Det var en fin dag.

Alle dagene hadde vært fine. Det hadde vært hele flere av dem så langt, og regn hadde ikke blitt oppfunnet enda. Men skyer tårnet seg opp øst for Eden og varslet at det første tordenværet var på vei, og det kom til å ble et voldsomt et.

Engelen ved den østre porten dro vingene over hodet for å beskytte seg mot den første dråpen.

'Beklager', sa han høflig, 'hva var det du sa' ?

'Jeg sa, at den gikk ned som en bly ballong, (rett nedenom)' sa slangen.

'Å, ja', sa engelen, hvis navn var Aziraphale.

'Jeg synes det var litt av en overreaksjon, for å være ærlig,' sa slangen, 'jeg mener, første overtramp og alt. Jeg kan ikke se hva som er så ille med å vite forskjell på rett og galt, uansett.'

'Det må være galt', resonnerte Aziraphale, i den lett bekymrede tonen til en som heller ikke kan fatte det heller, og bekymrer seg over det, 'ellers ville ikke du ha vært involvert'.

'De sa bare, kom deg opp der og lag litt problemer', sa slangen, som het Crawly, selv om han v'urderte å endre det nå, 'Crawly', tenkte han, 'var ikke ham'.

'Jo, men du er en demon, jeg er ikke helt sikker på om det er mulig for deg å gjøre gode gjerninger', sa Aziraphale. 'Det ligger i kjernen, vet du, din natur. Ikke personlig ment, skjønner du'.

'Du må innrømme at det var litt av en forestilling, iallfall' sa Crawley. 'Jeg mener, peke på treet og si * ikke rør * med store bokstaver. Ikke særlig vanskelig å få med seg , er det vel' ?

'Jeg mener, hvorfor ikke plassere det på toppen av et høyt fjell eller langt vekk ? Får deg til å lure på hva han egentlig pønsker på.'

'Best å ikke vite, faktisk', sa Aziraphale. 'Du kan ikke gjette flere ganger på guddommelige greier, det er enten rett eller galt. Gjør du noe galt, når du har fått beskjed om å gjøre det rette, så fortjener du straff.'

De satt i trykkende stillhet å betraktet regndråpene som pisket mot de første blomstene.

Omsider sa Crawley , 'Hadde ikke du et flammende sverd' ?

'Øhh', sa engelen. Et skyldig utrykk flakket over ansiktet hans, kom tilbake og slo seg til der.

'Du hadde det, hadde du ikke', sa Crawley. 'Det flammet som bare det'.

'Øhh, vel ---'

'Det så imponerende ut, spør du meg'

'Jo, men, altså—'

'Mistet det, eller' ?

'Ånei, ikke akkurat mistet, mer ---'

'Nå ?'

Aziraphale så ulykkelig ut. 'Om du må vite det, sa han, litt prøvende, 'så ga jeg det vekk'.

Crawly glodde opp på ham

'Vel, jeg måtte', sa engelen og vred hendene distre. 'De så så frosne ut, stakkars folk, og hun ventet en liten allerede, og med de ville dyrene der ute og stormen som var under oppseiling, vel, det kan ikke skade, så jeg sa, Hvis dere kommer tilbake hit, kommer det til å bli et salig spetakkel, men dere kan komme til å trenge et sverd, så ta dette, ikke noe å takke for, bare gjør alle sammen en kjempetjeneste og ikke la før dere kommer dere av sted.'

Han smilte usikkert mot Crawly.

'Det var til alles beste, var det ikke ?'

'Jeg er ikke helt sikker på om det er mulig for deg å handle galt', sa Crowly sarkastisk. Aziraphale merket ikke tonen.

'nei, jeg håper da virkelig ikke det' ,sa han, 'det har plaget meg hele ettermiddagen'.

De så på regnet en stund.

'Merkelige greier', sa Crawly, 'jeg lurer på om det der med eplet ikke var det rette å gjøre i tillegg. En demon kan komme i skikkelig trøbbel ved å gjøre det rette'. Han dultet borti engelen, 'snodig om vi begge rota det til, hæ' ?

'Jeg tror ikke egentlig det', sa Aziraphale.

Crawley kikka på regnet.

'Nei', sa han, og tok seg sammen, 'sikkert ikke'.

Skifergrå forheng styrtet seg over Eden, torden rullet mellom åsene. Dyrene, som såvidt hadde fått navn, trykket seg sammen i stormen.

