|
|
|
|
Publisert 02.10.2008 - 10:36 |
Endret: 02.10.2008 - 10:36
Kyss i kald atmosfære
«Iskyss» plasserer lidenskap i frossent miljø, men kontrastene
utløser ikke den store skjelven.
Uten tvil har norsk film fått en bemerkelsesverdig tilvekst gjennom unge Ellen
Dorrit Petersens skuespillerprestasjoner i Erik Poppes «De usynlige» og,
først og fremst, nå i Knut Erik Jensens «Iskyss». Her spiller hun den
krevende hovedrollen med et register fra naiv ynde til skarpsinn, fra
elskovsberuset ungjente til kynisk beregnende spion og med en suveren
beherskelse foran kameraet, hvor den mer rutinerte Aleksandr Bukharov har
full hyre med å henge med i svingene.
Når Knut Erik Jensen lager film med utgangspunkt i Alf R. Jacobsens bok
«Iskyss», om en av landets mest kjente spioner, skapes det forventninger noe
på siden av det som viser seg å være regissørens intensjoner. Der man kunne
forestille seg en kjølig og spennende skjebnestudie i storpolitisk gufs,
sentrert om det iskalde spionspillet Gunvor Galtung Haavik var hovedperson
i, velger Jensen i sin tolkning å betone årsakene til at hun ble involvert i
lyssky virksomhet. Ikke noe galt i det, men den nærmest reservasjonsløse
hyllest til den Store kjærligheten i «Iskyss», kunne ha behov for mer
kontrast i den kalde krigens nifse atmosfære for å bli virkningsfull.
Hovedpersonen Vera Våge opplever, som sykepleierske under krigen, et møte med
den russiske fangen Vladimir som gir hennes liv ny retning. Og kursen er for
alltid staket ut, hun er villig til å gjøre hva som helst for å opprettholde
forholdet til ham. I dette tilfelle blir hennes sjanse å søke seg til
ambassadetjeneste i Moskva, hvor hun møter Vladimir igjen, med fatalt
resultat. KGB ser sin sjanse til å sikre seg en super kontakt i Oslo, der
Vera senere får stilling i ambassaden.
Den klassiske spionthrilleren ligger nær, men den blir egentlig et bakteppe
her og bringer bare svært sporadisk spenning inn i historien, hvor den
internasjonale konflikten reduseres til staffasje. En altoppslukende
kjærlighet som setter alle hensyn til side, er for all del tema sterkt nok,
men her virker framstillingsmåten dempende. Knut Erik Jensens filmmosaikk
med Veras erindringer som ledetråd på ulike fortellerplan blir i denne
sammenheng litt komplisert, slik at intensiteten svekkes. Kanskje preges min
opplevelse her av at opplegget ga håp om at regissøren skulle finne igjen
vinnersporet fra spionthrilleren «Brent av frost». Der slår det
spenningsgnister i temperaturkollisjonene, mens «Iskyss» mer fordyper seg i
sterke følelser som gjør hovedpersonene til hjelpeløse marionetter: - Mitt
eget fedreland kunne jeg forråde, men aldri deg, sier Vera i en øm scene med
Vladimir.
Stilt overfor trusselen om at hennes kjære kan bli sendt til Sibir, er Vera
villig til å ta enda større sjanser i et spill hvor hun må vite at før eller
siden blir hun avslørt. Filmen opphøyer nesten heltinnens besettelse til noe
sakralt. Redningen her blir filmskaperens poetiske side som, i sterkt
samspill med Svein Krøvels foto, helt overbevisende eksponerer forholdet
mellom de to, kjærligheten, som en fundamental kraft.
|
|
|
|
Velg kategori:
Fullfør søket ved å trykke på dato, uke eller måned!
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
Tips en venn!
Tips redaksjonen
Skriv ut!
Abonner!
Kjøp musikken her!
Del på Facebook
trondheim
Bjarne Bil og Morten Motor:
