Eiere av Pentium II/III systemer basert på Intels 440BX chipset ligger veldig godt an. Med minimal innsats kan disse systemene utstyres med moderne prosessorer (Celeron) opp til 1,4 GHz, og dette til tross for alle fellene som ligger i forkjeller innen støpsler (Socket), kjernespenning (CPU core voltage) og BIOS. Dersom Chipsettet er av typen Apollo Pro vil både Celeron (Tualatin (forklares senere)) og Pentium III (Tualatin) prosessorene kunne anvendes.

Et av problemene med Intels siste Tualatin Pentium III prosessorer er at de har forandret på arkitekturen ved kontaktpinnene. Dette forårsaker at kjøpere må anskaffe nye hovedkort.

Den same strategien ble anvendt ved innføringen av Pentium 4, noe som irriterte mange tidlige kjøpere. Den første generasjonen av Socket 423 hovedkort (for Pentium 4) ble som kjent foreldet allerede etter ett år da Intel introduserte Socket 478 (478 pinner i kontakten). Socket 478 er fortsatt basis for Pentium 4 systemene, og det betydde at alle de tidlige kjøperne av 423 måtte kjøpe både ny prosessor og nytt hovedkort. Nå er som kjent 478 i ferd med å bli overkjørt av LGA 775 prosessorene som trenger andre hovedkort, bedre kjølefunksjon i kabinettene, og aller helst et skikkelig videokort. Dette er starten på virkelig bredbånd også internt i PCene. jeg lanserer derfor nå en oppskrift på hvordan du bygger en av disse nye PCene her på mine web-sider, men dersom du ønsker å fortsette med dine gamle kjente og kjære saker kan du lese videre her. 

Til tross for, eller kanskje på grunn av, alle disse "krumspringene" vedrørende Celeron og Pentium III,  har firmaet Powerleap i USA utviklet og satt adaptere i produksjon slik at nyere prosessorer skal kunne brukes på eldre hovedkort. En rekke adaptere er utviklet for forskjellige formål, ja en adapter representerer hele hovedkortet alene (REN 370), og vil således oppgradere de aller eldste systemene. På sidene i her vil du også finne adapteren PL-P4 som gjør at 423 hovedkortet kan anvendes med 478 prosessorene, en ren Socket 370 adapter (PL-370/T) som muliggjør bruk av Tualatin prosessor med Socket 370, og en Slot-1 adapter (PL-iP3/T). Det er den siste vi skal fokusere litt på her. 

Med adapteren PL-iP3/T er det altså ikke snakk om å forvandle et 486 system til Pentium eller Pentium til AMD, men om å kjøre raske Pentium III prosessorer på første generasjons hovedkort med Slot-1 konfigurasjon. I det etterfølgende skal vi se litt både på chipsettene som styrer funksjonene på hovedkortet (hjernen), og på prosessorene som er selve drivkraften (hjertet). Når det gjelder chipsett er det ett navn som er sterkt knyttet til Pentium III, nemlig "BX", eller heller , Intels i82440BX chipset, som hjalp til med å bring P-III fram på markedet. Dette chipsettet er så populært og stabilt at det fortsatt er brukt i mange systemer i dag. Det er derfor sannsynlig at mange eiere av litt eldre Pentium systemer har et 440BX chipset i PC-en. La oss nå se litt på utviklingen av Pentium prosessorene hos Intel .

Pentium III har røtter i Pentium II, som igjen er basert på en modernisert Pentium Pro kjerne. Alle tre har en ting felles, L2 cachen er enten integrert eller veldig nær til prosessorkjernen. På grunn av den integrerte cachen, var for eksempel Pentium Pro en klumpete gigantchip etter dagens standard, noe som også gjorde den kostbar å produsere. For å redusere disse kostnadene flyttet Intel cachen vekk fra kjernen og satte alt på et lite kort. Kortet passet i en lang slot (Slot-1). Samtidig ble SDRAM (66MHz) introdusert.

