<Siste bilder>:

 

 

 

 

Iorana - Kia orana

Saa var vi endelig i gang igjen. Vi reiste fra Oslo, taake og minusgrader og 36 timers reise seinere var vi paa hotel rommet vaart i Santiago, Chile. Klimasjokket var totalt med 33 grader varmt. Godt og varmt var det ogsaa dagen etter da vi dro paa ‘turistfelle’ tur til vingaarden Concha y Toro. Vi ble gjetet rundt i en flott hage der vi fikk smake paa noen viner. Saa bar det ned i den ‘hemmelige’ vinkjelleren der den gamle ‘Don’ innbilte sine arbeidere at djevelen voktet vinen. Slik fikk han navnet til vinen Castillo del Diablo og trygghet for at arbeiderne ikke turte aa rore vinlagrene.

Dagene i Santiago var kun en liten oppvarming til eventyret i Stillehavet og forst Rapa Nui eller Paaskeoyen. Vi hadde store forventninger til denne lille flekken 3700km fra land, nesten 6 timers flytur fra Chile. Vi har jo laert om Thor Heyerdahl, Kon Tiki, og de underlige statuene paa skolen og endelig var vi her.

Paasekoyen er et av de mest avsidesliggende, befolkede omraader paa jorden! Det er turister her kun fordi USA har laget rullebane som ‘reservelandingssted’ for romfergen og det er en maalestasjon for seismiske bevegelser paa oyen.

Det var magisk aa vaere paa Paaskeoyen. De forste som bosatte seg her var mestere i naturlig navigasjon og de kom hit i sine kanoer ledet av en drom som en av hovdingene i riket Hiva, (trolig det som naa er Fransk Polynesia), hadde hatt. Over 4100 km padlet og seilte de uten aa vite noe om hva de ville finne!

Heyerdahl mente at Paaskeoyen ble befolket fra Sor Amerika og han mente aa ha bevist det med sin Kon Tiki ferd. Nyere forskning stotter ikke Heyerdahls teori, men mye tyder paa at Paaskeoyen kan ha blitt befolket fra de andre Stillehavsoyene i vest og fra Sor Amerika og Hawaii.

Vi var masse rundt og saa paa de ulike funnstedene for de enorme statuene. Alle statuene (Maori), var laget i et steinbrudd paa oyen (Rano Raruku) og saa ble de fraktet, (trolig dradd paa tommerstokker), mange km til plattformene der de skulle staa. I sermonier fikk statuene ‘oyne’ av koraller og gikk over til aa bli ‘Aringa Ora’ eller ‘levende ansikt’. Trolig er statuene monumenter over dode hovdinger og platformene de staar paa er kanskje gravsteder.

Kun et sted paa Paskeoyen ser statuene ut over havet, (kanskje mot Hiva), ellers staar de ved sjoen og ser inn over land. Desverre er alle opprinnelige Maori og Aringa Ora odelagt av hvite oppdagelsesreisende, misjonarer eller av innbyrdes kriger.

Den opprinnelige befolkningen paa Paaskeoyen ble ogsaa near utryddel av slavehandlere og av ‘hvite sykdommer’ som vannkopper og influensa. Paa grunn av dette er det ingen som i dag kan tyde symbolspraaket RongoRongo og legendene lever derfor kun gjennom muntlig overforing og sang og dans.

Etter 5 dager paa Rapa Nui gikk ferden videre til oygruppen Cook Islands, (oppkalt etter James Cook, britisk oppdager). Folket her er polynesere og de fleste er svaert storvokste (les: fete!). Vi mellomlandet paa den storste av Cook oyene, Rarotonga og saa tok vi et lite fly til paradisoyen Atiu.

Landingsbanen paa Atiu var kun en sandstripe og ankomsthallen var et skur med palmeblader til tak. Vi ble onsket velkommen med kyss paa kinn og blomsterkranser rundt halsen. Aa reise her er som aa reise i en blomsterbutikk. Alle som kommer eller reiser, bade menn og kvinner, har kranser rundt hodet og halsen og gjerne en fin blomst bak oret.

