- Kong Haakon var av den grublende typen, som veide frem og tilbake. Kong Olav var mer utadvendt som menneske og sikrere til å ta ting enn sin far. Det kan også henge sammen med at monarkiet var mer etablert da Olav overtok i 1957, sier Langslet til Aftenposten.

De to Høyrepolitikerne Jo Benkow og Lars Roar Langslet besøkte kong Olav en rekke ganger i månedene før han døde. De visste om hverandres bokprosjekter.

Benkows ble bestselger i fjor. Langslet vil ikke være med på noen opplagskonkurranse, men sier at "Kong Olav V av Norge" inneholder "mye for folk flest" . Samtidig kan nok folk med forfatterens egen intellektuelle hjernekapasitet også finne boken interessant.

- Hvordan tilpasset kong Olav seg da han overtok etter sin far?

- Ikke ved å lage planer på skrivebordet. Han var et moderne menneske, som suget inntrykk. Han brukte sitt eget skjønn. Nærheten til folket ble større. Kong Haakon var en pådriver overfor regjeringen. Kong Olav var meget tilbakeholden med slikt, sier Langslet.

Kong Haakon påvirket regjeringene i en rekke saker, særlig i utenriksog sikkerhetspolitikken. Det hendte regjeringen trakk saker etter forslag fra kong Haakon.

- Men det betyr ikke at kong Olav var uten innflytelse, understreker Langslet. I boken nevner han to eksempler, der regjeringene Gerhardsen og Borten trakk saker, fordi kong Olav hadde stilt kritiske spørsmål.

Langslet har kartlagt kong Olavs livsløp og tanker gjennom bl. a. samtaler med kongen og en rekke andre kilder. Han har intervjuet tre kongelige generasjoner: dronning Margrethe og kronprins Haakon i tillegg til bokens hovedperson.

For kronprinsen er bestefaren det nærmeste han har kommet "til å oppleve hva autoritet betyr" .

- Skriver du noe negativt om kong Olav?

- Nei, det var ikke lett å oppdage slike trekk ved ham.

- Men ikke noe negativt på nær 400 sider?

- Kong Olav hadde temperament. Var en meget bestemt herre. Kunne bli sint og hissig som sin far. Men er det negativt? Det preget iallfall ikke hans karakter, sier Lars Roar Langslet.

Med velvillig tillatelse fra forlag og forfatter, bringer vi utdrag fra Langslets bok om kong Olav. Utdraget er fra et lengre intervju med H. M. dronning Margrethe II. Intervjuet ble gjort ombord på kongeskipet "Dannebrog" 19. juli i fjor. '

' - Hvordan ville Deres Majestet karakterisere kong Olav? -

Det er vanskelig å karakterisere andre mennesker, enten de er levende eller døde - det kommer nesten alltid best frem underveis mens man taler om dem. Han var jo på mange måter min eldste gjenlevende onkel, og om ett var man aldri i tvil: han var en stor autoritet - ikke autoritær, det er ikke det samme - men en person omgitt av stor respekt, også i familien; de siterte ham meget. Han huskes for å være usedvanlig punktlig (det ligger ikke nødvendigvis for alle medlemmer av familien) , så når man dro til Oslo, var det gitt at man måtte vise stor omhu med å være punktlig. Selv er jeg ikke spesielt begavet med det i den grad jeg burde . . .

- Og han hadde en utrolig hukommelse?

- Det hadde han - man gjenkjente mange trekk som er typiske for min slekt. Han hadde den helt usedvanlige erindringsevne, presis på både klokkeslett og hvem han hadde truffet, hvor og hva som skjedde, og var meget omhyggelig med ikke å legge noe til eller trekke noe fra i beskrivelsen, selv når det var skjedd for meget lenge siden. Det minnet meget om min egen far, de var i det hele tatt ikke så ulike. Far var også svært omhyggelig med ikke å legge til eller trekke fra - især ikke legge til.

- Stod kong Olav som et forbilde for Deres Majestet?

- Jeg ville ikke bruke det ordet - en yngre kvinne måler seg ikke på den måte overfor en herre av en eldre generasjon. Det jeg alltid fant så slående, og særdeles tiltalende, var den meget varme og umiddelbare hengivenhet man viste ham her i Norge, og den kolossale respekt man samtidig hadde for den imponerende herre. For en danske var det så typisk norsk, og typisk for kong Olav, at man sa "kongen vår" .

- Søkte Deres Majestet ham noen gang for å få råd?

