For nyhetsbrev fra Antropolognytt, meld på din epost-adresse her:
 
 







[ TIL FORSIDEN ] [ UTSKRIFTSVENNLIG VERSJON ]

Samevenn for livet – Harald Eidheim 80 år
Skrevet av: Aina Landsverk Hagen og Christian Sørhaug


1. november 05: Moderne norsk sosialantropologi har sitt opphav i den berømmelige loftsgjengen fra Etnografisk Museum på Tullinløkka. En gjeng med studenter, langt på vei selvlærte, la på femtitallet grunnlaget for det som senere skulle bli en sentral del av dagens samfunnsvitenskap. Datidens etnografifag, som var en del av geografi, beveget seg vekk fra de humanistiske fagene og over mot mer Anglo-amerikansk og kritisk samfunnsvitenskap. I dette intervjuet med Harald Eidheim beskriver han sin mer eller mindre tilfeldige inntreden i antropologien og hvordan han ble en del av loftsgjengen. Med et klart analytisk blikk har han gjennom et langt liv arbeidet med å belyse urettferdigheten samer har blitt utsatt for av den norske stat.

 

Samevenn for livet

 

Harald Eidheim hevder det var tilfeldig at han ble antropolog. 80-års-jubilanten snublet over faget, ble en del av «loftsgjengen» – og dermed var han solgt.

 

 

 

«– Ka det é?»

Foreldrene til den unge Harald Eidheim forsøker å forklare den lille hjembygda på Sunnmøre hva sønnen har drevet på med de siste sju årene. Blir han lektor eller kanskje jurist snart, ble de spurt. «Det e noko dei kallar etnografi». Foreldrene har ikke noe vokabular som kan matche det «lærarsonen» bedriver i tigerstaden, men prøver som best de kan. Når Eidheim selv tar en svipptur innom hjembygda møtes han med «drive du å studere endå? Du verte no aldre færige.»

            Hvitgrå i håret, men med fast blikk bak brillene, sitter en av nestorene i antropologi på balkongen som smykker blokken på Grefsenkollen, med storslagen utsikt over Blindern-tårnene og andre av Oslos severdigheter. Eidheim løfter hånden foran ansiktet i en bevegelse som signaliserer flau beskjemmethet. Men mest av alt humor.

            – De skjønte ikke hva jeg holdt på med.

            Det skulle ta flere år og mange omveier før Eidheim selv forsto hva han drev med.

 

Smaker på akademia

– Jeg fikk et tilbud i 1946 om å være med familien til ei jente som skulle til Oslo for å immatrikulere seg.

Eidheim lener seg fram med et skjevt smil:

– Jeg har tenkt på det senere, det høres ut som et overgangsritual.

De kjørte over fjellet i drosje, jyplingen fikk sitte på gratis. Vel framme i Oslo ble de som ikke hadde noen plass å bo innlosjert i gymnastikksalen på Halling skole. Eidheim var nysgjerrig og ville ha en smak på hva Universitetet var for noe. Han endte på en forelesning med litteraturforsker og idéhistoriker Francis Bull.

– Jeg tenkte det ville være artig å sjå. Men da jeg sto der fikk jeg hele det akademiske språket opp i halsen. De andre foreleserne var av samme sorten.

Avsmaken satt beskt i munnviken idet Eidheim der og da bestemte seg for å reise hjem igjen. «Dette var ikke noe for Harald», for å sitere antropologen selv.

Og med en attest fra lensmannen for rett politisk adferd under krigen kunne Eidheim passere kontrollen i Tromsø, og ende opp på en brakke i Finnmarksk september-gråvær i stedet. I gjenreisingens Finnmark var det behov for en ustudert røver med eventyrlyst og lærerambisjoner

Eidheim skjønte fort at om det ikke var verdens ende han var kommet til, så var dette i hvert fall Norges ende. Nærmere bestemt Meskelv i Nesseby kommune.

– Folk snakket til hverandre på tre forskjellige språk; samisk, kvensk og norsk – ofte to språk i samme samtale. Det var merkelig og eksotisk og jeg var absolutt ikke forberedt på dette.  

