Guinea

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
For regionen med samme navn, se Guinea (region)

Koordinater: 10°33′09″N 10°56′33″V

République de Guinée
Republikken Guinea

Flagg

Våpen

Flagg Riksvåpen
Nasjonalt motto:
Travail, Justice, Solidarité (Fransk: Arbeid, rettferdighet, solidaritet

Kart over République de Guinée

Innbyggernavn Guineaner, guineansk
Hovedstad Conakry
Areal
 – Totalt:
 – Vann:
Rangert som nr. 78
245 857[a] km²
0 %
Befolkning
 – Totalt:
Rangert som nr. 80
10 324 025[b]
Bef.tetthet 41,99 innb./km²
HDI 0,392 (rangert som nr. 179)
President Alpha Condé
Statsminister Mohamed Said Fofana
Offisielle språk Fransk ,arabisk og fulfulde
Uavhengighet fra Frankrike
2. oktober 1958
Valuta Guineansk franc (GNF)
Nasjonaldag 2. oktober
Nasjonalsang «Liberté»
ISO 3166-kode GN
Toppnivådomene .gn
Kart over Republikken Guinea
Kart over Republikken Guinea

a^ CIA World Factbook (15. juli 2008)
b^ CIA World Factbook (est. juli 2014)

Guinea, offisielt Republikken Guinea (Fransk: République de Guinée), er et land i det vestlige Afrika, tidligere Fransk Guinea. Det grenser til Guinea-Bissau og Senegal i nord, Mali i nord og nordøst, Elfenbenskysten i sørøst, Liberia i sør og Sierra Leone i vest. Navnet Guinea stammer fra berbiske språk og kan oversettes til «de svartes land». Betegnelsen Guinea-Conakry brukes tidvis for å skille Guinea fra nabolandet Guinea-Bissau.

Med 245 857 km² er landet litt større enn Storbritannia, og Guinea består av syv regioner. En fjellrygg opptil 1 537 meter går i nord-sørlig retning midt i landet, og er utspring for elvene Niger, Gambia og Senegal. I øst og sørøst består Guinea av jungel, med høyland helt i sørøst opp til 1 752 meter på Mont Nimba, som står på UNESCOs verdensarvliste. Klimaet er varmt og fuktig, med 4 000 mm nedbør i Conakry men gradvis noe mindre fuktig mot øst.

40 % av befolkningen på nærmere 10 millioner tilhører folket Fulani, mens om lag 30 % er Mandinka og rundt 20 % Soussou. Det største språket er fulfulde, men fransk og arabisk er også utbredt. Antallet som lever med hiv/aids ble anslått til 170 000 i 2004, andelsmessig lavere tall enn i mange andre land i Afrika.

Hovedstaden Conakry er eneste større by med mer enn én million innbyggere. Nzerekore følger med 150 000 og Kindia og Kankan har hver 125 000 mennesker. Halvparten av befolkningen er under 17 år, mens 88 % er muslimer og ca. 5 % kristne. Det antas at 56 % er analfabeter.

Historie[rediger | rediger kilde]

Guinea kan føres tilbake til Ghana-riket omkring 900 e.Kr, avløst av kongeriket Sosso omkring 1100-1300. Etter slaget ved Kirina i 1235 tok riket Mali kontroll med hele regionen. Den første varige, sterke statsdannelsen i denne vestlige delen av Sahel-beltet var Songhai, men også denne statsdannelsen bukket under for borgerkrig etter slaget ved Tondibi i 1591. På denne tiden var allerede portugisere og spanjoler solid etablert langs kysten, og Guinea ble et av flere sentra for slavehandel.

Gull ble eksportert over Sahara til Middelhavet via karavaner fra 1300-tallet. På 1600-tallet startet gulleksporten til Vest-Europa, derav betegnelsen «guinea» for gullmynter i Storbritannia. På 1700-tallet ble en islamsk stat dannet i regionen og brakte etterlengtet stabilitet. Fulani-muslimer etablerte seg i høylandet på denne tiden. fransk kolonisering fra 1850-årene møtte tildels kraftig motstand, under ledelse av Samory Touré.

