En tviler i sjefsstolen

Per Aage Pleym Christensen | 21. Januar 2005 kl. 14:57
SPs tidligere statsminister Per Borten er død, nær 92 år gammel. Han ble ved et ”kupp” statsminister i den første ikke-sosialistiske flertallsregjering efter 1945. Hans omtrentlighet brakte samarbeidspartnere til fortvilelse. Men han var tiår forut for Lund-kommisjonen.

Per Borten var en omstridt men i sin tid folkekjær politiker og statsminister. Som SP-leder brakte han partiet ut av den gamle ”bondeparti”-rollen og posisjonerte partiet inn som et mer allment distriktsparti. Som leder for den første langvarige ikke-sosialistiske regjeringen efter 1945 avsluttet han det lange AP-hegemoniet i norsk politikk (1935 – 1965, bare avbrutt av 2.verdenskrig).

Borten var ordfører i Flå fra 1946-1955, parlamentarisk leder i Senterpartiet (daværende Bondepartiet) 1958-65 og 1971-73, stortingsrepresentant 1950-77, odelstingspresident i
periodene 1961-65 og 1973-77, statsminister 12. oktober 1965 til 17. mars 1971.

Statsminister ved et ”kupp”
Arbeiderpartiet var preget av slitasje på slutten av sin regjeringstid. Da partiet mistet flertallet i 1961 gav den fatale Kings Bay-ulykken og granskningen av denne de borgerlige muligheten til å samle seg. H-lederen Lyngs 4 uker lange regjeringstid varslet om at de 4 partiene ikke lenger levet isolert. De kunne samle seg. Valget i 1965 gav dem en solid seier. Høyre og Venstre ønsket seg sistnevntes Bent Røiseland som statsminister. Men en fraksjon i Høyres gruppe, ledet av Kristian Asdahl samlet seg om å jobbe for Borten i stedet. Avstemningen i stortingsgruppen gav ledelsen et sjokk, men det var slik Borten ble statsminister.

Omtrentlig og tvisynt
Som statsminister var det ikke rask besluttsomhet og fasthet som preget Per Borten. Snarere en ”evig” tvil og behovet for å skynde seg langsomt med alle beslutninger. Lenge efter at en avgjørelse var fattet kunne han fortsatt gi uttrykk for tvil. Dermed fikk statsråder og partiene SP samarbeidet med i regjeringen håpløse arbeidsforhold.

Hans omtrentlighet og tvisyn gav seg også utslag i klønete formuleringer – som igjen måtte bortforklares. Opposisjonen kunne ha gode dager når dette hendte, mens regjeringspartiene fortvilte. Borten kunne bli harm over kravene til presisjon. ”Han gir seg jo aldri, den karen” sa han en gang om Willoch.

Da Høyres Kåre Willloch og Jon Lyng, samt Venstres Helge Seip i løpet av 1970 gikk ut av regjeringen var det som om en vegg falt ut. Regjeringen kom seg aldri, og hanglet usikkert videre frem til regjeringens fall 02.mars 1971. Valget i 1969 reduserte regjeringens flertall til 2 mandater. Det ble en farefull ferd som fordret samhold og solidaritet, og lite toleranse overfor frigjengere.

Manglende systemskifte
”Stengt på grunn av glede” kunne man lese på en plakat i vinduet til en Oslo-butikk. Det var høsten 1965. Valget som gav ikke-sosialistisk flertall for første gang på 30 år. Forventningene til at en ny regjering skulle skape ny giv og bli kvitt de tunge reguleringene nordmenn hadde levet med siden fredsdagene i 1945. Staten ble ikke krympet, tvert imot. Reguleringene ble flere, ikke færre. Skattene ble høyere, ikke lavere. Borten-regjeringen fortsatte utbyggingen av velferdsstaten og innskrenkningen av individenes frihet, som Gerhardsen, Torp og Nygaardsvold påbegynte. De nær 5 og et halvt år Borten-regjeringen fikk sitte gav et godt grunnlag for protestpartiet Anders Lange dannet 08.april 1973. Ennå skulle det gå 10 år efter Borten-regjeringens fall før det endelig kom en regjering som begynte å deregulere nordmenns hverdag. Et arbeide som ennå ikke er over…

Lekkasjesaken
Det var omtrentlighet som ble Bortens bane. På en flytur utenlands kom han til å vise et fortrolig dokument i forbindelse med EF-striden (dette var før folkeavstemningen i 1972) til Nei til EFs menn Arne Haugestad og John Lager. Dokumentet dukket opp i Dagbladet, noe som skapte krise i regjeringen. Borten syntes ikke det var så alvorlig. Han ble mistenkt for å være kilden, og lot sine egne sveve i uvisse alt for lenge. Resultatet ble at regjeringen havarerte gjennom indre sammenbrudd. SPs koalisjonspartner hadde mistet tilliten til statsministeren.
Først midt på 1980-tallet avslørte Bortens presseråd Ole N. Hoemsnes i sin bok "Skjebnedøgn" at han var Dagbladets kilde. Dagbladets Per Vassbotn var den som skrev artikkelen, og skapte seg et navn som journalist ved å dyrke backbencherne; tilskuerne til politikkens elitedivisjon.

Uverdig avgang
Da Borten på Stortingets talerstol leste opp en erklæring samtlige regjeringspartier hadde blitt enige om (efter mange runder og mye flikking), var det ingen som ventet at noen skulle ta ordet. Men det var akkurat hva Aps Trygve Bratteli gjorde. Han utfordret Borten på årsaken til regjeringens avgang. De fire partienes parlamentariske ledere gikk i tur og orden opp på talerstolen for å svare. Noe som avslørte en dyp uenighet mellom Sp og de andre..

Et siste forsøk på å redde de borgerliges ære var å gi regjeringsoppdraget til KrFs Kjell Bondevik (onkel til dagens statsminister). Partiene forhandlet litt, men SP godtok ikke at regjeringen skulle fortsette bare Borten ble byttet ut. Dermed var det duket for Aps Trygve Bratteli. Kjell Bondevik følte at Sp hadde holdt ham for narr, og kom med uttalelsen som senere er blitt legendarisk; Kjell Borten følte seg ”djupt såra og vonbråten”.. EF-kampen var over, Per Borten for lengst ute av aktiv politikk og Willoch-regjeringen nesten 2 år gammel før SP igjen gikk inn i regjering. Det var fordi Bortens arvtager Johan J. Jakobsen med misunnelse så Høyres suksess i regjering og på gallupene..

Regjeringssjef uten makt over sammensetning og utskiftninger
Da regjeringen Borten ble dannet var det partiene som bestemte hvem som skulle bli statsråder. Borten hadde liten makt. Og utskiftningene i regjeringen foregikk tilsynelatende planløst og uten noen fast hånd fra regjeringssjefen. Han følte seg satt på sidelinjen. For den generasjonen som var aktive i Borten-regjeringens dager var uten erfaring fra regjeringene på borgerlig side før 1940. Bortens stil og personlighet gav ham ingen autoritet som sjef. Det er vanskelig å se at Seip, Lyng og Bondevik ville gjort dette på annen måte så lenge Borten var sjef.

Borten før Lund-kommisjonen
Per Bortens holdning til politisk overvåkning, forfølgelse og stigmatisering av opposisjonelle tjener ham til ære. Lenge før Lund-kommisjonen avviklet Norges nattside i årene under Gerhardsen-regimet uttalte Per Borten seg kritisk til slik virksomhet. Hans ytringer (i likhet med alle andres om samme tema) ble avfeiet som hysteri og overmistenksomhet.

Lund-kommisjonens arbeide og sluttrapport gav ham og alle overvåkede full oppreisning.

Broen til fortiden
Per Borten var på mange måter broen til fortiden i SP. Og et symbol på opprinnelsen til det ikke-sosialistiske samarbeidet på slutten av Gerhardsen-epoken. Det vil i høst være 40 år siden Borten-regjeringen tiltrådte. Og han var et symbol på forvandlingen fra bondeparti til bygde- og distriktsparti.

Per Bortens regjeringsperiode kan også stå som symbol på systemskiftet som aldri kom. Om sosialistenes infisering av de borgerlige partiene. Per Bortens regjering representerer de tapte muligheters tid. De ikke-sosialistiske partiene var så ødelagt av sosialisme at de ikke benyttet muligheten til å slå et slag for personlig frihet, næringsfrihet. De kunne skapt et romsligere og mer farverikt samfunn – med mangfold og glede. I stedet ble det mer av det meste fra Arbeiderpartiets tid.

Dessverre.

Kommentarer