Ny roman fra Nygårdshaug:

Afrodites basseng
anmeldt av Torstein Viddal


I årets roman fra Gert Nygårdshaug går vår verden tilgrunne. Men det er en særdeles vakker svanesang.

Forfatteren Gert Nygårdshaug fra Tynset skriver både dikt, barnebøker og krim, men i høst er han over oss igjen med en av de store, tankevekkende romanene. I form av en hurtig fremrykkende skog som brer seg over hele verden, er det her selve slutten på sivilisasjonen leseren blir vitne til, enden på visa og life as we know it.

Og det er på mange måter skogen og treet som er hovedperson i denne boka, en slags oppfyllelse av et løfte Nygårdshaug kom med om en fremtidig bok under et forfatterintervju på Bokcaféen på Chateau Neuf på midten av nittitallet. Men ikke treet som individ, som i Langt fra bambus av Arnfinn Kolerud (Samlaget 1999), men den nye skogen som fenomen og premissleverandør for en hel roman på godt over 400 sider.

Treet er det sucuruki-indianerne kaller et himmelblomsttre, og dette er ikke den eneste kjenningen fra tidligere romaner som dukker opp igjen. Mens de humane hovedpersonene i Afrodites basseng er forstmannen Jonar Snefang og sønnen Erlan, forskanset på en seter i Vanndal i Østerdalen, dukker både Lucienne og prost Gotvin Soleng, broren og treskjæreren Violon, søramerikaneren Mino og forfatteren selv opp som bipersoner i dette apokalyptiske eposet. Den harde kjerne vil også gjenkjenne høydedraget Busjøvóla fra Søthjerte (1991).

Birollene er imidlertid så kjapt unnagjort at det mer dreier seg om en antydning av sammenheng med det øvrige romanuniverset.

Jonar og Erlan har altså flyktet fra en stadig mer kaotisk verden etter et teknologisk kollaps, mest sannsynlig en energikrise. Det sosiale kaos erstattes med ett av mer håndfast botanisk kaos, når selv fjellbygder i Østerdalen over natta blir ufremkommelige uten jungelkniv. Til å begynne med viser røttene seg å skille ut giftstoffer som gjør alt ferskvann dødelig for større primater, deriblant mennesker, og det blir klart for Jonar at skogen må være resultat av en særdeles snedig og effektiv terroraksjon.

Treet og flyveren Mino bringer her tankene vestover til Amazonas, der Mino og senhor Yenso starter frøbankprosjektet ARBETFLO i Himmelblomsttreets muligheter (1995). Etter å ha oppdaget en tresort, No. 4011, med meget eiendommelige egenskaper, klekker de sammen ut Den Store Planen. Jens Oder Flirum har sine grunner; han mener Europa er sykt inn til beinet og alltid vil være det, i krig etter krig. Mino Aquiles Portoguesa på sin side har selvopplevde overgrep mot regnskogen og folket sitt som ballast, samt en økosentrisk innstilling til livet. Minos sivilisasjonskritikk og nihilisme, slik den fremgår av Mengele Zoo (1989), er av en kaliber vi ellers må til John Zerzans Running on Emptiness eller Nikanor Teratologens Apsefiston for å finne maken til.

Resultatet er altså en plan om å bre skog utover alle de kuede og skamferte kontinenter, en plan som åpenbart er fullbyrdet når Afrodites basseng tar over stafettpinnen. Romanene i trilogien er frittstående og fullendte i seg selv, men passer også sammen, som settaklosser så å si, og danner en større helhet. Lest i kronologisk rekkefølge kan de minne om Kierkegaards tre stadier; det estetiske, politiske og det religiøse, i alle fall om man tolker fremveksten av den globale himmelblomstskogen som et utslag av en guddommelig vilje.

Som leser blir man revet med av alle de storslåtte, filosofiske perspektivene teksten åpenbarer. Teksten er nøktern til Nygårdshaug å være, så perspektivene presses ikke på leseren, men selve scenene i romanen åpner opp for luftige tankesprang. Slutten på sivilisasjonen, hvordan blir den, egentlig? Det hele blir ganske så metafysisk, med en slik global historisk begivenhet som setter en stopper for det tekno-industrielle samfunn.

Så tar forfatteren oss ned på bakken igjen, med sine gjesteopptredener som kommenterer selve skriveprosessen: En forfatter med base i Lier beretter stort og smått om arbeidet i hagen og frustrasjoner i forhold til teksten, flankert av smileys i beste chattestil. Nygårdshaug minner oss med disse metasekvensene om at vi faktisk sitter og leser en bok, en bok han har slitt med og forbannet seg over og hatt som underbetalt jobb å sitte og skrive ut, men spørsmålet er om han klarer å få oss helt ned, med det suget som er bygget opp etter eventyr? Man vil jo gjerne tro på eventyret, på flukten man har satt seg til rette for å gjennomleve.

Afrodites basseng fremprovoserer i alle fall enslags frydefull følelse av at alt er forandret, nytt, som ved et trylleslag, og en forundring over hva gjenlevende sjeler kan foreta seg når alt er som det er. Følelser og forundring som blander seg med en ny og arbitrær form for fremtidshåp. Inne i romanuniverset hjemsøkes leseren også av et sug etter sammenheng og etter å finne ut av alle de løse trådene forfatteren generøst strør om seg med mellom linjene. Slik flasher tekstmeldingene fra forfatteren selv fort forbi, omtrent som de gjør i folks travle hverdag, innimellom alt annet.

Men selv om de fleste trådene nøstes opp frem mot siste perm, er det en rekke ting man tenker videre på, en rekke spørsmål som fortsatt står ubesvart. Vil den forskrudde verden vi lever i slutte slik, og så vakkert? Vil terrorister, genforskere eller naturen selv plante frøet som gjør planeten så å si ubebodd? For en forskrudd form for ordens skyld vil det sikkert være interessant å finne ut om en slik global katastrofe var intendert, naturlig eller hendelig uhell og normal industri. For gjenlevende planter og dyr spiller det mindre rolle, de går gode tider imøte, noe dyresitatene før hvert kapittel også antyder.

"Jeg lukter jord. Og denne jordlukten er helt ny. I denne lukten er sansene mine skjerpet og frykten borte." - Grevling med gammelt skuddsår, Gjersjøvóla.

Innenfor romanuniverset tvinger andre spørsmål seg frem, som hvor det ble av flyveren Mino, og om senhor Yenso overlevde oppholdet i Eurotunnelen. Uklarheter som kan livnære håpet om fremtidig utvidelse av universet.

Se også En samtale med Gert Nygårdshaug.


Torstein Viddal