Leifs Premier League-blogg

Vurdert til: av 4035 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

CRAVEN COTTAGE (VG) Antall ordentlige Manchester United-målsjanser i kulden på Craven Cottage: Ingen.

RUNDSPILT: Alex Fergusons menn fikk kjørt seg mot Fulham. FOTO: AFP

Det er ikke noe nytt at United av og til taper en fotballkamp. Men måten de regjerende mestrene tapte nå lørdag ettermiddag, er intet mindre enn oppsiktsvekkende.

- Vi vil ha mer, ropte Fulham-fansen taktfast, etter at Damien Duff hadde banket ballen bak Tomasz Kuszczak.

Da stod det 3-0 til den lille London-klubben mot fotballstormakten, og basert på spill og sjanser hadde publikum all grunn til å håpe på flere fulltreffere.

For dette så ut som kattens lek med musens, som menn mot smågutter, som et organisert lag mot uinspirerte individualister.

Det spesielle med dette var at United spilte den uvanlige rollen som musen – som ble lekt med, ydmyket og latterliggjort.

Hadde Zoltan Gera hadde litt mer hell med seg, hadde han scoret.

 Hadde Bobby Zamoras timing vært ørlite grann bedre, hadde han scoret enda et mål.

 Og hadde Clint Dempsey vist sedvanlig ro foran mål, hadde også han tegnet seg i protokollen.

Det har sikkert forekommet i tidligere tider, men jeg kommer faktisk ikke på en eneste fotballkamp der United har vært like svake som de fremstod denne gangen. 

Paul Scholes, Wayne Rooney og Antonio Valencia hadde hvert sitt skuddforsøk, men i løpet av 90 minutter på Craven Cottage var det faktisk ikke en eneste skikkelig United-målsjanse. Når skjedde det sist?

Mye av forklaringen på at de røde sliter, ligger i en nær sagt uendelig skadeliste i de bakre rekker. Forsvarsspillerne Ferdinand, Vidic, Brown, Neville, O’Shea, Rafael og Evans var alle ute mot Fulham, og også keeper Edwin van der Sar gikk glipp av matchen mot gamle lagkamerater.

Alex Ferguson endte med en forsvarstreer bestående av midtbanespillerne Darren Fletcher og Michael Carrick, samt urutinerte Ritchie de Laet. Den konstellasjonen fikk en knalltøff kveld på jobben i vinterkulden, og etter kampen sa Alex Ferguson at han er nødt til å få forsvarsspillere tilbake for å holde gulldrømmen i live. Det har skotten naturlig nok rett i.

Selvsagt er det vanskelig å spille med et nykomponert og ukomfortabelt forsvar, og det kan fort føre til at usikkerheten sprer seg også fremover på banen. Men forsvarskrisen gir ingen fullgod forklaring på at et mannskap av Manchester Uniteds kaliber fremstår så til de grader tannløst.

Det var tross alt spillere som Wayne Rooney, Michael Owen, Patrice Evra og Paul Scholes med fra start - store stjerner med erfaring i bøtter og spann. En av klubbens dyreste investeringer, Dimitar Berbatov, kom inn etter pause.

Likevel holdt spillere som Chris Baird, Paul Konchesky og John Pantsil lekestue med bortelaget. Med all respekt for hva Roy Hodgson har fått til med Fulham (og det er ikke lite!), bør selv et svekket United i det minste klare å by på litt motstand mot en av ligaens mindre klubber. Det gjorde de ikke denne kalde aftenen på Craven Cottage.

PS. En fattig trøst for United-fansen må det i det minste være at de er i godt selskap når det gjelder å ha en dårlig helg; Liverpools 0-2-tap mot bunnlaget Portsmouth var slett ikke mer å skryte av enn det rivalen leverte i går.

HVA MENER DU? ER DETTE TIDENES DÅRLIGSTE UNITED-KAMP?

Vurdert til: av 7182 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

MANCHESTER (VG) Hvordan kan 75.000 mennesker lage så lite lyd?

SINT: Dommeren fikk smake Alex Fergusons vrede i går. FOTO: FREDRIK SOLSTAD.

Kallenavnet “Drømmenes teater” bærer bud om en magisk atmosfære, men virkeligheten er at stemningen på Old Trafford svært sjelden er noe å skrive hjem om. Det aller meste av tiden er det påfallende hvor lydløs hjemmefansen faktisk er.

Ofte er det så stille på tribunen at bortefansen hetser Uniteds supportere for å ikke støtte laget godt nok.