Langt borte, i en dryppende våt skog, flakket noe lyst og flammende mellom trærne.

Det kom til å bli en lang og stormfull natt.

En beretning om særlige begivenheter de siste elleve år av menneskehetens historie, i nøye overensstemmelse, skal det vise seg, med

Utarbeidet og redigert , med fotnoter av lærerik natur og rettledende for den kloke, av Terry Pratchet og Neil Gaiman.

Gud (gud)

Matatron (Guds stemme)

Aziraphale (en engel, og deltids forhandler av sjeldne bøker)

Satan (en fallen engel; Motstanderen)

Beelzebub (en likeledes en fallen engel og mørkets fyrste )

Hastur (en fallen engel og hertug av Helvete)

Ligur (likeledes en fallen engel og hertug av Helvete)

Crowley ( en engel som ikke så mye falt, som slentret, ubestemmelig nedover)

	

Døden (døden)

Krig (krig)

Hunger (hunger)

Forurensning (forurensning)

Du-skal-ikke-bryte-ekteskapet Pulsifier (en heksejeger)

Agnes Nutter (en profet)

Newton Pulsifier (lønnings medarbeider og menig heksejeger)

Anathema Device (Praktisk okkultist og profesjonell etterkommer)

Shadvell (heksejeger sersjant)

Madame Tracy (sminket Jezabel (kun morgen, torsdager etter avtale) og medium)

Søster Mary Snakkesalig (en satanistisk nonne av st. Beryls skvaldreorden)

Mr Unger (en far)

Mr Tyler (formann i beboerforeningen)

Et bud

ADAM (en antikrist)

Pepper (en pike)

Wensleydale (en gutt)

Brian (en gutt)

Fult kor av Tibetanere, aliens, amerikanere, atlantianere og andre rare skapninger fra de siste dager.

OG

Dog (satanistisk helveteshund og katteplager)

 

For elleve år siden

Gangbare teorier om universets skapelse hevder at, dersom det ble skapt og ikke bare startet, som det var, helt uoffisielt, ble det til for mellom ti og tyve tusen millioner år side. Etter samme teori er jorden selv antatt å være rundt fire og en halv million år gammel.

Disse dateringene er feil.

Middelalderske jødiske lærde tidfestet datoen for skapelsen til 3760 F. Kr. Gresk ortodokse teologer tidfestet skapelsen så langt tilbake som 5508 F. Kr.

Disse forslagene er også feil.

Erkebiskop James Usher (1580-1656) publiserte ’analis Veteris et novi testamenti’ i 1654, der foreslås det at himmelen og jorden ble skapt i 4004 f. Kr. En av hans medhjelpere regnet videre og var i stand til å hevde triumferende at Verden ble skapt på søndag den 21. Oktober, 4004 presis kl 09.00, fordi Gud likte å få arbeidet unna tidlig på dagen mens han enda var opplagt.

Dette er også feil. Med minst et kvarter.

Hele opplegget med fossile dinosaur skjeletter var en spøk som paleontologene enda ikke har fått øynene opp for.

Dette beviser følgende:

For det første, at Gud virker på ekstremt mystiske, for ikke å si vidløftige måter. Gud spiller ikke terning med universet; han spiller et unevnelig spill etter sin eget oppfinnelse, et spill som kan sammenlignes med, fra enhver av de andre spillernes (1) synsvinkel, å være involvert i et dunkelt og komplekst pokerspill i en stummende mørkt rom, med blanke kort, med uendelig innsats med en kort giver som ikke vil røpe reglene og som smiler hele tiden.

For det andre, at jorden er en vekt.

allesammen

Den astrologiske forutsigelsen for vekten i ’dine stjerner i dag’ i Tadfield Kunngjøringer, på den dagen denne historien begynner, lyder som følger:

Vekten 24 september-23 oktober

Du føler deg utslitt og alltid i den samme tralten. Hjem og familie er i fokus og blir aldri uaktuelle. Unngå unødige sjanser. En venn er viktig for deg. Utsett viktige avgjørelser til du har fremtiden klart for deg. Du kan bli utsatt for et mageonde i dag, så unngå salater. Hjelp kan komme fra et uventet hold.

Dette stemmer på en prikk på alle felter, bortsett fra det med salaten.

 

Det var ikke en mørk og stormfull natt.

Det skulle det vært, men er det ikke typisk ? .

