<Siste bilder>:

 

 

 

 

Aotearoa - Land of the Long White Cloud

Maori legenden forteller om guden Maui som reiste ut for aa fiske. Han reiste lengre ut enn det han noensinne hadde vaert foer. Maui brukte sin magiske fiskekrok, laget av kjevebeinet til bestemoren, og et sterkt tau. Det gikk ikke lang tid foer han hadde en enorm fisk paa. Da Maui endelig fikk den opp, drepte han den med en klubbe av Greenstone. (Ogsaa et krigsvaapen). Den svaere fisken ble det som i dag er North Island, Aotearoa. (New Zealand, NZ). Kanoen som Maui reiste ut i ble til South Island.

NZ ble trolig ikke befolket foer ca 800 e.kr. da den polynesiske navigatoren Kupe og hans kone foerst kom hit. De dro tilbake til Hawaiki, (ikke Hawaii, men trolig naer Tahiti), og fortalte om landet de hadde funnet. ‘Nybyggere’ fra Hawaiki fulgte Kupe’s instruksjoner og befolkningen av Aotearoa begynte. Disse polynesierne ble den folkegruppen som i dag er kjent som Maori. 

Med menneskenes ankomst begynte ogsaa odeleggelsen av den unike naturen her. Enorme skogbranner forvandlet landskapet til buskas og sivgress og introduserte arter som rotte og hund har langt paa vei utryddet  de fuglene som lever paa bakken. En av disse fuglene kalles Kiwi og det er ogsaa det kallenavnet New Zealenderne har paa seg selv.

Etter hvert som naturessusene minket ble det innbyrdes kriger og etter hvert kannibalisme paa Aotearoa. Maoriene dyrket kumura (soetpotet) og andre gronnsaker og klarte seg greit, men krigerskheten tiltok og mange Pa (festninger) ble bygget. 

I 1642 kom hollenderen Abel Tasman til Aotearoa, men han reiste fort igjen. Velkomsten var ikke akkurat hjertelig og de krigerske maoriene drepte flere av sjofolkene hans. Abel Tasman dopte landet ´Nieuwe Zeeland’ etter den hollandske provinsen Zeeland. Hollenderne var ikke saa lystne paa aa reise tilbake til Aotearoa og neste ´oppdager’ var James Cook i 1769. Han kartla landet og annekterte New Zealand for England.

De forste eurpeerne som slo seg ned her var sel -og hvalfangere. De saa godt som utryddet sel og hval og de introduserte sykdommer og vaapen. Maoriene byttet til seg gevaerer for Greenstone og beruset av den nye ‘makten’ slaktet de hverandre ned for fote.

Stadig flere nybyggere og misjonaerer ankom New Zealand og konfliktene med maoriene tiltok.

Engelskmennene onsket bedre kontroll og franskmennene viste okt interesse for South Island. Englenderne fikk de fleste Maori hovdingene med paa aa signere ´Waitangi traktaten’ i 1840. I folge traktaten overgav maoriene herredommet over Aotearoa til den engelske dronningen. Til gjengjeld fikke maoriene alle de samme rettighetene som engelske borgere.  Traktaten er sterkt debattert selv i dag fordi begrepene som er brukt i teksetn betyr forskjellige ting paa maori og engelsk.

Det har vaert store konflikter mellom Maori og nybyggerne, (bl.a de store landkrigene i 1860), og paa tross av storre samhold blandt maoriene paa begynnelsen av 1900 tallet ble maori kulturen stadig utvasket. Foerst paa 1960 tallet begynte maoriene igjen aa se betydningen av egen kultur og sakte men sikkert har interessen for historie, kultur og spraak vaaknet igjen.

New Zealand/Aotearoa er fremdeles et ´hvitt’ land og ingen Maori lever som i gamle dager. Levemaater og brukskunst er aa finne kun i spesielle ´Marae’ og i suvenirbutikker, men den gamle stammetilhorigheten har faatt nytt liv og nylig fikk New Zealands hoysete fjell, Mt.Cook (3753m), offisielt tilbake sitt maori navn, Aoraki.

De fleste hovdingene i maori kulturen var og er menn, men en av de storste ´stammene’ paa North Island har kvinnelig hovding. Hun heter Te Arikinui Dame Te Atairangikaahu! Slaa den!  

I Auckland var det liv og roere! Vi var saa ´uheldige’ aa lande samtidig med fire jumbojet’er fra Korea og Japan saa koene gjennom immigrasjon og toll var endeloese. New Zealand er svaert redde for at ny arter skal odelegge den saarbare naturen ytterligere. All bagasje maa derfor gjennom grundig kontroll og alle suvenirer og tidliger destinasjoner maa oppgis.

Vel gjennom tollen ble vi hentet av Saxon, mammaen til den ene guiden paa ´Carmen’ i Sor Amerika. Da vi reiste sammen med Sax i Peru forlangte hun at vi kom paa besok.