I går kveld var ikke kampen mellom de regjerende mestrene og Aston Villa mange minuttene gammel, før det ble sunget “Shit Support” og “We forgot that you were here” fra borteseksjonen på det praktfulle stadionanlegget.

Heller ikke etter at Gabriel Agbonlahor hadde sendt Villa i føringen – altså da United virkelig hadde trengt støtte fra tribunen for å snu kampen – var det noe særlig til hjelp å få for Alex Fergusons menn.

Mens United i går tapte både på banen og tribunen, er det utallige eksempler på at poengene er blitt igjen i Manchester – mens det er bortefansen man har hørt gjennom hele kampen.

 Selv da en klubb som Portsmouth var på besøk i fjor, var det “Play up, Pompey” som dominerte lydbildet i store deler av oppgjøret.

 Jada, det kan av og til være noe gåsehudfremkallende over Old Trafford-stemningen – men det er urettferdig mot Manchester Uniteds spillere at det skal så fryktelig mye til.

 Denne sesongen var stemningen elektrisk da United avgjorde det høydramatiske byderbyet på overtid, men det krevdes noe helt ekstraordinært for å få liv i de røde tilskuerne.

 Kanskje er tilskuerne blitt for bortskjemt av klubbens ekstremt gode resultater over lang tid?

 Det er også en kjensgjerning at turister og forretningsfolk opptar et betydelig antall plasser – spørsmålet er om det gjør noe med stemningen i forhold til på arenaer der det lokale innslaget er større.

 Denne mulige forklaringen er imidlertid ikke fullgod – ettersom fotballturisme også er stort hos de andre toppklubbene. Og til tross for at rivalene har færre plasser på stadion enn Manchester United, har både Chelsea, Arsenal og Liverpool jevnt over mer liv på arenaen enn det de røde djevlene kan skilte med.

 Uansett er det synd for United at de ikke får mer drahjelp fra sine egne - også på fotballmessige hverdager. Et mer høylytt publikum kunne nemlig gjort bortelagets oppgave enda litt vanskeligere enn den er i dag.

Vurdert til: av 7308 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

HETT: Arsène Wenger og Mark Hughes er ikke akkurat bestevenner. FOTO:AP

Krangelen mellom Rafael Benitez og Alex Ferguson var noe av det livligste som skjedde i den smågrå 2008 / 2009-sesongen, og heller ikke denne sesongen svikter managerne.

Ved å legge igjen vanlig folkeskikk hjemme, sørger de i det minste for at det jevnlig blir litt ekstra utenomsportslig temperatur i Premier League.

Denne sesongen har Alex Fergusons dommersutring nær sagt hver gang klubben avgir poeng, for lengst bikket over i det latterlige.

Men nå har Arsenals Arsène Wenger passert ham på topplisten over barnslige handlinger.

Etter 0-3 mot Manchester City gikk han rett i garderoben, uten å ville ta Mark Hughes i hånden engang. Forklaringen fra franskmannen var «jeg velger selv hvem jeg vil håndhilse på».

Strengt tatt har han selvsagt rett i det, men å takke for kampen er noe de fleste lærer omtrent samtidig som de tar på seg sine første fotballstøvler.

Egentlig vet jeg ikke helt om jeg skal slakte eller hylle de managerne som tilfører toppserien denne ekstra dimensjonen.

Måten de holder på er jo direkte idiotisk, men samtidig hadde engelsk fotball blitt kjedeligere dersom alle bare snakket om å fokusere på arbeidsoppgavene og telle opp på slutten av sesongen.

Vurdert til: av 7491 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

LONDON (VG) Alles øyne er rettet mot Chelsea og Manchester United denne helgen – men det er ikke disse to lagene som har spilt den morsomste fotballen i Premier League så langt.

MÅLFARLIG MANNSKAP: Arsène Wengers Arsenal scorer og scorer! FOTO: AP

Rivalene som møtes på Stamford Bridge i morgen er fortsatt de fremste gullfavorittene.

Men snart tre måneder ut i seriespillet, er det mer og mer som tyder på at også Arsenal er i stand til å kjempe om ligatittelen.

Der Liverpool-stallen har vært like sårbar som kritikerne påpekte før sesongstart, er Wengers menn bunnsolide.

Ikke bare har de spilt seriens mest attraktive fotball – de har et snitt på hele 3,2 scoringer per kamp.

Skulle den utrolige målfesten fortsette i samme takt, kommer Arsenal til å ha scoret over 120 mål ved sesongslutt. Rekorden i Premier League er på 97, satt av Manchester United i 1999/2000.