Elevene hans var «ikke så stødige i norsk», ble han fortalt.

– Jeg forsøkte å få innblikk i hva slags folk jeg var kommet til. Men de ungdommene jeg spilte bridge med ville ikke snakke om sånne ting. Fra tid til annen kalte de meg norsking. At det skulle være nødvendig, tenkte jeg da.

Eidheim sitter foran oss med et lurt smil klistret rundt munnen. Vi aner at dette er opptakten til historien om antropologen Eidheim, men kloke av nyvunnet erfaring lar vi være å bryte inn. Den pensjonerte forskeren vil holde tråden selv når han skal fortelle sin livshistorie.

– Det spørsmålet ble jeg ikke kvitt på lange tider. Hvorfor var det nødvendig å signalisere min norskhet som om det var et privilegium? Eller var det en slags negativ markering fra deres side? Jeg klarte ikke å skjønne meg på det.

Så Eidheim gjør det enhver antropolog gjør i felten: han stiller dumme spørsmål. Svarene han fikk gjorde ham enda mer urolig. Folk i Meskelv synes det var skammelig å være same.

– Dum som jeg var syntes jeg det var urettferdig og diskriminerende. Jeg skjønte først langt senere at jeg der og da stod ovenfor mitt første og famlende møtet med fenomenet etnisk differensiering.

 

Same som doktor?

Etter en stund som lærer for sjøsamiske barn, og ha knyttet arbeidsplass til statens skoleinternat i Polmak kommune, begynte Eidheim å tilegne seg mer substans i dette forholdet mellom samer og deres omverden. Men han hadde ikke noe begrepsapparat eller analytisk evne til å få orden på disse erfaringene. Og han kunne ikke barnas morsmål, samisk, barna skulle jo lære seg norsk.

– Jeg begynte å skjønne at det var innbygd en slags urettferdighet i … (her nøler han før han fortsetter) dette samfunnet, der samer og norske møttes, også i skolesystemet.

– Hvordan oppdaget du det?

– Det institusjonelle er én ting. Språkdiskriminering – Minoritets/majoritetstilstanden.  Det som kom fram indirekte gjennom elevenes funderinger og tanker – noe helt annet. En av dem spurte i en samtale: «Tror du en same kan bli doktor?».

Eidheim beskriver hvordan han med de største barna snakket om abstrakter som rettferdighet, kjærlighet. Ikke-substansielle ting, fenomener fra den norske begrepsverdenen. Da begynte elevene å uttrykke tanker som han kunne bruke som substans i sin higen etter å forstå forholdet mellom samene og den norske verden.

Brått stopper Eidheim opp i samtalen om samer og urettferdighet.

– Nei, nå har vi tatt for oss den siden der Harald Eidheim prøvde å nærme seg de immaterielle aspektene ved lokale forhold, nå må vi over til de mer fysiske aspektene ved Polmak, flirer jubilanten, som nok en gang snakker om seg selv i tredje person (vi begynner å ane et mønster her, uten at årsaken framstår som særlig åpenlys).

Det den anerkjente sameforskeren hinter til er intet mindre enn kjæresten og kona Ruth. Turene innover i Polmaks natur, med dame, sovepose, telt og fiskestang gjør Eidheim minst like ivrig og gestikulerende som når han snakker fag. En rask tur inn i stua resulterer i et stort Finnmarks-kart som dekker kaffebordet og mer til. Enkemannen viser oss de flate åsene og elvene, alt mens de virksomme hendene veiver rundt for å gi landskapet beskrivende former, samtidig som han overbeviser oss om at han var like betatt av naturen som han var av Ruth.

 

Loftsgjengen

Etter perioden som lærere i Polmak gifter de to seg på Sunnmøre og får det første av flere barn sammen. Bare 24 år gammel har Eidheim vært slåttekar, nattportier, skopusser, oppvaskmann, lærer i Meskelv og Polmak og fabrikkarbeider i Jern og Metallindustrien i Moss.

