Reisebreva vi skreiv underveis:

05.09.2003

Foerst og fremst: Om noen av dere ikke vil ha soeppelmail av denne
typen, er det bare aa si fra, og saa skal vi sende soeppel av en annen type...
Eller hvis noen andre ogsaa vil faa saanne mailer, saa send eders adresser!



Hei alle saman, no har me kommt til Falmouth i England og har det fortsatt etter forholda bra.
Reiseruta til no:

Starten var grei, for da var det ingen vind og vi maatte gaa for motor.
Volvoen gaar som ei klokke og vi vurderar aa kasste segla. I Hanstholm
bada vi vaare bleikfeite kroppar i Skagerakk og bunkra oell, da vi
ikkje var heilt sikre paa om dei hadde dette i England (men der tok vi
grundig feil kunne ein mann ved navn Harold Newbiggin frotelje oss).

Ferda over nordsjoeen starta greit, men det byrja blaase opp vi tok in
rev og frotsatte med friskt mot. Onsdag morgon vakna Torgeir av
febrilske rop fraa cockpiten. Torgeir trudde det foerst sto om livet og
skulle til aa springe ut i berre trusa (det skulle tatt seg ut). Saa
gale var det heldigvis ikkje. Det stod om aa berge roret, som hadde ein
skrue laus og var i ferd med aa gaa fulstendig av hengslane. Torgeir
skulle berge fokka mens Geir tvihaldt rundt den oeydelagde rorkulten.
Da skjedde det noko som satte ein stoekk i oss begge. Tauet som er
festa i rulleforstaget sleit og heile fokka blafra ut. Aa jaevli tenkte
vi og fekk snudd baaten opp mot vinden ved aa dra inn storseglsjkoete.
Etter ein strabasioes tur paa fordekket klarte vi aa berge ned fokka.
Fokka hadde ikkje taalt kulingen og hadde faatt ei stor revne. Naar vi
endeleg var ferdige med jobben paa fordekket (der er det saers vaatt og
kaldt). Satte vi oss i den lune og koselege cockpiten vaar og reparerte
rorkulten. Da oppdaga vi til vaar store forskrekkelse at og vindroret
hadde faatt hard medfart, og maatte fiksast. Resten av overfarten gjekk
greit og vi fekk til og med tatt oss eit bad blant England sine
oljeplattformar. Herleg!

Vi hadde eit kort reparasjonsstopp i Harwich. Vi fekk og den glede av aa
ferje den litt forvirra og saers engelske Harrold Newbiggin over til
andre sida av elva, for den nette sum av £ 10. Saa satte vi kursen for
Doverstredet og saag dei kvite klippene i Dover. Desse bleikna i
forhold til solnedgangen bak atomkraftverket i Ramsgate. Vi var begge
einige om at Doverstredet var ein smal sak, Nauplius surfa igjennom med
heist spinnaker i 8-9 knop.

No er vi framme i Falmouth og proevar aa komme oss over Biscaya til
Spanias solrike kyst saa fort som mogeleg. Nadas problementos
senioritas!

De hoeyrer sikker meir fraa oss sidan

Vennleg helsing Torgeir og Geir

NB! studadressa til Geir funkar ikkje saa bruk geirbolstad@hotmail.com


Lassens liste over ting som har rukket aa gaa til helvete:

Men de har pils her da.

T.



14.09.2003

Hei paa alle dere der hjemme!

Her kommer en liten hilsen fra bare en av onklene deres denne gang, da
Geir allerede har gjort sitt fornoedne hva internett angaar, og er
gaatt tilbake til baaten. Men kanskje skrev han en mail saann at mange
av dere maa traakle dere gjennom det samme rotet to ganger? Det hadde
vaert leit, men jeg tar sjansen.

Naa er vi kommet til la Coruña paa "tuppen" av Spania om en vil.
De har oel her ogsaa, og vi har rent glemt alle planene vi la om jobbing
og fiksing. Sett slikt!

Turen hit gikk prikkfritt utenom en oestlig kuling(en temmelig droey
vind fra venstre) siste natta, og naa er det ikkeno skyer og hvite
strender og varmere enn i glohaugen.

Naa har vi planer om aa fikse jolle fortere enn svint, og komme oss
nedover portugal mot Afrikas land, der det ifoelge skotten i nabobaaten
er gode kaar for de som trakter etter sardiner (Right down my
alley!)..
Vi var paa besoek hos skotten i gaar nemlig, og sjekka om oelet var
blitt skjemt. Det var det ikke. Dessuten noet Geir og Jim (som han het,
skotten) litt whiskey. Jim ble mer og mer paapasselig med aa tilby vann
i whiskeyen, men Geir takka hoeflig nei hver gang, foer han rulla
hjemover da kvelden var omme. Jeg holdt meg ved et rent uhell i skinnet
(Det maa vaere varmen som tar paa meg).

Ellers gaar det mye tid til aa se paa vann, lure litt paa vinden, og aa
sitte littegranne i sine egne tanker (Dette kan kombineres med
vannkikking). Det blir liksom ikke de helt store roeverhistoriene av
denslags, saa mailen kan vel med fordel avsluttes her..

Hilsen fra onkel Torgeir, og sikkert fra onkel Geir ogsaa, om han hadde
vaert her.

P.S. Saltvann og sol og vind har bidratt til aa omdanne meg sakte men
sikkert til en Art Garfunkel lookalike, saa dere kan bare erstatte meg
med han i de faste fantasiene deres.

T.


13.10.2003
Hei hei alle nieser og nevoeer!

Vi husker fra sist at Nauplius m. mannskap med hell hadde greid aa ta
seg til la Coruña, Spania.
Siden da er ting skjedd, og sjoemil tilbakelagt. Vi har dessuten faatt
noen nye nieser og nevoer paa maillista, -hei til dere forresten.

