjør dets ferd mer lik de gamle norske sjøfarernes enn de moderne vikingenes reiser", skriver Asmund Petersen blant annet.

Duluth ønsker kontakt
De kommunale myndighetene i Duluth ønsker svært gjerne kontakt med Hemnes kommune, det være seg kommunalt vennskapsarbeid som for eksempel kontakt med lokale historielag og kulturarbeidere. De venter bare på et utspill fra vår side av Atlanteren. Det opplyser Asmund Petersen i dag. Han kan fortelle om et sterkt engasjement i forhold til norsk kultur generelt og nordnorsk kultur spesielt, i det norskamerikanske miljøet. Så kanskje vil det vise seg at den strabasiøse og vågale ferden over Atlanteren har båret frukter som det kan høstes av i lang, lang tid framover.Klinkebåten fra Øverleirvolden kan i alle fall rolig se det nye årtusenet i møte, fra sin nye plass i Leif Erikson Park, og et arkitekttegna "vikingehus" er oppført. I bygget skal det å vises skisser og fotomontasjer som viser livsvilkårene i "gamlelandet" som immigrantene forlot. Båtbyggerverktøy, båtryer, auskar, gammelt fiskeutstyr fra kystnorge vil også bli utstilt i bygningene, med båten "Leif Erikson" som den naturlige hovedattraksjonen.

 

Torstein Finnbakk
Kilder: Artikler av Asmund Petersen
Intervju med Kristen Petersen-Øverleir
Gamle avisutklipp
Gerhard Folgerø: "Over Nordatlanteren i åpen båt", Rosén forlag 1944.

 


"Leif Erikson" kjøres gjennom Leif Erikson Park i Duluth...
Foto: Privat

...og fram til den nye plassen hvor den skal stå under tak.
Foto: Privat

Skissa som viser hvordan det nye huset med vikingeskip-kopien vil ta seg ut i Leif Erikson Park, Duluth, Minnesota.

Bildeside fra boka "Over Nordatlanteren i åpen båt". Øverst: Leif Erikson i Stensenskøtet, nederst er båten sjøsatt og klar til Amerikaferd.

I storm utenfor Labradorkysten. Foto fra boka "Over Nordatlanteren i åpen båt".

Øverst:"Lif Erikson stevner inn mot Duluth". Nederst: "Folkemassene i Duluth hilser oss velkommen". Foto fra boka "Over Nordatlanteren i åpen båt".

"Roald Amundsen"

Vinteren 1928/29 fikk Gerhard Folgerø bygd enda et vikingeskip hos Johan og Knut Petersen-Øverleir. Dette skipet var nok finansiert med det han tjente på foredragsturnéene sine i Norge og Amerika etter ferden med "Leif Erikson" to år tidligere. Det nye skipet fikk navnet "Roald Amundsen", noe som sikkert kan sees i sammenheng med at polarhelten ble savnet og antatt omkommet i Arktis før. "Roald Amundsen" var konstruert mer etter mønster av vikingenes langskip, en større båt, 60 fot lang, 15 fot og 9 tommer brei, heilt åpen, men med spiserom og køyerom for mannskapet. "Roald Amundsen" hadde dessuten en 10 hk Wickmann oljemotor. Båten ble bygd i et eget båtskøt i Olderneset i Korgen, hvor også stabelavløpninga fant sted, 8. mai 1929.
Etter å ha seilt gjenom Europa, blant annet opp Seinen og ned Rhone, kom "Roald Amundsen" til Spania. 7. februar stevnet langskipet ut fra Sevilla, og fulgte i Columbus' kjølvatn over Atlanteren. Om lag to måneder tok turen, men som det pleier å gå med oppfølgere, ble det ble ingen gjentakelse av suksessen fra den første ferden. Etterpå tok Folgerø "Roald Amundsen" heim til Norge. Med den seilte han langs kysten og holdt lysbildeforedrag om de to ekspedisjonene sine. Under 2. verdenskrig brukte Folgerø båten til å smugle flyktninger mellom Norge og Shetland, men både mannskap og båt ble tatt av tyskerne, og Folgerø ble sterkt torturert som følge av dette. Tyskerne brente "Roald Amundsen", men drakehodet og noen skjold ble berget.

 

Besøkende siden 01.04.01:

Tilbake til hovedsida 1