Ved introduksjonen av den neste generasjonens kjerne (Deschutes) hevet Intel klokke hastigheten fra 66 MHz til 100 MHz. Dette betydde at det ble behov for et nytt chipset, og her er det at 440BX kommer inn. Dette chipsettet dominerte markedet i flere år, først og fremst på grunn av sin høye ytelse, basert på 100MHz SDRAM, men også på grunn av kjempestabilitet og enkel mulighet for å klokke opp. Kort sagt dette var et drømmechipsett.

Skiftet fra Pentium II til Pentium III kom med introduksjonen av Katmai-kjernen. Dette var også den første kjernen som inkluderte Intels nye SSE SIMD.

Men det var egentlig ikke før den neste generasjon igjen, kalt Coppermine, at L2 cachen ble reintegrert (Pentium III E). Camino chipsettet (i820) var planlagt til å bli etterfølgeren til det meget populære BX. Her oppsto det imidlertid et problem ved at RDRAM versjonen drev prisene i været til et nivå kjøperne ikke var villige til å akseptere. I tilegg var SDRAM versjonen (billigere) plaget av ustabilitet og svake ytelser. Dermed forble BX chipsettet den eneste brukbare P-III plattformen ved siden av VIA’s Appollo Pro 133A. Som navnet antyder var hastigheten på Apollo 133A’s FSB øket til 133MHz. Samtidig fulgte minne hastighetene på med PC133 SDRAM.

Med Coppermine-kjernen brøt Pentium III 1 GHz barrieren kort etter at Athlon hadde gjort det. AMD var altså raskere. Men Coppermine gikk på et nytt problem ved hastighet 1,13 GHz. I mellomtiden ble BX gradvis erstattet av i815 (Solano) chipsettet, som var offisielt godkjent for FSB hastighet på 133MHz. Det var altså dette chipsettet som markerte slutten på Slot-1 æraen, og som også introduserte UltraATA/100 grensesnittet på markedet.

Selv om Pentium 4 var tiltenkt å overta etter Pentium III så representerte dog den siste en mer gjennomført plattform. Derfor bestemte Intel å gi P-III kjernen en siste hoved-overhaling (Tualatin). Hovedmålsettingen var å tilfredsstille behovene på server- og notebook–markedene. I motsetning til alle de tidligere versjonene (Deschutes, Katmai, Coppermine) så har altså Tualatin ikke lenger samme arkitekturen. Den går derfor ikke sammen med de tidligere Socket 370 hovedkortene. Som nevnt, dette var antakelig tilsiktet fra Intel som hadde som hovedmålsetning å framskynde mottakelsen av P 4 på markedet, noe de anså nødvendig for å motstå konkurransen fra AMD’s Athlon XP.

Celeron er en annen prosessortype som også har blitt utviklet over tid. Ikke så overraskende kanskje siden den er basert på kjernen i Pentium III. For å skille Celeron fra sin storebror har Intel hele tiden lagt inn begrensninger både på L2 cachen og FSB, noe som har gjort Celeron til en rimeligere prosessor. Den har imidlertid gått gjennom all P-III arkitekturen slik den utviklet seg, og den er nå også tilgjengelig i hastigheter opp til 1,4GHz.

Hvilken prosessor som er det beste valget for deg beror på to ting- ditt hovedkort og, - hvor mye du er villig til å betale for en oppgradering. Pentium III 1,4 GHz er ikke billig, den ligger fortsatt rundt kr 2900,-. Celeron på den andre siden, er et mye rimeligere valg, 1,4 GHz versjonen finner du nå i Norge til under kr 700,-. Til tross for en noe lavere ytelse har Celeron den store fordelen at den virker sammen med nesten alle slags hovedkort (med en Powerleap adapter), på grunn av at den bruker FSB 100MHz og ikke 133 MHz.

For å bruke en bestemt prosessor i et hovedkort må noen kritiske faktorer tas i betraktning. Først må hovedkortet naturligvis støtte arkitekturen (pinnesett) til prosessoren, dvs. et Socket 370 hovedkort vil bare virke med en Socket 370 CPU.

Videre må hovedkortet kunne gi den rette spenningen til prosessoren, og dessuten må hovedkortet ha en system hastighet som prosessoren kan anvende (Pentium III kjører f.eks. 133MHz). Til sist må hovedkortets BIOS være moderne nok til å gjenkjenne prosessortypen slik at den kan initialiseres. 