Vi ble innlosjert i Sax og Trevor’s villa paa ´beste vestkant’ i Auckland og saa bar det ut paa sight seeing. Hoydepunktet var Auckland Harbour Viaduct der deltagerne i Louis Vuitton Cup og (finalen) Americas Cup baatene hadde sine baser. Disse regattaene er trrolig de mest prestisjefylte i verden i tillegg til Volvo Ocean Race, (jorden rundt), og baade baater og opplegg bar preg av det. I tillegg hadde mange multimillionaerer ´parkert’ sine luksus yacht’er i havnen og bade sjampis og ´Dior’ faktoren var svaert hoy.  

Paa Fiji moette vi George og 'Ronnie', (Sharon). De bor i Auckland og de ville at vi skulle bli med til strandhuset deres i Bay of Islands, midt oppe paa North Island. Vi hoppet i leiebilen og med Karen, (Hyacint), som kartleser bar det av gaarde paa venstre side av veien.  Veldig uvant, men vi fikk da takket paa baadee kjoring og kartlesing til slutt…

Ronnie og George var utrolig gjestfrie og den samme generositeten moette vi over alt i New Zealand. Vi var sammen med dem i strandhuset i flere dager og vi dykket, padlet og fisket.

Turen gikk videre til Doubtless Bay og dykking paa vraket av ´Rainbow Warrior’, Greenpeace skipet som ble senket av fransk etterretning (!!!) i 1985 paa havnen i Auckland. Rainbow Warrior var da paa vei til Mururoa, Tahiti, for aa protestere mot franske atomprovesprengninger. De franske terroristene ble tatt av politiet og domt for drap, (en spansk fotograf ble drept), men etter sterkt okonomisk og politisk press fra franske myndigheter ble de loslatt etter kort tid.

Vraket av Rainbow Warrior ble slept til Cavalli Island, Doubtless Bay og senket for aa bli et naturlig rev og et symbol paa kampen for miljoet. 

Etter lange kjoreturer til nordspissen av North Island, Cape Reinga, Kaori skog,(kjempetraer), og jordbruksomraader, var vi tilbake i Bay of Islands. Paa en tidligere dykketur moette vi Suzie Lindauer med familie og hun ville gjerne at vi kom innom paa kaffi hvis vi stoppet i historiske Russell der de bodde. Kaffi ble til middag og overnatting, og et hoflig ´nei takk’ fra oss ble ikke godtatt. Det viste seg at far Lindauer var barnebarn av den beromte maleren med same navn. Bestafar Lindauer er en av de mest kjente kunstnere fra New Zealand og hans portretter av Maori hovdinger og gjengivelse av historiske hendelser henger i nasjonalgalleriet i Auckland. I hjemmet til Suzie og familien hang mange originaler, (verdt en fomue!), og de hadde blandt mange antikviteter et slagvaapen, (wahaika), laget av hvalbein. Det hadde bestefar Lindauer faatt i loenn av en Maori hovding for et portrett. Snakk om aa bo i et museum! Vi laerte masse historie og da vi reiste neste dag fikk vi med oss noeklene til Lindauer familien’s hytte lengre sor i landet. Bruk den saa mye dere vil og send noklene tilbake i posten etterpaa, var beskjeden vi fikk......... Fantastisk! 

Vel tilbake i Auckland bodde vi igjen hos Ronnie og George i huset deres i ´byen’. George har hunden Sam, en blanding av bl.a Pitbull, og den bruker han til aa jakte villgriser med.... Laila ble med  paa en morgentur for aa lufte hunden og da den ble sluppet loes var det ikke lenge foer det ble et voldsomt spetakkel langt inne i skogen. Denne hunden har et voldsomt bitt og naar den foerst faar tak i noe, (f.eks en gris...), saa slipper den ikke taket. Heldiggris og Laila! Hunden klarte ikke aa faa tak i grisen denne gangen saa villgrismiddagen vi fikk var fra tidligere fangst.    

Videre nedovere North Island er skogene endelose og skogbruk er en enorm industri her.

Roturoa er North Islands ´action hovedstad’ og der stoppet vi for aa feire Karen’s bursdag. Hun onsket seg rafting og valgte selvsagt den verste, (grad 5), med storste fall paa hele 7m! Laila har hoydeskrekk og ble med under sterk tvil... Vi ble kledd i flotte fleece jakker, hjelm og redningsvester og saa bar det nedover i den 8 person store gummiflaaten. Vi ´ovte’ litt i mindre stryk der fallhoyden var 1-3m og saa rundet vi svingen foer den store fossen! Selvsagt var det for seint aa snu. Paa kommando fra styrmannen dukket vi ned og klorte oss fast og saa bar det utfor. Det foltes uendelig lenge foer flaaten landet og den gikk helt under foer den sakte kom opp til overflaten. Opptellingen viste at den ene guiden hadde falt ut, men han fikk vi raskt ombord igjen. Jipp! Aarene i vaeret! Vi klarte det!

Rafting var kjempegoy og virkelig mersmak.

Bursdagen ble avslutten med en tur til et Maori marae med oppvisning av Haka, (dans), og middag laget i Hangi, (varme steiner i bakken ovn). Skikkelig turistfelle, men vi foelte at vi maatte oppleve litt ´ekte’ Maori ogsaa.