De 600 innbyggerne paa Atiu faar alle sine forsyninger med baat, enten det er matvarer, bensin eller klaer. Den dagen vi kom laa lastebaaten paa svai utenfor revet og lossingen var i full gang. Baaten var 1,5 uke forsinket og Atiu’s befolkning hadde vaert uten bade mel og annet i 10 dager! Vi hjalp til med aa faa lastet kartonger med is lastet bak i jeepen til vaar vert (og butikkeier) og saa bar det av sted paa grusveiene til fryserommet til oyens eneste ‘General Store’. Vi bodde i en koselig hytte paa et av oyens to mulige overnattingssteder og i samme hage laa Kura’s Kitchen, Atiu’s eneste restaurant.

Alle innbyggere paa Cook Islands har rett til lang gjennom arv og ingen eiendom kan selges, kun leies bort. For aa bekrefte tilhorigheten til eiendommen ytterligere er det svaert vanlig at de dode begraves i hagene i flotte gravsteder. Gravsteinene pyntes med bilder, blomster og smykker av skjell og korall.

Vaar forste kveld paa Atiu ble vi invitert til daap av Tikee’s nye 20 fot aluminiumsbaat. Tikee, en enorm bamse av en mann, var Atiu’s eneste havfisker og baaten skulle brukes til aa ta de faa turistene som kommer hit med paa fiske etter den sprelske Yellow Fin Tuna. Vi ble like godt invitert til aa vaere de forste gjestene paa Tikee’s nye baat dagen etter. Med baaten paa henger og oss paa lasteplanet kjorte Tikee sin ‘signingsferd’ gjennom landsbyen paa vei mot havnen og sjosetting av vidunderet.

Aa fiske tunfisk er fantastisk! Baaten kjorte i ganske hoy dorgefart og stenger, sneller og snorer var i storrelse ‘havfiske gigante’! Slukene var blekksprutlignendei sterke farger og med vaier den forste meteren for aa holde mot skarpe fisketenner og enrome krefter…!

Vi dorget en times tid rundt Atiu uten hell og saa kjorte vi en times tid til Atiu folkets spesielle atoll. For aa fiske her maa man kale opp Atiu’s fem hovdinger paa radio og be om tillatelse. Tikee fikk tillatelse for 4 timer og saa var vi i gang. Tikee satte sin fiskestang i en kraftig holder bak paa baaten, men Laila ville holde sin fiskestang selv. Hun ville kjenne tilslaget naar tunfisken eller den svaere Wahoo fisken forhaapentligvis beit paa….. Vi fulgte sjofuglenes matjakt paa den smaa overflatefisken og plutselig ble den kraftige fiskestangen nesten rykket ut av Laila’s hender! Snoret fok ut tross den kraftige snellebremsen og kampen begynte. Aa dra inn en 12-14 kg tunfisk er ikke for pingler, men Laila klarte brasene! Hun og Tikee kjempet om hvem som fikk flest tunfisker og sjoulken Laila vant 5-4 J  Karen ble ganske gronn i trynet i de svaere bolgene, men det var spennende naar fiske beit saa hun klarte aa la vaere aa spy…..!

Laila hadde gangsperre i armene i dager etterpaa og vi ble kjendiser paa Atiu. Ikke hverdagskost i disse omraadene med to damer paa havfiske.

Som er ekstra aere ble vi invitert hjem til Tikee paa grillings om kvelden. Der fikk vi moete venner og familie og du verdens saa godt det er med tunfisk grillet med svinefett og spist med hendene.  Millioner av stjerner blinket over oss og gang paa gang ble historien fortalt om den kjempefisken som rok vaieren paa Laila’s snore tvers av. Den maatte ha vaert enorm……

Atiu var et fasinerende samfunn. Som de fleste oyer i Stillhavet var det kirker nok til aa gjore Sor Vestlandet gronne av misunnelse. Framkomstmiddelet var moped eller sykkel og vi mopedet i vei til vaar ‘private’ strand hver dag. Paa veien plukket vi kokosnotter til niste og vi ble ganske gode til aa faa av hamsen etter hvert.