Etter la Coruña dro vi strake veien sydover. Vi var innom Bayona,
Peniche, Cascais og Lisboa, men for det meste bestod dagene av sol,
delfiner, sjoe og fiskemiddager til vi ankom Lagos, Portugal.

Kun ti minutter etter ankomst Lagos hoerte vi en kjent og kjaer lyd fra
bryggekanten. Det var troenderkauking, og den viste seg straks etter aa
stamme fra Yngve, som hadde bodd i Makai og vaert Geir sin nabo i
Trondhjem sist vinter. Ikke lenge etter dukka medseiler Arne ogsaa opp,
og ikke uventet foerte en rask idemyldring til at en plan var klekket
ut som inneholdt champagne, cervezas og viderefoering av den allerede
paabegynte kaukingen.
Disse to troenderene var de eneste normale menneskene vi traff i Lagos
faktisk. Av andre bekjentskaper gjort op paa stedet kan nevnes barjenta
Connie fra Sveits, som lo akkurat som Janice i "Venner for livet",
Seileren Sven fra Sverige, som lo akkurat som griseknoen i "Emil fra
Loenneberget, Flamencogitaristene Louis og Joao fra Portugal, med
marihuanasalgsmann som biyrke, engelskmannen Chris, som jobba som
statue paa torget og mimte like mye som han snakka, og German fra
Nederland som kort tid etter ankomst til vaart langbord utropte
samtlige i baren "assholes" (av ypperste klasse etter stemmebruken aa
doemme).
Vi tenkte vi hadde faatt kvoten av eksentrikere paa en kveld, og da vi
senere paa natta fant tre hyggelige australiere bad vi de naturligvis
med paa nachspiel i baaten. Men (i etterpaaklokskapenslys ikke uventet)
ogsaa disse viste seg aa inneha alvorlige psykopattrekk.
Ved marinaen begynte to av dem, en bror og en soester, aa krangle.
Krangelen satte alle tidligere soeskenkrangler i skyggen og krevde fem
sekuritasvakter med koeller og handjern for aa ordne opp i. Eneste
lyden var ilske "I love you" og lyden av tre som splintra naar de rulla
rundt i buskene.
Vi skjoente at Lagos ikke var noe blivende sted, men gjentok likevel
opplegget neste kveld da sjansen tross alt boed seg (troenderene var
der jo fremdeles). Men etter to dyre netter fikk vi endelig letta anker
og satt kurs for Marokko.

Marokko var forskjellig fra Lagos paa alle maater. Foerste havn var
industrihavna Jorf Lasfar. Aa legge til ved en marokkansk brygge vil si
to-tre timer med formaliteter og papirarbeid, og politi, tollvesen,
gendarmeri og havnevesen har alle skjema som skal fylles ut. Alt
foregaar for hand eller paa skrivemaskin og de moeter alltid opp en
to-tre stykker for aa fylle ut skjemaene sammen med oss.
Siden vi var eneste seilbaat og eneste utlendinger i havna var vi
hovedattraksjonen, og vi koste og drakk te med fiskerne ombord i
sardinbaatene.
Neste havn i Marokko ble turistbyen Essaouira. Paa veien fra Jorf Lasfar
til Essaouira ble vi stadig oppsoekt av fiskere som spurte etter
sigaretter, klaer eller tilboed penger for aa bli smugla til Portugal
(1000 euro var standard pris). Vi kjoepte stor fiskemiddag for tre
sigarer og en fanta.
Essaouira var en by fylt av kremmere, tiggere og katter. Vi kunne
faktisk ikke gaa mer enn ca sju skritt uten aa bli stoppet av tiggere
eller kremmere. Tiggerene noeyde seg med arabisk, men kremmerene snakka
fransk og engelsk, og vi drakk te paa bakrommet i et utall butikker.
Teppehandleren Mohamed utmerka seg med aa kunne si "Si meg du min
kjaere venn" paa norsk. Vi gav han seinere tre l. roedvin som var
blitt daarlig paa veien til Marokko, og han ble verdens lykkeligste
mann. Skjelden eller aldri har vi blitt kyssa og klemt saa mye av en
mann. Han viste seg aa vaere berber fra Atlasfjellene, og viste oss
triksa sine med teppesalg. Vi kjoepte ikke noen tepper foroevrig.
Essaouira ble slitsomt i lengden, ikke minst pga en innpaasliten
"guide" som til enhver tid proevde aa ta seg betalt for tjenester vi
aldri hadde bedt om. Vi maatte f.eks passe noeye paa hele tida at han
ikke begynte aa vaske dekket eller baere vekk soepla vaar. Vi tok
foelge med Lena og Morten fra Solid over til Kanarioeyene for aa faa
litt fred og ro.
Etter to doegn i sjoen kom vi over en baat stappfull av marokkanske
gutter og menn. De var baatflyktninger paa vei til Arrecife, Lanzarote,
og var 17 mann i en aapen baat paa ca 25 fot. De hadde hatt daarlig
vaer sist natt og hadde mista kompasset. Kart eller andre
navigasjonsmidler hadde de ikke, og stemninga derombord var trykket og
folk var engstelige. Vi gav dem resten av broedet vaart og litt
hermetikk, og vi tegna kartet vaart over paa matpapir til dem og
forklarte hvordan de skulle styre etter sola for aa treffe Lanzarote,
og hvilken hastighet de skulle holde for aa komme fram i ly av moerket.
De ble glade naar vi kunne fortelle at de ikke var langt fra land, og
noen av dem kasta ullteppene og varme klaer overbord siden de var sikre
paa aa naa det for dem forjettede land samme natt.
Som takk fikk vi kapteinens ring, samt hans adresse med beskjed om at om
vi var paa de kanter maatte vi oppsoeke han.
Naa har vi altsaa adressen og staaende invitasjon til en menneskesmugler
i Agadir.
Etter denslags var det godt aa komme til Graciosa, Kanarioeyene.
Her er stille og rolig med klart vann og fint vaer, og siden havnevakten
er paa ferie er det ikke noe betaling her naa for tida. Dessuten er vi
jo ikke lenger i den muslimske verden, hvilket betyr at her fins barer.
Det har vi benyttet oss av, og i gaar resulterte det i jam i Nauplius
paa baatens to trompeter. Det maa nevnes at Lena og Morten strengt tatt
ikke kan spille trompet, og det var nok en del folk som lurte paa hva
som gikk for seg borte hos nordmennene..
Naa er planen aa bruke noen dager her paa fjellturer og dykking, og
siden tilbake til afrika for nye eskapader i VestSahara og Mauretania.
Men alt det kommer i neste brev.

