Departementets forside
     Aktuelt
     Departementet
     Publikasjoner
       Stortingsmeldinger
       Stortingsproposisjoner
       Odelstingsproposisjoner
       Utredninger
       Rapporter
       Veiledninger og brosjyrer
       Handlingsplaner
       Statsbudsjett
     Regelverk
     Irak
     Generell utenrikspolitikk
     Norges omdømme
     Europapolitikk
     Sikkerhetspolitikk
     Utviklingspolitikk
     Menneskerettigheter
     Handelspolitikk
     Kultur og akademia
     Informasjonsarbeid
     Land- og reiseinformasjon
     Tilskuddsordninger, stipender og arrangementer
     Menneskehandel
     Lenker

     Europaportalen
     Handlingsplanen for søkerlandene til EU
     Norge i verden

Nynorsk     Normalvisning     Fullt vindu     Language  
  Innholdsfortegnelse     Forrige     Neste  

Det kongelige utenriksdepartement

Norge og Baltikum
Fra fortid til framtid

Skrevet av Forskningsstiftelsen Fafo på oppdrag av Utenriksdepartementet

Innhold:


Kontakt gjennom 1000 år

Fra hyppige forbindelser under viking- og Hansatiden til en nær total mangel på kontakt under sovjet-tiden er de norsk-baltiske relasjonene for tiden i ferd med å normaliseres. Baltikum er for Norge i dag et sterkt prioritert område.

Norges kontakter med Baltikum strekker seg langt tilbake i tiden. Mange skandinaviske vikinger drev handel og var på tokt i Baltikum. Ikke mindre beryktet var de baltiske sjøfarere og deres herjinger i Skandinavia. To av Norges tidlige konger, Olav I og Olav II er begge knyttet til byen Tallinn, den første som trell, den andre som helgen. Den første ­ Olav Tryggvason ­ tilbrakte deler av sin barndom her ­ som trell. Den andre ­ Olav Haraldsson ­ er i ettertid blitt husket som Olav den Hellige og Nordens fremste helgen. Den dag i dag fins det mange Olavskirker i hele Norden ­ også i Estlands hovedstad Tallinn.

Kurlandsk koloni i Norge

Vikingtiden viste at både Norge og de baltiske land er dyktige sjøfartsnasjoner. Kurland, som i dag er en del av Latvia, var på 1600-tallet et hertugdømme med egne kolonier på Tobago og i Gambia. For å betjene skipene i kolonitrafikken inngikk hertug Jekabs en leieavtale om bruk av Flekkerøy utenfor Kristiansand. I 1664 sikret hertugen gjennom en avtale med Frederik III av Danmark-Norge rettigheter for Kurland til å utvinne sølv, bly, kobber og jern på meget fordelaktige betingelser. Kurland etablerte gruver på Eidsvoll og Kongsberg, og i perioder var opptil 300 kurlendere i arbeid i Norge.

Rigabalsam til Norge

Handelskontaktene mellom Norge og Baltikum som hadde blitt intensivert under Hansatiden fikk et nytt oppsving på begynnelsen på 1800-tallet. Rigabalsam og andre baltiske varer ble populære innslag i norske hjem etter at svært mange norske sjømenn seilte på Riga og Reval (Tallinn) ­ som den gang fortsatt var en del av Russland.

Aldri norsk anerkjennelse av den sovjetiske anneksjonen

Norge anerkjente de baltiske land som selvstendige stater i 1921. Den sovjetiske anneksjonen av Baltikum i 1940 ble aldri akseptert av Norge, som rett etter Island og Danmark var ett av de første land til å gjenopprette diplomatiske forbindelser med Estland, Latvia og Litauen i august 1991. Før dette hadde Norge på flere måter søkt å bidra til balternes ikke-voldelige kamp for å gjenvinne sin uavhengighet. Norge representerte de baltiske land i internasjonale fora som f.eks. KSSE, og var det første vestlige land som tok i mot den litauiske statsministeren, Kazimiera Prunskiene, i 1990.

Enorm gjenreisningsprosess

Etter nærmere femti år med sovjetisk okkupasjon står de baltiske land overfor en formidabel gjenreisningsprosess. Denne reformprosessen har Norge forsøkt å støtte, først og fremst gjennom Handlingsprogrammet, senere kalt Samarbeidsprogrammet med Sentral- og Øst-Europa. Norge har vært og er med på å trekke balterne sterkere inn i det nordiske samarbeidet, og støtter balternes ønske om medlemskap i EU. Norge erkjenner de baltiske landenes ønske og behov for å etablere gode og varige sikkerhetspolitiske løsninger, og har lagt vekt på å understreke at NATO forblir åpent for nye medlemmer. Samtidig ønsker Norge gode naboforhold mellom Russland og Baltikum, som et ledd i arbeidet for stabilitet og sikkerhet i Europa.

Baltikum ­ En historisk oversikt

Baltikum blir ofte ­ akkurat som Skandinavia ­ oppfattet av utenverdenen som en svært homogen enhet, men ved nærmere ettersyn ser man at de tre baltiske land har store forskjeller seg i mellom ­ både historisk, religiøst og språklig.

Ulik historisk fortid

Landområdene til esterne og latvierne ble ved inngangen til 1200-tallet inntatt av danske og tyske ridderordener og var helt fram til slutten av 1. verdenskrig styrt av andre folk ­ tyskere, russere, polakker, dansker og svensker. Litauen derimot kan se tilbake på en storhetstid da riket var ett av Europas største, og strakte seg helt fra Østersjøen til Svartehavet, etterfulgt av lengre perioder da landet var underlagt Polen og Russland. Denne historiske forskjellen kan mye forklare Litauens orientering i dag mot Polen og Sentral-Europa, mens Latvia og Estland er mer vendt mot Tyskland og Skandinavia. Estland har i tillegg helt spesielle og nære relasjoner til Finland. Ulikt fremmed styre kan også forklare hvorfor Estland og Latvia i dag først og fremst er lutheransk, mens Litauen er katolsk. Den sørøstlige delen av Latvia, landsdelen Latgale, er imidlertid overveiende katolsk, og det fins ortodokse kirkesamfunn i alle de baltiske land.

Fremmedspråk nødvendig for kommunikasjon

Balterne må ty til fremmedspråk for å kunneforstå hverandre innbyrdes. Estisk og det liviske minoritetsspråket i Latvia tilhører den finsk-ugriske språkgruppen og er beslektet med finsk. Litauisk og latvisk er de eneste to gjenlevende språkene i den baltiske språkfamilien, men forskjellen mellom de to språkene er like stor som mellom islandsk og norsk.

Baltisk samhold fra Vilnius til Tallinn

Trass i de historiske forskjellene har geografisk nærhet og den sovjetiske okkupasjonen medvirket til at de baltiske land har kommet til å stå hverandre nær. Dette kom klart til uttrykk i kampen for uavhengighet ved inngangen til 1990-tallet. Flere hundre tusen baltere holdt hverandre i hendene og dannet en kjede av mennesker fra Vilnius via Riga til Tallinn den 23. august 1989 ­ 50 årsdagen for underskrivingen av pakten mellom Tyskland og Sovjetunionen, som åpnet for okkupasjonen av de baltiske land. Dette samholdet og den ikke-voldelige formen motstanden tok, vakte beundring og respekt rundt om i verden.

Store etniske minoritetsgrupper

Verken Estland, Latvia eller Litauen er etnisk homogene stater, og også under den første selvstendighetsperioden i mellomkrigstiden bodde det store minoritetsgrupper i disse landene. I tiden etter annen verdenskrig, da regionen gjennomgikk en kraftig industrialisering, opplevde republikkene en kraftig innvandring, i første rekke i form av russiskspråklige arbeidere, funksjonærer og militært personell fra det tidligere Sovjetunionen. Særlig i Estland og Latvia fikk dette innvirkning på den etniske sammensetningen av befolkningen. Mens etniske latviere utgjorde mer enn tre fjerdedeler av Latvias befolkning i 1935, var deres andel sunket til 52% i 1989. I Estland sank andelen etniske estere fra 88% i 1934 til 62% i 1989. I Litauen fikk innvandringen kun begrenset betydning for befolkningens sammensetning, og andelen etniske litauere har holdt seg stabilt på 80% i tiden etter annen verdenskrig.