Så er spørsmålet: finnes det en Slot-1 prosessor med Tualatin kjerne. Svaret er – Nei, men med adapteren fra Powerleap blir det faktisk mulig.

Her er det at aktiviteten finner sted. I interiøret til PL-iP3/T ses en Socket 370, klokkegenerator, spenningsregulator, jumpers og strømforsyning.

Før du begynner å installere en iP3/T bør du laste ned og "flashe" den nyeste BIOS som er tilgjengelig for hovedkortet fra websidene til fabrikanten. Sannsynligvis vil det nyeste du greier å oppdrive være enn noen år gammelt og derfor ikke kunne støtte Celeron eller Pentium III prosessorer over 1GHz. Heldigvis er ikke dette noe problem siden adapteren lager sitt eget klokkesignal. Det er imidlertid viktig at BIOS støtter Coppermine prosessoren.

Hva kan en vente seg av et slik produkt? Hvis du noen gang har tenkt over de praktiske aspektene ved å fabrikkere en adapter har du antakelig støtt på problemet med plassbehovene.

Powerleap har tatt konsekvensen og utarbeidet en lavprofil kjølevifte m/kjøleribber (kobber) som følger med adapteren.

Den flate HSFen til venstre kommer med iP3/T. Siden den er laget i kobber er varmeledningen svært god. Til høyre ser du en typisk varmesink med en kraftig vifte slik du finner dem i vanlige Pentium III og Athlon systemer.

Her er det egentlig ikke mye som kan gå feil. Etter at du har åpnet låsehåndtaket kan du legge prosessoren i støpslet. Vær omhyggelig med å få det merkede hjørnet korrekt i retning.

Til sist er det bare å installere kjøleren. Dette er kanskje litt vanskeligere, siden holdemekanismen sitter veldig hardt spent slik at du må bruke en viss kraft for å få den festet. Vis varsomhet slik at du ikke skader eller bøyer komponenter på adapteren

Slik ser den ferdige adapteren ut. Som du ser er den enda smalere enn en vanlig Slot-1 adapter med kjøler. Hvis du planlegger å bruke den i dualprosessor systemer, så bør du forsikre deg om at det er nok plass siden dualsystemer vanligvis er noe tettere pakket.

WCPUID viser korrekt klokkehastighet - 1.4GHz fullt ut.

BIOS POST rapporterer forventet klokkehastighet – selv om det bare skjedde etter andre gangs oppstart, uvisst av hvilken grunn.

Etter gjennomgående testing snakker resultatene for seg selv. Ved hjelp av adapteren kan et tre- fire år gammelt system faktisk bringes opp til dagens nivå. Med Powerleaps adapter. Selv om den ikke fullt ut kan konkurrere med dagens beste systemer er ytelsen bemerkelsesverdig gode.

Et BX system oppgradert til 1,4 GHz Celeron vil være mer en tilstrekkelig for alle former for kontor og multimedia programmer.

Et kritisk aspekt er støtte for FSB 133MHz. BX chipsettet støtter offisielt ikke denne hastigheten, og å sette denne frekvensen ville kjøre AGP grensesnittet utenfor spesifikasjonen, siden AGP klokkes til 2/3 av FSB frekvensen. Ved 133 MHZ betyr dette en AGP klokkefrekvens på 89 MHz – som er for høyt for de fleste videokortene. I slike tilfelle kan hovedkortet slå tilbake til AGP 1x når det ble kjørt utenfor spesifikasjonen. Dette forklarer hvorfor et system som kjører FSB 100MHz kan slå FSB 133Mhz hva angår grafikk, fordi FSB 100MHz gir den spesifiserte 66MHz klokkehastigheten for AGP 2x.

På grunn av manglende støtte for AGP 4x ved 1,5V i mange eldre hovedkort, vil de fleste moderne grafikk-kort ikke kunne anvendes.

Under er en oversikt over noen chipset. Hovedkortet vil være avgjørende for hvilke FSB som er mulig å oppnå, og dermed hvorvidt du har valg på Pentium III (FSB 133)