Slik er tilstanden for "Lassens liste over ting som er gaatt til
helvete":

Faktisk er det greiere og mer oversiktlig med "Lassens liste over ting
som enna iukke har rukket aa gaa til helvete":

Det var alt for denne gang, ha en fortsatt fin tid, og proev aa glede
dere over de fine hoestfargene om dere kan skimte de gjennom sludd,
slaps, pensumlitteratur og oelglass (Det er vel UKA i Trondheim
naa..).

Hilsen onkel Geir og onkel Torgeir


07.11.2003

Hallo!

Som noen av dere allerede har faatt snusen i er favorittonklene deres
fremdeles paa Kanarioeyene, naermere bestemt Graciosa.
Da vi skrev sist var vi like ved aa reise herfra, og etter noen dager i
Arrecife dro vi sydover med kurs for VestSahara.
Men akk! -Utenfor Kapp Bojador vekte Geir Torgeir for andre gang paa
turen. Som vanlig var det roret han dreiv og maste om.
Denne gang var roret knekt tvert av og Nauplius dreiv rundt uten
styring
mellom Afrikanske traalere.
Etter kort konferanse fant vi ut at vi ville snu og vende tilbake til
Kanarioeyene for reparasjoner. Med litt triksing med tauverk og aarer
og det som stod igjen av roret ordna vi styring. Vi greide faktisk aa
koble inn vindroret ogsaa, og hadde en fin tur de to dagene tilbake til
Graciosa.
For aa gjoere en lang historie kort:
Naa har vi vaert paa Kanarioeyene forbaska lenge syns vi, og det har
ikke blitt til noe saerlig med drinkparaplyene heller.
Men vi har fiksa roret, og Torgeir har benytta anledningen til aa lage
ny jolle i glassfiber mens Geir har viklet seg ettertrykkelig inn i
baatens kabelnett for til slutt aa konstatere at regulatoren til
solcellepanelet var feiljustert i forhold til bruksanvisninga (Tvi tvi,
Maritime paa Stoa!!!).
Men oppholdet her har ogsaa medbragt gleder av biologisk art (Kadong
tisjj!); Vi har sett digre sjoepoelser og Torgeir traakka paa en svaer
roever av en kraakebolle. Droebachiensisen er ingenting, vi lover dere!

Og naa skal vi altsaa videre.

Vi haaper neste hilsen kommer fra et annet sted enn Graciosa,
Kanarioeyene.

Lassens liste over ting som er gaatt til helvete:

Ellers har vi faatt ny hylle i finstua, oppheng til bordet i spisestua,
noedpeilesenderen paa plass ved inngangen til sovevaerelset,
balanselodd til komfyren paa kjoekkenet, lys over kjoekkenbenken og et
staalbeslag for ankerkjettingen forrest paa dekk 1.

Hilsen onkel Geir og onkel Torgeir.



11.12.2003

Hei hei, og vel moett, nieser og nevoer over det ganske land!

Nauplius ligger naa paa São Vicente, Kapp Verde, og legger ut paa
atlanterhavet om faa timer. Jul og nyttaar vil bli feiret ombord i rom
sjo.
En ny onkel har moenstra paa; Erlend Kjeldsberg Hovland, playboy og
kaffearving. -Si hei til Erlend.

Sist dere hoerte fra oss var vi paa Graciosa, Kanarioeyene.
Etter dette gikk ferden videre soerover til VestSahara, naermere
bestemt
den lille fiskerbyen Dakhla. Dette var en skitten sardinhavn, full av
fiskeskjell og sand som blaaste ut fra Sahara. Mesteparten av
fiskeskjellene og sanda (mener vi) fant veien opp i baaten vaar.
Nauplius m. mannskap ble en skitten affaere med fluer paa toppen.
Foerste kvelden moette vi en nordmann som lovte aa sende en del til
roret med en av sardinbilene fra LaYoune.
Dette var grunnen til at vi tilbragte tre netter, og ikke bare en, i
Dakhla. Tiden brukte vi til aa passe baaten for den vanskelige
betongkanten paa brygga, til aa prate med de trivelige fiskerne (paa
arabisk innimellom), til aa holde den sammensatte politimannen fra
livet (han anklagde oss for aa vaere homo, for saa aa be om en liten
bestikkelse. -Det ble ikke noe paa han verken paa den ene eller den
andre maaten...) og til aa stappe i oss soet gjaerbakst midt paa
markedsplassen under fastemaaneden Ramadan.

Videre gikk turen til Nouadhibou, Mauretania.
Her var Visa ukjent, nettilkoblinga ytterst vaklende, Fotografering
tabu, asfalt ikke oppfunnet, myndighetene bestikkelige (og villige),
guidene slitsomme, bilene gamle og kroellete, havna omringet av vrak og
lumske sandbanker, fiskestengene utrygge (ble stjelt), Valutakursen
ukjent, og pengene utrolig fillete (mange var mer teip enn lapp).
Av opplevelser kan nevnes at vi saa to pelikaner og en naken russisk
fisker.