– Vi spurte oss selv: Hva skulle vi finne på nå?

Da han fortalte Ruth at det var tankene og opplevelsene fra Polmak som hadde vært den store opplevelsen i livet så langt, var beskjeden fra kona klar: Reis inn til Oslo, let opp bakgrunnsmateriale og skriv en bok.

Det var over en matpakke i Riksarkivene han først gang hørte ordet: «Dette er jo etnografi, Harald». Avsenderen var en bekjent, geograf. «Jeg synes du skal gå opp på etnografisk museum og ta en prat med professor Gutorm Gjessing.»

Skeptiske Eidheim tygde på dette en stund, før han en vakker høstdag i 1950 gikk opp trappene til 3. etasje på historisk institutt – mens han holdt på å pisse seg ut av nervøsitet for å møte selveste professoren i Etnografi, direktøren for Universitetets Etnografiske Museum.

Det falt i Gjessings smak det Eidheim fortalte og han var velkommen til etnografi-studiet, men han fikk også rett i trynet Gjessings standardkommentar til nye studenter: «Du må ikke tro at du noen gang kan få deg en jobb i dette faget.» Hadde det ikke vært for at han raskt traff på blivende studiekamerater som Henning Siverts, Jan Petter Blom, Fredrik Barth, Axel Sommerfeldt, ville Eidheim «snudd i døra».

I universitetsstudiet på den tida begynte studentene relativt tidlig å tenke på hovedoppgaven. Og etter en blindvei i retning av tjuktjerne i Øst Sibir – vokste tankene på den samiske minoritetssituasjonen seg sterkere og sterkere. Og med noen kroner fra Etnografisk Museum til sommerfeltarbeid i Polmak og noen registreringsreiser i Finland og Nord-Sverige som assistent for Asbjørn Nesheim ble det mulig å se konturene av en hovedoppgave.

Nå begynner Eidheim å få hull på dette med antropologi. Det er Malinowski, Mauss, Boas og Radcliffe-Brown det lille antropolog-miljøet i Norge i første runde er opptatt av. Og når Fredrik Barth kommer tilbake fra endt utdannelse i USA og slår seg ned sammen med det som etter hvert ble hetende «loftsgjengen», blir miljøet antropologisert med inspirasjon fra Chicago-skolen og mange interessante gjesteforelesere fra England og USA. Og nye student kamerater kom til gjennom 1950-åra, som Helge Kleivan, Arne Martin Klausen og Ingrid Rudie.

– Seminarene vi holdt sveiset oss sammen som gruppe, forteller Eidheim.

I dag regnes denne lille studentgruppen for å være opphavet til moderne norsk antropologi. Uten spesifikke veiledere var det diskusjoner og innspill fra studiekameratene som var viktigst for den faglige utviklingen, dessuten var det klart at Fredrik Barth, som ble universitetsstipendiat fra 1953, betydde mye for fagmiljøet, forteller Eidheim.

            Han beskriver perioden med loftsgjengen som et stadig bytte. Av tanker og ideer, sammen med en kontinuerlig bekreftelse på at man er likeverdige i faget etter ny kunnskap. Samtidig var miljøet preget av konkurranse.

            – Vi tøyde oss, ville vise hva vi kunne. Jeg pleier å anbefale Arne Martin Klausens Sosialantropologi ved universitetet i Oslo (Utgitt av institutt for sosialantropologi, Universitetet i Oslo i 1989) for de som ønsker å vite mer om de første 25 år av sosialantropologiens historie i Norge.

 

 

Etnografi blir sosialantropologi

Det var disse studentene og deres elver som senere ble sentrale i arbeidet med å grunnlegge de sosialantropologiske instituttene i Oslo, Bergen, Tronheim og Tromsø. Alle var egentlig på vei oppover en stige, erkjenner Eidheim i dag. Selv om noen klatret opp seinere og noen før. For Eidheim gikk det relativt raskt, i 1959 kunne han for første gang leve av antropologien, etter å ha fått forskningsstipend fra NAVF.