Det er ikke bare kalas-seirene som gjør at London-klubben muligens er blitt litt undervurdert av ekspertene; de har unngått de sedvanlige smellene mot svakere lag

Arsenal har kun tapt to vanskelige bortematcher i Manchester, og mot United var de klart best, helt til de ble senket av et uforklarlig Diaby-selvmål.

Listen over alt fansen kan glede seg over inneholder blant annet at spillerstallen er harmonisk igjen, at Fabregas er briljant, at Arsjavin innfrir og at Vermaelen er et funn som midtstopper.

Det er lenge siden «boring Arsenal» var en passende merkelapp. Denne sesongen er «scoring Arsenal» gode nok til å kunne ta seriegullet for første gang siden 2003/04.

Vurdert til: av 8293 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

LONDON (VG) Jamie Carragher påstår at Liverpool har en bred stall. Det stemmer rett og slett ikke.

NØKKELSPILLERE: Liverpool er svært avhengige av Torres og Gerrard. FOTO: REUTERS.

Det er full krise på Anfield, og nå letes det med lys og lykte etter svar på hvorfor alt ser ut til å gå galt denne sesongen. Egentlig er forklaringen ganske enkel; Liverpool-mannskapet er ikke godt nok.

 De som snakker om en stor stall, er nødt til å mene antall spillere. For det er svært langt mellom de virkelige stjernene i den tradisjonsrike klubben.

Torres og Gerrard er helt der oppe – og Xabi Alonso var det i sine beste stunder. Ingen andre. Derfor er det så skjebnesvangert at Liverpool solgte Alonso, og det gjør det alt annet enn overraskende at laget møter motgang.

 Med den best tenkelige elleveren intakt, kan de røde fortsatt være på høyde med rivalene – men så fort noen er ute, er det begredelig hva Liverpool har å sette innpå.

 En oversikt The Guardian har laget over topplagenes tenkte «andre-ellever», sier egentlig det meste:

 * Liverpools Cavalieri, Degen, Agger, Kyrgiakos, Insua, Aquilani, Spearing, Babel, Voronin, Riera og Ngog har totalt 218 Premier League-kamper.

 * Chelseas Hilario, Ferreira, Ivanovic, Alex, Zhirkov, Belletti, Deco, Malouda, Joe Cole, Kalou og Sturridge har 726 PL-matcher.

 * Uniteds Foster, Rafael, Evans, Brown, O’Shea, Hargreaves, Scholes, Anderson, Park, Nani og Owen har spilt 1406 ganger i den øverste ligaen.

Ja da, Benitez har vanskeligere rammebetingelser enn Ferguson og Ancelotti. Men etter så lang tid i klubben, har spanjolen mye av ansvaret for hvor mange middelmådige spillere som fyller opp stallen. Klubbens motto er «You’ll never walk alone». I dag vandrer Torres og Gerrard i altfor stor grad alene.

Vurdert til: av 8757 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

LONDON (VG) Strengt tatt var det noe traurig over Premier League forrige sesong. Derfor er det ekstra deilig å se at verdens beste liga er tilbake for fullt.

Ja da, det var noen herlige oppgjør i 2008 / 09 også, for eksempel 4-4-matchen mellom Liverpool og Arsenal.

Men sesongen ble skjemmet av mye defensiv fotball, kamper som kunne kurere søvnproblemer og til slutt ble antallet scoringer (942) det nest laveste i Premier Leagues historie. Men, for å si det med et gammelt Høyre-ordtak; «nu går alt så meget bedre».

 Scoringssnittet er på nesten tre per kamp, mot 2,48 forrige sesong, og det er ingen tvil om at høydepunktene har stått i kø:

# Fernando Torres’ fem scoringer på de to siste serierundene.

# Jermain Defoe-brassen mot United.

# David Nugents drømmedebut for Burnley.

# En Darren Bent med selvtillit.

# Adebayors kroniske målteft før utestengelsen.

#Arsenal-funnet Thomas Vermaelen.

# En mer moden Wayne Rooney.

# En stadig mer stabil Gabriel Agbonlahor.

Dette er bare noen av grunnene til at denne Premier League-høsten har vært en gigantisk fest så langt. Og det gjør heller ikke noe at det knapt spilles uavgjort lenger.

Noen tilfeller av usportslig opptreden gir en ripe i lakken, men ødelegger ikke totalinntrykket av at dette er en superstart på sesongen.