For hver gal vitenskapsmann som har fått et passende tordenvær akkurat på den natten hans STORE arbeid var ferdig og lagt på beddingen, har det vært dusinvis som har sittet ørkesløse rundt under fredfulle stjerner mens Igor har gått på overtid.

Men ikke la tåken (senere regn med fallende temperatur) gi noen en falsk følelse av trygghet. Bare fordi det er en mild natt betyr ikke det at ikke mørke krefter er i sving. De er i sving hele tiden, de er alle steder.

De er, det er hele poenget.

To av dem lusker rundt på den forfalne kirkegården. To skyggeaktige figurer, en lut og tykkfallen, en mager og truende, begge Luskere i olympia klasse. Dersom Bruce Springsten hadde sunget inn ’født til å luske’ ville disse to vært på coveret.

De hadde lusket i tåken i en time nå, med de avpasset luskingen og kunne luske resten av natten om nødvendig, med nok av utilfredse trusler igjen til et endelig utbrudd av lusking rundt daggry.

Endelig, etter ytterligere tyve minutter, sa en av dem 'pokker ta denne luringen, han skulle vært her for flere timer siden'. Han som snakket var Hastur. Han var hertug av Helvete.

Mange fenomener, krig, pest, uanmeldte bokettersyn – har vært fremholdt som bevis på satans usynlige finger i menneskenes saker, men når demonologi studenter kommer sammen er det bred enighet om at M25, Londons Omkjørings motorvei er en klar favoritt som bevis nr en .

Der de tar feil, selvsagt, er i sin antagelse av at den elendige veien er ond ganske enkelt på grunn av den tragiske ulykkene og frustrasjonen den fremkaller hver dag.

Faktisk, svært få mennesker på jordens overflate vet at selve utformingen av M25 former tegnet odegra på språket til det sorte presteskapet i det forhistoriske Mu, og betyr ’ære være Dyret, jordens fortærer’

De tusen vis av bilister som daglig oser avsted langs buktningene har samme effekt som vann på et bønnehjul, de maler frem en uendelig tåke av lavverdig ondskap som forgifter den metafysiske atmosfæren i mils omkrets.

Det var en av Crowleys bedre prestasjoner. Han hadde brukt år på den, og det hadde involvert tre computer hacks, to innbrudd, et mindre alvorlig bestikkelse og, en natt da alt annet hadde slått feil, to timer i en surklende våt eng der han flyttet merkepålene noen få, men okkult viktige meter. Da Crowley beundret den første tre mil lange bilkøen opplevde han den herlige varme følelsen av en syndig job vel utført.

Den gjorde ham fortjent til rosende omtale.

Crowley cruiset avsted i 110 et sted øst for Slough. Det var ikke noe spesielt demonisk ved ham, ikke etter klassisk standard iallfall. Ingen horn, ingen vinger. Det må innrømmes at han lyttet til en Queens beste kassett, men en skal ikke trekke forhastede konklusjoner av den grunn, for alle kassetter som ble liggende i bilen hans mer en fjorten dager ble forvandlet til Queens beste.

Ikke spesielt demoniske tanker føk gjennom hodet hans. Faktisk så undret han på hvem Moey og Chandon kunne være.

Crowley hadde mørkt hår, bestemt hake og gikk i slangeskinns sko, eller han lot i det minste som om han gikk i sko, og kan kunne gjøre virkelig selsomme ting med tungen. Og når han glemte seg, hadde han en tendens til å hvese.

Han blunket sjelden.

Bilen han kjørte var en 1926 sort Bently, en eier fra den var ny, og den eieren hadde vært Crowley: Han hadde passet godt på den.

Årsaken til at han var sen, var at han nøt det 20 århundrede umåtelig. Det var mye bedre enn det syttende, og en hel del bedre enn det fjortende. En av de gode tingene ved Tiden, etter Crowleys mening , var at den stadig brakte ham lengre vekk fra det fjortende århundrede, det mest forbannede kjedelige hundreåret på Guds jord, om man unnskylder språkbruken.

Det tjuende århundrede var alt annet enn kjedelig. Faktisk så hadde et blått blinkende lys i bakvinduet, de siste femti sekundene fortalt ham at han ble forfulgt av to menn som ville gjøre det enda mer spennende for ham.

Han glodde på klokken, som var designet for den typen rike dypvanns-dykkere som likte å vite hva klokken var på 21 hovedsteder, mens de var der nede.

Bentlyen tordnet opp i avkjøringsfeltet, tok svingen på to hjul og spant ned en løvkledd gate. Det blå lyset fulgte etter.

Crowley sukket, løftet ene hånden av rattet, snudde seg halvveis og gjorde en komplisert gest over skulderen.

Det blinkende lyset ble dempet etter som avstanden økte og politibilen rullet saktere og stoppet, til politimennenes overraskelse.

Men det var ingenting mot den overraskelsen de ville få når de åpnet panseret og fant ut hva motoren var blitt forvandlet til.

På kirkegården ga Hastur, den høye demonen, en sneip til Ligur, den korte og mest fullkomne luskeren.

’Jeg kan se et lys’ sa han. ’Her kommer han, den oppblåste drittsekken’.

’Hva er det han kjører’ ? spurte Lingur

’Det er en bil, en hesteløs vogn’, forklarte Hastur. ’Jeg regner ikke med at de var kommet sist du var her, ikke i det man kan kalle vanlig bruk iallfall’.

’De hadde en mann med et rødt flagg foran’ sa Lingur.

De har utviklet seg en del siden det, tenker jeg.

’Hvordan er denne Crowley’ spurte Lingur.

Hastur spyttet; 'Han har vært oppe her alt for lenge', sa han," helt fra starten. Blitt innfødt om du spør meg. Kjører bil med telefon i’.

Lingur så spørrende ut. Som de fleste demoner hadde han en svært begrenset forståelse for teknologi, så han skulle til å si noe sånn som ’jeg vedder på at han tenger lang ledning’ da Bentlyen rullet inn og stoppet i porten til kirkegården.

’Og så bruker han solbriller ’ snøste Hastur ’tilogmed når han ikke behøver det’ Han hevet stemmen

’hail Satan’

'Halloen' sa Crowley og vinket svakt.

’Beklager at jeg ble forsinket, men dere vet åssen det er på A40 ved Denham og så forsøkte jeg å ta en snarvei ved Chorley Wood og så-’

’Nå som vi alle er samlet her’ sa Hastur betydningsfullt ’kan vi gjennomgå dagens dåder’

’akkurat, Dåder’ sa Crowley, med en antydning til skyldbetyngelse, som en som er i kirken for første gang på årevis og har glemt når man skal reise seg.

Hastur kremtet:

’Jeg har fristet en prest’ sa han ’Da han gikk nedover gaten og fikk øye på en vakker pike, sådde jeg tvil i hans hjerte. Han kunne blitt en helgen, men i løpet av et tiår er han vår’

’Stilig’, sa Crowley hjelpsomt.

’Jeg har korrumpert en politimann’ sa Lingur. ’Jeg fikk ham til å tro at en bitteliten bestikkelse ikke kunne skade. I løpet av et år har vi ham’.

Begge kikket spent på Crowley som svarte med et strålende smil.

’Dere liker dette’, sa han

Smilet ble enda bredere og mer konspiratorisk.

’Jeg blokkerte alle mobiltelefoner i sentrale deler av London i 45 minutter rundt lunch i dag’, sa han.

Det ble stille, bortsett fra den fjerne duren fra trafikken.

’Ja’ ? sa Hastur ? ’og hva så’ ?

’Sjekk, det var ikke akkurat enkelt’ sa Crowley

’Var det alt’ ? spurte Lingur.

’Hør her, folk-’

’Og hvordan har det bidratt til å sikre sjeler for vår Herre og mester’ ?, spurte Hastur.

Crowley tok seg sammen.

Hva kunne han forklare dem ? - at tyve tusen mennesker ble fly forbanna ? At man kunne høre blodet dunke i pulsårene over hele byen ? Og så lot de det gå ut over sekretærene sine og parkeringsvaktene eller hvemsomhelst, og de lot det gå ut over andre igjen ? På alle smålige måter som, og her er rosinen i pølsa, de hadde tenkt ut selv. Hele resten av dagen . Domino effekten var uoverskuelig. Tusener på tusener av sjeler som alle hadde fått en svak anløpt patina uten at han behøvde å løfte så mye som en finger.

Men man kunne ikke forklare demoner som Hastur og Lingur det. Fjortenhundetalls hjerner, begge to.

Bruke årevis på å pirke på en eneste sjel ? Ganske visst pent håndverk, men man måtte tenke annerledes nå for tiden. Ikke stort, men vidt. Med fem billioner mennesker i verden kunne man ikke plukke drittsekkene en etter en; du måtte spre anstrengelsene. Men demoner som Lingur og Hastur fattet ikke det. De ville aldri kommet på TV programmer på Walisisk for eksempel, eller MOMS. Eller Manchester.

Han hadde vært skikkelig fornøyd med Manchester.

’Kreftene som er, ser ut til å være fornøyd’ sa han.. ’Tidene forandrer seg, så.. hva er på gang’ ?

Hastur bøyde seg ned bak en gravstein.

’Denne er på gang’ sa han

Crowley stirret på kurven

’Å.. nei’.. sa han

’Jo’, sa Hastur med et glis

’Allerede’ ?

’Ja’

’Og, eerhhmm, det er meg som. .’ ?

’Ja’. Hastur nøt dette

’Hvorfor meg’ spurte Crowley desperat, ’dere kjenner da meg, Hastur, dette er ikke min stil..’

’Åjoda’, sa Hastur, ’helt din stil. Stjernerollen. Ta den, tidene forandrer seg’.

’Akkurat’ sa Lingur, ’de nærmer seg slutten, for eksempel’

’Jammen hvor for akkurat meg ’ ?

’Du står tydeligvis høyt i gunst’, sa Hastur skadefro.

’Jeg vil tro Lingur hadde gitt høyre hånden sin for en slik sjanse’.

’Stemmer det’, sa Lingur,’ en eller annens høyre hånd i allfall’ tenke han, ’ikke no vits i å kaste bort sin egen’.

Hastur halte frem en brett med papirholder fra en snuskete avkrok av regnfrakken sin.

’Kvitter. Her’. Sa han med en illevarslende pause mellom ordene.

Crowley somlet i lommen og halte opp en penn. Den glinset matt i sort. Den så ut som den kunne bryte lydmuren.

’Stilig penn’ sa Lingur

’Den kan skrive under vann’ sa Crowley

’Hva ialledager blir det neste’ mumlet Lingur.

’Hva det nå blir, så bør det bli fort’ sa Hastur.

’Nei, ikke A.J.Crowley. Ditt virkelig navn’.

Crowley nikket sørgmodig og tegnet en innviklet snirklete signatur på papiret.. Den glødet rødlig i halvmørket.

’Hva er det meningen jeg skal gjøre med den’ ? spurte han.

’Du vil få instuksjoner’ sa Hastur truende.

’Hvorfor så bekymret, Crowley ? øyeblikket vi har slitt for alle disse århundredene er endelig kommet’.

’Ja, nettopp’, sa Crowley.

Han så ikke ut nå som han gjorde da han hoppet spenstig ut av Bentleyen for fem minutter siden. Han hadde et hjemsøkt uttrykk i ansiktet.

’Vår tid med endeløs triumf venter oss!’

’Endeløs, akkurat ’ sa Crowley

’Og du vil være et middel i til den strålende lagnaden.’

’Middel, just’ mumlet Crowley . Han plukket opp kurven som om den skulle til å eksplodere. Hvilket den på en måte snart skulle gjøre.

’Errhh. OK’ sa han.

’Jeg får vel stikke da, tenker jeg ? Få det overstått.’

’Nei, ikke at jeg vil ha det overstått’ la ha hastig til, fullstendig klar over hva som kunne skje dersom Hastur leverte en ufordelaktig rapport.’ Men du vet hvordan jeg er, ivrig’

Senior demonen sa ingenting

’Så, da stikker jeg’ bablet Crowley ’vi snakkes, gode greier, flott.. Ciao’

Mens Bentleyen skrenset bort, inn i mørket sa Lingur :
’hva betyr det’ ?

Det er italiensk’ sa Hastur. ’Jeg tror det betyr "Mat"’

’Merkelig ting å si i såfall ’ Lingur glodde på baklysene som fjernet seg.

’stoler du på ham ?’

’Nei’ sa Hastur.

’Akkurat’ sa Lingur.

Det hadde tatt seg nydelig ut om demoner gikk rundt å stolte på hverandre.

Crowley befant seg et sted vest for Amersham og suste av sted gjennom natten. Han plukket en kassett på måfå og forsøkte å vri den ut av coveret samtidig som han holdt bilen på veien.

Skinnet fra en gatelykt hevdet at det var Vivaldis fire årtider.

Beroligense musikk, akkurat det han trengte.

Han stappet den inn i Blaupunkten.

Ohshitohshitohshit, hvorfor nå ? Hvorfor meg ? mumlet han mens den kjente dundringen fra Queen skyllet over ham.