            – Den store ideen var å få til et institutt separat fra museet, der vi kunne drive med både forskning og undervisning.

            I samarbeid lagde loftsgjengen et pensum for etnografistudenter, og grunnfagsundervisning kom i gang, men Institutt for Etnografi ble opprettet først i 1964.

Det første grunnfagskullet på hele sju studenter var allerede uteksaminert da Eidheim overtok det ene lektoratet i etnografi som fantes i landet, etter Jan Petter Blom som ble med da Barth dro til Bergen og startet Sosialantropologisk institutt der, mens Oslo-fraksjonen etter hvert flyttet opp på Blindern. Eidheim ble professor i samiske studier ved Universitetet i Tromsø i 1972 og deltok i oppbyggingen av Universitetet i Tromsø, før han fortsatte sitt virke ved Universitetet i Oslo fram til 1991, da han gikk av med pensjon.

Men selv om han nå etter eget sigende «bare driver med sosialt samvær med barn og barnebarn», er han svært engasjert i den nye Finnmarksloven og dens praktiske betydning for samer i nord. Helt siden magisteravhandlingen hans fra 1958 førte til interpellasjon i Stortinget, har mannen som sitter foran oss vært en offentlig bidragsyter i debatten om samenes rettigheter.

– Hvor viktig er antropologien i forhold til politiske prosesser i samfunnet?

– At antropologer som skal være «objektive» – er en missforståelse. Det finnes ingen nøytral stein å stå på.

– Går det an å etterstrebe objektivitet?

– Vel, ta samespørsmålet i Norge som eksempel. Her kan en ikke omgå de vanskelige etnopolitiske problemene som ligger i en majoritet/minoritet diskurs, og dersom man slipper en antropolog ned i denne gryta, må han måtte forholde seg til de diskursive sidene ved feltet. Hvis antropologen vil forklare situasjonen er han nødt til å si et eller annet: «Det er for mye rein på vidda», «det er for lite rein» eller til og med «det er så og så mange rein på Finnmarksvidda». Dersom man vil si noe som ikke bare er dilldall, kan man ikke slippe argumentet der. Det blir heller ikke interessant antropologi. Bare i det hele tatt å ta opp spørsmål som angår folk, blir en en aktør i en diskurs der det er ingen ”nøytral” grunn.

– Hvorfor er det slik at antropologene har en tradisjon for å stille seg på de «svakes» side i debattene?

            – Man kan umulig være antropolog uten å komme inn på de rettferdighetsspørsmål som er aktuelle for folk.

            Eidheim er fast i blikket, dette tviler han ikke et øyeblikk på. I en majoritet/majoritets-situasjon vil til og med en konvensjonell forsiktighetsposisjonering uttrykt ved ”på den ene siden og den andre siden”, normalt forstås som et partsinnlegg fra en eller begge parter.

            – Det er underskudd på informasjon om minoritetsgrupper, om deres livsvilkår. Mange av oss som har jobbet med antropologi i en tid nå har satt oss i denne stolen. Jeg kan ikke unngå å nevne vår avdøde venn og kollega Helge Kleivan som var primus motor i IWGIA (International Work Group for Indigenous Affaires). Om tiden da jeg begynte å delta i Sámi Særvi, skrev senere en samisk historiker: «Noen samer og deres samevenner dro i gang en forening i Oslo…»

            Samevenn, det var altså Eidheim. Som fikk klar beskjed: «Du er ingen objektiv fyr.»

 

Mr. Harald

Det viktigste redskapet Eidheim lærte å ta i bruk under perioden med loftsgjengen var komparasjon. For å få flere ben å stå på dro sameforskeren på ett års feltarbeid til Grand Bay på den karibiske øya Dominica.