Formelt ble Guinea en internasjonalt anerkjent fransk koloni i 1890, med Noel Balley som guvernør. Samme år ble den nye hovedstaden Conakry grunnlagt på Tomboøya utenfor kysten. Franskmennene samlet sine besittelser i området i kolonien Fransk Vest-Afrika i 1895.

Ved grunnleggingen av den Femte republikken ga Frankrike under president Charles de Gaulle de afrikanske koloniene tilbud om uavhengighet, og som eneste koloni erklærte Guinea seg uavhengig 2. oktober 1958. Diktatoren Ahmed Sékou Touré stod for en nasjonalistisk og isolasjonistisk økonomisk politikk, slo ned indre opposisjon og sluttet landet til Organisasjonen av alliansefrie nasjoner. I global politikk pleiet Touré nære bånd til Sovjetunionen.

Et portugisisk-støttet kupp- og invasjonsforsøk i november 1970 mislyktes.

Etterfølgeren, oberst Lansana Conté styrte landet på udemokratisk vis siden 1984 fram til 2008, med gjennomføring av udemokratiske valg hvor det ikke var reelle alternativer til statslederen. Contés styre møtte bred internasjonal kritikk for korrupsjon og hardhendt undertrykking av opposisjonen. Bølger av flyktninger fra nabolandet Liberia gjorde situasjon verre. Avsetting av to statsministre 2005-2006 ble møtt med generalstreik på nyåret 2007. Conté måtte da godta lønnskrav fra statsansatte og prissubsidier for ris og bensin.

Mer enn 60 mennesker ble drept i demonstrasjoner og streiker våren 2007. Conté gikk 27. januar det året med på å utnevne en samlende statsminister – men innsatte sin nære allierte Eugene Camara i februar. Unntakstilstand ble erklært og det ble nye voldelige sammenstøt mellom fagorganiserte demonstranter og politiet. Overgrep mot sivilbefolkningen ble rapportert. Den 26. februar ble endelig en mer samlende kandidat, Lansana Kouyaté, innsatt som statsminister etter massivt press fra ECOWAS, EU og FN.

Conté ble etter sin død i 2008 etterfulgt av Moussa Dadis Camara som tok makten gjennom et statskupp.

Moussa «Dadis» Camara pådro seg internasjonal kritikk da hans militære styrker åpnet ild mot pro-demokratiske demonstranter på et stadium i Cronakry. Mer enn 150 mennesker ble massakrert, 1000 andre såret og rundt 100 kvinner ble voldtatt. En korrespondent for Al Jazeera beskriver dette som et vendepunkt i landets turbulente historie artikkel Guinea holds first free election (søndag 27. juni 2010)

I desember 2009 ble Camara skutt av en assistent. Han overlevde, men ble tvunget i eksil. En sivil statsminister ble innsatt av general Sekouba Konate, og en sivilt ledet overgangsregjering ble etablert.

27 juni 2010 ble det avholdt demokratisk valg i Guinea, og militæret har uttrykt at de vil stå bak den demokratisk valgte kandidaten. "For første gang i Guinea's historie har militæret fått rollen som demokratiets voktere heller enn undertrykkere av folket," rapporterer Al Jazeeras Andrew Simmons. I følge Al Jazeera var rundt 4000 utenlandske valgobservatører til stede og stemningen blant velgerne er positiv og håpefull. 24 kandidater kjemper nå om makten, og selv om favorittene er Cellou Dalein Diallo og Sidya Toure, begge tidligere statsministere, og Alpha Conde, som lenge har vært en regjeringsopponent, er utfallet uvisst. Den nye presidenten ble Alpha Condé.
27 desember 2010 ble den første listen over medlemmer av regjeringen til Mohamed Said Fofana fremlagt.[1] Totalt er det 17 navn, inkludert Idrettsminister Aboubacar «Titi» Camara, Finans- og Økonomiminister Kerfalla Yansané, Minister of State med ansvar for Energi og miljø Elhadj Papa Koly Kourouma og Minister of State for Public Works and Transport Ousmane Bah.

