Fransk

«Fransk» kan også referere til Frankrike og fransk (sjakkåpning).

Fransk
français
Brukt i		Frankrike; Algerie, Andorra, Belgia, Benin, Burkina Faso, Burundi, Canada, Djibouti, Ekvatorial-Guinea, Elfenbenskysten, Fransk Guyana, Fransk Polynesia, Gabon, Guadeloupe, Guinea, Haiti, Italia, Kamerun, Komorene, Republikken Kongo, Den demokratiske republikken Kongo, Libanon, Luxembourg, Madagaskar, Mali, Marokko, Martinique, Mauritius, Mauritania, Mayotte, Monaco, Niger, Ny-Caledonia, Réunion, Rwanda, Saint-Pierre og Miquelon, Senegal, Den sentralafrikanske republikk, Seychellene, Spania, Sveits, Togo, Tsjad, Tunisia, Storbritannia, Vietnam, Vanuatu og Wallis og Futuna
Antall brukere		220 000 000 fullstendig franskspråklige (2010). Totalt ca. 500 millioner brukere.
Lingvistisk klassifikasjon		Indoeuropeisk Italisk Romansk Italo-vestlig Vestlig Galloiberisk Galloromansk Oïl-språk Fransk
Offisiell status
Offisielt i		29 land
Normert av		Académie française (Frankrike)
Språkkoder
ISO 639-1		fr
ISO 639-2		fra
ISO 639-3		fra
Wikipedia på fransk Fransk på Wiktionary Portal: Språk

Fransk (fr. français - /frɑ̃.sɛ/) er et romansk språk med bakgrunn i latin som snakkes som førstespråk i Frankrike, regionen Romandie i Sveits, Vallonia og Brussel i Belgia, fyrstedømmet Monaco, provinsen Québec og Acadia i Canada, Louisiana i USA, og i flere andre samfunn. Som andrespråk er fransk også snakket i mange samfunn verden over, hvor et stort antall finnes i franske Afrika, Afrique francophone. I Afrika er fransk mest vanlig snakket i Gabon (hvor 80 prosent behersker det flytende), Mauritius (78 prosent), Algerie (75 prosent), Senegal og Elfenbenskysten (70 prosent). Det er beregnet at fransk har mellom 70 millioner og 110 millioner taler som morsmål og rundt 190 millioner som har det som andrespråk. Fransk er det nest mest studerte utenlandsspråk i verden, etter engelsk.

Utbredelse og bruk

Fransk er offisielt språk i over 30 land, er et av FNs offisielle språk, og tales av i underkant av 300 millioner mennesker som første eller annet språk på fem kontinenter. Det antas at nærmere 500 millioner mennesker i verden under ett snakker fransk, hvilket gjør fransk til et av de mest talte verdensspråk.

Europa

Fransk er eneste offisielle språk i Frankrike. I Belgia er fransk språk nummer to av tre offisielle språk, og det er morsmål for ca. 44% av befolkningen, konsentrert i Vallonia i sør, samt i hovedstaden Bruxelles/Brussel. Selv om nederlandsk og fransk er likestilt i Belgia, er likevel franskkunnskapene i nord bedre enn nederlandskkunnskapene i sør. Derfor fungerer fransk som lingua franca mellom de ulike språkgruppene. Videre er fransk det nest viktigste av fire offisielle språk i Sveits, og det snakkes av ca. 21 % av befolkningen i den vestlige delen, som kalles «La Suisse Romande». Monaco er også et fransktalende land. I Luxembourg brukes fransk, tysk og luxembourgsk som offisielle språk. Flertallet har luxembourgsk som morsmål, mens fransk er omtrent enerådende i statsadministrasjonen og er det foretrukkede språk i kommunikasjon med andre land. I den italienske regionen Val d'Aosta er fransk og italiensk offisielle språk, selv om de opprinnelige fransktalende nå er i mindretall i regionen. Fransk har også en status på «Îles Anglo-Normandes», de britiske Kanaløyene. Inntil for et par generasjoner siden brukte de fleste her en fransk dialekt, men nå snakkes denne dialekten kun av noen få tusen.

I Europa har fransk redusert status som hjelpespråk i det 20. århundre. Rundt 1900 var fransk et viktig hjelpespråk i bl.a. Russland, Romania, Bulgaria, Hellas, Tyrkia, Italia og Spania. I dag er første fremmedspråk i disse landene engelsk, og vitenskapelige avhandlinger utgis på engelsk, ikke på fransk, når man ønsker at de skal bli kjent utenfor eget språkområde. På den andre siden trenger fransk til side regionale språk i Frankrike, og språk som bretonsk, katalansk osv. går en usikker fremtid i møte.