Etter uavhengigheten står balterne overfor store utfordringer når det gjelder å integrere de store minoritetsgruppene. Spørsmålet om hvem som skal ha rett til statsborgerskap har stått sentralt. I Estland og Latvia, der andelen av etniske minoriteter er størst, har man valgt en forholdsvis restriktiv statsborgerskapslovgivning. Statsborgerskap ble i første omgang kun gitt til statsborgerne i de uavhengige republikkene fra perioden før 1940 og deres etterkommere. Andre grupper av befolkningen må søke om statsborgerskap og gjennomgå en naturaliseringsprosess der det blant annet stilles krav til språkferdigheter og varigheten på opphold i landet.

Nye baltiske samarbeidsstrukturer

Etter frigjøringen i 1991 har de baltiske land opprettet flere felles-baltiske strukturer, med sikte på å øke samarbeidet landene i mellom. To ganger i året samles 60 parlamentsmedlemmer fra Estland, Latvia og Litauen til fellessesjon i Baltisk Forsamling, som er opprettet etter mønster av Nordisk Råd. Baltisk Ministerråd koordinerer samarbeidet mellom de baltiske regjeringene. Også på forsvarssiden er det etablert nettverk av kontakt og konkret samarbeid mellom de tre land.

Estland

Offisielt navn Eesti Vabriik / Republikken Estland
Befolkning 1 464 100 (1997)
Flateinnhold 45 227 km2
Hovedstad Tallinn
Offisielt språk Estisk
Religion Luthersk / Protestantisk kristendom
Mynt 1 Kroon = 100 senti (Kroon 1 = NOK 0,52)
Nasjonaldag 24. februar

Estland er det nordligste av de baltiske land. I sør grenser det til Latvia, i øst til Russland og i nord er det bare den smale Finskebukta som skiller Estland fra Finland. I øst ligger Baltikums største innsjø, Peipsi järv (3 555 km2) og Baltikums høyeste punkt; Suur Munamägi (318 m o.h.) ­ vestover blir landskapet stadig flatere, og det ender opp i over 1 500 øyer, hvorav den største, Saaremaa, er på 2 671 km2.

I år 1219 erobret Danmark den nordlige delen av Estland, og byen Kolõvan skiftet navn til Tallinn, som trolig er avledet av det estiske ordet for «den danske byen» (Taani linn). Den tyske innflytelsen over Estland økte imidlertid etterhvert, og danskene solgte i 1346 sin nordlige del til de tyske riddere. I 1561 tok svenskene over det nordlige Estland og innførte gjennomgripende utdanningsmessige og sosiale reformer, blant annet ved å etablere Universitetet i Tartu i 1632. Under den Store Nordiske Krig tapte svenskene Estland til Russland i 1710. Estland erklærte seg selvstendig i 1918, men ble okkupert av Sovjetunionen i 1940, fulgt av Nazi-Tyskland i 1941. Etter tre års tysk okkupasjon tok Den røde armé på nytt Estland i 1944. De første årene i okkupasjonsstiden var preget av undertrykkelse. Et stort antall estere ble deportert til Sibir, og mange flyktet vestover. I den etterfølgende perioden økte innvandringen fra det øvrige Sovjetunionen til Estland sterkt, først og fremst av russere. I august 1991 fikk Estland sin selvstendighet tilbake. Estland er en parlamentarisk republikk, og parlamentet ­ Riigikogu ­ har 101 medlemmer.

Av de land som tidligere ble kontrollert av Sovjetunionen, blir Estland ofte ansett for å være blant de som raskest og med størst suksess har gjennomført reformer for overgangen til markedsøkonomi. Den estiske økonomien er i vekst, og reformprosessen har kommet langt på mange områder. Inflasjonen kom i 1996 ned i 15%, valutaen er stabil, de utenlandske investeringene er betydelige, og den innenlandske produksjonen har økt. Estland er idag det baltiske landet som stiller best forberedt økonomisk til å gå inn i EU, ifølge EU-kommisjonen.

Som de andre baltiske land har Estland en svært aktiv folkekultur, og det mest storslagne uttrykket for denne er korkulturen. Hvert femte år samles titusener av sangere til estisk sangfest på den enorme sangstadionen i Tallinn. Korsangen var en måte å holde i live drømmen om uavhengighet på, og var en av forutsetningene for «den syngende revolusjonen» i Baltikum ved inngangen til 1990-tallet.

Latvia

Offisielt navn Latvijas Republika / Republikken Latvia
Befolkning 2 496 981 (1996)
Flateinnhold 64 689 km2
Hovedstad Riga
Offisielt språk Latvisk
Religion Luthersk / Protestantisk kristendom
og katolsk kristendom i sørøst
Mynt 1 Lats = 100 santims (Lats 1 = NOK 13,10)
Nasjonaldag 18. november

Latvia er det midterste av de baltiske land. I nord grenser landet til Estland, i øst til Russland og Belarus, og i sør til Litauen. Store skoger og fruktbare jordbruksområder løper gjennom et flatt og bølgende landskap som avsluttes med lange, hvite sandstrender der landet går over i Østersjøen. Latviernes viktigste handelsvare i vikingtiden var rav, som var etterspurt både i Egypt og Hellas. I år 1201 ble Riga erobret av tyske riddere, og dette skulle bli begynnelsen til flere århundrer med fremmed styre. Perioden fra 1629 ­ 1710 har imidlertid blitt kalt for «den gode svensketiden». Sverige fikk kontrollen over de nordlige delene av Latvia samt Riga, som ble Sveriges største by. Svenskenes styre skulle vise seg gunstig for latvierne, ved at det innskrenket de tyske landeiernes makt. Under den Store Nordiske Krig tapte Sverige den nordlige delen av Latvia til Russland, og senere tapte Polen, som hadde kontrollert den sørlige delen av Latvia, også denne til den russiske tsar. Først i 1918 ble Latvia igjen et selvstendig land. Denne selvstendighetsperioden varte fram til 1940, da landet sammen med sine baltiske naboer ble okkupert av Sovjetunionen, avløst av Nazi-Tysklands innmarsj i august 1941, for så på nytt å bli innlemmet i Sovjetunionen i 1944. I perioden 1940 ­ 1949 mistet Latvia 35% av sin befolkning, blant innbyggere som ble deportert, henrettet, falt i krigshandlinger eller flyktet til andre land.

Under den sovjetiske okkupasjonen flyttet store befolkningsgrupper til Latvia, og da landet i 1991 fikk tilbake kontrollen over sine egne grenser var kun 52% av befolkningen etniske latviere. I de syv største byene er latvierne i dag i mindretall. Russere, hviterussere og ukrainere utgjør de største minoritetene.

Latvia er en parlamentarisk republikk. Parlamentet ­ Saeima ­ består av 100 folkevalgte.

Latvias økonomi er inne i en positiv utvikling. Etter noen år med hyperinflasjon og en økonomi ute av kontroll har landet nå fått prisstigningen ned i litt over 13% (1996), valutaen er stabil, statsbudsjettet er i balanse, utenlandske investeringer øker og den økonomiske utviklingen går riktig vei.

Kulturlivet har videre en svært fremtredende plass i Latvia. I tillegg til verdensstjerner som ballettdanseren Mikhail Barysjnikov og dirigenten Mariss Jansons har Latvia en sterk folkekultur. Det mest kjente uttrykket for denne er de store sangfestene som hvert femte år samler titusener av korsangere fra hele Latvia på sangerstadionen i Riga. Sentralt i latvisk folklore står også de mer enn 1,4 millioner «dainas». Disse unike folkevisene gjenspeiler etikk, moral og livsstil i Latvia i tidligere tider, og har blitt samlet inn hovedsakelig av Krisjanis Barons.