Ingenting tyder på at det blir stort kjedeligere den neste tiden – ettersom det ligger an til et rotterace både i gullkampen og bunnstriden helt frem til våren.

Det rocker i Fotball-England igjen.

Vurdert til: av 9331 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

 LONDON (VG) Overtidsdebatten blir først interessant den dagen et lag som tjener på dommeravgjørelsen protesterer. Men det kommer vi trolig aldri til å oppleve.

JUBEL: United senket City på overtid av overtiden.

 På en dag full av overraskelser, var managerreaksjonene rett i etterkant egentlig det eneste forutsigbare:

En blid Alex Ferguson hadde ingen innvendinger, mens Mark Hughes ikke skjønte noe som helst av den tillagte tiden.

Temaet var selvsagt Owens derby-seiersmål etter nesten 95 og et halvt minutt sist søndag.

 Det var lagt til fire overtidsminutter. Det ble spilt nesten syv.

 Hadde Tévez satt inn 4–3 for City etter like lang spilletid, ville begge managerne garantert argumentert stikk motsatt av hva de gjorde.

 Rett etter kampens hete ser man gjerne bare det som gagner eget lag, og det er jo verdt å nevne at Ferguson i utgangspunktet var rasende over at fire minutter ble tillagt.

 I sak etter sak ser vi akkurat det samme; managerne går i rett skyttergraven og uttaler seg på grensen til det snøblinde: Har en spiller på motstanderlaget for eksempel servert en grisetakling, er det ikke grenser for den moralske fordømmelsen. Gjør en spiller på eget lag akkurat det samme, er oddsen ekstremt lav for at manageren “ikke så situasjonen”.

 Det er helt menneskelig at den umiddelbare reaksjonen er å beskytte sine egne, men det gjør fotballdebatten litt mindre interessant.

 Når det gjelder overtidssituasjonen på Old Trafford tok det tid før det kom noe fruktbart – men Sir Alex skal ha for at han til slutt løftet blikket og tok opp den vinglete tolkningen av overtidsregler.

 En sekundtelling fra BBCs «Match of the day» konkluderte for øvrig med at det var riktig å godkjenne Owens mål, men ga ikke noe godt svar på hvorfor det ble spilt i 97 minutter.

Tolkningen av overtid avgjør ofte viktige kamper, og i 1999 var det City som hadde kampledelsen med seg. Paul Dickov ble klubbens store helt etter drøyt 94 minutter, da han utlignet og sikret ekstraomganger mot Gillingham i opprykksfinalen fra nivå tre til to.

City vant til slutt på straffer.

 Den gangen ble det riktignok blåst av etter at den tillagte tiden var omme – men det er ennå en gåte hvor de fem ekstra minuttene kom fra.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Vurdert til: av 9516 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

LONDON (VG) Hvor mye hets skal fotballspillere finne seg i fra åndelige søppelspredere på tribunen?

Citys Adebayor

Opprydning i spilleratferd er heldigvis i fokus for tiden. Nå bør det være på tide å også se på Premier League-tilskuere oppfører seg.

Adebayor-saken er på alles lepper, og den handler om mye mer enn en spiller som gikk langt over streken.

Som jeg tidligere har skrevet i denne bloggen, kan ikke City-spissens oppførsel forsvares. Det er likevel ingen grunn til å ha den store medfølelsen med Arsenal-fansen.

Bortefansen var nemlig slett ikke uskyldige ofre forrige helg. Før Adebayors markering sang de at moren hans er en hore, og at faren hans er en tjener. Stilfullt?

Faktisk er fansens mangel på folkeskikk et mye større problem for fotballen enn måten togoleseren feiret på. For dette er ikke noe Arsenal-fenomen, fansens åndelige søppel finnes på alle arenaer.

Selv om de aller fleste supportere støtter laget sitt på edelt vis, er det dessverre mange tilfeller av grov sjikane – hver eneste uke.

Ofte sitter jeg måpende på stadion over hva en familiefar skriker ut – med en fire-fem år gammel sønn like ved siden av. Ikke egner glosene seg på trykk, og de har i alle fall ingenting med sunn sportsånd å gjøre.

Det er ikke lenge siden Jermain Defoe fikk høre at han burde ha dødd sammen med broren sin, og Lee Carsley er hyppig blitt hetset fordi han har et funksjonshemmet barn.

Den slags oppførsel har ingen ting på en idrettsarena å gjøre, og ikke i samfunnet ellers for den saks skyld.