Og plutselig snakket Freddie Mercury til ham:

’FORDI DU HAR FORTJENT DET, CROWLEY’.

Crowley korset seg mens han pustet ut. Å bruke elektronikk som en måte å kommunisere på hadde vært hans ide og Underverdenen hadde for en gangs skyld kjøpt ideen, og som vanlig missforstått fullstendig.

Han hadde håpet de kune abonnere på Cellnet, men istedet brøt de inn i hvasomhelst han tilfeldigvis lyttet til for øyeblikket, og forvrengte det.

Crowley svelget.

’Takk skal du ha, Mester’ sa han

’VI HAR STOR TILTRO TIL DEG CROWLEY’

’Takk Mester’

’DETTE ER VIKTIG CROWLEY’

’Ja, Jeg vet det’

’DETTE ER DET HELT STORE, CROWLEY’

’Overlat det til meg, Mester’

’DET ER DET VI GJØR, CROWLEY. OG OM DET GÅR GALT KOMMER DE INVOLVERTE TIL Å LIDE ALVORLIG

TILOGMED DU, CROWLEY, SPESIELT DU’

’Skjønner, Mester’

’HER ER INSTRUKSJONENE DINE; CROWLEY’

Og plutselig viste han. Han hatet det. De kunne heller ha fortalt ham det, de behøvde ikke slippe kald kunnskap rett ned i hjerne hans. Han skulle kjøre til et bestemt sykehus.

’Jeg er der om fem minutter, Mester, no problem’.

’GODT’ !

I see a little silhouetto of a man scaramuch scaramuch will you do the fandango…

Crowley trommet på rattet. Alt hadde gått så bra, han hadde virkelig hatt alt under kontroll disse få århundredene. Sånn er det, du føler du mestrer verden, og plutselig slipper de Armageddon løs.

Den store Krigen, Det siste slaget, himmel mot helvete, tre runder, et fall og ingen underkastelse.

Og det var det.

Ikke noe mer verden. Bare endeløs himmel, eller alt etter hvem som seiret, endeløst Helvete.

Crowley viste ikke hva som var verst.

Vel, Helvete selvsakt, pr. definisjon. Men Crowley husket hvordan Himmelen var og den hadde endel likhets trekk med Helvete. Du kunne ikke få en skikkelig drink noen av stedene, for det første.

Og kjedsommeligheten i Himmelen var nesten like ille som spenningen i Helvete.

Men det var ingen måte å unngå det på, du kunne ikke være en demon og samtidig ha en fri vilje.

I will not let him go..

Nåja, det ble iallefall ikke på denne siden av nyttår. Han hadde tid til å gjøre enkelte ting. Omsette langsiktige investeringer for eksempel.

Han lurte på hva som ville skje om han stoppet bilen der og da, på den mørke og øde veien, tok kurven og svingte den rundt og rundt og slapp den.

Noe forferdelig, var konklusjonen.

Han hadde engang vært en engel. Han hadde ikke ment å falle. Han hadde bare hengt med de feile folkene.

Bentleyen forsvant i mørket. Tankmåleren pekte på null. Den hadde pekt på null i over 60 år nå. Det var ikke så ille å være demon. En ting var at du ikke behøvde å kjøpe bensin. Den eneste gangen Crowley hadde kjøpt bensin var engang i 1967, og da bare for å sikre seg det gratis James Bond kulehull klistremerket til bilruten som han ønsket seg på den tiden.

I baksetet begynte tingen i kurven å gråte. Luftverns sirene skriket til et nyfødt barn. Høyt. Ordløst og gammelt

Det var et riktig hyggelig sykehus, syntes Mr. Young. Det hadde vært fredelig også, om det ikke hadde vært for nonnene. Han likte nonner, ikke at han var en homse eller noe. Når det gjaldt å unngå å gå i kirken var det en kirke han unngikk å gå i. Det var St Cesil og Alle Helgeners kirke, statskirken, ikke noe tull. Og han ville aldri ha drømt om å unngå å gå i noen annen kirke.

Alle de andre luktet feil, gulvboning for de lavere klasser, en anelse av røkelse for de høyere.

Dyp i sin sjels lenestol ante Mr. Young at vår Herre ble forlegen av den slags.

Men han likte å se nonner rundt omkring, på samme måte som han likte å se frelsesarmeen. De fikk deg til å føle at ting var allright, at noen et sted passet på at verden ikke gikk av hengslene.

Dette var imidlertid hans første møte med St. Beryls Skvaldre ordenen.

