Isbjørn

Isbjørn
Vitenskapelig(e) navn:	Ursus maritimus Phipps, 1774, Ursus eogroenlandicus, Ursus groenlandicus, Ursus jenaensis, Ursus labradorensis, Ursus marinus, Ursus polaris, Ursus spitzbergensis, Ursus ungavensis, Thalarctos maritimus
Norsk(e) navn:	isbjørn polarbjørn
Hører til:	bjørnefamilien, bjørnelignende rovpattedyr, hundelignende rovpattedyr
IUCNs rødliste:
ver 3.1 VU — Sårbar
Habitat:	semi-akvatisk, marin sjøis
Utbredelse:	se kartet
Utbredt i Arktis

Isbjørn (Ursus maritimus) kalles også polarbjørn og kvitbjørn/hvitbjørn og er verdens største, landlevende rovpattedyr. Dette bemerkelsesverdige, hvite dyret har blitt et symbol på is og snø i verdens nordområder, der den først og fremst er å finne i Arktis. Arten er en av fire representanter i slekten Ursus (bjørner).

Geografisk spredning

«Fare for isbjørn»-skiltet er særegent for Svalbard. Nyere skilt med hvit isbjørn på sort bakgrunn

Isbjørn har en cirkumpolar utbredelse i Arktis. Utbredelsen er imidlertid ikke jevnt distribuert, selv om utbredelsesområdet kun begrenses av pakkisens utbredelse rundt Nordpolen. Isbjørn har blitt observert så langt sør som sørspissen av Grønland og Island i Atlanterhavsområdet.

Verdens isbjørnbestand består i følge IUCN (2011) av 19 populasjoner og teller trolig omkring 20 000 og 25 000 dyr. Populasjonene overlapper hverandre og graden av genetisk spredning er liten. Blant de 19 populasjonene er det kjent at åtte er i tilbakegang, tre er stabile, en øker og sju mangler tilstrekkelig med data til å trekke noen sikre konklusjoner om populasjonenes utvikling. I Norge opptrer isbjørn på Svalbard og i de islagte havområdene rundt.

Etter andre verdenskrig var isbjørnen i fare for å bli utryddet, men bestanden tok seg opp igjen kort etter. Det er strenge vernebestemmelser i de landene der isbjørner forekommer, og isbjørnjakt er kontrollert og sterkt begrenset.

Verdens isbjørnpopulasjoner

Populasjonene av isbjørn listes i alfabetisk rekkefølge og er oppført i henhold til IUCN/Polar Bear Specialist Group.

1. Baffinbukta
2. Barentshavet
3. Boothia-gulfen
4. Davisstredet
5. Foxesjøen
6. Kane-stredet
7. Karahavet
8. Lancastersundet
9. Laptevhavet
10. M'Clintock-kanalen
11. Melvillesundet
12. Nordpolområdene
13. Nordre Beauforthavet
14. Norskebukta
15. Søndre Beauforthavet
16. Søndre Hudsonbukta
17. Tsjuktsjerhavet
18. Vestre Hudsonbukta
19. Øst-Grønland

Habitat

Isbjørn på isflak

Isbjørn trives i et semi-akvatisk miljø, ute på polarisen, der den jakter på sel og annet polarvilt. Den følger gjerne med drivisen og kan således ende langt fra fastisen. Det er kjent at isbjørner kan vandre opp mot 1 000 km nord-sør, etter hvert som isen smelter og fryser. Forskerne har også registrert bjørner som har svømt opp mot 160 km. Sommerstid kan de trekke inn mot land, og da spesielt mot kysten av Alaska, Grønland, Svalbard og Russland.

Varme er et problem for isbjørn, i det disse dyra kan overopphetes om temperaturen stiger over 10°C. Om sommeren holder den seg derfor gjerne på isen. Isbjørnen er en ensom jeger, selv om de treffer på artsfrender rundt de mange kadavrene.

Beskrivelse

Isbjørn

Voksne hanndyr veier normalt 300-800 kg, men kan i noen tilfeller veie opp mot 1 000 kg. Kroppslengden er normalt omkring 250 cm, målt fra snutespissen til haleroten. En fullvoksen hannbjørn kan nå en skulderhøyde på 160 cm. Binnene blir normalt bare halvparten så store og veier vanligvis omkring 150-300 kg. Kroppslengden blir normalt ca. 180-200 cm.

