Biografiene har preget bokhøsten. De er åpnere, dristigere og mer underholdende enn for bare ti år siden, men «Alnæs-saken» lurer i bakgrunnen.

Førsteamanuensis Astrid Sæther mener det er feil at man velger mediekjente forfattere framfor solide fagfolk til å skrive biografier. Selv har hun skrevet den første biografien om Suzannah, fru Ibsen. Foto: Ivan Tostrup

– Ingen tvil om at kravene til biografien er blitt betydelig skjerpet om man betrakter sjangeren over en tiårsperiode, sier seniorredaktør Hans Petter Bakketeig i Gyldendal.

Tre av høstens biografier, om Torborg Nedreaas, Suzannah Ibsen og Thor Heyerdahl er utsatt på grunn av store krav til sjangeren.

Bakketeig hevder biografiene som kom på begynnelsen av 1990-tallet ofte var preget av manglende litteraturlister og dårligere registrering av dokumentariske kilder enn hva man ser i dagens bøker.

– For oss på Gyldendal var naturligvis saken med Karsten Alnæs og hans store verk «Historien om Norge», skrevet i årene 1996 til 2000, en vekker, som førte til betydelig skjerping av kravene om solid dokumentasjon, sier Bakketeig.

Skolerte lesere

– Ja, det var Alnæs-saken som var utløsende for at det kom en større og viktig utredning av kildebruken generelt, sier redaktør Harald Engelstad i Aschehoug, som legger til at de skjerpede kravene gjelder sakprosaen generelt, ikke bare biografiene.

– Når man tidligere var mer tilbakeholdne med å ta med et stort noteapparat som del av biografien eller sakprosaboka, var årsaken også en forestilling om at dette ville tynge stoffet, gjøre boka mindre leservennlig, sier Engelstad, som mener forlagene i dag er langt mindre «redd» for å bruke et noteapparat.

– Det virker heller ikke som om det plager leserne i særlig grad. Jeg tror leserne er blitt mer skolerte, sier Engelstad.

Bedre fortellere

– Vi ser også at kravene til kvaliteten på fortellingen er betydelig hevet, sier Gyldendals Bakketeig, som mener det skyldes en økt interesse for sjangeren fra forfatterne.

– Er disse økede kvalitetskravene grunnen til at to av høstens biografier, Astrid Sæthers bok «Suzannah fru Ibsen» og Ragnar Kvam jr. andre bok om Thor Heyerdahl – er utsatt?

– Når det gjelder Astrid Sæthers biografi har forlaget vært veldig klar på at kildebruken skulle være solid dokumentert. I dette tilfellet dreier det seg om en enorm mengde brev og dokumenter, og forlaget ville være helt trygg på at etterretteligheten var i orden før boka ble sluppet.

Når det gjelder andre del av verket om Thor Heyerdahl er det forfatteren selv som har bedt om mer tid – fordi det er en slik enorm mengde litteratur, brev og dokumenter som skal gås gjennom. Boka er utsatt til høsten 2008.

Underholdende

– Er kravene til underholdning også skjerpet?

– Vi er opptatt av at forfatterne av biografier skal skrive underholdende litteratur, de skal bruke litterære grep og legge vekt på komposisjon, sier Bakketeig.

– Vi har jo to store felt når det gjelder biografien – den historiske biografien og samtidsbiografien eller erindringsboka.

– I dag ser vi helt klart at biografien truer posisjonen til den klassiske historieboka, sier Bakketeig.

Når det gjelder politikerbiografiene så er kravene til dem i første rekke at de skal ha evnen til å pirre samtiden.

– Vi er veldig ambisiøse på biografiens vegne, den skal være både underholdende og helst bringe nyheter til torgs, sier Bakketeig.

– Men hvor langt bør forfatteren gå når det gjelder mer intime opplysninger?

– Her vil det alltid være rom for debatt. Er disse opplysningene relevante for å gi det helhetsbildet som kreves eller skrives dette bare for å kunne bringe pikante detaljer til torgs?

Dyneløfting

Engelstad i Aschehoug tror ikke biografene er mer opptatt av private sider enn før.

– Generelt vil jeg hevde at det ikke er mer dyneløfting nå enn tidligere, sier Harald Engelstad, som trekker fram Johan Hambros biografi om sin far J.C. Hambro: «J.C. Hambro. Drøm og liv» fra 1983, altså en bok som kom for over 20 år siden. Her forteller sønnen veldig åpent om farens utenomekteskapelige forhold til skuespilleren Gyda Christensen.

– Heldigvis har ikke dette utviklet seg videre, sier Engelstad, som mener at det kan være vanskelig å forsvare en slik type åpenhet – om det ikke direkte tjener bokas eller portrettets formål.

– Hvis ikke blir det ren kikkermentalitet. Derimot har vi denne høsten sette en annen type åpenhet, som jeg vil hilse velkommen, sier Engelstad, som viser til høstens politikerbiografier, Gerd Liv Vallas og Carl I. Hagens bøker. Her ble eksempelvis et ord som «drittsekk» brukt.

– Jeg vil påstå at norske biografier, særlig politikeres, har vært altfor konfliktsky. Det burde være mulig å skrive mer åpent og direkte om politiske konflikter, som de har tradisjon for i England – uten at man behøver å bli grov eller vulgær, sier Engelstad.