FNs sikkerhetsråd

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Salen der sikkerhetsrådet møtes, i FN-bygningen i New York.
Barack Obama leder et møte i FNs sikkerhetsråd 24. september 2009.

Koordinater: 40°44′59″N 73°58′3″V FNs sikkerhetsråd er ifølge FN-pakten FNs handlingsorgan, og er det organet med mest makt innen hele FN, ettersom det kun er Sikkerhetsrådet som kan utsende fredsbevarende styrker. Alle medlemsland må følge rådets vedtak. Stormaktene Amerikas forente stater (USA), Frankrike, Folkerepublikken Kina, Russland og Storbritannia (som er faste medlemmer) har vetorett og kan forhindre foreslåtte vedtak.

Norge har vært medlem av Sikkerhetsrådet fire ganger, i periodene 194950, 196364, 197980 og 200102.[1] Dessuten har Norge i en årrekke stilt militære styrker til rådighet for FNs fredsbevarende styrker som er underlagt Sikkerhetsrådet.

Formannsskapet i Sikkerhetsrådet rullerer hver måned mellom rådets medlemmer. Norge hadde sist formannsskapet i Sikkerhetsrådet i mars 2002, og arbeidet ble ledet av ambassadør Ole Peter Kolby.[2]

Forløper[rediger | rediger kilde]

Folkeforbundet hadde et tilsvarende råd, som tok de fleste beslutningene. Dette rådet besto av fem permanente medlemmer (Storbritannia, Frankrike, Italia, Japan og Tyskland) og et varierende antall (først fire, siden seks og ni) valgte medlemmer.

Vetoretten[rediger | rediger kilde]

Når det gjelder rene prosedyrespørsmål, spørsmål om hvordan rådet skal jobbe, kreves det ni stemmers flertall. I alle andre saker kreves det også at ingen av de faste medlemmene stemmer mot. Det er dette som er kjent som vetoretten.[3]

Kina, Russland, Frankrike, Storbritannia og USA må enten stemme for, eller avstå fra å stemme, dersom en resolusjon skal gå gjennom.

Utvidelse[rediger | rediger kilde]

Det har i den senere tid vært diskutert å utvide antallet permanente medlemmer. De landene som har markert seg med de sterkeste kravene om fast sete, Japan og Tyskland, er FNs andre og tredje største netto bidragsytere. Tyskland er også den nest største bidragsyteren av tropper til FN-operasjoner etter USA. Kansler Gerhard Schröder sa i august 2004 rett og slett: «Tyskland har rett til et sete».

Tidligere generalsekretær Kofi Annan ba sine rådgivere om å fremme forslag til hvordan FNs struktur kan reformeres. En foreslått løsning er å utvide antallet faste medlemmer av sikkerhetsrådet med fem, som inkluderer Japan, Tyskland, India, Brasil og et afrikansk land. I september 2004 undertegnet disse fire landene en felles uttalelse hvor de gjensidig støtter hverandres krav om fast plass. Storbritannia og Frankrike erklærte at de støtter dette kravet.

Noen land, bl.a. Italia og Nederland, ønsker et felles europeisk sete. Men siden det er lite sannsynlig at Storbritannia og Frankrike ønsker å gi opp sine egne seter, bør Tyskland, som er et mye større land, også få et sete, ifølge den tyske utenriksministeren.

Medlemsland[rediger | rediger kilde]

Faste medlemsland[rediger | rediger kilde]

Rullerende medlemsland[rediger | rediger kilde]

De ti andre landene som har blitt valgt til å sitte i sikkerhetsrådet til 31. desember 2015/2016 er:[1]

2015

2016

Se også[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b Members of the Security Council
  2. ^ Utenriksdepartementet (15. april 2002). «Oversikt over arbeidet i Sikkerhetsrådet mars 2002». Besøkt 18. februar 2008. 
  3. ^ FN-sambandets informasjonsside om Sikkerhetsrådet

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]