Amerika

Fransk er eneste offisielle språk i de franske oversjøiske departementene Guadeloupe, Martinique og Fransk Guyana, samt i de oversjøiske territoriene Miquelon og Saint-Pierre, St. Martin og Saint-Barthélemy.

På Haiti snakker de fleste haitisk kreol, som er et kreolspråk basert på fransk. Fransk og kreol er offisielle språk, og fransk brukes i statsadministrasjon og i undervisning. Franskbaserte kreolspråk brukes også på St. Lucia, på Dominica, på Grenada og av noen få på Trinidad og Tobago, selv om disse øynasjonene har engelsk som offisielt språk.

Den amerikanske delstaten Louisiana har fransk som offisielt språk ved siden av engelsk, men bare vel 4% av delstatens innbyggere snakker fransk hjemme. Fransk er også i bruk i lokalsamfunn i New England-statene, men har ingen offisiell status her.

Canada

Fordypende artikkel: Fransk i Canada

I Canada er fransk offisielt ved siden av engelsk, og det brukes av ca. 23% av befolkningen. I provinsen Québec er fransk morsmål for over 80% av befolkningen, mens 95 % behersker fransk. Fransk er provinsens eneste offisielle språk. I provinsen Nouveau Brunswick / New Brunswick brukes fransk av ca. 30% av befolkningen, og det er offisielt. Fransk har visse rettigheter i lokalsamfunn i Ontario, hvor det brukes av rundt en halv million, konsentrert ved grensa mot Québec. Små grupper av fransktalende finnes i alle de kanadiske provinsene, og blant de viktigste er bydelen Saint-Boniface i Winnipeg, Manitoba, Canada.

Afrika

Fransk i Afrika

I tidligere franske og belgiske kolonier som Guinea, Senegal, Mali, Burkina Faso, Niger, Togo, Benin, Kamerun, Elfenbenskysten, Den Sentralafrikanske republikk, Gabon, Kongo, Den Demokratiske Republikken Kongo, Rwanda, Burundi, Djibouti, Komorene og Madagaskar brukes fransk som det eneste eller ett av de offisielle språkene. Typisk nok snakker befolkningen ulike regionale språk i lokalsamfunnene, men bruker fransk for overregional kommunikasjon, utdanning, vitenskap og administrasjon. I Ekvatorial-Guinea er fransk offisielt språk ved siden av spansk, men spansk er det mest brukte språket.

På Seychellene og på Mauritius snakker de fleste «créole», et kreolspråk basert på fransk. Fransk er her offisielt ved siden av engelsk, og selv om engelsk er administrasjonsspråket, brukes fransk mye i undervisning, kultur og presse. De franske øyene Réunion og Mayotte har kun fransk som offisielt språk. På Réunion snakker imidlertid de fleste «créole», mens folk på Mayotte stort sett snakker lokale språk.

I de arabisk-dominerte tidligere franske koloniene i Nord-Afrika Mauritania, Marokko, Algerie og Tunisia er kun arabisk offisielt språk. Her brukes likevel fransk mye i administrasjon og undervisning, og er første fremmedspråk, og beherskes av et flertall i befolkningen.

Utviklingen for fransk språk i Afrika er svært fremgangsrik i Sentral- og Vest-Afrika, hvor en stadig større utdannet elite bruker fransk stadig oftere. I mange land snakkes det fransk også på lokale markeder osv., fordi befolkningen snakker så mange ulike språk. I Nord-Afrika er utviklingen derimot mer ujevn. På den ene siden har fransk mistet sin offisielle status og bruken av fransk i statsadministrasjonene, særlig i Algerie, er redusert. Derimot beholder fransk sin sterke stilling innenfor høyere utdanning og i næringslivet. Befolkningenes franskkunnskaper bedres også grunnet innflytelsen fra franskspråklige media, særlig franske TV-kanaler, som utstrakt tas inn via satellitt. En medvirkende årsak til det franske språks fortsatt sterke stilling i Algerie er kanskje det mislykkede forsøket på å innføre klassisk arabisk, et dødt språk som ligger langt fra den arabiske dialekten som tales i Algerie.

Asia

I det tidligere Fransk Indokina, som omfatter Vietnam, Kambodsja og Laos, har fransk historisk hatt stor betydning. I motsetning til Afrika, der fransk har verdi som kommunikasjonsspråk for mennesker som snakker gjensidig uforståelige språk, trengs ikke noe slikt språk i Indokina, der hvert land domineres av én etnisk gruppe, og denne gruppens språk er landets offisielle språk og brukes både i administrasjon og utdanning: vietnamesisk i Vietnam, khmer i Kambodsja og laotisk i Laos. Som fremmedspråk taper fransk terreng til engelsk. Likefullt er Vietnam medlem av organsisasjonen for fransktalende land: La Francophonie. Fransk er offisielt språk i unionsterritoriet Pondichéry, en tidligere fransk koloni på Indias østkyst. I Pondichéry finnes ennå noen franske kulturelle institusjoner, men alle innbyggere snakker tamil hjemme og bruker i stadig større grad engelsk som hjelpespråk.

