<Siste bilder>:

 

 

 

 

Ut av Ecuador – inn i Peru

Vi reiser naa rundt i bussen/trucken Carmen. Det er en spesialbygget buss med plass til 24 personer. Den inneholder alt man har bruk for paa en tur utenfor allfarvei, telt, vann, kokeapparater, mat, bar,
safe og den har behagelige seter og spesialseter paa taket.

Vaar foerste tur med selskapet Dragoman i Carmen gaar fra Baños (se forrige brev) til byen Riobamba. Der starter en av verdens mest spektakulaere jernbanestrekninger og de fleste av passasjerene sitter
paa taket av toget hele den 7 timer lange turen opp i fjellene! Vi var utrustet med varme klaer, mat, drikke og pute og vi sto klare paa perrongen kl 06 om morgenen for aa faa de beste plassene paa taket. (toget gaar kun 3 ganger I uken). Toget er svaert gammelt og
skranglete og det stopper stort sett der det passer…

Vi prustet ogpeste oss opp i gjennom dalene og langs linjen sto barn og unge og jublet og vinket. Skulle nesten tro det var 17 mai! Naar toget stoppet svermet det av selgere i alle alder paa taket. De balanserte avgaarde med sine kurver med snop og vann, notter, frukt,
snacks eller friterte bananer! Utrolig hvor godt det smaker med en slik godbit der oppe paa taket, i stovet, mens toget puffer avgaarde!
Toget kjorte naermest oppaa husene til folk, hvis man da kan kalle disse fattigslige ronnene for hus, og bondene var ute paa markene i sine fargerike, trdisjonnelle drakter og jobbet. Ikke mye traktorer
her, nei. Jorden ployes med okser eller hakkes for hand og vasken vaskes i den kalde elven. De dyrker poteter, mais, sukker-ror, avocado og en slags koriander. Utrolig at det gror i denne hoyden

(3000m +)! Buskapen, kuer, griser, sauer og en og annen hest, gaar i tjor, gjerne i groftekanten. En liten gaard har gjerde av bildekk, en annen har laget gjerde av bildeler og skrot. Her maa alle ressurser utnyttes og buskapen maa beskyttes med det man har tilgjengelig.
Naturopplevelsen var helt fantastisk. De lange, slake dalene oppover mot fjellet var gronne der det var vann og helt bare for resten.
Bakom ruvet de hoye, vulkanske fjellene.
Maalet med togreisen er El Nazir del Diablo, Djevelens Nese, den siste delen av jernbanestrekningen. Der ma toget rygges, skubbes, kobles om og ‘lirkes’ ned en stupbratt fjellside, med oss paa taket som lett nervose tilskuere... Det var fryktelig langt ned og det var
det mange steder paa denne turen. Jernbanelinjen gaar midt i fjellsiden og mange steder virket det som om skinnene kun hang i lose luften!

Lunch er hovedmaaltidet i Ecuador og etter togturen inntok vi en meget lokal variant paa en meget lokal restaurant i byen Alausi, togets endestasjon. Den besto av en mystisk suppe med enda mer mystiske kjottbiter i og ris og poteter. Vi syntes vi var svaert modige, men vi har enda ikke vaert syke av maten. Bank i bordet!
Vi har testet og sett en del merkelig mat saa langt. Chirros er en slags kake, en frityrsteikt sak med forskjellige typer fyll. Nam! En spesialitet her (i tillegg till grillet marsvin) er grillet griseskinn. Langs veien ser vi ofte griser (dode, heldigvis) som henger etter trynet i doropningene og deler av skinnet er skaaret av
i strimler og grilles paa kull.
Turen gikk videre til Ingapirca, ruinene etter pre Inka folket Cañari. Der fikk vi campe ved siden av ruinene og middagen ble laget av dagens kokke team. Saa bar det i soveposene og det var svaert kaldt om natten. Vi ble vekket tidlig neste morgen av merkelige lyder. Utenfor teltet gikk 7 lamaer og beitet og lurte paa hva slags
skapninger vi var!

Etter en interessant omvisning i Ingapirca kjorte
vi videre til Cuenca, Ecuadors 3. storste by.
Grenseovergangen vi valgte mellom Ecuador og Peru ligger midt i en liten by. Det var svaert kaotisk, uorganisert og tungvindt, selvsagt, men endelig kom vi oss til selve grensen. Det gikk en 100m lang bro
over en liten, uttorket elv og midt paa broen gikk ‘grensen’. Broen var tettpakket med selgere, man kunne kjope alt mellom himmel og jord og selgerne var saa ivrige at Carmen nesten ikke kom fram.
Pengevekslerne sto i ko og boed over hverandre. Det var ikke trygt for ‘gringos’ aa gaa ut av bussen og pengene til pengeveksleren var ganske sikkert falske (et stort problem i Peru), og vi fortsatte ferden gjennom uendelige rismarker og bananplantasjer og saa ut i
orkenen.

Store deler av Peru’s kystlinje er orken og nok en gang sjokkerte de fattiges levevilkaar oss. Skurene deres er av bambusror og leire, menneskene bor naermest som dyr paa bakken og de har ingen ting.
Absolutt ingen ting. De gamle maa tigge for aa faa mat hvis de da ikke har noen slektninger som forbarmer seg over dem. Bosset kastes der man staar og stanken er ubeskrivelig. Gjennom denne golde orkenen saa vi stadig vekk smaa landsbyer av slike skur, den ene
verre enn den andre. Villhunder kryr det ogsaa av og rabiesfaren er stor. Dyr behandles fryktelig daarlig her, men det makabre er at mennesker behandles like daarlig!

Flere steder langs veien ble vi stoppet i politikontroller. Hva de skulle kontrollere vet vi ikke, men trolig ville politifolkene ha penger for aa la oss kjore videre. Vi loste det ved at en av oss lop ut til politifolkene med kamera og bad om aa faa ta bilde av seg selv
sammen med politifolkene. Da ble de saa smigret at de lot oss kjore videre uten problemer!
Vi kom til den lille fiskerlandsbyen Punta Sal og slo opp teltene vaare paa stranden, i ‘hagen’ til et lite hotel. Peru’s president hadde sommerhuset sitt like ved, og han var der, saa vi var i fint selskap.
Fiskerne her har kun flaater av bambus til aa sette garn og fiske fra og det var imponerende aa se hvordan de ‘rodde’ disse flaatene med kun et bambusror.
Vi koste oss i solen, grillet paa stranden og Laila var paa ridetur over sanddynene. Alt var fryd og gammen helt til kvelden kom. Det locale politiet hadde nemlig 30 aars jubileum og politisjefen (i full mundur med striper og stjerner) hadde med seg sine offiserer til fest
paa det lille hotellet. De drakk betydelige mengder Chi-cha (en potent spesialitet fra Sor Amerika) og de ble mer og mer hoylydte. Musikken ble skrudd paa max og for oss i teltene var det som aa sove paa et dansegulv i en nattklubb. Etter flere timer med irritasjon
sprakk det for Laila. Hun masjerte til hotelleieren og forlangte slutt paa braaket. Politisjefen var ikke innstilt paa aa gi seg saa Laila maatte staa opp enda en gang. Da var hun ikke naadig! Enden paa visen var at politisjefen maate avslutte festen og dra hjem! Karen
laa i teltet og var redd for at den rasende Laila skulle bli
arrestert, men det gikk da bra.


Etter 3 dager med soling og sand bar der videre til neste fiskerlandsby, Hunchaca. Der var vi igjen og saa paa imponerende ruiner fra gamle kulturer. Mange tror at det er Inka kulturen som er det som gjelder, men det var mange indianerkulturer i Sor Amerika som
var minst like avanserte som Inkaene. Chan-Chan kulturen lagte en by ved havet der det bodde over 30.000 mennesker. Byen var omgitt av 12m
(!) hoye murer og veggene var utsmykket med symboler for deres religion og tilknytning til havet. De hadde overdaadige sermonier og naar kongen dode ble han begravet sammen med sine koner og tjenere.(De ble begravet levende..) Saa ble kongens ‘bydel’ lukket og en ny ‘bydel’ ble bygget for den nye kongen.
Kystfolket her brukte en enmannsbaat laget av sammenbundet bambus, mye lik skroget til Ra baatene til Heyerdahl. Denne baaten brukes
enda av fiskerne her.

Hasta Luego
Las Chicas

Karen-Anne

Laila



På Galapagos >>