– Det sentrale analytiske aspektet ved Dominica-arbeidet kan en se som en videreføring av mine artikler fra den samisk-norske situasjonen. Min interesse for kulturelle grenser – i samarbeidet mellom etniske grupper – ble her i Karibia videreført til grenseproblematikk innad i en befolkning – primært uttrykt gjennom mann/kvinne-relasjoner og kjønnsidentitet. En stor ytre forskjell var at samiske mennesker var mer tilbaketrukne – ofte avvisende, mens folk i Grand Bay nærmest kastet seg over meg, de ville fortelle sine historier allerede første uka.

Eidheim ble kjent som mr. Harald i lokalmiljøet  

            – Det var lett å bli kjent med alle sider av folkelivet, arbeidslivet og familielivet. En viss kontrast til tidligere feltarbeid var det at det til dels også var et «veranda-feltarbeid». Folk kom gjerne uinvitert til meg for å fortelle et eller annet eller slå av en prat – også gatelivet med sine høyrøstede konflikter kunne observeres fra verandaen, min husvertinne stod bak og oversatte i øret mitt hva de sa.

– Gutta var mest interessert i hverandre, brukte penger på hverandre og var veldig opptatt av sin mors ve og vel. Kjærester og koner ble nummer tre i konkurransen om ressursene menn måtte ha. Dette genererte selvsagt stadig sjalusi og åpne konflikter – noen kortvarige og intense – det kunne renne blod – andre kunne ligge og ulme over generasjoner. Konfliktene dreide seg om penger, sex og om beskyldninger om hekseri. Det har vært viktig for meg å få innblikk i konfliktstoff både i Grand Bay og på Nord-kalotten.

Var det vanskelig å gjøre feltarbeid i en helt ny setting?

– De grunnleggende tingene ved å gjøre feltarbeid, de praktiske og de taktiske hadde jeg lært meg allerede – dette med å sette dagliglivets hendelser/opplevelser inn i forskjellige slags tenkemønstre for å oppdage sammenhenger.

Kan man lære bort dette til andre?

– Jeg har prøvd å gjøre det. Overfor studenter har jeg forsøkt å holde frem at selv om verden er mangfoldig og omstendighetene varierer så må en kunne se på feltarbeid som et slags håndverk – men det er det en har med seg av teorisk kunnskap som gir intuisjon til å gjøre oppdagelser i form av «analytiske sprang».

 

Race etter data

Magistergraden om fastboende samer i Polmak ble aldri etterfulgt av noen doktorgrad, selv om Eidheim hadde store planer om det. I stedet skrev han artikler fra de senere feltarbeidene sine, den velkjente artikkelsamlingen «Aspects of the Lappish minority situation» (1971) preger dagens introduksjonskurs for antropologistudenter og har klassikerstatus innen faget.

– Jeg har fått stor glede av disse artiklene, selv om jeg tidvis var sur på meg selv for at jeg ikke fullførte doktorgraden. Men tilbakemeldingene jeg fikk fra studenter og kollegaer var alltid viktig og stimulerende, forklarer Eidheim.

Det er ofte på studentene professoren har prøvd ut nye tanker.

– Tilbakemeldinger er ikke bare til for å bedømme hva du selv greier å gi studentene. Det er også en læringsprosess for den som foreleser, spesielt i den siste fasen mellom hovedfagsstudent og veileder.

At feltarbeidet nå er innskrenket til maksimum sju måneder på det nye mastergradsopplegget synes Eidheim er horribelt.

– Det blir et race etter data og studentene får ikke tid til å leve seg inn i folks livssituasjon skikkelig. Det går utover produktet, det blir tynt. Innstramminger i tid går ut over tankevirksomheten, refleksjonen, diskusjonen, påpeker Eidheim, som er synlig misfornøyd med kvalitetsreformens inngrep i fagets tradisjoner.

Samtidig ser han og får meldinger fra tidligere elever om at det er vanskelig å bruke antropologien der ute, «i det virkelige liv», for eksempel i byråkratier.

– Selv på arbeidsplasser der de sier at de bruker samfunnsforskere, har de så lite greie på hva antropologer er at de ikke har sans for å bruke dem for det de er best til.