I likhet med dommere bør godt betalte fotballspillere tåle en god del. Det betyr ikke at hva som helst skal aksepteres.

Vurdert til: av 9820 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

LONDON (VG) Det er godt mulig at Emmanuel Adebayor ble dårlig behandlet i Arsenal, men oppførselen hans mot gamle lagkamerater kan uansett ikke forsvares.

AMPERT: Emmanuel Adebayor gikk hardt til verks mot Robin van Persie. FOTO: REUTERS.

Denne sensommeren og høsten har det vært umulig å ikke få med seg at 25-åringen er bitter over måten Arsenal-avskjeden fant sted på.

Igjen og igjen har han understreket hvor godt det er å være elsket i City, til forskjell fra hvordan han følte seg skjøvet ut av London-klubben. Særlig har det falt ham tungt for brystet at en del Arsenal-fans pep mot ham på slutten av forrige sesong.

- Arsenal tvang meg ut. Arsène vet at jeg ikke gikk på grunn av pengene, sa Adebayor i et intervju foran helgens oppgjør, og han brukte også anledningen til å rakke ned på en del av klubbens tilhengere.

- Det som er godt, er at City-fansen virkelig elsker deg. Arsenal har mange fans som ikke er fans. De heier på Arsenal i dag, før de blir Liverpool-fans i morgen og Manchester United-supportere dagen etter det igjen, fortsatte togoleseren.

Så langt synes jeg Adebayor må få lov til å gå – i ytringsfrihetens navn. Han må kunne fortelle sin versjon fra tiden i Arsenal, selv om en del av karakteristikkene hans bikker over i det barnslige. Noe helt annet er det at han gikk på banen mot gamle lagkamerater med en fiendlighet som var direkte farlig.

Jeg har gjentatte ganger sett situasjonen der han stempler Robin van Persie i ansiktet, og jeg synes handlingen blir styggere for hver gang jeg ser reprisen. Riktignok prøvde Arsenals nederlender seg på en småhasardiøs takling rett i forkant – men det berettiger ikke å lange beinet ut mot eks-kompisens øyeregion.

Uttrykket “å bringe fotballen i vanry” er litt slitt, men her har det faktisk sin berettigelse.

Ekstra trist er det fordi Adebayor nok en gang viste at han er en eminent spiller. Han fortsetter å score i hver eneste seriekamp, og på banen er han et funn for City. Men det er ikke den sterke seieren eller den utenomjordiske dribleserien som kommer til å bli husket etter dette oppgjøret.

Det gjør ikke Adebayors sak bedre at FA har enda en grunn til å granske ham; å løpe hele banens lengde for å feire en scoring foran bortefansen er ikke akkurat det man kan kalle ypperlig sportsånd.

Til 25-åringens forsvar skal det nevnes at han faktisk ba om unnskyldning for scoringsgesten etter matchen. Alle som har spilt fotball vet at det kan koke over i kampens hete, og de aller fleste har en eller flere ganger oppført seg på måter som tåler etterpåklokskapens lys dårlig.

Derfor kan det, hvis man strekker velviljen så langt det er teknisk mulig å gjøre det, kanskje være rom for å tilgi ham for den lite elegante målfeiringen.

 Stemplingen av van Persie bør det derimot ingen finnes noen tilgivelse for. Det engelske fotballforbundet har i realiteten ikke noe valg. Emmanuel Adebayor må straffes.

Det er en betydelig ryddejobb å gjøre for å få bukt med usportslige elementer i den vakre idretten – og det er viktig at dette blir gjort, selv om det blir travle tider for granskerne…

UEFA slo korrekt nok ned på Eduardos filming for noen uker siden. Fremover bør de av “likhet for loven-hensyn”, og rett og slett for å bli kvitt fusket, ikke nøle med å bruke utestengelser som virkemiddel.

Når det gjelder ondsinnede handlinger som kan skade motstandere, som situasjonen der Adebayor stempler van Persie, ser jeg ingen grunn til at FA skal ta på silkehanskene.

Bare ved å statuere noen eksempler som svir kan man få bukt med oppførsel som strider mot spillets idé.

Tidligere har jeg kalt Adebayors overgang fra Arsenal til City for “en lykkelig skilsmisse” – i den forstand at Arsenal fikk en mer harmonisk spillerstall, mens den kontroversielle spissen har funnet seg til rette i City. Men for øyeblikket overskygger hatet at dette egentlig er en vinn-vinn-situasjon – akkurat som det ofte skjer med samlivsbrudd i det sivile.

Vurdert til: av 10071 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende