<Siste bilder>:

 

 

 

 

Mi kam long Norway

Vi floy fra Cook Islands 3. januar og landet paa Fiji 5. januar. Paa grunn av datolinjen, (180 grader meridianen), hoppet vi 24 timer framover + 2 timer i tidsforskjell. Totalt ‘tidsforskjell’ ble altsaa 26 timer! 4. januar 2003 saa vi folgelig ikke noe til.

Fiji er et land i Melanesia og det bestaar av de 3 oyene Viti Levu, Vanua Levu og Taveuni og ca 300 mindre oyer. Hovedsatden heter Nadi og det er her hovedflyplassen ligger. Fiji ble selvstendig nasjon i 1970 etter 96 aar som britisk koloni. I dag er Fiji et multi kulturelt samfunn. Mange indere kom til Fiji i 1940 aarene som innleid arbeidskraft og de utgjor i dag 45% av befolkningen. De ‘innfodte’ fijianere er en blanding av melanesiere og polynesiere og de er saa vidt i flertall. Fiji har slitt med politisk uro og konflikter mellom indere og fijianere. Det har vaert flere militaerkupp og voldelige opptoyer her paa 80 og 90 tallet og motsetningene ulmer fortsatt under en forholdsvis vennlig fasade,

Etter et stopp i Nadi  pakket vi oss inn i nok et lite fly og danset avgaarde nordover. Mellomlanding paa Savusavu (Vanua Levu) og endelig frame paa Taveuni. Landingsbanene paa disse oyene er knapt en lysning i skogen og ‘ankomsthallene’ er smaa skur og kanskje noen benker…

Vaare verter, som trodde vi skulle ha kommet dagen for, var tilfeldigvis paa flyplassen for aa hente varer og saa bar det avgaarde til Garden Island resort. Vi fikk det obligatoriske skjell-halskjedet, (eller blomster) rundt halsen og saa ble vi vist til rommet. Ikke noe aa si paa kvaliteten. Her var det til og med air condition. I hagen var det svommebasseng og solstoler og Karen snuste fornoyd paa luktene fra restauranten…

I den ene enden av hagen laa Aqua Trek dykkeksenter  og vi booket dykkepakke og ble gledelig overrasket over bade orden og standard J

Forruten dykking gikk mye av tiden paa Taveuni med til lesing og soling. Det var saa varmt og fuktig at vi ikke orket aa gjore stort. Vi gikk en tur til market for datolinjen og en liten tur til sykehuset for aa se, men da var vi saa gjennomvaate av svette at en skulle tro vi hadde tatt klaerne rett fra vaskemaskinen.

Maten paa hotellet var veldig bra, men for oss som reiser paa ‘budsjett’ nytter det ikke med slik luksus hver dag! Rett over gaten for hotellet laa det enliten restaurant , eller narmest en ronne. Vi bestemte oss for aa prove og til vaar fornoyelse vat det aldeles nydelig. Steikt maimai, (dypvannsfisk), kokt manyok, (ligner potet men er avlang), kokt kaal og tomatsaus over. NAM!

Mange her lever tradisjonelt, i smaa landsbyer. De lever av det de dyrker eller fisker og en liten pengeinntekt kommer fra salg av copra. Copra er torket kokoskjott og 700 kokosnotter maa til for at arbeideren skal tjene ca 1000 Nok. Alle deler av kokospalmen utnyttes. Naar nottene er unge, (gronne eller orange), brukes de som drikke. Naar de blir torre og brune er det kjottet og hamsen som brukes. Palmebladene brukes til aa flette kurver og matter av. De torre nottene faller ned av seg selv, men hvis man vil ha en ‘drikkenott’ saa maa man klatre…. Vel….

Den tradisjonelle maaten aa lage mat paa her era a varme steiner i et baal. Saa graver de en grop og legger steinene i. Paa steinene legges blader, saa maten oppaa for det hele dekkes med svaere blader igjen. Etter 1-2 timer er middagen ferdig.

Vanuatu strekker seg over et enormt havomraade og ligger mellom Fiji og Australia. De fleste oyene er bare spredt befolket og avstander og uframkommelighet har gjort sitt til at de finnes hele 105 totalt forskjellige spraak her. I tillegg kommer engelsk, fransk og bislama (en underlig krysning av engelsk, fransk  og de lokale spraakene).  Vanuatu fikk uavhengighet i 1980 og hadde da i mange aar vaert ‘ofre’ for et delt kolonistyre, delt mellom England og Frankrike. Partenes nesten ubegripelige arroganse forte f.eks til heising av engelsk og fransk flagg, hver dag, med avsynging av tilhorende nasjonalsang, engelsk og fransk politi var sammen tilstede paa radarkontroller og gav forskjellige boter, resten av de engelske frimerkene ble brent naar det var franskmennene sin tur til aa bestyre posten. Sist, men ikke minst: Franskmennene kjorte paa hoyre side av veien og engelskmennene kjorte paa venstre!

Etter uavgengigheten hard det blitt nytt fokus paa gamle levemaater og skikker og i dag veier den lokale hovdingens ord tyngre enn politikerens.

Som hos de fleste av oystatene i Stillehevet er okonomien svaert skral. Det finens nesten ingen jobber og det er naturalhusholdning og copra som gjelder ogsaa paa Vanuatu. Malaria rammer mange og det er nesten ingen som har raad til forebyggende medisiner. Kanibalisme har ogsaa vaert svaert utbredt i Stillehevet. Den siste kjente menneskespising paa oyen Malekula foregikk i 1969 (!) og det var ubehagelig naere naatiden syntes vi…. 

Vi var 2 dager i hovesdtaden Port Vila og vi var glade da vi skulle dra videre til oyen Malekula. Vi bodde nemlig paa et svaert utrivelig motell. Ikke nok med at det var ubeskrivelig skittent alle steder. Den svenske (!) bestyreren hadde ogsaa 2 aggressive Grand Danois som gikk lose…..

Malekula overgikk alle vaare fantasier om tilbake-til-naturen opplevelser. Standarden paa rullebanen hadde vi blitt vant til, men ankomsthallen var en utbrent bygning uten tak. Det var bare ruinene som sto igjen. Ingen hadde hort om det stedet vi skulle bo paa, selv ikke han som hadde bodd paa Malekula hele sitt liv… 
Endelig kom vaare verter og vi stuet oss inn i en pick-up. Saa bar det avgaarde paa humpete grusveier. Vi saa noen smaa hytter, ellers var det bare jungel aa se. Veiene ble smalere og smalere og til slutt kjorte vi naermest gjennom vilniss.

Lang tom lenge kom vi fram til Rose Bay og etter velkomstsermonien med blomsterkrans, ble vi vist til vaar ‘ bungalow’. Det var naere paa at ikke Karen snudde i doren. Hytten vae nemlig svaert primitive. Den var laget av bambus og flettede blader og sengene hadde millimeter tykke madrasser. Gulvet var ogsaa dekekt av straamatter og over hele hytten var det rikelig med aapninger for alle slags smaakryp. Da Karen oppdaget en skikkelig edderkopp i det ene hjornet var hun panikken near! Dusjen var to smaa straaler som sildret og Rose Bay (og det meste av resten av Malkula) hadde selvsagt ikke strom eller telefon. 
Det var svaert varmt og fuktig og heldigvis var det myggnetting over sengene. Laila ble nesten oppspist og samtlige myggremedier er testet til strykkarakter!

Paa Malekula lever folk sakte. Det er faa biler og ingen busser. Hvis man skal noe sted saa bruker man beina. Fordi nesten ingen har jobber og fordi det er saa varmt gaar det meste av dagen med til aa hvile i skyggen. Noen timer paa morningen brukes til aa samle frukt og gronnsaker i ‘hagene’, (Jungelen), eller til aa fiske. Jungelen var som et overflodighetshorn. Papaya, mango, taro, manyok, yams, kokosnott, ananas, brodfrukt, grapefrukt og bananer. For aa nevne noe.

En indianerstamme fra dette omraadet kallles ‘ Small Nambas’. Navnet har de faatt paa grunn av sin noe spesielle paakledning. Kvinnene gaar med skjort av palmeblader og ikke noe mer og mennene gaar med ‘small nambas’ dvs penis i et hylster av blader.

Vaar lokale guide George hadde avtalt en tur til en Small Nambas landsby for oss og tidlig om morgene gikk vi avgaarde paa smale stier gjennom jungelen. Ved ‘inngangen’ til landsbyen maate vi vente litt og saa begynte tam-tan trommene. Royken fra flere baal som laa som en lett take over skogen og da vi kom inn  til asermoniplassen og saa menneskene, trefigurene og tam-tam trommene, (uthulte trestammer), folte vi oss som om vi var med i et Donald Duck eventyr.  

Et Small nambas samfunn, (tidligere kanibaler), lever etter strenge regler og George fortalte oss hele tiden hva vi skulle gjore. Hovdingens ord er lov og det var han som for i tiden bestemte om noen skulle spises…. Menn og kvinner lever helt separate, selv etter at de er gifte, i kvinnehus og mannshus. Kvinne –og mannsomraadene er det av sermoniplassen og det er tabu aa gaa paa feil omraade.

Etter en innledende trommeseanse kom hovdingen selv og hilste paa oss. Han var lett gjenkjennelig paa den svaere grisehoggtannen  som han hadde i et kjede rundt halsen. Grisen er et viktig symbol paa velstand og brukes i forskjellig antall i alle sermonier. Vi fikk se mange forskjellige sermonielle danser, alle akkompangnert av tam-tam trommer, skjellrangler rundt beina og sang. Etterpaa fikk vi vaere med hovdingen til mennenes samlingshytte. Der ble vi fortalt litt om tradisjonene og hovdingen selv viste oss hvordan man faar tent ild ved aa gni en pinne mot en stokk. For oss som leste Hakkespettboken da vi var smaa var dette en nyttig oppfriskning J

Da vi skulle dra stilte alle i landsbyen seg paa en rekke forran oss og saa maatte Laila holde takketale. Hovdingen takket oss for at vi kom og saa maatte vi ta alle i haanden. (Utbredt skikk i hele Vanuatu). 
Dagen etter tok George oss emd til Walla Island, et lite samfunn paa en oy ca 3km fra fastlandet. For aa komm dit skulle vi padle kano. Kanoen var en utriggerkano laget av en uthult trestamme (!) og den klarte saa vidt aa baere George og en av oss. Det var ikke mye plass til beina og det krevde full konsentrasjon og balanse. 
Karen var med paa forste tur og Laila ventet paa stranden og hadde besok av bade gamle og unge fra naermeste landsby. Det er ikke helt uvanlig aa se hvite her, men ikke veldig vanlig heller. Vi ble skikkelig glodd paa over alt.

Vel frame paa Walla, stole i armer og rumper, fikk vi en lang tur rundt i landsbyen og i jungelen der de gamle sermoniplassene laa. Lunch ble servert i George’s kjokkenhytte og vi satt paa gulvet som skikken er her. Til dessert fikk vi nyskaaret ananas og kjaempesvaer grapefrukt. NAM! 
Da vi skulle padle tilbake hadde det blast skikkelig opp og truende skyer varslet regn. Vi var veldig lettet da vi begge var tilbake paa fastlandet. Mer enn en gang paa turen slo bolgene inn over den spinkle farkosten og George maatte ause for harde livet. Vi har nok begge vaert hoyere i hatten….

Kava er en busk og av rottene lages drikken kava. Rottene males og saa blandes det inn litt vann. Resultatet er en drikk som er lett narkotisk (!), den ser ut som solevann og smaker omtrent slik. Tungen blir nummen og gummene like saa. Kava drikking er svaert utbredt i Stillehavet og Karen var veldig glad for aa ha funnet en erstatning for coca bladene i Sor Amerika.  Et par kopper kava om kvelden og vi sov saa godt som bare det. 
Malekula var nok en opplevelse for livet, men det var uvant for oss aa maatte legge oss kl 20.00. Uten strom og med kun en liten parafinlampe var det ikke mye aa gjore. Det sakte livet her hores kanskje forlokkende og avslappende ut, men for oss ble det litt for rolig. Kanskje maa man vaere foedt her for aa klare aa leve ‘i sakte kino’.

Neste stopp paa Vanuatu var Espiritu Santo (oyen heter virkelig det) og ‘byen’ Luganville. Her var det dykking for alle pengene. Her ligger nemlig vraket av ‘SS President Coolidge’, verdens storste vrak som det er mulig aa dykke paa. Les mer i dykkeavsnitttet!

Wan sel kava plis.  

Laila & Karen

Karen-Anne

Laila



På Galapagos >>