Litauen

Offisielt navn Lietuvos Respublika / Republikken Litauen
Befolkning 3 711 900 (1996)
Flateinnhold 65 301 km2
Hovedstad Vilnius
Offisielt språk Litauisk
Religion Katolsk kristendom
Mynt 1 Litas = 100 senti (Litas 1 = NOK1,92)
Nasjonaldag 16. februar

Litauen er det sørligste av de baltiske land. Det grenser i nord til Latvia, i øst og sørøst til Hviterussland, i sørvest til Polen og det russiske Kaliningrad-området. Bakkelandet helt i øst glir over i et flatt slettelandskap som rundes av med et langt belte av sanddyner der Litauen grenser til Østersjøen. Baltiske folkegrupper bosatte seg i dagens Litauen fra det 7. ­ 2. århundre f. Kr. Litauen ble samlet til ett rike av Mindaugas i 1236, sytten år senere ble Mindaugas kronet til Litauens første konge. Litauen klarte å stå imot angrep fra de tyske ridderne, og gikk i stedet inn i en personalunion med Polen i 1385. På denne tiden gikk litauerne også over til kristendommen, som det siste folket i Europa. Under storfyrst Vytautas ble landet ved inngangen til 1400-tallet ett av de mektigste i hele Europa og strakk seg helt ned til Svartehavet. Den polske dominansen økte fram mot 1795, da landet ble innlemmet i tsarens Russland. Litauen erklærte sin uavhengighet i 1918, men i 1920 okkuperte polske styrker Vilnius-området, og Kaunas ble Litauens hovedstad i mellomkrigstiden.Selvstendigheten varte fram til 1940 da Sovjetunionen okkuperte landet. Etter Nazi-Tysklands invasjon i 1941 ble 90% av Litauens 250 000 jøder drept i løpet av okkupasjonen før sovjetiske styrker tok Litauen tilbake i 1944. Rundt 700 000 litauere ble enten deportert til Sibir, tvunget i eksil, fengslet eller skutt. I 1990 erklærte Litauen som det første baltiske land på nytt sin selvstendighet. På «den blodige søndag» 13. januar året etter ble 14 ubevæpnede sivile drept av sovjetiske innenriksstyrker i Vilnius. Først i august 1991 vant Litauen endelig sin uavhengighet tilbake.

Litauens statsform er republikk, men hvor presidenten ifølge grunnloven har større myndighet enn i Estland og Latvia. Parlamentet ­ Seimas ­ har 141 medlemmer.

Den litauiske økonomien er på vei oppover. Inflasjonen har kommet ned i 13 % (1996), valutaen er stabil, utenlandske investeringer har økt og industrien er i en forsiktig vekst.

Også i Litauen finnes en aktiv folkelig kulturtradisjon, særlig innen kor, musikk og folklore.

Norsk Baltikum-politikk

Hovedmålet for Norges Baltikumspolitikk er å bidra til å styrke de baltiske staters suverenitet og sikkerhet og trekke dem nærmere inn i et nordisk og bredere europeisk/atlantisk samarbeid, samt å bidra til utvikling av stabile demokratier med en velfungerende markedsøkonomi og trygge sosiale strukturer. En slik utvikling vil bidra til stabilitet og fremme en økonomisk velstandsutvikling i våre nærområder. Norge ønsker å bidra til å utvikle gode naborelasjoner mellom de baltiske stater og Russland gjennom åpenhet og gjennom styrket regionalt samarbeid. Ved å støtte opp om integreringen av den russiskspråklige befolkningen i Estland og Latvia søker Norge å bidra til en stabil sosial utvikling i de to landene og i hele regionen.

Etter at Estland, Latvia og Litauen fikk tilbake sin selvstendighet i 1991 opprettet Norge umiddelbart diplomatiske forbindelser med landene. Ambassader ble etablert, og en norsk politikk for fremtidige forbindelser tok raskt form. Det ble også utformet et større handlingsprogram, som har blitt det sentrale instrumentet for norsk støtte til baltisk gjenoppbygging. I de retningslinjer for samarbeidet med land i Sentral- og Øst-Europa som den norske regjering har vedtatt, går det klart fram at for perioden 1998 - 2001 ønsker man å prioritere samarbeid med Baltikum, nest etter Nordvest-Russland.

Økonomisk og politisk utvikling

Økonomisk framgang og sosial stabilitet i Baltikum er en forutsetning for forebygging av konflikter i nærområdene. Det er derfor norsk politikk å bidra til en videreføring av de økonomiske reformene, og sikre økonomisk vekst i Baltikum på et bærekraftig grunnlag gjennom kompetanseoppbygging og teknologioverføring, ved økt samhandel og norske industrietableringer. Til dette er det avsatt betydelige midler. Målet er sysselsetting og velferd for alle. Som et ledd i dette støttes også arbeidet med en effektivisering av skatteregler og tollkontroll. Gjennom Østersjørådet er Norge engasjert i samarbeid for å bekjempe organisert kriminalitet.

Gjennom konkrete tiltak som fremmer politisk mangfold og anerkjennelse av valg, rettsstatens prinsipper, likestilling og respekt for menneskerettigheter og minoriteters behov ønsker Norge videre å styrke den demokratiske styreformen i de baltiske land.

Mer sikkerhet for alle

Gode naborelasjoner mellom Norden, Russland og de baltiske land og resten av Europa er avgjørende for stabiliteten og sikkerheten i Norges nærområder. Norge vil unngå å skape nye skillelinjer mellom et framtidig utvidet NATO, Russland og resten av Europa, gjennom utvikling av et nært og fortrolig samarbeid mellom alle parter. I fellesskap må man søke varige løsninger på potensielle politiske interessekonflikter i området. Dette er betinget av at også Russland trekkes inn, samt at det etableres fora som fremmer åpenhet og dialog.

Suverenitetshevdelse og nasjonalt forsvar

Det er norsk politikk å bidra til oppbyggingen av nasjonale forsvar i Estland, Latvia og Litauen, og sikre den demokratiske kontrollen over de væpnede styrker. Denne innsatsen skjer innenfor samarbeidet i Partnerskap for Fred. En styrking og intensivering av samarbeidet mellom NATO-land og partnerland i Østersjøregionen vil bidra til framtidig stabilitet i dette området. Norske sikkerhetspolitiske interesser er tjent med en stabil og forutsigbar politisk utvikling i Østersjøregionen, og aktiv støtte til de tre baltiske land er et element i en slik utvikling. Norges engasjement overfor de baltiske land er rettet mot en styrking av landenes evne til suverenitetshevdelse og forståelse av forsvarets rolle i et demokratisk samfunn.

Et bedre miljø

De baltiske land sliter i dag med til dels store miljøødeleggelser. Det er norsk politikk å sørge for overføring av kunnskap slik at miljøsituasjonen i Baltikum kan bedres, og skadene fra ulike former for forurensing kan bli redusert. Samtidig er det behov for store langsiktige investeringer i modernisering av infrastrukturen for å finne varige løsninger på miljøproblemene. Dette krever svært store ressurser, og vil ta lang tid. Norge arbeider for å trekke flere land aktivt med i dette arbeidet, som søkes koordinert gjennom Østersjøsamarbeidet, i Helsinki-kommisjonen og «Environment for Europe»-prosessen.

Norsk-baltisk prosjekt og programsamarbeid

Samarbeidsprogrammet, tidligere kalt Handlingsprogrammet for Sentral- og Øst-Europa, er Norges viktigste praktiske virkemiddel for å gi støtte og bistand til reformprosessen i Baltikum. Samarbeidsprogrammet koordineres av Utenriksdepartementet i nært samarbeid med andre departementer og institusjoner.

Handlingsprogrammet for Sentral- og Øst-Europa ble opprettet i 1992, og gjaldt fram til 1996. I løpet av denne perioden ble det tilsammen bevilget 1,6 milliarder norske kroner til en rekke ulike prosjekter. I 1996 utgjorde bevilgningene til miljøtiltak vel 50% av det samlede budsjettet. Ca. 40% var rettet mot utvikling av næringsliv og infrastruktur, mens de resterende 10% ble brukt på ulike demokratibyggende tiltak.

Handlingsprogrammet er fra 1997 videreført under betegnelsen Samarbeidsprogrammet med Sentral- og Øst-Europa. Hovedmålene for dette programmet er å gi støtte til en grunnleggende omstilling til en demokratisk styreform og en bærekraftig, markedsorientert økonomi i Sentral- og Øst-Europa gjennom samarbeidsprosjekt og andre direkte tiltak.

Programmets formål er å:

  • Bidra til å styrke den demokratiske styreform ved konkrete tiltak og prosjekter som fremmer politisk mangfold og frie valg, rettsstatens prinsipper og respekt for grunnleggende menneskerettigheter, inkludert likestilling mellom menn og kvinner.
  • Gjennomføre miljøtiltak og overføre kunnskap og teknologi både i privat og offentlig regi, for derved å bidra til å forbedre mil jøsituasjonen i Sentral- og Øst-Europa og redusere miljøfarene fra radioaktiv og annen forurensing.
  • Bidra til levedyktig næringsvirksomhet gjennom kompetanseoppbygging og teknologioverføring, ved økt samhandel og norske industrietableringer.
  • Bidra til å utvikle infrastrukturen i reformlandene, spesielt innenfor kommunikasjon og transport.
  • Utvikle samarbeidet innen utdanning og forskning, helse- og sosialsektoren og på kulturområdet.
  • Utvikle det regionale samarbeidet i Østersjøregionen og Barentsregionen.

Gjennom tilskudd til konkrete samarbeidsprosjekt under de første årene av reformprosessen var det Norges intensjon at det skulle vokse fram en samhandel og et samarbeid som kunne bidra til en bærekraftig utvikling i Norges nærområder. I de første par årene ble det lagt stor vekt på å kartlegge samarbeidsmuligheter, bygge opp grunnleggende kompetanse på de ulike sektorer, gi støtte til forstudier og pilotprosjekter og bidra til grunnleggende infrastrukturtiltak. Etter hvert har man kunnet øke ambisjonsnivået, og kommet over på gjennomføring av målrettede tiltak. Samarbeidsprogrammet utformes og gjennomføres i nær dialog med de baltiske lands myndigheter, slik at landenes egne prioriteringer kan legges til grunn. Programmet koordineres med aktiviteter som gjennomføres av internasjonale institusjoner som blant annet Den Europeiske Utviklingsbanken (EBRD) og Verdensbanken, som i enkelte tilfeller også samfinansierer konkrete tiltak.

Samarbeidsprogrammet, som først og fremst har som siktemål å bygge ut samarbeidet mellom Norge og sentral- og østeuropeiske land på det praktiske plan, har følgende satsingsområder:

  • Demokratibyggende tiltak
  • Utvikling av infrastruktur
  • Miljøvern
  • Næringssamarbeid
  • Energi
  • Landbruk
  • Fiskeri
  • Forskning og utdanning
  • Helse- og sosialsektoren
  • Humanitær bistand
  • Regionalt samarbeid

Gjennom det tidligere Handlingsprogrammet for Sentral- og Øst-Europa ble det gitt støtte først og fremst til Nordvest-Russland, Baltikum og Polen, men andre områder i Sentral- og Øst-Europa ble også støttet. I det nye Samarbeidsprogrammet vil det prosjektrettede samarbeidet konsentreres om Nordvest-Russland og Baltikum. Andre områder kan være av interesse der det foreligger samarbeidsinteresser.

Bevilgningene for 1997 er på totalt 263,9 millioner kroner, fordelt på 40,9 millioner kroner til demokratiutvikling, 98 millioner kroner til miljøtiltak og 125 millioner kroner til prosjektsamarbeid. Tabellen under viser hvordan faktiske bevilgninger til de baltiske land var fordelt på satsingsområder i 1996.

Totalt Estland Latvia Litauen Baltikum regionalt

Demokratibygging 10,1 1,7 2,3 2,9 3,2
Miljøvern 21,0 5,8 8,7 6,2 0,3
Næringssamarbeid 13,7 1,7 7,8 1,8 2,4
Infrastruktur 7,0 1,7 0,5 2,9 1,9
Helse- sosialsektoren 3,0 0,6 1,1 0,4 0,9
Utdanning / forskning 2,0 0,3 0,7 0,9 0,1
Diverse 0,1 0,0 0,0 0,1 0,0

Totalt 56,8 11,8 21,1 15,1 8,8

Alle tall er i millioner norske kroner. Enkelte mindre avrundingsfeil kan forekomme.

Samarbeidsprogrammet har muliggjort et omfattende samarbeid på mange områder mellom Norge og de baltiske land. En av de bærende ideer for Samarbeidsprogrammet er å bidra til etablering av kontakter «fra folk til folk». Å skape direkte nettverk mellom mennesker er en nøkkel til integrasjon og samarbeid over landegrenser, og til å befeste demokratiske samfunnsendringer. Det er videre en forutsetning at programmet skal bidra til etablering av levedyktige virksomheter. De fleste prosjekter som har fått støtte fra programmet har omfattet kompetanseoverføring. Det har fra norsk side blitt lagt vekt på at prosjektet om mulig bør ha positive effekter både for likestilling og miljø. Prosjekter blir bare unntaksvis fullfinansiert gjennom programmet, og de må kunne videreføres også etter at den norske støtten bortfaller. Tiltak skal også være basert på de baltiske lands egne ønsker og nasjonale prioriteringer.

Det ville føre for langt å gi en uttømmende liste over alle de initiativ og prosjekter som har mottatt støtte fra Samarbeidsprogrammet, så de tiltak som er beskrevet i det følgende er kun ment å gi enkelte eksempler.

Demokratibyggende tiltak skaper holdningsendringer

Slike tiltak omfatter støtte til reformer innenfor pressen, de politiske partiene, frivillige organisasjoner og arbeidslivsorganisasjoner, samt menneskerettigheter og likestilling. Flere norske politiske partier har fått støtte fra Samarbeidsprogrammet for å holde seminarer og kurs for politikere fra Baltikum. Etter flere generasjoner under et autoritært styresett mangler man i Baltikum praktiske erfaringer med pluralistiske partisystemer. Samarbeid med norske og vestlige politiske miljøer er derfor vesentlig for å utvikle en bevissthet om hvilke elementer som er sentrale i et demokratisk, parlamentarisk system; maktfordeling og myndighetsavgrensning mellom ulike politiske instanser, skille mellom politikk og administrasjon, opposisjonens rolle, koalisjonsdannelse og lokaldemokrati.

Norge bidrar også til arbeidet med å utvikle lokalforvaltningen i Baltikum gjennom overføring av kompetanse og utveksling av erfaringer. Kommunenes sentralforbund (KS) har i denne forbindelse etablert et prosjekt for samarbeid mellom norske kommuner og kommuner i de baltiske landene. I 1997 omfatter prosjektet syv samarbeidsavtaler med kommuner i Latvia og fem i Litauen.Også norske frivillige organisasjoner og arbeidslivsorganisasjoner har fått midler fra Samarbeidsprogrammet til å dele og høste erfaringer i Baltikum.

Vern av menneskerettighetene har lenge stått sentralt i norsk utenrikspolitikk, og dette er et vesentlig element i den støtten som gis til demokratibyggende tiltak. Tiltakene på dette området har vært mange, og omfatter så forskjellige aktiviteter som bedring av forholdene for de innsatte i latviske fengsler, bistand til menneskerettighetsinstitusjoner, ungdomsarbeid og organisasjonsutvikling.

Store deler av de russiskspråklige minoritetsgruppene i Estland og Latvia er uten statsborgerskap. Siden innvilgelse av statsborgerskap er betinget av kunnskaper i estisk og latvisk språk, har Norge prioritert støtte til slik opplæring, og for 1997 og 1998 er det avsatt 3 millioner kroner til dette formålet.

Miljøarbeid

Hovedtyngden av den norske miljøinnsatsen i Baltikum er rettet mot utbedring av grunnleggende infrastruktur for vannforsyning og avløpsanlegg. Det mest omfattende prosjektet finnes i Estland, hvor Oslo vann- og avløpsverk sammen med Norconsult samarbeider med Eesti Veevärk; det estiske vannverket. Prosjektet tar sikte på å overføre kompetanse på fire områder; organisasjon, drift og vedlikehold av avløpsanlegg, planlegging, prosjektering og konstruksjon samt gjennomføring av et planlagt investeringsprogram. Hele ti estiske kommuner deltar i investeringsprogrammet, under ledelse av det estiske vannverket. Norge er blitt bedt om å bidra med støtte til investeringer på vann- og avløpssiden i to av disse kommunene; Elva og Kallaste. For å gjennomføre prosjektet er det også tatt opp lån i Den europeiske utviklingsbanken (EBRD) og Det Nordiske Miljøfinansieringsselskapet (NEFCO).

Ved Ignalina i Litauen fins et stort kjernekraftverk av RBMK-typen, dvs. tilsvarende Tsjernobyl-kraftverket. Dette står for mesteparten av Litauens kraftbehov, men det knytter seg alvorlige sikkerhetsproblemer til driften av verket. Et omfattende internasjonalt samarbeid er derfor i gang, bl.a finansiert gjennom Atomsikkerhetsfondet under Den europeiske utviklingsbanken. Blant de nordiske land har Sverige spilt en ledende rolle i sikkerhetssamarbeidet ved Ignalina-kraftverket om fysisk sikring, adgangskontroll og brannverntiltak for å trygge virksomheten på verket.

Norge er også engasjert overfor de baltiske land for å få en oversikt over blant annet militærrelatert atomforurensning og samarbeider med Latvia om undersøkelser ved et lager for lavaktivt atomavfall («Radons»-anlegget), og med Estland vedrørende problemer med et stort overflatedeponi for avfall etter uranutvinning («Sillamae»-deponiet).

Næringssamarbeid: Fra konkurstrussel til pent overskudd

Næringssamarbeid omfatter satsingsområdene industri, energi, fiskeri og landbruk. Etter en litt avventende og forsiktig start, begynner nå det norsk-baltiske næringssamarbeidet å blomstre.

Industrien i Baltikum lider ofte under nedslitt produksjonsutstyr, foreldet teknologi og lite miljøvennlige produksjonsprosesser. Produktiviteten er ofte lav, og det er stor mangel på nødvendige kunnskaper om moderne bedriftsledelse, kvalitetskontroll og markedsføring. Innenfor energi-, fiskeri- og landsbrukssektoren støter man på lignende problemer. Norge ønsker å bidra med kompetanseoverføring på disse områdene.

Fiskeforedlingsbedriften i byen Carnikava nord for Riga var i 1995 nær ved å gå konkurs. Året etter kunne bedriften vise til et pent overskudd på én million norske kroner. I alt kunne 116 arbeidsplasser sikres, og ytterligere 70 ble skapt.

Denne suksessen skyldtes hovedsakelig at det norsk-latviske utviklingsfondet gikk aktivt inn i bedriften. Det norsk-latviske utviklingsfondet ble opprettet i 1993, i forbindelse med at Alcatel Norge fikk en stor kontrakt knyttet til utbyggingen av et nytt telenett i Latvia. Som motytelse etablerte konsernet et investeringsfond for små og mellomstore bedrifter på to millioner amerikanske dollar. Senere er det blitt bevilget ytterligere én million dollar fra Utenriksdepartementets Handlingsprogram til fondet. Selv om mindre enn halvdelen av fondets 20 milllioner kroner er brukt, har fondet etterhvert funnet mange støtteverdige bedrifter der det har gått inn i med kapital og ikke minst representanter i det enkelte bedriftsstyre. Fondet, som har fått god mottagelse i Latvia, har lagt vekt på å prioritere bedrifter i distriktene.

Norsk-baltisk næringssamarbeid støttes også gjennom andre ordninger finansiert utenfor Samarbeidsprogrammet. For å fremme norske investeringer i Sentral- og Øst-Europa er det opprettet et investeringsfond på 70 millioner kroner, som vil kunne tilføre næringslivet ny investeringskapital, og redusere den kommersielle risikoen for norske bedrifter ved etablering i disse landene. Rammen for eksport- og investeringsgarantier til Baltikum og SUS-statene er blitt økt til 3 milliarder kroner for 1997, da etterspørselen etter slike garantier har vært svært sterk. Samtidig er det opprettet en permanent ordning med et tapsfond på 100 millioner kroner for norske bedrifter med aktivitet innenfor de samme landene.

Infrastruktur klar for utskifting

Infrastrukturen i Baltikum er sterkt nedslitt. Telekommunikasjoner har vært dårlig vedlikeholdt; det samme gjelder vei- og jernbanenett foruten havner og flyplasser. Store investeringer må til for å avhjelpe situasjonen. Den norske innsatsen retter seg hovedsakelig mot tilrettelegging og utvikling av rasjonelle transport- og telekommunikasjonssystemer.

I Estland måtte all infrastruktur for flytrafikk bygges opp igjen fra grunnen etter 1991. Norske eksperter har gitt opplæring til estiske flygeledere og annet personell, installert navigasjonsutstyr, rettet opp gamle misvisende kart, deltatt i planlegging og bygging av nye installasjoner, samt lagt opp en plan for framtidig kapasitetsutvidelse.

I Litauen har Norconsult i samarbeid med Fjellanger Widerøe A/S vært med på å utvikle en nasjonal plan for kart og geodata. Samarbeidet har omfattet blant annet leveranser av utstyr, utarbeidelse av en plan for opplæring og kompetansebygging, samt innsamling og bearbeiding av digitale geodata. Planen er blitt utarbeidet i samarbeid med Statens Kartverk. Høgskolen i Telemark har også vært aktive i prosjektet, innenfor bruk av geografiske informasjonssystemer som anvendes ved privatisering av landeiendommer i Litauen.

Helse- og sosialsektoren

Parallelt med overgangen til markedsøkonomi må det bygges opp et sosialt sikkerhetsnett i Baltikum. Dette er en forutsetning for at det kan skapes stabile og demokratiske samfunnssystemer i våre baltiske naboland.

For å skaffe fram god og pålitelig informasjon om sosiale forhold, har Forskningsstiftelsen Fafo i samarbeid med lokale partnere gjennomført større levekårsundersøkelser i alle de baltiske land. Undersøkelsene målte og beskrev befolkningens reelle materielle levevilkår, ved bruk av de samme metoder som anvendes i de nordiske land. Resultater fra undersøkelsene anvendes til planlegging og utforming av sosialpolitikken, slik at bistanden til de mest sårbare gruppene kan målrettes, og knappe ressurser utnyttes bedre. Fafos undersøkelser viste blant annet at arbeidsløshetsproblemet i alle de baltiske stater var blitt undervurdert, og at reelle arbeidsløshetstall var opptil tre ganger så høye som man hadde antatt ut fra offisiell statistikk. På denne måten bidro undersøkelsen til en omvurdering av problemene på arbeidsmarkedet.

Norsk ekspertise har også vært involvert i utformingen av en helseplan for Latvia. Som et resultat av dette helseplanprosjektet ble det blant annet opprettet et primærhelsesenter i det lille tettstedet Madliena, som senere har blitt en modell for videre utvikling av latvisk primærhelsetjeneste. Gjennom arbeidet med helseplanen er det utviklet et godt kontaktnett mellom faglige miljøer i Norge og Latvia.

Reformer innenfor høyere utdanning

Kunnskapsoverføring og kompetanseoppbygging sees som et sentralt virkemiddel for å bidra til den demokratiske og bærekraftige utviklingen som er det overordnede siktemålet for Samarbeidsprogrammet. Prosjektsamarbeidet innen utdanning og forskning har omfattet alle sektorer på området fra grunnskolenivå til voksenopplæring, høyere utdanning og forskning. Ett av formålene har videre vært å bidra til å bremse personellflukten fra undervisningssektoren.

I et fellesprosjekt mellom Handelshøyskolen BI og Kaunas Tekniske Universitet er det bygd opp et undervisningstilbud i økonomiske fag, med vekt på markedsøkonomi. Dette samarbeidet startet i 1992, og har har hatt flere komponenter, blant annet utveksling av studenter og lærere, utvikling av egne lærebøker, og oppbygging av et fagbibliotek. Skolen har også spilt en aktiv rolle i lokal næringsutvikling.

Med Høgskolen i Lillehammer som strategisk samarbeidspartner har syv fylker nord i Latvia gått sammen om å bygge opp en helt ny høyskole i landsdelen Vidzeme. I motsetning til det sentrale universitetet i hovedstaden er denne lagt opp mer i likhet med en vestlig høyskole ­ både med tanke på læreplaner, lærebøker, og undervisningsmetoder. I Samarbeidsprogrammet er det videre avsatt midler til en større stipendordning, hvor både enkeltpersoner og institusjoner i Norge og Baltikum kan søke om støtte til gjennomføring av forsknings- og utdanningsprosjekter.