Deretter dro vi til Dakar, Senegal. Seilturen dit var flott med stabilt
fint vaer, og vi suste nedover i 6-7 knop, mens vi fordreiv tida med
lesing, sigarroeyking, bading, fisking og spising.
Dessuten fikk vi en svaer gullmakrell og vi saa en havskilpadde som
hadde skall som var over en meter langt.

Dakar var slitsomt, med masse "guider" til enhver tid, men seilklubben
hvor vi laa var en stillhetens oase der de solgte oel.
Etter Mauretania (wo alkohol ist am strengstenst verboten) var dette en
god plass aa tilbring noen dager. I Dakar traff vi ogsaa en trivelig
kanadier ved navn Max, som vi nesten fikk lurt med paa tur opp i
elvene.
Dakar var ogsaa stedet der vi etter planen skulle moett Erlend, men han
greide av forskjellige uklare aarsaker aa faa visum til Senegal.
-Til tross for iherdig dokumentfalsk fra hans side ble ingen av
soeknadene innvilget. -Han var simpelthen ikke oensket..

Paa veien soerover mot Gambia tok vi en avstikker opp Saloumfloden, via
smaaelver over til Diomboss og videre til Bandiala som vi fulgte ut til
havet igjen. Dette var en knapp uke med mangroveskog, oesters,
pelikaner, grunnstoytinger, afrikanske trommer fra landsbyene om
kvelden, landkrabber, baobabklatring, mudskippers, svetting,
fiskeoerner og en afrikansk slangehalsfugl.
Av hoeydepunkter kan nevnes en kveld i et baobabtre med pils, papegoyer
og trommer og sang fra en fjern landsby, mens solen gikk ned bak den

afrikanske horisonten og luften fyltes av gresshoppe- og nattfugllyder.
Og dessuten timene vi tilbrakte nesten paa toert land med 45 graders
slagside etter aa ha ploeya oss opp paa en sandbanke ved nesten
hoeyvann.

Avstikkeren i Senegal gjorde at vi bare ble en natt i Gambia, da vi
hadde haap om aa moete vaar tidligere omtalte onkel Erlend paa Kapp
Verde, og hastet dit. Her laa vi for anker i Oyster Creek, og ble kjent
med gutta fra det lokale veisperringsmilitaeret.
I Bakau kom vi over en restaurant med dansk vertinne, og plutselig satt
vi og gasset oss i frikadeller med dampede kartofler og brun sovs.
Pannekaker til dessert og gambisk jul-brew. En kjaerkommen
overraskelse.

Etter 5 dager i sjoen kom vi til Kapp Verde tidlig om morgenen for tre
dager siden. Paa overfarten fra Gambia fikk vi forresten proevd
akkarfisket, og Torgeir fikk endelig stifta naermere bekjentskap med
det mangearmede favorittbloetdyret sitt.

Da ankeret hadde ligget to minutter utenfor Mindelo, São Vicente, kom en
begrodd og underlig skikkelse roende ut mot Nauplius.
Dette viste seg aa vaere ingen ringere enn den etterhvert saa mye
omtalte Onkel E.
Han hadde floeyet til Sal og haika med en engelsk loerje til Mindelo.
Denne baaten var foroevrig utstyrt med Junkrigg, saa dermed fikk Geir
sitt foerste moete med dette myteomspunnede kinesiske vidunder (Geirs
ord).
De siste dagene har gaatt med til bunkring for den forestaaende
atlanterhavskryssinga. Til alt hell egla Geir seg innpaa ei seilskute
full av svenske jenter, og det viste seg at de var behjelpelige med
ferskvann (som er litt problematisk naa som avsaltingsanlegget her paa
oeya er brutt sammen), diesel og sjoekart for Brasil.
Dessuten var de behjelpelige med aa bli kvitt en god del av pilsen og
whiskyen vi nettopp hadde bunkra, i godt selskap.
Tre ganger tre hurra for Lotte, Ulrica og Karoline paa "Gunilla"!
Vi fikk ogsaa besoek av gamle kjenninger fra Kanarioeyene, nemlig "Saft
Suse". I bunnen av et whiskyglass ble en avtale truffet om at vi skal
slaa foelge med dem om Groenland og Island paa veien hjem.

I dag er de siste forberedelsene gjort, og saa snart denne mailen er
sendt legger vi altsaa ut paa storhavet.

God jul og godt nyttaar oenskes dere alle av de tre (!) favorittonklene
deres paa Nauplius.

Lassens liste over ting som er gaatt til helvete:

Beste hilsener, onkel T, onkel G og onkel E.

Det var i gaar


08.03.2004

Hei hei, og vel moett, alle sammen.
Naa er det lenge siden sist dere hoerte fra oss.
Oi som dere har ventet! Aaah som dere har lengtet!
Hvor mange ganger har dere ikke kommet loepende til den elektriske
postkassen deres og tenkt at idag, ja kanskje i dag, saa er nettopp den
mailen kommet som dere har gaatt og ventet paa.
Men i dag er dagen, adventstiden er over, her kommer mailen:

Sist mail kom som dere alle husker (hvordan skulle dere kunne glemme)
fra Kapp Verde, og Nauplius skulle akkurat til aa lette anker for siste
gang paa afrikansk side av atlanterhavet.