Tangariro Crossing er en av de mest kjente og krevende ´walks’ i New Zealand. Turen er 17km og gaar over active, vulkanske fjell. Vi folte oss spreke nok og dro avgaarde i soloppgangen kl 06. Turen var toeff med delvis klatring i loese fjellsider og i mangel av fjellsko, (lagt igjen i Norge), gikk vi i joggesko. Den tabben gjor vi ikke en gang til. Laila hadde vannblemmer under alle taerne og Karen vrikket foten... Slitne og fornoyde etter nok en flott naturopplevelse feiret vi med kaffi paa den lokale ´fjellstova’. 

Hovedstaden i New Zealand heter Wellington og den ligger helt sor paa North Island. Herfra gaar fergen over det vaerharde Cook Strait til South Island. I Wellington ligger ogsaa museet Te Papa som sammen med Domain museet i Auckland er de mest imponerende museene vi har vaert paa. Ikke mye kjedelig, inntorket museum nei! Moderne teknologi er tatt i bruk for aa lage lyd og bilder og egne seksjoner gaar i dybden paa ulike emner som jordskjelv eller Antarktis.

New Zealand er i det hele tatt svaert flinke med tursime. Alt er saa veldig godt tilrettelagt her. Museene har flotte cafe's med flott, billig mat og veldig bra suvenirbutikker. Over alt finnes offentlige toaletter, selv paa den mest bortgjemte rasteplass, og de er reine og trivelige.  

Gratis kart og informasjon deles ut over alt og veiene er merket med ulike temaskilt. De som jobber med turisme, og det er svaert mange, er hyggelige, smilende og utrolig serviceinnstilte. De booker, ringer og ordner og de anbefaler gjerne en konkurrent hvis de mener det passe bedre for deg. Over alt ble vi moett med 'huy are yuy tydey' og 'cuyd ai help yuy', paa den sjarmerede New Zealanske dialekten. Vi har sansynligvis sett alle mulige suvenirer og ting man kan lage av sau eller saueskinn, men vaart forslag om faar-i-kaal til middag ble ikke godt mottatt :-)  

Paa South Island bor kun 25% av den totale befolkningen i New Zealand, men til gjengjeld er det utrolig mange sauer og hjort! Mange steder saa aasene ut som om de var prikkete for bare ulldotter paa 4 bein. Det er Soth Island som minner mest om Norge med hoye fjell og Fiordland, ikke ulikt norske fjorder. Det finnes utallige 'walks' baade for de spreke og de mindre spreke, alle godt skiltet og med estimert gaatid.

Vi padlet kajak i Abel Tasman National park, en lang dag med narkontakt baade med delfiner, seler og naturkreftene, vi kjorte jetbaat i trange elvejuv og Karen hoppet tandem fallskjerm!

I Queenstown, byen kaller seg selv verdens 'adrenalin hovedstad', kan man gjore ALT.  Hangliding, bungee, fallskjerm, rafting, jetbaat, fiske, klatring, ri, kajak, paragliding, dykking, golf, gullgraving, gondol, olabil for aa nevne noe. Og pengene fikk bein aa gaa paa... :-)

Vi besokte isbreene Franz Josef og Fox og vi bodde fortrinnsvis paa smaa, trivelige 'backpackers'.

Backpackers er smaa 'hostels' der man bor paa dobbeltrom eller sovesal og deler bad og kjokken med andre. Ypperlig maate aa bo greit og rimelig paa og veldig fin maate aa komme i kontakt med andre reisende paa. 

Den siste delen av reisen i New Zealand var en paaminnelse om at hosten og vinteren naermer seg her og fleece og vindjakker kom godt med.   

Vi besokte Kaikoura der hvalene holder seg pga gode forhold for krill og vi var med paa en hvalsafari der vi kom helt naere de svaere Spermasett hvalene og de sjeldne Hectors Dolphins. Magisk!

Vi har kun funnet to ting som er ille paa New Zealand. Det ene er Sandflies, en ilter liten sak som biter som bare det og som det finnes millioner av. Bittene kloer i 14 dager... Det andre er alle de overkjorte dyrene. Opossum, et pelsdyr paa storrelse med en liten hund, ble introdusert paa New Zealand for pelsen skyld. Sammen med kaniner er den naa et av New Zealands storste ´forrurensningsproblemer’. De romte Opossumene og kaninene har formert seg i hopetall og de odelegger enorme mengder skog og vegetasjon hver dag. Kjorer man om kvelden er det uungaaelig aa kjore over en, det simpethen kryr over alt. Den jevne New Zealender ser paa Opossum og kanin som ´pests’ og gjor ikke noe av aa kjore paa dem. 

Vi har kjort over 6000km rundt paa New Zealand og vi har nytt hvert minutt av tiden her. Det er et land som kan varmt anbefales, men det er lurt aa skynde seg. Turismen oker med ca 15% pr aar og det vil nok faa innvirkning baade paa folk og priser...  

Haere Rai
Laila og Karen-Anne

Karen-Anne

Laila



På Galapagos >>