 

Deidre hadde kommet over dem mens hun rotet med en av sakene sine. Muligens den saken med en gjeng utiltalende sør amerikanere som kjempet mot en gjeng med andre ubehagelige sør amerikanere, og prester som yppet dem til videre strid, istedet for å ta fatt på anstendige prestelig affærer som å sette opp skift planen for renhold av kirken.

Poenget var at nonner skulle være stille. De var som skapt til det, som de sakene man fant i de rommene Mr. Young hadde en forestilling om at man testet stereoanlegg i.

De skulle ikke, vel, plapre hele tiden.

Han stappet tobakk i pipen sin, - vel, de kalte det tobakk, det var ikke det han forbandt med tobakk, det var ikke den tobakken han var vant til og han spekulerte på hva som ville skje hvis han spurte nonne etter herre toalettet. Kanskje han fikk en skarp reprimande fra Paven eller noe. Han skiftet stilling og kikket på klokken.

I det minste hadde nonnene satt en stopper for at han skulle være tilstede ved fødselen. Deidre hadde vært helt for at han skulle være der. Hun hadde lest noe igjen.

Et barn, og hun kunngjorde allerede at denne nedkomsten kom til å bli den lykkeligste opplevelsen to mennesker kunne dele. Det var det man hadde igjen for å la sin kone abonnere på sine egne tidsskrifter. Mr. Young hadde en inngrodd mistillit til tidsskrifter med innlegg som ’livsstil’ og ’egne valg’

Vel, han hadde ikke noe imot å dele lykkelige opplevelser. Lykken ved å dele opplevelser var av stor betydning, det burde være mange flere felles opplevelser i verden. Men han hadde gjort det helt klart for Deidre at denne opplevelsen kunne hun ha for seg selv.

Og nonnene hadde vært helt enige. De så ingen grunn for at faren skulle delta i denne prosessen. Når man tenkte over det, så de vel helst at faren ikke skulle delta i noen del av prosessen.

Han gjorde seg ferdig med å stappe den såkalte tobakken i pipa og myste på et lite skilt på veggen i venterommet. Det oppfordret ham til ikke å røyke, til hans eget beste. Til sitt eget beste bestemte han seg til å gå utenfor. Dersom det fantes et velplassert buskas der, for hans eget beste, så meget desto bedre.

Han vandret gjennom de tomme korridorene og fant en dør som førte ut til en regnpisket gårdsplass full av velplasserte søppelspann.

Han skuttet seg og skjermet pipen med hendene mens han forsøkte å tenne den.

Det skjedde med dem når de nådde en viss alder, hustruene.

Tjuefem uklanderlige år og plutselig satte de avsted og gav seg i kast med robot-inspirerte øvelser, iført rosa trikot uten fot, og bebreider sine ektemenn for at de aldri har vært tvunget til å arbeide til livets opphold.

En stor svart bil skrenset inn på plassen og stoppet ved søppelspannene. En ung mann i mørke solbriller sprang ut av bilen og ut i duskregnet. Han bar noe som så ut som en babybag og gikk fordekt mot inngangen.

Mr. Young tok pipen ut av munnen. ’Du glemte lysene’ sa han hjelpsomt.

Mannen så tomt på ham, som om lysene var det siste han bekymret seg om, og viftet distre med hånden mot Bentleyen. Lysene gikk av.

’Hendig sak’, sa Mr. Young, ’er den infra-rød’ ?

Han var litt overrasket over at mannen ikke så ut til å være våt. Og baby bagen så ut som noen allerede lå i den.

’Har det startet’ ? spurte mannen

Mr. Young følte en uklar stolthet over omgående å bli identifisert som vordende far .

’Ja’, sa han,’ de ba meg gå ut’, la han takknemlig til.

’Allerede ? Har du peiling på hvor lang tid vi ha på oss’ ?

’Vi’, bet Mr. Young seg merke i. Tydeligvis en lege med oppfatninger om det å bli foreldre.

’Jeg tror vi er ehh, kommet godt i gang’, sa mr Young

’Hvilket rom ligger hun på’ ? spurte mannen hastig.

’Vi har rom nr tre’ svarte mr. Young. Han klappet på lommene og fant den bulkete pakken han, i tråd med tradisjonen, hadde tatt med seg.

’Skal vi dele en gledelig sigar opplevelse’ ? spurte han

Men mannen var forsvunnet.

Mr. Young la varsomt pakken tilbake og så ettertenksomt på pipen.

