Kenneth sin weblogg

I skrivende sitter jeg og venter på at SK 358 skal starte boarding på gate 13 på Gardermoen. Å ha kommet så langt kan jo være en prestasjon i seg selv.

Jeg har jo fått med meg at det er blitt såkalt strengere sikkerhetstiltak på flyplassene. Det førte til at jeg ikke tok sjansen på at toalettsakene mine ville slippe gjennom som håndbagasje, så jeg sjekket inn sekken min. Jeg har også skjønt det sånn at bærbare PCer må taes ut av veska si, så jeg tok den opp av veska og ut av beskyttelsesmappa si. Fra før av er jeg vant til å legge mobiltelefon, klokke og beltespenne i jakkelomma og sende den gjennom røntgenmaskina.

På vei mot sikkerhetssjekken kunne jeg også iaktta en ny yrkesgruppe, eller gren innenfor vekteryrket. Nemlig den personen som har som jobb å be personer løfte benet for å kunne sjekke skoene med et apparat for så å kunne fortelle skoeier om denne må ta av seg skoene gjennom sikkerhetssjekken eller ikke. Sysselsetting er jo viktig, og her har myndighetene vært sitt ansvar bevisst.

Jeg fortsatte, la jakke, PC og veske i en kurv, la den på samlebåndet og gikk gjennom sikkerhetssjekken. «Ferdig», tenkte jeg. Sånn har det jo alltid vært, og det er jo på en måte rimelig også, med tanke på at både jeg og bagasje min er blitt behørig sjekket. Naivt.

Jeg møter da vekter nummer tre, på min ferd gjennom sikkerhetskontrollen, etter hun som sjekka status på skoa og han som ikke var helt fornøyd med at jeg hadde hatt både jakke, PC og veske i samme kurv og fordelt dette på hver sin kurv før han godkjente at sakene mine kunne sendes gjennom for sjekk. Nå skulle jeg kroppsvisiteres enda en gang, med et slikt apparat som det skostatusdama brukte, over hele kroppen og under skoa. «Javel», tenkte jeg og henta sakene mine på rullebåndet. Jeg tok på meg jakka, la mobil i lomma, hekta på beltespenna og la PCen i beskyttelsesmappa si, så opp i veska, dro igjen glidlåsen og slengte veska kjekt og freidig over skuldra for å finne en dass, etterfulgt av gate 13.

Det er da jeg møter vekter nummer fire. Han skal nemlig få se veska mi. Da var jo kroppen min sjekket to ganger, så de syntes vel veska også fortjente en andre omgang. Denne vekteren har da sitt eget bord. Han begynner å plukke ut saker av veska mi og legger de ut på bordet. Irritasjonen begynner å komme. Jeg ser meg rundt og himler med øya. Da jeg snur meg er han i gang med å lese gjennom planleggeren min. Jeg rekker ikke å spørre hva han tror gir han rett til å snoke i mine private saker, før han er ferdig med gjennomlesinga, legger den fra seg sammen med alt det andre fra veska mi på bordet og sier «vær så god» og forlater bordet. «Du mener altså seriøst at det er jeg som skal rydde opp etter deg?», må jeg spørre. «Ja, jeg vet det føles urettferdig, men sånn er reglene», får jeg til svar.

Kjære semisnut. At du roter til i veska mi uten å rydde opp etter deg har ingenting med urettferdighet å gjøre. Det er uhøflig og en oppførsel jeg slettes ikke forventer når jeg er ute på reise. Smertelig klar over at det aldri vil nytte å protestere og tvinge denne vekterjyplingen til å rydde opp etter seg, pakker jeg veska og finner gate 13.

Der får jeg opplyst at flyet er ti minutter forsinka. På Gardermoen er de fullt i stand til å sjekke både meg og bagasjen min dobbelt opp, samt rote til i veska mi. Å få flyet til å gå når de har sagt det skal gå er visst i beste fall andreprioritet på denne flyplassen.