Økonomi[rediger | rediger kilde]

Guinea har rike mineralforekomster, med reserver på om lag 4 mrd tonn jernmalm, og 25 mrd tonn bauxitt – kanskje halvparten av verdensreservene. Det er også betydelige kilder av gull, diamanter, og uran. Forholdene for landbruk er svært gode, men korrupsjon hindrer investeringer og vekst. Den viktigste landbruksvaren er ris, mens det eksporteres kaffe, kakao, ananas og bomull. Fisket innbringer ca. 100 000 tonn årlig.

Compagnie des Bauxites de Guinea (CBG) er landets viktigste bedrift med 49% statlig eierskap og 51% eierskap av Alcoa, Alcan og andre utenlandske eiere. Compagnie des Bauxites de Kindia (CBK) er et joint venture mellom staten og Russki Alumina, og eksporterer bauxitt til Russland og Øst-Europa. Alumina Compagnie de Guinée (ACG) er det eneste som driver raffinering av alumina i Guinea. De andre selskapene eksporterer rå-bauxitt men har gått med på avtaler om å anlegge aluminiumsverk i landet.

Andre viktige inntektskilder er gull- og diamantgruver. Jernmalm bli enda ikke brutt kommersielt i Guinea, men forberedelser blir gjort i jernforekomsten i Simandou i sørøst.

I 1990-rene gikk regjeringen med på visse reformer for å redusere statens store innslag i økonomi og produksjonsliv. Valutapolitikken er modernisert og handelen er gjort mer åpen. Men korrupsjon, uforutsigbar budsjettering og ustabilitet hemmer foreløpig private investeringer. I 1996 og 1998 drev IMF og Verdensbanken reformene videre, statens budsjetter ble redusert og fokusert på skole, utdanning, helse og basis infrastruktur og tjenester. Men man har ikke klart å få bukt med gråmarkedene og ineffektiviteten i en statlig dominert økonomi.

Bortsett fra vannkraften har utlendinger fulle konsesjons- og eiendomsrettigheter. Amerikanske investorer nyter godt av en avtale med USA om risikodeling og avlasting gjennom Overseas Private Investment Corporation (OPIC). det er også opprettet mer effektive ting- og voldgiftsdomstoler. Da IMF i 2002 kansellerte trekk-fasiliteter og stabiliseringsprogrammer på grunn av manglende måloppnåelse og store underskudd som følge av militært forbruk, oppstod det alvorlige problemer med å dekke inn budsjettunderskuddene. Reformforsøk fra 2004 har mislykkes i å redusere underskudd, inflasjonen eller svekket valuta.

Guinea har også oljefunn utenfor kysten som amerikanske oljeselskap har vist interesse for. Letevirksomhet og prøveboring ble innledet i 2006.

Jernbanen til Mali ble nedlagt i 2006, og de 20 000 km med veier er i dårlig forfatning, bare 10% er asfaltert. Conakry har havneanlegg for containere, olje og mineraler, mens bauxitteksporten går fra havnebyen Kamsar.

Viktigste handelspartner er EU, hvorav Frankrike er landets viktigste enkeltstående handelspartner, spesielt for import. Eksporten (bauxitt) er størst til USA, fulgt av Frankrike og Spania. Det eksporteres også noe kaffe.

Økonomiske nøkkeltall Verdi  % av BNP År, kilde
BNP 3,3 mrd US$ 2006, Verdensbanken
BNP (vekst) (Verdensbanken) 3,00 % 2005, UNDP Database
Handelsbalanse -0,15 mrd US$ 2005, UNDP Database
Betalingsbalanse -0,18 mrd US$ 2005, UNDP Database
Utviklingshjelp 0,18 mrd US$ 2005, UNDP Database
BNP per innb 325 US$ 2005, UNDP Database

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ «Voici la première liste des membres du gouvernement de Mohamed Said Fofana» (fransk). 28. desember 2010. Besøkt 30. desember 2010. 

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]