Kulturutveksling

Baltikum er ett av de prioriterte områdene innenfor norsk kultursamarbeid. Norge deltar i det kulturelle Østersjøsamarbeidet Ars Baltica og støtter økonomisk opp om Jazz Baltica som arrangeres hvert år. Videre sendes norske musikere hvert år til orgelfestivalen i Riga. Unge musikere helt ned i syvårsalderen blir årlig sendt til Litauen for å delta under musikkfestivalen i Kaunas.I 1997 ble det vedtatt å gjøre Oslo Animasjonsfestival til et Ars Baltica-prosjekt på bakgrunn av festivalens klare nordisk-baltiske profil.

Norge har en rekke bilaterale prosjekter innen presse, kultur og informasjon i de baltiske land. Det gis støtte til norskundervisning ved flere universitet i Baltikum. Interessen for norsk litteratur er meget stor. Flere bøker er også blitt oversatt fra språkene i Baltikum til norsk. Oversetteren Turid Farbregd har oversatt flere estiske bøker og fikk i 1989 Oversetterforeningens Bastianpris for sin oversetting av diktsamlingen «Same hav i oss alle», skrevet av Jaan Kaplinski.

Flere norsk-baltiske og nordisk-baltiske kulturmønstringer har gått av stabelen de senere årene, og det finnes mange eksempler på fruktbart norsk-baltisk samarbeid innenfor kulturlivet. Våren 1997 ble en rockopera over Ibsens Peer Gynt, laget av den litauiske komponisten Kestutis Antanelis, satt opp i Vilnius, der den norske sangeren Benedicte Adrian spilte Solveig. Den første norsk-baltiske samproduksjonen innenfor film så dagens lys i 1996. Filmen «Jomfruene i Riga» er en norsk-latvisk komedie laget av regissøren Emil Stang Lund. Over Samarbeidsprogrammet med Sentral- og Øst-Europa vedtok man å avholde to seminarer i 1997 innen kulturfeltet der de baltiske land har en helt sentral plass; det ene seminaret i regi av Kulturvernakademiet på Røros vedrørende bevaring av industrielle kulturminner, det andre i samarbeid med NORLA (Kontoret for fremme av norsk litteratur i utlandet).

Folkelig kontakt og humanitær innsatsDet er ikke bare den offisielle politiske og institusjonelle kontakten mellom Norge og de baltiske land som har økt kraftig siden uavhengigheten. Som følge av normaliseringen i forbindelsene mellom Norge og Baltikum har også den direkte kontakten mellom nordmenn og baltere blitt stadig tettere. Det er ikke få norske skoleklasser som har vært på besøk i de baltiske land de senere årene. Norske folkehøyskoler, høyskoler og universiteter har åpnet dørene for baltiske studenter, og reiselivet har fått et oppsving.Særlig innenfor folkekulturen, der tradisjonene i både Baltikum og Norge er godt bevart, har det vært stor aktivitet og utveksling. Svært mange norske kor og folkedansgrupper har besøkt Baltikum, og mange baltiske kunstnere, både amatører og profesjonelle, har lagt turen til Norge.Videre foregår det en utstrakt kontakt mellom frivillige organisasjoner i Norden og Baltikum. Foreningen Norden med sine 100 000 medlemmer rundt i de nordiske land har gjort og gjør en betydelig innsats for å styrke båndene over Østersjøen. Det finnes i dag lokallag av Foreningen Norden i både Estland og Latvia. De norsk-baltiske kulturlagene og foreningene, som oppsto på slutten av 1980-tallet, er med på å føre mennesker fra Norge og Baltikum nærmere hverandre.

Mange nordmenn har gjort en betydelig humanitær innsats overfor utsatte grupper i de baltiske land. Et godt eksempel i så måte er det årlige juleflyet til SAS Norge. Ledet an av den latvisk-norske purseren Tamara Z. Egelund flyr SAS to ganger før jul med julegaver til folk i den lille byen Bene, som Tamara selv flyktet fra som barn. Når julegavene er losset av, blir flyet lastet med latviske barn og ungdommer som får en ukes førjulsferie i Norge.

Baltikum, Norden og Europa

Norges innsats overfor Baltikum på flernasjonalt nivå kanaliseres gjennom såvel nordiske som regionale og europeiske organisasjoner. Norge har vært blant pådriverne i bestrebelsene på å få de baltiske land integrert både i nordisk og internasjonalt samarbeid.

De nordiske land har en rekke felles politiske, økonomiske og miljømessige interesser i forhold til de nordiske nærområdene. Dette interessefellesskapet ligger også til grunn for Nordens samarbeid med Baltikum. Gjennom et regionalt samarbeid kan Norden bidra til fred, sikkerhet og stabilitet i Europa. Videre blir det fra nordisk hold lagt vekt på at samarbeidet med nærområdene skal fremme en demokratisk utvikling, markedsøkonomi, respekt for menneskerettighetene og en ansvarsfull utnyttelse av naturressurser.

Nordisk Ministerråd og Nordisk Råd, samarbeidsorganene til henholdsvis de nordiske regjeringer og de nordiske parlamentene, har de senere årene intensivert kontakten med nærområdene. Nordisk Ministerråd spilte en nøkkelrolle i etableringen av Baltisk Ministerråd i 1994, og de nordiske og baltiske fagministre treffes jevnlig til felles møter etter formelen 5+3. Parlamentarikere fra Nordisk Råd og den tilsvarende Baltisk Forsamling treffes også med regelmessige mellomrom i arbeidsmøter. Sitt første fellesmøte hadde de to organisasjonene våren 1996 da 120 parlamentarikere fra alle åtte land møttes i Vilnius.

Forholdet mellom statene rundt Østersjøen reguleres også av samarbeidet i Østersjørådet, hvor også Russland, Polen, Tyskland og EU-kommisjonen er medlemmer, i tillegg til de nordiske og baltiske landene. Rådet, som består av utenriksministerene i deltagerlandene, er et forum for politisk samarbeid og koordinering mellom statene i Østersjøregionen, og har demokratibygging, økonomisk bistand, humanitær hjelp, miljøspørsmål, kulturutveksling og kommunikasjon som sine hovedoppgaver. Bakgrunnen for dannelsen av dette rådet var den nye situasjonen som oppsto i Nord-Europa etter Sovjetunionens oppløsning, og behovet for å fremme samarbeid over den kalde krigens tidligere skillelinjer, spesielt med henblikk på de baltiske landenes situasjon. Som et svar på dette ble Østersjørådet dannet i 1992, og det er siden blitt ett av de viktigste fora for politisk og økonomisk samarbeid mellom statene i denne regionen. Da statslederne fra Østersjørådets medlemsland møttes i Visby i 1996, besluttet de blant annet å intensivere arbeidet mot organisert kriminalitet i regionen.

Norge var en pådriver for å trekke de baltiske land med i Organisasjonen for Sikkerhet og Samarbeid i Europa (OSSE). Da de baltiske land fikk avslag på sitt ønske om deltagelse på Berlin-møtet til OSSEs forløper KSSE (Konferansen for Sikkerhet og Samarbeid i Europa) i juni 1991, ble Latvia invitert til å delta i den norske delegasjonen. På samme måte fikk Litauen plass i den danske, og Estland i den svenske delegasjonen. OSSE er en all-europeisk sikkerhetsorganisasjon som omfatter 55 stater og strekker seg over et geografisk område fra Vancouver til Vladivostok. Organisasjonens virksomhet knytter seg til generelle sikkerhetsspørsmål, som rustningskontroll, preventivt diplomati, tillitsskapende og konfliktbyggende tiltak, menneskerettigheter, valgobservasjon og økonomisk sikkerhet.

En institusjon innenfor OSSE som har spilt en betydelig rolle i forhold til de baltiske land er Høykommissæren for nasjonale minoriteter. Kommissæren har i denne forbindelse fremhevet språkopplæring, som blir støttet økonomisk blant annet av Norge, som et viktig ledd i de interne integrasjonsbestrebelsene.

Norge støttet også opprettelsen av egne OSSE-sendelag i Estland og Latvia i 1993. Disse har som oppgave å overvåke utviklingen av demokratiske institusjoner og menneskerettigheter, inklusive minoritetsrettigheter og spørsmål knyttet til statsborgerskap.

Alle de tre baltiske land har søkt om medlemskap i EU. Norge støtter de baltiske bestrebelsene på en tettere økonomisk integrasjon med Vest-Europa. Norge støttet også de baltiske lands inntreden i Europarådet i 1993 og 1995. Rådets mål og virksomhet er å beskytte menneskerettighetene, styrke demokratiet, samt å fremme en felles kulturell identitet og sosial sikkerhet i Europa. Spørsmål knyttet til minoriteter og migrasjon, rasisme og fremmedfrykt er også sentrale i Europarådets arbeid. Utviklingen i Europa de siste årene har gitt helt nye muligheter til å bygge sikkerhet i fellesskap på tvers av de tidligere skillelinjene.

NATO står også overfor nye utfordringer. Det er inngått et omfattende militært og politisk samarbeid med landene i Sentral- og Øst-Europa, og en avtale med Russland. NATOs toppmøte i Madrid i juli 1997 besluttet å invitere Polen, Tsjekkia og Ungarn til medlemskapsforhandlinger. Samtidig vises det til at også de baltiske land er søkere, og at disse har gjort fremgang i arbeidet med å styrke stabiliteten og samarbeidet i sin region. Utvidelsesprosessen vil fortsette. NATO-samarbeidet bidrar på denne måten til styrket sikkerhet og stabilitet i hele det euroatlantiske området. Som NATO-medlem har Norge understreket at døren må stå åpen for alle demokratiske europeiske land.

Økonomisk støtte

Norge yter også direkte økonomisk støtte til baltiske utviklingsprosjekter gjennom nordiske kanaler. Blant annet inntar Baltikum en sentral posisjon i virksomheten til Nordisk Minsterråd ­ de nordiske regjeringenes samarbeidsorgan. Nordisk Ministerråd har et eget arbeidsprogram for Baltikum og Nordvest-Russland som på årsbasis utgjør 50 millioner danske kroner. Norge har, som formannskap i Nordisk Ministerråd i 1997, lagt vekt på å utvikle samarbeidet med de baltiske land gjennom styrking og videreføring av tiltak innenfor områdene helse, miljø, energi, kultur og utdanning.

Nordisk Ministerråds arbeidsprogram for Nordens nærområder har i perioden 1991 ­ 1997 over sitt eget arbeidsprogram kanalisert over 250 millioner danske kroner til forskjellige innsatsområder, hovedsakelig stipend- og utvekslingsordninger, miljøsamarbeid, industri- og finanspolitisk samarbeid samt sosial- og helsearbeid. Nordiske informasjonskontorer er blitt etablert i Tallinn, Riga, Vilnius og senere St. Petersburg.

Nordisk Ministerråd legger vekt på at den fellesnordiske innsatsen i Baltikum og Nordvest-Russland skal avgrenses i forhold til bilaterale samarbeidsprogrammer, og kun komplettere disse og andre regionale og mellomstatlige initiativer i området. Det samnordiske engasjementet i nærområdene skal konsentreres til innsats omkring demokrati, kulturutveksling, utdanning, miljø og infrastruktur. Innsatsen skal være av genuin nordisk interesse og konsentreres om spørsmål som det nordiske samarbeidet og de nordiske institusjonene er spesielt egnet til å ta hånd om. I dette arbeidet spiller de nordiske institusjonene, som f.eks. Den Nordiske Investeringsbanken (NIB) og Det Nordiske Miljøfinansieringsselskapet (NEFCO) samt de nordiske informasjonskontorene i Vilnius, Riga og Tallinn, en viktig rolle.

Den overveiende delen av det nordiske fellesbudsjettet for Baltikum og Nordvest-Russland går til utdanningsstipendier. Den nordiske stipendieordningen har siden starten i 1991 gitt over 2100 stipendiater ­ først og fremst fra Baltikum ­ muligheten til å tilbringe noen måneder ved et nordisk universitet, høyskole eller forskningsinstitusjon for å hente kunnskap og inspirasjon. En del stipendier gis nå også til utveksling av tjenestemenn og parlamentarikere. Stipendordningen er også åpen for nordiske studenter og forelesere som tar et kortere eller lengre opphold i et av de baltiske land. NorFA ­ det nordiske forskerutdanningsakademiet ­ har de siste par årene inkludert balterne i sin virksomhet, og over 1000 forskerstudenter fra Baltikum har fått anledning til å delta på ulike nordiske forskerkurs og symposier rundt om i de nordiske land. NorFA gir nå støtte til kurs og symposier som arrangeres i Estland, Latvia eller Litauen.

Innenfor kulturområdet ble den store nordiske kulturfestivalen i Tallinn, Riga og Vilnius våren1997 spesielt lagt merke til. Her deltok kjente kulturutøvere fra alle de nordiske land sammen med baltiske kunstnere.

I tillegg til de ressurser som overføres gjennom Nordisk Ministerråds arbeidsprogram og budsjett, inngikk i 1997 de nordiske finans- og økonomiministerene en avtale med sine kollegaer i Estland, Latvia og Litauen om lanseringen av det baltiske investeringsprogrammet. De nordiske land har bidratt til programmet med 134 millioner ECU (over én milliard norske kroner). Programmet involverer Den nordiske Investeringsbank (NiB), Nordisk Prosjekteksportfond (Nopef) og den Europeiske Bank for Gjenoppbygging og Utvikling (EBRD). Målet med det baltiske investeringsprogrammet er å skape et grunnlag for utvikling av små og mellomstore bedrifter i Baltikum, gjennom å bidra til å styrke kapitalformidlingen og stille kapital til rådighet for investeringer. Dette programmet la grunnlaget for opprettelsen av nasjonale investeringsbanker i Estland, Latvia og Litauen, som i samarbeid med NiB har hatt ansvaret for å vurdere søknadene om lån fra de baltiske bedriftene.

Deler av summen ble gitt i form av kompetanseoppbygging og teknisk bistand, mens størstedelen av summen ble stilt til rådighet som lånegaranti til små og mellomstore bedrifter i Baltikum.De baltiske land omfattes også av EUs PHARE-program, som gir støtte til omstillingsprosessen i reformlandene i sentral-Europa. Programmet, som hovedsakelig er rettet mot støtte til utvikling av næringslivet og reformer i offentlig sektor, har som mål å sette reformlandene i stand til å tre inn som fullverdige medlemmer i EU. PHARE er det største av alle nasjonale og internasjonale programmer rettet mot de sentral-europeiske reformlandene.

Forsvarssamarbeid

I løpet av de siste årene har Norge økt sin innsats overfor de baltiske land på det sikkerhets- og forsvarspolitiske området. Dette har i første rekke skjedd gjennom deltakelse i større flernasjonale prosjekter. Selv om Norge i geografisk forstand ikke er et Østersjø-land, er det i vår interesse å bidra til en stabil og demokratisk utvikling i dette området.

I løpet av de siste årene har den norske forsvarsministeren besøkt de tre baltiske statene, og hans kollegaer har vært i Norge. Det er in gått rammeavtaler mellom Norge og hvert av de baltiske land om forsvarsrelatert samarbeid, og det er jevnlige samtaler mellom forsvarsdepartementene. Norge har fra starten i 1994 deltatt i det såkalte BALTBAT-prosjektet. Dette er et samarbeid mellom flere vestlige land og de baltiske land om etableringen av en fellesbaltisk fredsbevarende bataljon. Norge har et særlig ansvar for opplæringen av det estiske kompaniet, ESTCOY, i bataljonen. Høsten 1996 trente ESTCOY i Norge. Våren 1997 oppholdt ESTCOY seg i NORBATT i Libanon. Norge har også bidratt med materiell til BALTBAT, deriblant sanitetsutstyr, M-72 nærpanservåpen og datamaskiner. Bataljonen er nå klar for deltagelse i en fredsbevarende operasjon. BALTBAT skal etter planen settes inn i et fredsbevarende oppdrag i løpet av 1998. Forøvrig har støttelandene, sammen med de baltiske land, besluttet å oppgradere BALTBAT til en fredsopprettende bataljon. Dette innebærer at bataljonen må tilføres ytterligere opplæring, trening og materiell.

