– Jeg elsker å undervise! Det er som en ånd tar over.

Fargerik «carioca»

Sagt om Jenny:
– Vi er poteter og spurver, og Jenny er en ananas eller en papegøye
Mirja Weston, elev

Født i Brasil, men med en oppvekst på Hadeland, har Jenny Lovise Staurset (31) en allsidig bakgrunn. Reisen har tatt henne fra samba til låvedans – og endelig til orientalsk dans.

Tekst: Helene Skaugen Foto: Elin Sjølie

Det var en åpenhjertig og blid Jenny Lovise Staurset som møtte oss på Café El Nil i Oslo, og etter en lang og intim samtale sitter vi med et godt innblikk i hvem denne danserinnen er. Hun har stor erfaring fra å være i rampelyset, og har tidligere spilt i rockeband og stått modell. Hennes store lidenskap nå er tribaldans. Hun er født i Brasil med norsk far og brasiliansk mor, og i en alder av åtte år ble hun og broren sendt til Norge av faren for å vokse opp med sine norske besteforeldre. Nå har hun nettopp blitt mamma, og starter eget familieliv.

 

En lang reise

Det å komme til Norge var for Jenny en underlig erfaring.
– Det var kjemperart! Dere gjorde alt annerledes. Spesielt husker jeg da vi snakket om å gå i 17. mai-tog. Jeg trodde det skulle bli fest og samba. Men jentene gikk med vonde sko og ingen hadde kostymer på seg som i sambatoget i Brasil. Og skolens musikkorps spilte heller ikke samba. Jeg trodde jo at det var norsk karneval!

Føler du deg mer norsk enn brasiliansk?
Ja, men jeg liker jo ikke å si det da, sier Jenny og ler hjertelig. – Men jeg blir veldig brasiliansk med en gang det er Brasil som spiller fotball på TV. Da banner jeg på portugisisk. Når jeg reiser til Brasil føler jeg meg hjemme der, og det er forferdelig å reise hjem til Norge hver gang. Vi prøver å reise en gang i året, spesielt nå som vi har Luna. Når jeg har vært i Brasil så tar det lang tid å tenke norsk igjen. I Brasil føler jeg meg også annerledes, ikke helt som dem. Brasil har alltid vært et savn.

Jenny hadde en vond og traumatisk oppvekst i Brasil, noe hun har måttet søke hjelp for å takle i voksen alder.

Ja, jeg har gått til psykoanalyse de siste årene, noe som har hjulpet meg veldig med å forstå mine følelser. Jeg skammer meg ikke noe over det; har man brukket foten går man jo til en lege og får den fikset. Jeg vokste opp i et hjem hvor mor slo, og det var derfor min far sendte oss til Norge. I dag har jeg veldig god kontakt med mammas familie i Minas Gerais. Jeg har også familie i Rio de Janeiro og i Sao Paulo, der min far bor.

I dag bor Jenny på Grønland, Oslos oase av forskjeller, og trives godt der.

Folk på Grønland er spesielle. Ingenting er rart der, og jeg føler meg veldig hjemme der. De har andre grenser for hva som er privat sfære og ikke, og du kan stå i stuen din og høre naboen krangle fra balkongen på andre siden av gata med en som står nede på fortauet. Nordmenn er «her», sier hun og setter fram hånden som et stoppsignal for ikke å komme nærmere. – Mens brasilianere er «her», sier hun og peker på nesa.

Hun har jobbet i kommunen i tolv år, og jobber i barnehage. Der er det alle de ulike menneskene hun møter hver dag som driver henne.

Det er interessant å møte alle de forskjellige menneskene og høre hvem de er, hvordan de kom hit og hvorfor. Man blir veldig sårbar. Det er dramatiske saker de har vært igjennom, de har opplevd mye skit. Og så møter de det norske samfunnet ... Jeg er sikker på at jo mer presset jentene med hijab blir, jo strammere forblir skautene på. Norge er ikke alltid et åpent samfunn.

 

En rocka fortid
Broren hennes, Kåre, er musiker og bandmedlem i Kåre & The Cavemen, og hun har selv spilt trommer i rockebandet The Barbarellas. Sammen med bandet fikk hun endel erfaring med å stå på scenen.

