Færøyenes flora

Færøyenes nasjonalblomst, engsoleie, på Tinganes i Tórshavn.

Foto: Arne List

Skjørbuksurt (Cochlearia officinalis) på Færøyene

Færøyene har en forholdsvis rik flora, det er registrert over 400 arter karplanter, over 400 arter moser og ca. 250 lavarter. Vegetasjonen domineres av gresshei som i høyden går over i fjellvegetasjon. Lynghei med røsslyng og blåbær er vanlig, det er også noe krattvegetasjon med vier og einer. Store arealer er myrlendte. Den færøyske naturen er karakteristisk i sin mangel på trær, og minner om Connemara og Dinglehalvøya i Irland og de skotske øyene. På flere av øyene er det plantet bartrær, hvorav de aller fleste artene er av ikke-europeisk opprinnelse. Det meste av lavlandet er gresskledt, og røsslyng dominerer mye av det ulendte kystlandskapet.

Naturlige arter

Det er ingen naturlige skoger på Færøyene, og bare noen få trevekster er å finne. Funn av stammer fra dunbjørk og grener i jorden, datert til ca. 2 300 år f. Kr., og funn av pollen fra hassel, indikerer at det i det minste var noen områder med bjørk og hassel på Færøyene før mennesker bosatte seg på øyene.

Fire arter av vierslekten forekommer fortsatt på Færøyene: Musøre (Salix herbacea) er veldig vanlig i fjellene, men de tre andre artene, grønnvier (Salix phylicifolia), Salix lanata og Salix arctica, finnes are noen få steder grunnet kraftig nedbeiting av dyr. Bare én eviggrønn art vokser naturlig på øyene, nemlig einer (Juniperus communis), og vokser rundt omkring på øyene, men er av en eller annen grunn veldig vanlig på Svínoy.

Færøyenes nasjonalblomst er engsoleie, som heter sólja (IPA: [ˈsœlja]) på færøysk.

Introduserte arter

Det ekstreme atlanterhavsklimaet, med vinder som blander store mengder havsalt i luften, lager veldig dårlige vekstforhold for trær. Noen få arter fra Sør-Amerika har blitt introdusert siden 1970-årene. En av dem, kjent for sin skjønnhet og hardførhet, er skjellgranen (Araucaria araucana) fra Argentina og Chile. Trearter fra Ildlandet, som Drimys winteri, Maytenus magellanica, Embothrium coccineum, Nothofagus antarctica, Nothofagus pumilio og Nothofagus betuloides, har også stått seg i dette kalde havklimaet. I 1979 ble 6 000 små sydbøker flyttet fra Ildlandet til Færøyene, hvilket gjorde den til da største sydbøkpopulasjonen i Europa. Arter fra Alaskas kyst har også tilpasset seg det færøyske klimaet, spesielt vrifuru (Pinus contorta), sitkagran (Picea sitchensis), Salix alaxensis, Vestamerikansk balsampoppel (Populus trichocarpa) og grønnor (Alnus viridis). Det høyeste, alaskiske furutreet (Pinus contorta) i Europa (i bredde, ikke høyde) finnes i plantasjen ved Selatrað på Færøyene.

Generelt kan arter fra havklimaer i Alaska, New Zealand, Ildlandet og Tasmania introduseres på Færøyene, mens arter fra mer kontinentale klimaer i Skandinavia og Europa ikke klarer å tilpasse seg vinden og mangelen på sommervarme.

Litteratur

• Eugenius Warming (red.): Botany of the Faeroes – based upon Danish investigations, bind I–III. København og London, 1901–1908.
• Gunnar Degelius: Notes on the Lichen Flora of the Faroe Islands. 1966.
• David E.G. Irvine, Ian Tittley, W.F. Farnham, Peter W.G. Gray og James H. Price: Seaweeds of the Faroes. London, 1982.
• Jette Lewinsky og Jóhannes Jóhansen: The Vegetation and Bryophyte Flora of the Faroe Islands (Denmark) Excursion Guide. Berlin, 1987.
• A. Højgaard, J. Jóhansen og S. Ødum (red.): A century of tree planting in the Faroe Islands. Tórshavn, 1989.