«Reynolds», skal dikteren Edgar Allen Poe ha ropt gjentatte ganger natten før han døde på sykehuset, bare 40 år gammel, etter å ha ravet delirisk rundt i Baltimores gater. Hvem som skjuler seg bak navnet ble aldri kjent, og Nikolaj Frobenius skriver seg inn i en lang tradisjon når han koker i hop ferske myter ut fra den allerede myteomspunne historien. Samtidig beviser Frobenius nok en gang hvor godt han navigerer det litterære rommet mellom virkelighet og fiksjon, et rom som også lå til grunn i hans bøker «Latours katalog» og «Teori og praksis».

Slaget om litteraturen

Forholdet mellom liv og diktning er det sentrale temaet i denne romanen, der Poe altså er en av hovedpersonene. Den andre er Rufus Griswald, en gang fetert forlegger og kritiker som i dag hovedsakelig huskes for sitt infame minneord over Poe i avisen New York Tribune, der han skildret Poe som utspekulert og uelskelig. Det mildt sagt ambivalente forholdet disse to imellom spenner fra motvillig beundring til giftig forakt og de braker stadig sammen i kamp om hva litteraturen skal være. Mens Frobenius lar Griswald tale for at litteraturen må stå på etisk grunn, hevder Poe at «verken intellektet eller moralen er viktig for poesien. Det eneste den er opptatt av er skjønnhet».

Begge framstår de etter hvert som besatte, Poe av skrivingen, av tørsten etter anerkjennelse og av tankene om døden som forløsning, Griswald først og fremst av Poe, deretter av sin egen skyldfølelse. Tempoet øker, og det hele ender i en slags dance macabre, der takten slås av bokens mest fascinerende skapning: En blek, liten mannsling som hevder å være Poes mest hengivne leser. Styrt av en forvrengt lojalitetstanke, begraver han en kvinne levende og murer en annen inn i en vegg, før han flår ansiktsskinnet av en kritiker, altfor å føre Poes tekster videre, ut i det virkelige livet. Eller som han selv skriver i et av mange brev til sin mester: «Jeg skal vise dere frykten».

Vakkert og gotisk

Boken har av forlaget fått merkelappen skrekkroman. Uhygge er imidlertid en vanskelig størrelse å måle, og selv om Frobenius skriver seg tett inntil Poes mørke og blodige landskap, blir det sjelden riktig skremmende for den som leser. Kanskje er estetikken for gjennomført; her er vakre, tæringssyke kvinner, gåtefulle kirkegårder og portvinsdynkede intriger i New Yorks litterære salonger – det imponerer, men skaper samtidig distanse. Personene som utsettes for det fryktelige framstår i større grad som vakkert tegnede karakterer i en bok som for lengst har blitt en klassiker, enn som mennesker som trer ut fra boksidene. Selv salig Poe framstår som litt blodfattig i denne fortellingen, også i overført betydning.

Om dette er en innvending verdt å nevne er jeg likevel usikker på. Og jeg overraskes ikke om denne boken viser seg å bli en vinner også på det internasjonale markedet, på samme måte som «Latours katalog».