- Det tror jeg aldri jeg har gjort. Man søker ikke så meget råd hos sine kolleger, for man vet at det alltid er så forskjellig fra land til land: Jo mer to land ligner hinannen, desto mer bør man legge merke til hvor forskjellige de også er. Nei, jeg tror ikke jeg noen gang bad ham om råd. Men jeg hørte alltid på hva han fortalte, og forsøkte å trekke mine egne konklusjoner av det.

- Kong Olav var meget belest i historie . . .

- I høy grad. Det kom ofte frem i samtalene, en sjelden gang også emner fra historien langt tilbake, men det var i de senere år da jeg ikke var så ny i sadelen.

- Talte de to monarkene sammen også om monarkiets stilling?

- Ikke for alvor. Her og der, og engang iblant - om hvor forskjellige de tre land er, og ikke minst: hvor forskjellig de har utviklet seg.

- Kong Olav var opptatt av den rette balanse mellom nærhet og distanse i monarkiets utfoldelse.

- Det var en av de ting jeg beundret overordentlig - det var meget fornemt gjort. Det var aldri noen tvil om at dette var Kongen, men samtidig var han alles kong Olav. I mine øyne personifiserte han på mange måter Norge. Jeg pleier å si at i Norge kan man gå ubesværet fra livkjole til genser, o g det kunne i høy grad kongen! Det er mer sjeldent i Danmark og Sverige, der er det enteneller. Nordmenn har den evne at når det skal være fest, kan de være like elegante og formelle som svenskene, men når det ikke skal være fest, kan de være like avslappet som vi tror vi er i Danmark.

- Den fint avveide balansen han fant frem til, var den et produkt av reflekterte overveielser eller først og fremst utslag av sikkert instinkt og skjønn?

- Jeg tror han var av disse mennesker som har et gudbenådet instinkt for hvordan og hvornår. Jeg kan ikke forestille meg at han var typen som satte seg ned ved sitt skrivebord for å beslutte hvordan han skulle angripe tingene. H an hadde det indre kompass. Også der lignet han min far, som var et intuitivt menneske med et indre kompass. De minnet om hverandre i så mange ting, egentlig også i måten de døde på. . .

- Hvilket inntrykk har Deres Majestet av kong Olavs holdning til nye utviklingstrekk som f. eks. de moderne medier?

- Der var han vel nokså typisk for sin generasjon, og ikke egentlig noen moderne representant for sin egen generasjon. I visse henseender syntes nok vi i familien at han var mer gammeldags enn min far. Det syntes forøvrig min far også, vi snakket om det.

- Også i holdningen til mediene?

- O ja! Skjønt min far var meget tilbakeholdende med mediene. Men kong Olav ble konge i 1957, og far døde i 1972 - altså 15 år hvor far var senior i stillingen og kong Olav nyere. Jeg kan huske far sa at han følte kong Olav var mer gammeldags enn han selv. Nå kan det også ha sammenheng med de helt små ting. Kong Olav gikk alltid med hatt, men min far avskydde å gå med hatt. Han bar hodebekledning bare når han var i uniform, i de siste ti årene så ingen ham med hatt.

- Det var jo i denne tiden at monarker begynte å gi intervjuer . . .

- Min far gav nesten ingen.

- Men Deres Majestet har gitt mange, og på en fremragende måte!

- Det henger nok sammen med at jeg ikke kan la være å komme ut med tingene! I min slekt er man oppdratt til å holde seg meget tilbake, og når man så allikevel plutselig kommer ut, og oppdager at det egentlig er ganske spennende, går man kanskje undertiden for langt - introvert og ekstrovert på samme tid, man vet ikke alltid selv hva som er hva. . .

- Fikk Deres Majestet inntrykk av kong Olavs kristne tro og kirkelige engasjement?

- Det gikk faktisk meget langsomt opp for meg. Han hørte jo til de tilbakeholdne eldre mennesker som ikke utstiller slikt; det er der hvis det er der. I begynnelsen trodde jeg at det var konvensjonelt, at han gjorde "som man gjør" , og synes man bør gjøre, men etterhvert fant jeg ut at det var slett ikke tilfelle. Han gjorde som man burde gjøre, men det var fordi han gjerne ville gjøre det - at han ikke kunne la være.

- Det var tydelig at signingen var midtpunkt for hans tanker om kongens oppgave og plikter. Det lå til grunn også for hans avvisning av enhver tanke om abdikasjon - det ville være svikt mot signingen, sa han.

- Så det var på den måten! - det er jo et riktig synspunkt, men jeg har ikke tenkt på det før. Man er der til man faller av pinnen, har jeg selv pleid å si. Men det kan jo skje at man kommer i en situasjon hvor man er ute av stand til å skjøtte oppgaven, og så har man mulighet for innsettelse av regent. Det var jo kong Harald, og også kong Olav selv da hans far ble syk.

- Kong Olav insisterte på at det var hans plikt som konge å tre frem og bli sett, selv når han var blitt svekket av den siste sykdommen. På Kongsgården, da han var kommet tilbake fra sykehuset, sa han: Jeg vil ikke at noen skal si om meg at jeg var forfengelig. Jeg må tåle å bli sett også når jeg er såpass redusert som nå . . .

- Da kong Haakon engang hadde influensa, gav adjutanten ham det forsiktige råd å ta det noe mer med ro. Da svarte kongen: Unge mann, der er kun to slags konger - de levende og de døde.

- Det er jo nøyaktig det samme! Den historien kjente jeg faktisk ikke. Det er familieetikk - man skulle gjøre sin plikt så langt kreftene rakk og helst litt lenger. Jeg tror nok at den eldre generasjon var pliktoppfyllende i en grad som vi yngre vanskelig kan forestille oss.

- For kong Olav tror jeg at også dette hadde sammenheng med hans tro. Det var viktig for ham å markere med sitt eget eksempel at sykdom og død er en del av livets store mønster.

- Sant nok. Og der må man jo si at han i høy grad var moderne.

Jeg tror han hadde noe av det samme som min far. Far var som sagt en meget intuitiv person, ikke særlig gjennomreflektert, men han hadde en intuitiv fornemmelse av hva som er hva i tilværelsen. Jeg har en mistanke om at det var det samme med kong Olavs død som med min fars - det var mennesker som visste hvilken vei det bar, og som visste å gi slipp når det skulle gis slipp. Det er noe jeg forestiller meg (men det er kanskje bare romantikk) at folk visste noe om i gamle dager: Gamle bønder visste at nu gikk det den vei, og så visste de å gi slipp. Det er en sjeldenhet i dag. Jeg syntes det var en nåde for kong Olav at han var syk så kort, og at det skjedde så hurtig da han døde. Det var så påfallende - det minnet om far: Han ble syk en natt og døde 14 dager etter. Det var ingen tvil om at han forstod at nu var hans dager talte. Han sa ikke noe om det, han var enda mer bluferdig enn kong Olav, men man skjønte at han var klar over det: Nu gikk det den vei det skulle gå.

- I kong Olavs lange regjeringstid skjedde det en gradvis tilpasning av monarkiets ytringsformer til det moderne samfunn. Har Deres Majestet observasjoner av den prosessen?

- Jeg er først blitt nært fortrolig med Norge og den kongelige familie i de siste 10-15 år, så det er først i etterhånd at det går opp for en. Men jeg har egentlig aldri tenkt på om en konge "tilpasser" monarkiet til den moderne tid, eller i hvilken grad det skjer bevisst. Selv har jeg aldri satt meg ned og tenkt at nu må vi endelig tilpasse oss tiden! -

det tror jeg heller ikke man skal gjøre for meget av. Men selvfølgelig tenker man seg om i den konkrete situasjon og spør: Passer det, er det en god ide? Er dette en tradisjon vi skal holde på? Er dette en fornyelse vi bør overveie, eller bør vi holde oss den langt fra livet? Det er mulig at kong Olav tenkte slik, men jeg kom ham aldri så nær innpå livet at jeg fant ut av hvordan han forestilte seg at man skulle "tilpasse seg" .

- I det interne regime var han vel meget konservativ?

- Ja dét har jeg inntrykk av! Det er meget typisk for de mannlige medlemmer av min familie, de har vært beryktet for det i generasjoner og er blitt ertet med det.

- Er der tydelige forskjeller mellom den danske og den norske situasjon når det gjelder graden av åpenhet og folkelighet?

- De to land ligner hinannen kolossalt, men forskjellen ligger i de to folks måte å være på. Nordmennene er jo i visse henseender langt mer likefremme - men danskene tror det ikke, de tror de selv er de mest "heipådeg"innstilte på Guds grønne jord. Hos nordmennene er det ikke tilgjort når de er likefremme. Man kan se det på bruken av 'dú og 'Dé i Norge, hvor forsvaret jo allerede etter 2. verdenskrig besluttet å bruke duformen generelt, og hvor 'Dé bare henger igjen i visse tradisjonelle miljøer - er det ikke riktig? I Danmark er duformen en meget nyere ting. Hjemme bruker jeg ikke 'dú selv, unntagen overfor dem jeg har nær innpå livet. Men når jeg er i Norge og går på ski, når det ikke er formelt, bruker jeg den duformen som er så vanlig her i landet, for det ville føles kunstig ikke å gjøre det - jeg taler ellers ikke norsk unntagen langt utpå aftenen . . .