Vi holdt på i seks år. Spilte rå garasjemusikk og ga ut et par plater på eget plateselskap; Temptation Records. Ble også signa av Thunderbaby Records i Tyskland og Sympathy For The Record Industry i USA. Virgin i Norge hadde lyst på et «girlie band», så da ble det ikke noe avtale med dem. Jeg møtte en av jentene i bandet på en rockebar her i byen. Hun spurte om jeg kunne spille trommer. Tja, svarte jeg, og fikk beskjed om å komme på øving. Så jeg måtte lære meg å spille ganske fort, sier hun og bryter ut i latter.

Tre måneder etter hadde de sin første konsert på Rock Aal. Deretter ble bandet invitert med til Frankrike for å spille på en festival.

Vi kunne så vidt spille låter og hadde innlagte sminkepauser for at settet skulle bli langt nok, sier hun og ler videre. – Halve showet var jo kostymene, og skjørtene gikk jo nesten over navlen!

Etter Quart-festivalen i 1999 ble bandet oppløst.

Det var stort å spille på Quarten. Vi hadde backstage-pass og håpet på å se noen skikkelige stjerner, sier hun. Men noen store stjernetreff ble det ikke.

Nei ... Vi var jo brisne før klokka to hver dag, så jeg husker ikke.

Jenny har vært både modell og mannekeng, og hun har blant annet vært på forsiden av Det Nye.

Ja, bassisten i bandet var fotograf, og lurte på om jeg ville stå modell for Det Nye og andre ungdomsblader. Det var veldig morsomt. Jeg tror jeg har tatt vare på den første lønnslippen hvor det står modellhonorar, ler hun.

Hennes forhold til Al Farah Orientalsk danseforening er variert, og hun har både vært leder av foreningen og festgruppeansvarlig.

Hva har Al Farah vært for deg?

Det har vært viktig å ha Al Farah. Det er et samlingspunkt først og fremst. Hva skulle vi gjort uten, det vet ikke jeg. Da tror jeg alle hadde surret rundt i hver sin lille verden. Al Farah har ikke bare vært kos og hyggelig, syns jeg. Det har vært mye rart som har stått i bladet. Men i dag trives jeg veldig godt med foreningen. Styret gjør en fantastisk jobb.

 

Et rom for dans

Med brasilianske røtter og heftige rytmer i blodet, kan man undre seg over hvorfor det ble magedans og ikke samba for Jenny?

Jeg vet ikke. Jeg begynte med magedans fordi jeg hadde vondt i ryggen. Både fysioterapeuten og kiropraktoren jeg gikk til anbefalte meg å gå på kurs, helt uavhengige av hverandre. Jeg gikk mitt første kurs hos Tone Holberg Hvidtsten, og forelsket meg med en gang. Bevegelsene og musikken minte meg om Brasil.

Nå er tribal den store lidenskapen. Jenny falt pladask da hun hadde sitt første møte med svenske Ulla Edenmark, som gjestet Oslo i Al Farahs regi i 2002. Før sitt møte med tribal var hun rammet av sceneskrekk, og hun opplevde en lengre periode da hun ikke ville opptre.

Jeg var livredd. Livredd for å gjøre feil, livredd for ikke å være bra nok. Jeg så at det var veldig mange flinke dansere, og folk kjøpte fine kjoler fra Kairo, istedenfor å lage dem selv. Mine første kostymer er jo veldig sjarmerende «grønlandske»! Jeg ble veldig kritisk til meg selv og redd for å opptre. Så lagde jeg mange unnskyldninger; jeg trenger nytt kostyme, ny musikk, dansen min var ikke bra nok, og så videre. Egentlig fikk jeg bare vegring. Jeg hadde ikke lyst til å bli vurdert av andre. Jeg tror mange kan kjenne seg igjen i det. Det er utrolig hva man tør når man er ung, da har man guts. Så blir man eldre og jo mer jeg lærte på kurs hos andre, mindre lyst fikk jeg til å opptre.

Etter hvert tok danselysten likevel overhånd og Jenny bestemte seg for å hoppe i det.

Det skjedde noe med tribal. Jeg ble så forelska og måtte bare gjøre noe drastisk for å kvitte meg med angsten. Så jeg satte opp min første forestilling med elever under trygge rammer på Dansestudioet (Oslo Magedanssenter red. anm). Det funka bra. Det at man danser i en gruppe har vært en trygghet for meg, og at det er hundre prosent improvisasjon. Man må jobbe kontinuerlig med sin egen kreativitet. Ingen bekymringer for å ikke huske koreografien eller gjøre feil. Man blir fortsatt vurdert, det blir alle som står på en scene. Det syns jeg er greit og har ikke angst for det lenger.

Det er veldig mye pynt på en tribal kostyme. Syns du selv at du er maksimalist?

I visse tilfeller, ja. For meg så har det med å bli til en annen, det er jo et skuespill. Man kan være sukkersøt i en shaabi, elegant i en oriental og bestemt i en tribal, det er gøy. Jeg elsker å pynte meg.

Sine første elever fant Jenny blant venner og familie, og for å sikre seg oppmøte ga hun dem gavekort på dansekurs. Hun både underviser og opptrer, og en av hennes elever forteller at hun er en veldig sjenerøs instruktør. Tidligere underviste hun mye oriental, en stil hun fremdeles setter pris på, men nå er det tribal som gjelder.

Ååå, jeg elsker å undervise! Det er som en ånd tar over. Tiden i studioet flyr. Jeg har et personlig og avslappet forhold til mine danseelever. Skal de tørre å uttrykke seg, så må de være trygge på meg og trygge i klassen. Det er to helt forskjellige ting å undervise, og å uttrykke seg. Det å trene andre kan være rent teknisk for å nå et fysisk mål, mens det andre går på å åpne seg, hente frem en følelse, en stemning og dele det med andre. Hvordan jeg som instruktør skal jobbe mot den enkelte er forskjellig. Ikke alle har et behov for å uttrykke seg heller. Det er en spennende prosess. Jeg har alltid hatt behov for å uttrykke meg, og jeg forsøker hele tiden å finne ut hvordan. Jeg måtte ha noen å danse sammen med og som gjorde bevegelsene sånn som jeg ville det. Ville de ikke komme frivillig, så kunne de få det i presang, tenkte jeg. Det er en bra presang.

 

Mammarollen kommer først
Jenny har en spennende tid å se fram til sammen med mannen Vetle. De har nettopp fått et nytt familiemedlem, datteren Luna Lara, som i navnet holder på sine røtter. Vi spør hvordan det er å være mamma.

Jeg skjønner ikke at jeg ikke har gjort dette før. Det er det beste som har hendt meg. Det kan ikke måles med noe annet. Hormonene løper løpsk og man vandrer på alvor rundt i en ammetåke.

Med flere baller i lufta på samme tid er det vanskelig å forstå hvordan hun kan sjonglere alle sammen. Men Jenny har masse tid til dans nå, og har i skrivende stund startet opp kurs igjen.

Nå har jeg mammaperm, og skal kose meg med det. Denne tiden kommer aldri tilbake. Jeg har også tid til å danse, og startet kurs forrige uke. Å være gravid var ikke bare lett. Jeg gikk opp femti prosent min egen kroppsvekt, så det ble tungt for meg å danse. Nå trener jeg gruppene Tribal Troppers og Blueberry Tribe hver søndag. Det er veldig viktig å trene. Tribal handler om kommunikasjon. Jeg har invitert alle tribaldansere som kommer på Ullas kurs (hvilket ble holdt i slutten av mars, red. anm.) til å samles og danse for hverandre. Håper det blir en tradisjon. Jeg føler at alle ting jeg gjør er integrert i livet mitt, selv om Luna er ganske ny, da. Det er naturlig å ta det som det kommer. Av og til får jeg også lyst til å spille trommer igjen. Kjenner det klør litt i fingrene, trommesettet står foreløpig til pynt i stua. Kanskje blir jeg student, jeg skal i hvert fall lære meg bedre portugisisk, for vi reiser til Brasil om ikke altfor lenge.

 

Visste du at:
* Jennys dansenavn er Saida, som betyr glad, men hun vurderer å kalle seg Saida Carioca etter Tahia Carioca. Carioca betyr forøvrig en som kommer fra Rio.
* Hun har en katt som heter Dotten
* Hun var leder for Al Farah i 2001