De hadde stadig hastverk, disse legene. Jobbet alle Gudsgitte timer på døgnet.

 

Det finnes et triks man utfører med en ert og tre begere, det er vanskelig å følge med i. Og noe lignende, med mye høyere innsatser en noen kobberslanter, er i ferd med å skje.

Teksten blir her sakket ned slik at det er mulig å følge med i det som skjer.

Fru Deidre Young er i ferd med å sette et barn til verden på fødestue nr tre.

Hun får et gyldenhåret guttebarn vi vil kalle barn A

Konen til den amerikanske kultur attacheen, Fru Harriet Dowling, er i ferd med å sette til verden et barn på fødestue nr fire. Hun får et gyldenhåret guttebarn, vi vil kalle barn B.

Søster Mary Snakkesalig hadde vært en hengiven satanistist fra hun ble født. Hun gikk på sabbat skole og vant sorter stjerne for skjønnskrift og oppførsel. Da hun fikk beskjed om å gå inn i Skravleordenen adlød hun umiddelbart, hun var et naturtalent i så henseende, og uansett visste hun at hun ville vært blant venner.

Hun hadde faktisk et lyst hode, om hun noen gang kom i en slik stilling at hun ville oppdage det, men hun fant tidlig ut at ved å være en sosekopp surfet man behagelig gjennom livet. Akkurat nå får hun levert i armene et gyldenhåret guttebarn som vi vil kalle AntiKrist, Kongers undergang, Engelen av den bunnløse avgrunn, Dyret som kalles Dragen, Verdens Fyrste, Løgnenes far, Satans avkom og Mørkets fyrste.

Forsiktig, rundt og rundt og…

’Er det Ham’ ? spurte søster Mary og stirret på barnet. ’Det er bare det at jeg hadde ventet merkeligere øyne, røde.. eller grønne og ure, knure små hoverlover, eller en nurket hale’. Hun snudde ham mens hun snakket. Ikke noen horn heller. Djevelens avkom så foruroligende normal ut.

’Ja, det er ham’ sa Crowley , ’Tenk at jeg står her og holder Antikrist’ sa søster Mary

’Og bader antikrist, og teller toppetående hans’.

Nå snakket hun direkte til barnet, fortapt i sin egen verden. Crowley viftet med hånden forran nonnesløret hennes. ’Hallo ? hallo ? Søster Mary ’?

’Oj, beklager, han er så skjønn, er han ikke ’?.’ Ligner han på faren ? Jeg vedder på at han gjør det, Ligner på pappelappen sin’..

’Nei’ sa Crowley bestemt. ’Og nå ville jeg komme meg opp på fødestuen om jeg var deg’.

’Kommer han til å huske meg når han vokser til’ ? spurte søster Mary lengtende, mens hun gikk sidelengs ned koridoren.

’Be om at han ikke gjør det’, sa Crowley og rømte.

Søster mary hastet gjennom det nattstille sykehuset med AntiKrist, Kongers undergang, Engelen av den bunnløse avgrunn, Dyret som kalles Dragen, Verdens Fyrste, Løgnenes far, Satans avkom og Mørkets fyrste trygt på armen. Hun fant en babyseng og la ham i den.

Han gurglet. Hun kilte ham.

En matrone dukket opp i en dør; hun sa, ’søster Mary’ ? ’skulle ikke du være på vakt på fødestue fire’ ?

’Mr. Crowley sa –’

’Bare kom deg avsted, er du snill. Har du sett mannen noe sted ? Han er ikke på venterommet’.

’Jeg har bare sett Mr. Crowley , og han sa at jeg skulle-’

’Det gjorde han nok’, sa søster Grace Tungerapp bestemt.’ Jeg blir vel nødt å gå å se etter det stakkars mennesket. Kom inn her og hold et øye med henne er du snill. Hun er nokså omtåket, men barnet har det fint’. Søster Grace tok en pause. ’Hvorfor blunker du ? er det noe galt med øynene dine’ ? .’ Jammen’ ? Søster Mary hvisket fordekt, ’babyenene..forvekslingen’..

’Jada, alt til sin tid, men vi kan ikke ha faren vendrene rundt her, kan vi vel ’? sa søster Grace.

’Aldri godt å vite hva han kan komme over. Bare bli her og pass på babyen, søte deg’.

Så skred hun ut i den den blankpolerte korrioren. Søster Mary trillet babysengen inn på fødestuen.