Eidheim har likevel fått fornyet tro på at antropologer har en plass utenfor akademia. Ved forrige årsmøte i Norsk Antropologisk Forening traff han en antropolog som jobber med å kurse flygere i Forsvaret i kulturforståelse. Det synes den pensjonerte antropologen var morsomt å høre. Kanskje det er håp for den neste generasjonen antropologer likevel?

 

Kulturreisen

– Er det en klassereise du har foretatt, fra hjembygda Lid i Volda til her du sitter nå, som pensjonert Oslo-basert antropolog?

Eidheim får et skeptisk uttrykk i ansiktet idet vi nevner ordet klassereise. Vi skjønner at vi er på uttrygg grunn og skyter inn at det nærmest har blitt et inflasjonspreget moteord.

– Klassereisen er for meg en lite fruktbar term som også noen yngre antropologer har begynt å bruke. Den virker oftest reifiserende.

Eidheim vil heller snakke om kulturgrenser. Han argumenterer for at det utfordrende har vært de kulturelle murene han har reist over, krysset. Det klassemessige er mindre interessant i forhold til hvilket kultursjokk det var for unge Eidheim å lytte til Francis Bulls akademiske framføring en gang på 1940-tallet, eller komme til Grand Bay for den saks skyld.

– Det var også konteksten rundt, hendelsene og ordene, som gjorde at de kulturelle budskapene ble så sjokkartet påtrengende, forklarer han, – og så utfordrende.

– På loftet endret konteksten seg?

– Ja, og der ble jeg straks gitt en ny rolle, noe jeg tok begjærlig imot.

Eidheim erkjenner at hans studietid var luksuriøs i form av hensynet til tid og kollegialitet.

– Vi snakket antropologi hele tiden! Vi kunne hverandres materiale, de andres forsøk på problemstillinger. Jeg var så heldig at jeg snubla over dette faget og disse studiekameratene – som jeg fremdeles henger ved.

For loftsgjengen syntes ikke akkurat at de kunne avslutte og si farvel bare fordi de ble pensjonister.

– Noen av oss reiser sammen og dyrker fellesskapet. Det er det mange som misunner oss, smiler jubilanten.

 

 

Fakta:

Harald Eidheim

Født 1925 i Volda

Magistergrad i etnografi ved Universitetet i Oslo 1958.
Forskningsstipendiat, Norges almennvitenskapelige forskningsråd (NAVF) 1959-62.
Universitetslektor ved Institutt for etnografi (senere sosialantropologi), Universitetet i Oslo 1962-71.
Visiting Research Fellow.
Centre for Multi-Racial Studies, University of the West Indies, Barbados 1968-69.
Førsteamanuensis Institutt for sosialantropologi, Universitetet i Oslo 1971-90.
Professor i samiske studier ved Universitetet i Tromsø 1972-73.
Professor i sosialantropologi, Socialantropologiska Institutionen, Universitetet i Stockholm, 1974-75.
Senior Research Officer ved International Linestock Centre for Africa (ILCA), Kenya Country Programme, Nairobi 1977-78.
Seniorstipendiat Norges Forskningsråd (NFR) 1990-93.
Professor II, Universitetsmuseet, Universitetet i Tromsø fra 1994.

Feltarbeid
Flere feltarbeid i Sápmi i 1950 og 60-åra. Først og fremst i Polmak, Tana, Karasjok, Talvik. Til sammen omlag 2 år.
Feltarbeid på Dominica i Windwardøyene i Karibia 1968-69.
Feltarbeid i Masai-distriktet i Kadjiado i Kenya i samband med arbeid i ILCA, og i jan.-mai 1985.

Formann i internordisk komité som utredet opprettelsen av Nordisk Samisk Institutt 1970-71.


Verv
Medlem av Norges allmennvitenskapelige forskningsråd 1973-74, 1975-76.
Medlem av Norges forskningsråds evalueringsgruppe for samisk forskning.
Medlem av fagrådet for NORADS urbefolkningsprogram.

 

Kilde: Universitetet i Tromsø









Redaktør: Johannes Elgvin   Sist oppdatert: 2007-10-29.   Innlogging for administrering