Turen over atlanteren tok oss 17 dager, og vi hadde fint vaer hele
veien, om en ser bort fra noen korte regnbyger, bl.a midt i
julemiddagen. Turen var preget av Geir og Erlends daglige sjakkstrid,
og hyppige inntak av varme maaltider.
Andre hoeydepunkter var en grindhvalflokk som kom paa besoek omtrent
halvveis, og en blue marlin paa ca tre m. som laa rett bak Nauplius i
20 min. paa lur etter noen tunfisk som gjemte seg under baaten.
Julaften ble markert med avspilling av julesangene med trompet paa
akterdekket, og en stor gryte med risengrynsgroet, samt fenalaar fra
Norge, og Geir hadde med pakke hjemmefra som viste seg aa inneholde et
juletre og to nisser som bidrog ytterligere til aa skape jul ombord.
Julestemninga var imidlertid vanskelig aa holde paa, og for vaar del
varte jula i aar omtrent 23 min. foer det var tilbake til den harde
hverdagen med varmt sjoevann, tropesol og 4 varme maaltider per dag.

Den 28. desember dukket det opp lys i horisonten og vi skjoente raskt
det var Brasil som var i emning. Dagen etter seilte vi opp Rio Para og
kom etterhvert til Belem. Etter en straalende passiar med samtlige paa
havnekontoret som ikke snakket annet enn portugisisk, kom
ypperstegeneralen som kunne litt engelsk og gav oss en vaskekte matros
til los mellom sandbankene til Iatch Clube, yacht cluben i Belem der vi
utgjorde halvparten av de besoekende baatene.
Likefullt hadde vi tilgang til badebasseng, og betaling var ikke saa
viktig.
Den andre baaten var foroevrig en svensk Colin Archer hvori man kunne
finne en liten sot svensk flicka. For mer informasjon:
erlenhov@stud.ntnu.no
I Brasil var det regntid, og det var fryktelig varmt, og til tider
temmelig masse regn. Nyttaarsaften ble feiret med Ringenes Herre paa
kino, og restaurantmiddag etterpaa. Her maa det nevnes at Geir forsynte
seg grovt av buffeten, og endte opp i komalignende tilstand straks
etter maaltidet. I ettertid er det lett aa se at feilen ble begaatt da
han etter aa foerst ha spist seg stappmett, valgte aa fylle en stor
tallerken med kyllinghjerter og vaktelegg som han smaaspiste paa til
alt var vekk.. Erlend ble fylt med frustrasjon da det gikk opp for han
at Geir og Torgeir ikke hadde plass til mer oel. Men han greide seg
ganske saa fint paa egenhaand, skulle det vise seg. (For mer
informasjon, se ovenstaaende tekst og adresse).
Da vi kom tilbake til Iatch Clube viste det seg at det ble avholdt
tidendes ungdomsdisco i den store hallen paa yachtcluben (for mer
informasjon, se over etc.).
Resten av oppholdet i Belem var preget av at Torgeir blei sjuk og laa
til koeys, mens Geir og Erlend oppholdt seg mest mulig paa
kjoepesenteret i byen, hvor de hadde aircondition.

Oppholdet i Brasil ble avsluttet med et kort besoek i den lille
landsbyen Soure ved utloepet til Amazonas. I og utenfor Amazonas er det
forresten (ikke overraskende) svaert langgrunt og masse stroem.
Stroemmen gaar innover elva mesteparten av tida (overraskende).
Vi gikk for full motor i ca 1,2 knop i over et doegn.

Deretter gikk turen til Fransk Guyana, og den lille plassen Kouro.
I KOURO ER DET MASSE MASSE MASSE MYGG!
Ogsaa snakker de fransk der, og saa har de Ariane Space Center der, og
vi saa romrakettan. I Kouro ble Erlend Hovland avskjediget, og Erlend
Malde (heretter kalt Erlend) moenstra paa.
Etter aa ha pakka Erlend Hovland i en kasse med halm og luftehull, og
sendt han hjem til Norge dro Nauplius ut til Iles du Salut
(Djeveloeyene). De beleste av dere vil kanskje minnes boekene om
Papillon som satt i fengsel. men greide aa roemme derfra.
Djeveloeyene var straffe- og politisk deportasjonskoloni for
franskmennene helt fram til 1938, og naa staar fengselsruinene der med
tykke jerngitre omkranset av kokospalmer, iguaner, hoener og apekatter.
Paa Djeveloeyene hadde vi to fine dager.
Av biologisk interesse var ogsaa termittuer, bladskjaerermaur og masse
gnagere paa stoerrelse med kaniner, men som minnet mest om en blanding
av hamster og kenguru.

Deretter hadde Torgeir og Geir tre fine dager paa vei til Surinam, mens
Erlend brukte tiden til aa holde maten nede. Med vekslende hell

. Surinam, og Paramaribo, var vi i tre dager, og her var vi paa
mexikanske
sirkus Souarez. Vi saa hunder, paafugler, klovner, tigre og mere til.
Torgeir fant snart seg selv staaende midt i manesjen med en dirrende
sigarett i munnen, mens en argentinsk maniac fra pampasen innbitt
forsoekte aa slaa den ut med en jernkule i ei snor.
-Disse argentinerne!

Etter Surinam dro vi til Britisk Guyana. Vi orker ikke skrive om alt
som
hendte oss i Guyana paa det doegnet vi var der, men her er noen
stikkord:

Etter besoeket i Guyana var det godt aa komme ut i blaatt hav igjen og
sette kursen mot Trinidad. Dessuten saa vi et portugisisk krigsskip.