I Syria og særlig i Libanon, hvor arabisk er hovedspråket, har fransk høy status som undervisningsspråk, og læres tidlig inn.

Fransk språk taper terreng i Asia, siden engelsk blir et stadig viktigere hjelpespråk i både Midtøsten og Sørøst-Asia.

Oseania

Frankrikes territorier i Stillehavet, Ny-Caledonia, Fransk Polynesia og Wallis og Futuna har alle fransk som offisielt språk, selv om innbyggerne bruker lokale språk. I Vanuatu er fransk og engelsk offisielle språk. I Oseania trenger fransk lokale språk til side.

Slektskap og klassifisering

Fransk er et indoeuropeisk språk og hører til den romanske greina av den indoeuropeiske språkfamilien. Dermed er fransk i slekt med språk som spansk, portugisisk, italiensk og rumensk. Sammen med oksitansk og frankoprovensalsk grupperes fransk til undergruppa gallo-romanske språk.

Språk og dialekter

Fransk fremstår i dag som forbausende ensartet, og en turist som reiser på kryss og tvers i Frankrike og nabolandene vil stort sett høre den samme fransken overalt. Slik har det ikke alltid vært. I Sør-Frankrike, sør for en linje som kan trekkes mellom Bordeaux og Lyon, snakkes et eget romansk språk som kalles langue d'oc, oksitansk eller provençalsk fremdeles av en liten del av befolkningen. Også i det nordligere, «franske» språkområdet snakkes det ulike dialekter, normannisk, picard, burgundisk, vallonsk osv. Disse er imidlertid på sterk retur og erstattes av standardisert fransk.

For Canadas del er det franske språket dels preget av arkaiske ord som ikke brukes mer i Frankrike, dels av anglisismer. I bygdene i Québec snakkes det særpregete dialekter, og enda mer spesielt blir det i «Acadia», området ut mot østkysten av Canada. Derimot bruker kultureliten i bydelen Outremont i Montréal et sobert parisisk fransk.

Den kanadiske ungdommen snakker gjerne en slags blandingsspråk der engelsk og fransk har påvirket hverandre, slik at det nær sagt har oppstått et nytt språk kalt frangelsk.

Kreolspråk basert på fransk er utbredt på flere vestindiske øyer, også i land som ikke har fransk som offisielt språk. På øyene i det indiske hav brukes også kreolspråk. Merkelig nok er det lettere for en franskmann å forstå fransken i den tidligere engelske kolonien Mauritius enn det er å forstå fransken på den helfranske øya Réunion.

I noen land i Afrika er bruken av et korrekt, parisisk fransk svært utbredt, f.eks. i Elfenbenskysten, hvor det snakkes svært mange lokale språk, og behovet for et lingua franca er stort, i hovedstaden Abidjan har fransk t.o.m blitt de flestes morsmål. I Rwanda, derimot, snakker alle det samme språket, kinyarwanda, og dermed blir fransken mindre brukt og er mer haltende.

Fransk språkhistorie

Fransk stammer fra latin, nærmere bestemt vulgærlatinen, språket i Romas gater. Rundt år 50 før Kristus ble Gallia, som omtrent tilsvarer dagens Frankrike, erobret av romerne, og etterhvert ble de galliske (keltiske) språkene fortrengt av vulgærlatinen. Bare rundt 150 lånord fra gallisk har blitt overlevert i moderne fransk. Et par ord i moderne fransk vitner om det høyst folkelige opphavet, nemlig ordet tête [tɛt], hode, som kommer fra latin testa, som betyr «krukke». På godt latin skal det hete caput. Ordet cheval [ʃə.val], hest, kommer av cavallus, som betyr «gamp».

Fra 400-tallet av ble Gallia overrent av germanske stammer, først og fremst frankerne. Frankerne dannet en germanskspråklig overklasse, og dermed ble det romanske folkespråket påvirket. Blant de mange germanske lånordene er for eksempel fargene blanc [blã] (hvit) og bleu [blœ] (blå).