Isbjørnen har et tykt lag med spekk og tykk pels med hule, varmeisolerende og vannavstøtende pelshår som dekker hele kroppen. Den kan lett motstå den ekstreme kulden som forekommer i disse områdene. Pelsen ser hvit ut, men kan bli svakt gulbrun på grunn av oksidering om sommeren. Egentlig har ikke pelshårene pigment, men er fargeløse (klare, blanke). At den framstår som hvit skyldes en optisk illusjon på grunn av lysbrytning.

Som alle bjørner er også isbjørnen sålegjenger. Den har store, brede framlabber som gjør den til en utmerket svømmer. Sålene på både fram- og baklabbene har tett behåring, som gir god isolasjon mot kulden og dessuten god friksjon når den går på snø og is. Føttene er typisk 30 cm lange og 25 cm brede. Også isbjørn kan reise seg på bakbeina og oppnår da en høyde på mellom 240 og 330 cm.

Isbjørnen har 42 tenner. Kinntennene er mindre enn hos brunbjørnen og mer tagget, mens rovtennene er større og skarpere.

Slektskap

Isbjørnens nærmeste slektning er brunbjørnen, eller nærmere bestemt visse populasjoner av brunbjørn. Slektskapet er faktisk så nært at vitenskapen fortsatt diskuterer om isbjørn er en egen art eller kun en underart av brunbjørn. I 1981 ble det slått fast at avkom etter isbjørn og brunbjørn ble ytedyktige (fertile hybrider). Det er siden også fastslått at isbjørnen genetisk er en nærmere slekning av visse populasjoner med brunbjørn enn brunbjørnpopulasjonene er beslektet seg i mellom. Dette er en indikator på at isbjørnen som sådan må ha utviklet seg (fra brunbjørn) ganske sent, og at genetikken hos brunbjørnen er mer kompleks enn tidligere antatt.

Atferd

Isbjørner er ypperlige svømmere

Isbjørner er vanligvis inaktive omkring to tredeler av tiden, da de enten sover, hviler eller venter mens de jakter. De tilbringer gjennomsnittlig 29,1 % av tiden med å vandre eller svømme omkring, ca. 1,2 % av tiden med å jakte, og ca. 2,3 % av tiden med å spise.

Spill av media

To isbjørner som lekeslåss.

Isbjørner lever stor sett alene, unntatt i parringstiden og når binna har valper å ta vare på. Det hender også at isbjørner samler seg når det dukker opp et kadaver, enten det er drept av en annen isbjørn eller det dukker opp av andre årsaker. Slike møter kan føre til slåsskamper, men mindre bjørner vil normal trekke seg hurtig vekk når en større bjørn ankommer. Ei binne med valper vil imidlertid forsvare et bytte mot en mye større han.

Isbjørner bruker to primærteknikker når de jakter. Den ene er en snikende teknikk, der bjørnen kryper fram mot byttet og holder seg utenfor syne. Den venter nær selens pustehull og slår til i det denne kommer opp for å trekke pusten. Den andre består i at bjørnen svømmer gjennom kanalene i isen eller knuser isen over byttet, slik at den kommer til. Med sin godt utviklede luktesans kan den lukte sel som ligger opptil to meter under snø og is. Bjørnen bruker sin enorme vekt for å fange byttet, ved å reise seg på bakbeina og skyte fart ned mot isen med den enorme framkroppen. Måltidet vil ta til straks byttet er ute av vannet. De spiser skinnet og spekket først, fordi dette er mest næringsrikt. Resten blir ofte forlatt. Etter et slikt måltid vil bjørnene vaske seg, ved å slikke seg rene.

Ernæring

Isbjørn som spiser

Isbjørn er den eneste bjørnearten som primært ernærer seg av animalsk føde (kjøtteter), og primærføden er ringsel (Phoca hispida). Den jakter imidlertid også på storkobbe (Erignathus barbatus), klappmyss (Cystophora cristata), grønlandssel (Phoca groenlandica) og hvalross (Odobenus rosmarus). I tillegg spiser den også små pattedyr, for eksempel fjellrev, sjøfugl og egg, fisk, og av og til også noe planteføde. Den er dessuten en utpreget åtseleter. Et hvalkadaver kan bli en stor møteplass for isbjørner, som i dagevis vil kunne fråtse i det næringsrike hvalspekket. Isbjørnen vil også spise avfall etter mennesker, noe som gjør det potensielt farlig for mennesker på plasser der isbjørn og menneske lever side om side.