Dagen for vi skulle reise kom Tikee og inviterte oss paa Tumunu. Tumunu er et slags illegalt motested i jungelen, (politisk og religiost illegalt i kolonitiden, men skikken har holdt seg), der mennene motes og drikker selvlaget, sterkt bush-ol og diskuterer saker som angaar lokalsamfunnet. Ollet servers av den ‘eldste’ og det servers i en kopp av kokosnott. En og en faar sin kopp som drikkes rett ned. Runde paa rude fortsetter det og det er mange rituelle regler for hva man skal si og gjore. Utlendinger blir sjelden innvitert paa Tumunu og kvinner enda sjeldnere, saa vi var svaert beaeret.

Tikee hentet oss med pick-up’en sin og saa bar det avgaarde paa grusveier og marker inn i jungelen. Tumunu stedet laa paa en liten lysning og var en platform med straatak. Der satt det 6 menn paa palmestubber og drakk ol. Tikee hadde laert oss hvordan vi skulle hilse og hvordan vi skulle oppfore oss. Bush-ol er sterke saker og etter en stund var den ‘eldste’ full og maatte gi seg. Som enda en aere ble Karen valgt ut til aa overta og hun sjenket som en proff! Gitarene kom fram og mennene sang tradisjonelle sanger for oss. Etter et par timer takket vi for oss og Tikee kjorte oss hjem igjen. Det ble ingen sein kveld, bush-ollet var en effektiv sovemedisin…..

Paa julaften tok vi farvell med vaare nye venner paa Atiu og det lille flyet hadde bare oss som passasjerer.

Vaart neste stop paa Cook Islands var Aitutaki, en skikkelig sydhavsperle med en enorm lagune og kritthvite sandstrender. Julefeiringen var totalt forskjellig fra hjemme. Noen faa nisser og dekorasjoner var aa se, men ikke noen var i naerheten av hysteriet hjemme. I tillegg var nesten alt stengt… Vi berget julemiddagen med et nodskrik, men 1. og 2. dag ble det makaroni og tomatsaus paa boks.

Vi snorklet i det irrgronne vannet i lagunen og vi besokte ‘One Foot Island’. Det var her flybaatene mellomlandet for aa fylle bensin i gamle dager, foer amerikanerne slo til og bygget flyplassen i 1969.

November –mars er sommer i Stillehavet og saakalt ‘wet season’. Flere ganger ventet vi litt for lenge med aa komme oss i hus, men naar regent er ca 30 grader blir det bare en deilig dusj!

Vi hadde late dager paa Aitutaki og det ble mye soling og lesing. Klare for litt fart og fest satte vi oss paa flyet igjen paa nyttaarsaften. Rarotonga er den storste av Cook Islands og vi satset paa et yrende uteliv og skikkelig nyttaarsfeiring. Pyntet og fine dro vi til byen for aa spise nyttarsmiddag, men igjen var nesten alt stengt! Karen hadde neste panikk for middagen sin, men heldigvis fant vi til slutt en restaurant. En bar fant vi ogsaa og som noen av de siste paa kloden kunne vi hyle ‘Godt Nytt Aar’ ved midnatt. Svaert forskjellig fra vaar vanlige feiring hjemme med gode venner, vi savnet dere veldig!

Riktig godt nytt ar til dere alle!

Laila og Karen

(Iorana og Kia orana er hilsningsord paa Paaskeoyen og Cook Islands. Det betyr en blanding av hei og maatte-det-gaa-deg-godt-i-livet-og- maatte-du-ha-hell-og-lykke-og-god-helse)   

Karen-Anne

Laila



På Galapagos >>