- I en årrekke nå har både Danmark og Norge hatt det privilegium å ha usedvanlige personligheter på tronen. Hvor personavhengig er monarkiet i dagens samfunn? Er institusjonen som sådan grunnfestet, eller kan den svekkes vesentlig om det skulle komme en monark som ikke lever opp til forventningene?

- Svekkes kan den jo alltid, styrkes også. Det henger nok endel på personen, men det bør ikke henge for meget! På den annen side er det neppe til å unngå i vår mediebevisste verden at personen kan komme til å skygge for institusjonen, enda det skulle være omvendt.

Det vesentlige er sammenhengen: At den neste i rekken er vokset opp av den samme jordbunn, som et skudd på den samme stamme - at man er oppfostret til det fra før man selv vet hvordan. Det er den store styrken - slik har det vært for meg, og jeg tror for oss alle i de siste 2-3 generasjoner. Man er vokset opp til det, mer eller mindre bevisst, også før man selv visste at man ble oppdratt til det. Det trenger man ikke tenke for dypt på - svært meget lærer man seg underveis, "learning by doing" , som det heter i dag. Det er det kronprinser gjør!

- Hva er forklaringen på at monarkiet har vist en slik vitalitet i vestlige demokratier?

- Jeg tror det betyr meget at monarkiet er den eneste brikke som ikke er engasjert i detaljene, ikke innviklet i den daglige strid - det blir ved med å holde likevekten fordi det står utenfor politikken. Jeg har hørt at kong Juan Carlos i en tidlig fase skal ha sagt til sine ministre at de ikke måtte komme til ham hver gang de var i tvil, for det var politikerne som skulle forme landet, ikke kongen. Det er nøyaktig kongens rolle: De må gjerne komme og spørre, men det er politikerne som skal treffe avgjørelsene. Det skal monarken ikke blande seg opp i. Den linje fulgte både kong Haakon og kong Olav med stor sikkerhet. Min far var en noe annen type, mer usikker enn kong Olav da han ble konge. Det var jo det spesielle med kong Olav at han var blitt prøvet da det virkelig gjaldt, alle visste at han ikke var noe ubeskrevet blad. Han hadde mot.

- Fyller monarkiet behov som andre styreformer ikke kan fylle?

- Jeg kan bare gi et svar sett innenfra: Nettopp fordi man opptrer generasjon for generasjon i én familie, kan man hjelpe hinannen ved at alle bærer med og står felles om en oppgave. Nok er det monarken som "tegner for firmaet" , men alle de andre i familien er med, det er en forpliktelse og et ansvar for alle. Det er dette man har lært de unge opp til. Selvfølgelig kan det undertiden føles ubehagelig, det kan bli et overmål av virak og oppmerksomhet om en kongelig familie - men når de har behov for noe å samles om, vet de hva dette er og hvor de skal gå.

Selvsagt er det et smukt prinsipp å være folkevalgt statsoverhode, og selvsagt kan man velge en som har fremragende egenskaper og er vel skikket. Men en konge er ikke valgt av noen, han tilhører ikke en fraksjon eller en retning som har skjøvet ham frem, han er oppdratt til gjerningen. Og når man ikke har noen tidsavgrenset periode - fire eller fem eller syv år - har man også tid til å modnes i sin rolle og finne ut av hvordan det skal gjøres. Det skal ikke nås ioveri morgen - både omgivelsene og monarken selv har mer tid til rådighet.

- Begrepet "monarkiets mystikk" - har det mening for Deres Majestet?

- Det er vanskelig å svare - man har jo selv skoene på, og de er slett ikke så mystiske! Men man kan jo godt se hva som ligger i det, især hos de andre i rollene. Til tross for det meget nære forhold mellom oss kongelige statsoverhoder, mellom disse fetre, kusiner, onkler og tanter, og selv om vi bak kulissene kan være overordentlig avslappet sammen, så er der en annen dimensjon som vi meget vel fornemmer. Når jeg kommer hit til Oslo, vet jeg: Der er Kongen, Kongen går først, ham slår man ikke på skulderen! Det var selvfølgelig enda mer opplagt med kong Olav, som var av en eldre generasjon - jeg skal love at jeg hadde alltid i høyeste grad respekt for den herre! Men det er på samme måte med kong Harald, enda han er nesten min fetter og jevn aldrende, vi har kjent hinannen i masser av år og står hinannen meget nær: I dag er han Kongen.

Skriv utTips en venn