Isbjørn er svært utsatt for miljøgifter fordi dyret ligger på toppen av næringskjeden. Særlig utsatt er de for PCB som blant annet forstyrrer hormonsystemet, gir nedsatt immunforsvar, reduserer formeringsevnen, og gir nedsatt levealder hos voksne dyr og høyere barnedødelighet. Dette kan gi en redusert overlevelsesevne eller en rask nedgang i bestanden på grunn av sykdomsutbrudd. Det er i de senere år blitt rapportert at den russiske bestanden kan være svært utsatt for PCB-gifter på grunn av høy forurensning i russisk farvann.

Reproduksjon og levetid

Binne med unger

Binna parrer seg i perioden mars-juni hvert 2-4 år. Hun går drektig i ca. 195-265 dager og føder som regel 1-4 unger i hvert kull. Også isbjørnbinner har såkalt embryonisk diapause. Binna vil grave ut et vinterhi i oktober-november dersom hun er drektig, normalt innenfor en distanse av åtte km fra kysten. Der føder hun som regel kullet i tidsrommet november-januar.

En isbjørnunge veier normalt 600-700 gram når den blir født, og ungene er nakne, blinde og døve. Mora ammer ungene til utpå vårparten, normalt i i mars/april, da de gjerne forlater hiet for å lete etter mat. I denne tiden er ungene svært utsatt, og dødsprosenten har blitt beregnet til å ligge på omkring 10-30 %.

I vill tilstand er det estimert at isbjørner normalt lever til de er omkring 25-30 år gamle. Dødelighetsprosenten hos voksne dyr ligger på ca. 8-16 %. I fangenskap er det kjent at isbjørner kan leve til de blir over 40 år gamle. I Detroit Zoo i USA var ei binne fortsatt i live i 1999, da hun var omkring 45 år gammel.

Predasjon og trusler

Bedøvet hannbjørn

Rømt isbjørn blir fanget i Bergen (1953).

Andre isbjørner og mennesker er isbjørnens eneste fiender. Hannen vil av og til ta isbjørnunger, noe som gjør at ei binne med unger normalt unngår å komme i kontakt med voksne hannbjørner. Isbjørn har tradisjonelt blitt jaktet på av inuitter for kjøttet og skinnet. Senere, spesielt utover på 1900-tallet da prisen på isbjørnskinn skjøt i været, også av kommersielle fangstfolk, og jegere som jaktet for sportens skyld.

I 1973 ble USA (Alaska), Canada, Danmark (Grønland), Norge og Russland enige om å beskytte isbjørnens habitat gjennom å begrense jakt og fangst og samarbeide om forskning. I 1993 ble den totale populasjonen av isbjørn anslått til å være mellom 21 470-28 370 dyr. På høstparten i 2004 anslo man at den norsk-russiske bestanden utgjorde omkring 12 % av totalbestanden, som da var beregnet til ca. 25 000 dyr.

IUCN hevder at isbjørn tilhører lavrisikogruppen, men at en bevaringsstrategi er nødvendig. Det er også gryende bekymring med hensyn til hva som vil skje med isbjørnen dersom den globale oppvarmingen fortsetter, siden habitatet minker.

Berømte isbjørner

• «Sebben», fanget av Bjørvik Jacobsen på Halvmåneøya 1946-47, velkjent i Tromsø, er omtalt i den selvbiografiske romanen Halvmåneøya av Jacobsen.
• «Knut», født i fangenskap i Zoologischer Garten Berlin i Tyskland i 2006.

Litteratur

• (en), ISBN 1-901268-15-2, Polar Bears
• (en), ISBN 0-472-08108-X, Polar Bears

Eksterne lenker

Commons: Ursus maritimus – bilder, video eller lyd

Wikispecies: Ursus maritimus – detaljert artsinformasjon

• (no) Miljøstatus i Norge: Isbjørn
• (no) Følg isbjørnen i Nordishavet (Zoologisk Museum)
• (en) Polar Bear (ARKive)
• (en) IUCN/Polar Bear Specialist Group (PBSG)
• (en) Polar Bear (Center for Biological Diversity)
• (en) Polar Bear (MarineBio.org)
• (en) Infoside om isbjørn på Svalbard.