I slutten av januar kom vi til Chaguaramas, Trinidad.
Her traff vi gamle kjenninger som Solid, SaftSuse, Isis og Mirandi.
Dessuten nye kjenninger som GodtHaap, Visaya og Redbull.
Paa Trinidad var vi paa kino, drakk oel, reparerte baat og sosialiserte
med de andre nordmennene.
Spesielt kan nevnes ymse turer til St.James, en forstad til Port of
Spain, hvor rom&cola; koster lite, og stemninga er noksaa loessluppen.
AAssaa har de gitter foran bardiskene.
Etter to uker paa Trinidad ankom Geir sin familie oeyene, og de tok fly,
mens Erlend og Torgeir kryssa seg etter i Nauplius opp til Tobago. Her
hadde familien Bolstad/Hysing verdens korteste seilferie, mens Erlend
og Torgeir noet fem og en halv time med TV, aircondition og kjoeleskap
i familiens ferieleilighet.
Bjoern Petter reiste fra Tobago med en klar formening om hvilke
stoedigets- og stabilitetskrav han hadde til sin framtidige leilighet
paa land.
Da Geirs familie etterhvert skulle vende nesen hjemover, seilte Erlend
og Torgeir tilbake til Trinidad hvor det beroemte karnevalet stod for doeren.
Halvveis inn i karnevalet fikk vi tilsendt forsterkninger fra Norge, i
form av Anne, Marte og Jorunn fra Trondheim. Sammen mottok vi nok
steelpanmusikk til at det skulle holde resten av livet, mens Carib-pils
og rom&cola; floet i gatene. Opptogene gikk omtrent hele dagen med
flotte kostymer, musikk og dans.
Da karnevalet var slutt var vi leie av Chaguaramas, som er en stor
marina, og tok med oss jentene ut til Chacachacare, ei oey like vest
for Trinidad. Der hadde vi noen dager med badeliv og snorkling foer vi
reiste videre til Grenada. Rett utenfor St. George oppdaga Geir at
baaten var i ferd med aa fylles av vann, noe som utloeste en periode
med iherdig lekkasjesoek og lensing. Feilen ble heldigvis raskt funnet
og den riktige ventilen stengt, og hendelsen var forholdsvis
udramatisk. Grenada er dyrt. Men de har god pizza.
Og saa reiste vi til Tobago igjen, gjennom endel vind og sjoe, men uten
altfor mye sjoesjuke, og her er vi naa.

Og til alle dere som trodde at det ikke gikk an aa bo seks personer paa
31 fot i flere uker; dere tok feil. Det gaar fint.

Lassens liste over ting som har gaatt til helvete:

Ja det var alt for denne gang. Vi lover at dere ikke skal vaere nodt
til aa leve i angst like lenge som sist foer neste hilsen kommer
susende gjennom eteren.

Varme kozer fra Geir, Torgeir, Erlend, Jorunn, Anne og Marte paa
Nauplius.


22.04.2004

Hei, hei alle sammen, Her er vi igjen!

Naa er vi paa Cuba, og her er internettcafeen faktisk en cafe, for ikke
aa si bar. Det lika vi seff.

Sist vi skrev befant vi oss paa Tobago, og hadde med oss Anne, Marte,
Jorunn og Erlend.
Like etter mailen ble skrevet ble det klart at dette besoeket, i
kombinasjon med nabobaaten Makai, ville gi seg utslag i form av
festivitas, og i Turtle Beach ble et av turens hardeste sjoeslag
avholdt. Bitrexen kom og fram..
Etter dette hadde vi nok ei fin uke paa Tobago, med jungeltur,
papegoeyer, rom, snorkling og sol.
Jentene forlot oss i Charlotteville midt i mars, og like etter vinka vi
farvel til Makai og satte kursen nordover.
Caribien tok vi i en jafs, og brukte 5 netter opp til St. Thomas,
U.S.Virgin Islands. Dette var en bra seiltur, med gjennomsnittsfart
rundt 6 knop, og oppholds i loeypa.
Jomfruoeyene ble sett fra baksetet i en politibil, da politidama kjeda
seg, og ville vise fram byen.
Ellers var det masse cruiseskip der, og vi fant ikke Geir sin
tippoldefar som ble spist av hai der for lenge lenge siden, da oeyene
var danske (og litt norske da, siden vi var i union, vettere).
Etter Jomfruoeyene stod Cuba for tur. De to foerste doegnene hadde vi
funky vaer, og spjaera fokka, og de siste 8 dagene hadde vi mer eller
mindre havblikk. Men vi kosa oss der vi laa og dreiv nord for Haiti,
lykkelig uvitende om det visselige opproeret der. Vi saa hval to
ganger, og livet var flott. De eneste grunnene til uro var at tiden
naermet seg Torgeirs moete med Fam Lassen i Havana, og at dopapiret
minka. Mellom Haiti og Cuba fikk vi besoek av den amerikanske kystvakta
flere ganger, baade fly, helikoptre og ulike skip. Takk til
U.S.Coastguard for hyggelige radiosamtaler og artige
spoerrekonkurranser.
Saa kom vi til Cuba, naermere bestemt Santiago de Cuba paa oeyas
soersida. Straks etter innsjekking og klarering med immigrasjonspoliti,
landbruksmyndigheter, helsefolk, toll og en vilter narkocockerspaniel
dro Torgeir til Habana, mens Erlend og Geir ble igjen paa Nauplius.
Mens Torgeir var paa jazzklubb og noet Havana, fordrev Geir og Erlend
tida med sightseeing og bursdagsfeiring, med hviledager imellom.
Deretter gikk Nauplius til Baracoa, denne gang med Torgeir m. foreldre
som mannskap, mens Geir og Erlend bodde paa land noen dager og tok
bussen opp til Baracoa.
I Baracoa var det karneval, og mye oel, sigarer og musikk, og med denne
stemninga i kroppen forlot foerst fam. Lassen , og deretter Erlend oss.
Den siste kvelden foer Erlend dro falt det seg slik at vi spanderte
noen oel paa lokalbefolkningen, og foer vi visste ordet av det, befant vi
oss i et inferno av ekte sjoemannsliv med handbak, eksboksere,
lettkjoepte jenter og raevkrok. (Asshookers of Norway lenge leve).
Vi kom oss imidlertid, til vaar store overraskelse, helskinna ut av det,
og kom oss i seng i Nauplius alla mann alle. Nauplius hadde foroevrig
dregga endel, men det tok vi ikke saa tungt akkurat da.
Dagen etter reiste Erlend med bussen, og det var atter Geir og Torgeir.
Takk til Erlend som har vaert med oss i tre maaneder. Det har vaert
bra! Det har vaert konge! Khaliiif!
Foer vi reiste fra Baracoa maatte vi skrive et dokument som vitnet om at
vi var ved vaare fulle fem da vi dro ut i det vaeret som Guarda
Frontera ansaa som temmelig hardt. Vi skrev under uten aa noele..
Vaeret var litt hardt, men ikkeno farlig, og etter et litt slitsomt
doegn i sjoen uten vinror, men med karneval i kroppen, ankom vi Vita
hvor vi ligger naa.
Cuba har vaert bra, og omsider begynner vi aa faa anelse om hvilke
sigarer vi skal kjoepe og hvilke vi ikke skal kjoepe, og vi har gjort
oss til venns med alskens sigarer til enhver tid paa doegnet.
I dag er den store sigarhandledagen, og i morra stikker vi. USA neste.

Hilsen onkel Geir og onkel Torgeir.

Lassens liste over ting som er gaatt til helvete:

Du verden, dette var jo flott!


14.07.2004

Hei hei, og vel møtt til denne vår siste samlingsstund her på nettet.

Før beretningen om siste delen av Nauplius' fantastiske reise, og dens
dramatiske avslutning, vil vi rette en varm takk til alle dere som har
sittet stand-by foran dataskjermene der hjemme.
Takk for all respons og nyheter hjemmefra.
Så vidt vi har forstått har de viktigste nyhetene dette året vært at
Kurt vant Idol, og at Tuborg er satt ned til 9,90 på Bunnpris.
En spesiell takk til alle dere som har mettet våre eteriske postkasser
med tusenvis av rause tilbud om penisforlengelse og viagra.

Og så til saken:

Sist dere hørte fra oss satt vi i Halifax etter å ha klargjort båten
for turen nordover.
Ikke før hadde vi sendt den mailen, så fant vi et sted som serverte øl,
og somla vekk etpar dager mer enn nøvendig i Halifax, men så var det
løs med fortøyningene og seile nordover, altså.

Fra Halifax tenkte vi oss gjennom vannene ved Cape Breton Island, på
østenden av Nova Scotia.
Vi ankom naturligvis slusene rett etter de hadde stengt for dagen.
Etter en natt for anker utenfor slusene, prøvde vi igjen, men ble da
fortalt at det var umulig å komme gjennom vannene med mast, da de holdt
på å male ei vippebro. Vi var den fjerde norske båten som hadde måttet
snu her de siste ukene.
Dermed prøvde vi oss på Strait of Canso, på innsida av Cape Breton
Island, men måtte vente nok en natt på en meldt kuling som aldri kom.
Dagen etter var imidlertid alt i orden og vi putra elegant gjennom slusa
ved Canso Lock mens bilkøene hopa seg opp på hver side av svingbroa og
bilistene i de første bilene kom ut og filma oss.

Etter Strait of Canso fikk vi fire dagers flott seilas, med sol, sel og
massevis med knølhval, opp til Newfoundland, hvor vi lå ved L'Anse of
Meadows, det gamle vinland, og fikk sett vikingtuftene og skaffa kart
til Labradorkysten og Grønland.
Ved Belle Isle- stredet fikk vi også vårt første møte med isen, i form
av noen mindre isfjell som var stranda innenfor Belle Isle.
På Newfoundland fikk vi oss også noen fotturer i de forblåste
lyngheiene, og fikk konstatert at båtliv kan få beinmuskulaturen til å
skrumpe inn og nesten forsvinne.
Dessuten var det ufattelig mye elg der.

Men så var det tid for å komme avsted, og vi la ut nordover
Labradorkysten.
Andre dagen fikk vi kuling midt imot, og termometeret, det svinet, krøyp
ned på 1,5 C. Torgeir fikk en sur nattevakt, men vinden ble greiere i
løpet av påfølgende dag, og resten av turen nordover og over
Labradorsjøen og Davis Strait var fin, med unntak av da vi fikk tidenes
tauvase i propellen, og Geir fikk et svalende dykk, mens
vanntemperaturen, den frekkasen, lå på 2,5 C.
St.Hans ble feiret på blikkstille Labradorsjø, på tradisjonelt vis med
bål av gamle sigarkasser oppi en kjøttbolleboks på akterluka.
Vi grilla minipølser og kosa oss mens havhestene flokka seg rundt oss i
store skarer. Biologene våkna i oss, og diverse forforsøk viste at
havhester viser en hoven overlegenhet ignoranse overfor havregryn, mens
de betrakter aske og løkskall som særs interessant.
En flytende avispapirhatt med fyr i toppen vekker den største interesse
og fører til sammenstimling med påfølgende kiving og vingegemeng blant
de bryskeste og djerveste i flokken.

Vi ankom Nuuk i strålende solskinn og fikk en etterlengtet dusj på
sømandshjemmet før vi så kanskje verdens til nå dårligste kinofilm;
"The Prins and me" (Eirik, denne må du se!)
Etter tre netter i Nuuk dro vi sørover langs Grønlands vestkyst ned til
Julianehåb. Den siste dagen før ankomst ble en fantastisk dag i
drivisen hvor solen og fargespillet i isflak og -fjellene dannet et
vakkert landskap som vi snirkla oss inn i mellom sel og issperringer.
Geir fikk oppfylt ønsket om å hoppe fra et isfjell, mens Torgeir
foretrakk å nyte en pils og en sigar på et drivende flak.

Julianehåb og omegn var flott og vi fikk sett vikingenes kirkeruiner
ved Hvalsey, fiska sjøørret i Eiriksfjord, gått i fjellet, som ikke står
tilbake for Norge på noen måte, bada i en varm kilde og drukket kaffe
ved utenriksministerens kjøkkenbord, med to trivelige grønlendere.
Neste gjest ved det kjøkkenbordet er forøvrig Colin Powel som kommer
til Igaliko for å undertegne Thule Airbase-kontrakt.
Det er oss og Colin nå.

Da vi syntes vi hadde vært lenge nok på Grønland, bestemte vi oss for å
reise videre til Reykjavik, Island, og etter å ha spist middag med to
andre norske seilbåter (Den Gule Enke, Stavanger og Norwegian Moon,
Florø) i Julianehåb la vi i vei.

Isen var tettere enn da vi kom, og på vei ut fikk Nauplius så smått
prøvd seg som isbryter, men vi fant vei gjennom drivisen og ut i åpent hav.
På ettermiddagen den 9. passerte vi den sørlige spissen av is som
omslutter Kapp Farvel, og vi hadde klar vei mot Island.
På kvelden økte imidlertid vinden til kuling, medvind, og etter stadig
reving satt vi igjen med kun ei lita fokk, og det var klart at Torgeir
kom til å få en slitsom nattevakt.
Vinden økte på, og det bygde seg opp store, fæle bølger.
Etter en stund blåste det hatter og paraplyer og vi gjorde 7 knop på ca
2 kvadrat fokk. Vinden pep i riggen og Torgeir hadde sin fulle hyre med
å holde båten riktig i forhold til bølgene.
Innimellom slo bølgene inn i sittebrønnen og fylte denne med vann, men
det er ikke så unormalt, og ble tatt med fatning.
I skumringa fikk imidlertid Torgeir se en kjempebølge tårne seg opp bak
båten, og han forstod den kom til å brekke over Nauplius.
Ganske riktig.
Bølgen kasta båten på tvers og med masta først ned i bølgedalen.
Da båten retta seg opp igjen viste det seg at bølgen hadde tatt med seg
Flaggstanga, Solcellepanelet, Vindroret, Sprayhooden, Geirs kaffekopp,
Masta og riggen og Torgeir.
Geir betsemte seg for å stå opp da en masse vann velta inn i båten, og
han vassa til låra ut for å ta en titt.
Der fant han Torgeir hengende etter armene på feil side av rekka, mens
rigg og ulike båtartikler fløyt rundt i sjøen.
Ved felles anstrengelse kom Torgeir ombord igjen, og mens sjøene slo inn
gjennom luka, hullet etter masta og et vindu som var slått inn, gikk Geir
igang med frenetisk øsing mens Torgeir kravla rundt på dekket og jobba
med å bli kvitt riggen som lå ved sida båten og sleit stygt på skrog og
sammenføyninger.
Drivankeret viste seg ubrukelig, og ble bare liggende og drive ved
skutesida.Er det det som menes med drivanker?
Akkarungen (vår elskede lettbåt)fungerte noe bedre helt til festet røyk
og den forsvant i dypet samme vei som riggen nå hadde tatt veien.

Etter noen timers hektisk jobbing fikk vi båten mer eller mindre tom
for vann, og nye og gamle hull tetta med puter og plater, sank vi utmatta
sammen i våre klissvåte køyer og fikk noen timer anspente søvnforsøk
mens sjøene slo over båten og rant inn her og der.

Den 10. hadde vinden spakna noe, men sjøen var fremdeles grov, og vi
hadde ikke så mange andre valg enn å drive en dag til. Tida ble brukt
til å pønske ut nye drivankerløsninger, som alle sammen var fiaskoer.

Den 11. begynte været å bedre seg. Undertøyet begynte å tørke på
kroppen, og vi fikk overtalt motoren til å starte. Det var imidlertid
fremdeles motvind tilbake til Grønland, og motoren og dieselforrådet
var for lite til å klare turen uten gunstigere forhold.
I løpet av dagen fikk vi opp en nødrigg av spribommen, og kunne seile et
stykke unna drivisen som begynte å nærme seg i nord.
Den samme kvelden anså vi været for å være bra nok, og vi starta opp
motoren og begynte på de 200 milene tilbake til Julianehåb, hvor vi
regnet med vestavinden hadde feid vekk isen.

Den 12. ble brukt til hutring og kjøring, mens vi bytta på å sove i
Geirs køye som nå var nokså tørr. Humøret begynte så smått å komme
tilbake, og vi hørte på "Sting -Forlis" på anlegget som utrolig nok
hadde overlevd smellen og flommen.

Den 13. Kom vi inn i isen igjen, men uten å møte problematisk tett is,
og på kvelden ankom vi Julianehåb igjen.

Da båten ikke lenger er seilbar, forsikringa ikke dekker noe, og vi
hverken har tid eller penger til fiksing av båten, slutter eventyret her.

Nauplius går med containerskip til Aalborg om ei uke, og vi tar
helikopter og fly hjem, og ankommer Kastrup om kvelden den 21. Juli.

Men om turen fikk en uventet og litt brå avslutning, er ikke onklene to
slagne menn. Nauplius endeligt markerer ikke bare slutten på onklenes
seileventyr, men også begynnelsen på en ny æra i onklenes liv. Og hvem
vet, kanskje varer det ikke lenge før postkassene deres på ny fylles av
beretninger fra deres kjære favorittonkler.
-Men da blir det faenmeg campingvogn.

Hilsen Nauplius -med fingeren på opptrekkeren.

Lassens liste over ting som er gått til helvete:

Se bilder fra turen!

tilbake