Det ble våren 1997, etter anmodning fra de baltiske land, besluttet å etablere en fellesbaltisk marineskvadron, BALTRON, som i første rekke skal arbeide med minerydding. BALTRON vil dels bli satt sammen av flåtemateriell som i dag finnes i de baltiske land, og dels få tilført flåtemateriell fra Tyskland. Støttelandene vil blant annet bidra med ulike former for opplæring og trening. Norge har påtatt seg et spesielt ansvar for opplæringen av skipsdykkere. Norge vurderer også å bidra med en del materiell/utstyr på dykkersiden. Det tas sikte på at BALTRON skal være operativ i august 1998.

Amerikanerne har tatt initiativ til å etablere et fellesbaltisk regionalt luftovervåkingssystem som består av nasjonale komponenter, knyttet sammen i ett regionalt kontrollsenter, for overvåking av det baltiske luftterritorium (BALTNET). USA har påtatt seg å fullfinansiere og å lede gjennomføringen av prosjektets første fase. I den neste fasen, som vil bestå av en videre utbygging av radaranlegg og kommunikasjonssystemer samt kostnader knyttet til drift, har Norge påtatt seg lederansvar for prosjektet.

Som følge av at stadig flere land blir involvert i forsvarsrelatert støtte til de baltiske land, har det oppstått et behov for koordinering av støtten på dette området. I den hensikt å unngå dobbeltarbeid, og for å sikre en best mulig utnyttelse av tilgjengelige ressurser, foreslo forsvarsminister Kosmo i juni 1996 å etablere rutiner og prosedyrer for å sikre en slik koordinering. Han fikk tilslutning for sitt forslag fra de andre nordiske forsvarsministrene under nordisk forsvarsministermøte i Sverige høsten 1996. Det ble enighet om at det skulle etableres databanker i forsvarsdepartementene i hvert av de baltiske land, for innmelding og registrering av prosjekter. Forøvrig skulle man arbeide videre med å opprette et koordineringsforum hvor de baltiske land kan presentere sine behov for forsvarsrelatert støtte overfor en større krets av giverland. I dette forum kan en eventuell igangsetting av nye prosjekter diskuteres. På et møte i Stockholm 4. juni 1997 ble det tatt endelig beslutning om å etablere et slikt koordineringsforum, som skal møtes tre ganger årlig.

Økt norsk satsing på Baltikum

Med sin geografiske plassering, og som medlem i organisasjoner som Nordisk Råd, Østersjørådet, Europarådet, OSSE og NATO, har Norge et godt utgangspunkt for å føre en aktiv Baltikum- og Østersjøpolitikk. Østersjøsamarbeidet har skutt fart, og Norge er blitt en pådriver innenfor det regionale samarbeidet i vår del av Europa. Samtidig har Norge styrket de bilaterale forbindelsene med Estland, Latvia og Litauen. Det er tverrpolitisk enighet i Norge om at det sterke norske engasjementet i forhold til Baltikum skal fortsette. I Langtidsprogrammet for norsk utenrikspolitikk for perioden 1998 ­ 2001 går det således fram at Norge ønsker å satse enda sterkere på samarbeid med Baltikum, sammen med Nordvest-Russland.

De baltiske land har allerede tatt betydelige skritt mot etablering av levedyktig demokrati og markedsøkonomi. Samtidig som avslutningen på den kalde krigen og avspenningen i Europa har gitt landene i regionen nye muligheter, står landene også overfor vanskelige oppgaver. En av de største utfordringene vil utvilsomt bli å forbedre levekårene til de store gruppene av befolkningen som sliter med fattigdom og manglende ressurser. Å trygge sikkerheten og stabiliteten i forhold til nabostatene er også høyt prioritert. Videre må det demokratiske styresettet utvikles, og respekten for menneskerettigheter må ivaretas. På alle disse områdene er Norge i en posisjon til å bidra til en positiv utvikling. For å bedre befolkningens levekår må de baltiske land videreføre de økonomiske reformene og derigjennom sikre en bærekraftig økonomisk utvikling. Norge kan spille en konstruktiv rolle, både ved fortsatt å legge vekt på oppbyggingen av nye samfunnsstrukturer som kan skape vekst i næringslivet, og mer direkte gjennom norske investeringer og industrisamarbeid.

Norge mener at den regionale sikkerheten best kan trygges gjennom internasjonalt samarbeid. Norsk politikk innebærer aktiv kontakt med våre nye partnere i øst. Fortsatt norsk støtte til, og samarbeid med Baltikum er svært viktig, både for å sikre stabilitet i det nordlige Europa, og for å bistå i den pågående tilnærming til vestlige samarbeidsordninger generelt.

Alle de tre baltiske land er unge demokratier. Demokratiutvikling har stått og vil fortsatt stå sentralt innenfor den norske Baltikum-innsatsen. Norge vil fortsette å legge vekt på tiltak som kan styrke en demokratisk styreform i de baltiske landene.

Den genuine interessen som Norge blir møtt med i Baltikum, gir inspirasjon til en fortsatt utdyping av de gode kontakter og samarbeidsordinger som er etablert. Som små land i Europa har de baltiske land og Norge både mye til felles, og et godt utgangspunkt for å forstå hverandres behov.


BALTBAT
Den baltiske fredsbevarende bataljon, opprettet med støtte fra bl.a. de nordiske land.
Baltisk Forsamling
Forum for politisk samarbeid og koordinering mellom nasjonalforsamlingene i de baltiske land.
BALTNET
Kontrollsenter for overvåking av det samlede luftrommet over de baltiske land.
Den Nordiske Investeringsbank
Bank opprettet i fellesskap av de nordiske land i 1976. Banken yter lån og garantier som støtte til prosjekter og eksport som er av felles nordisk interesse, bl.a. i Baltikum og Russland.
EBRD
(European Bank for Reconstruction and Development). Den Europeiske Bank for Gjenoppbygging og Utvikling, yter lån til reformtiltak i landene i Sentral- og Øst-Europa
«Environment for Europe»-prosessen
En serie all-europeiske miljøvernministermøter for utvikling av handlingsplaner og koordinering av miljøtiltak.
ESTCOY
Det estiske kompaniet som inngår i BALTBAT
Europarådet (Council of Europe)
Mellomstatlig organisasjon med sete i Strasbourg, som arbeider for større enhet mellom de europeiske land, demokrati og menneskerettigheter, økonomisk og sosial utvikling.
Helsinki-kommisjonen (HELCOM)
Råd nedsatt i 1974 for å overvåke gjennomføringen av Helsinki-konvensjonen for beskyttelse av det marine miljø i Østersjøen.
NEFCO
(Nordic Environment Finance Corporation). Fellesnordisk finansieringsselskap etablert i 1990, som yter lån og tilskudd til miljøprosjekter i Nordens nærområder i Sentral-og Øst-Europa.
NORBATT
Den norske fredsbevarende bataljon i Midt-Østen.
Nordisk Ministerråd
Forum for samarbeid mellom de nordiske land på regjeringsplan.
Nordisk Råd
Forum for samarbeid mellom de nordiske nasjonalforsamlingene
OSSE (tidligere KSSE)
Organisasjonen for Sikkerhet og Samarbeid i Europa, består av 55 medlemsstater fra hele Europa, samt USA og Canada. Organisasjonens virksomhet er rettet mot fred og nedrustning, demokrati og menneskeretter.
Partnerskap for Fred (Partnership for Peace ­ PfP)
Avtale mellom NATO og land i Sentral- og Øst-Europa om forsvarssamarbeid.
PHARE
EUs program for økonomisk støtte til reformlandene i Sentral-Europa.
SUS-statene
Sammenslutning av de tidligere republikkene i Sovjetunionen, med unntak av de baltiske landene.
Verdensbanken (The World Bank)
Internasjonal bank med sete i Washington DC; yter lån til utviklingsformål over hele verden
Østersjøsamarbeidet
Forum for politisk, økonomisk, miljømessig og kulturelt samarbeid mellom statene i Østersjøregionen, bestående av Danmark, Estland, Finland, Latvia, Litauen, Norge, Polen, Russland, Sverige og Tyskland, samt EU-Kommisjonen.
Lagt inn 25 september 1997 av Statens forvaltningstjeneste, ODIN-redaksjonen