Den eldste bevarte teksten på fransk er Strasbourg-edene fra 842:

Pro Deo amur et pro christian poblo et nostro commun salvament, d'ist di en avant, in quant Deus savir et podir me dunat, si salvarai eo cist meon fradre Karlo, et in aiudha et in cadhuna cosa, si cum om per dreit son fradra salvar dift, in o quid il mi altresi fazet, et ab Ludher nul plaid numquam prindrai qui meon vol cist meon fradre Karle in damno sit. (For Guds kjærlighet og for det kristne folkets og vår felles frelse, fra denne dag, for så vidt Gud gir meg viten og makt, slik vil jeg redde denne min bror Karl, både med hjelp og i enhver ting, slik man rettelig bør redde sin bror, idet han vil gjøre det samme for meg, og jeg vil aldri inngå noen avtale med Lothar, som med vilje har vært til skade for denne min bror Karl.)

I 1539 fikk Frans I av Frankrike avskaffet latin som juridisk språk: «Vi vil at fra nå av skal alle påbud og prosessakter fremsies, registreres og kunngjøres på det franske morsmålet og ikke annerledes», heter det i ediktet fra Villers-Cotterêts. For første gang var loven tatt i bruk for å styrke det franske språkets stilling på fransk jord. Ti år senere kom du Bellays programskrift Défense et illustration de la langue francaise (= Til det franske språks forsvar og forskjønnelse), hvor du Bellay utvider og beriker fransk med ord lånt fra dialekter og fra italiensk. Da Richelieu fikk opprettet Det franske akademi i 1635, var en av oppgavene å overvåke det franske språket, og som det het i stiftelsesdokumentet, «rense det, gjøre det veltalende og i stand til å behandle alle emner innenfor kunst og vitenskap». Opprettelsen var en klart politisk handling, som gjorde spåket til et maktmiddel som tjente monarkiet og myndighetene. I motsetning til du Bellay opptrådte akademiet språkrensende, og fortrengte minoritetsspråk og dialekter. Slik oppstod den dype kløften mellom folkets og elitens språk som er merkbar i fransk den dag i dag.

I forlengelse av anstrengelsene til Det franske akademi fikk kulturminister Jacques Toubon 4. august 1994 innført la Loi Toubon (= Toubons lov), som ble oppfattet nærmest som en Maginot-linje mot engelske lånord, selv om engelsk ikke er nevnt i loven. Toubon selv ble omgående omdøpt til «Mr. Allgood».

Vitenskapsakademiet i Berlin lyste i 1783 ut en premiekonkurranse med spørsmålet: «Hva gjør fransk til Europas universelle språk? Hva skyldes det at det fortjener denne forrangen? Kan man anta at det vil beholde den?» Premien ble vunnet av franskmannen Rivarol sammen med en tysk professor. Rivarols konklusjon ble: «Det som ikke er klart, er ikke fransk.» Matematikeren d'Alembert mente likevel at når franske forfattere uttrykker seg klart, er det ikke på grunn av språket, men på tross av det; for med alle sine polysemier og homofonier byr fransk på så mange muligheter for misforståelser, at man tvinges til å uttrykke seg presist. Det er kanskje årsaken til at Hegel sies å være lettere tilgjengelig i fransk oversettelse enn på originalspråket tysk, også for andre enn franskmenn.

Skriftlig fransk

Fransk skrives med det latinske alfabetet, det bruker det vanlige 26-bokstavers alfabetet med de fem diakritiske tegnene akutt aksent, grav aksent, cirkumfleks, trema og cedille. (Andre bokstaver kan finnes i lånord fra andre språk.) Dette gjør at de følgende bokstavene også brukes på fransk: à, ç, é, è, ê, ë, î, ï, ô, û, ù, ü, og ÿ (den siste er meget sjelden) og ligaturen œ. I motsetning til andre språk der aksentuerte bokstaver gjerne ansees for å være egne bokstaver, ansees alle disse bokstaven for å være andre utgaver av grunnbokstaven, og alfabetiseres deretter. Ligaturen œ alfabetiseres som oe.

• Akutt aksent brukes kun på e, og viser at denne skal uttales /e/, fremfor /ə/.
• Grav aksent har to bruksområder: På bokstavene a og u brukes den for å skille mellom to ord som ellers ville blitt skrevet likt, særlig a (tredje person entall av verbet avoir) og à (preposisjonen i), og où (hvor, der, da) og ou (eller). På bokstaven e, markerer den at e-en skall uttales /ɛ/.
• Trema markerer at vokalen ikke inngår i en diftong med den forstående vokalen. F.eks skal fransk «naïve» uttales [na.iv] og ikke [nɛv], som stavemåten «naive» ville indikere.
• Cirkumfleks «^» indikerer at en bokstav har falt ut av ordet; denne bokstaven er vanligvis en s, men kan også være andre bokstaver. Grunnen til at denne s-en markeres er for å kunne se hvilke ord som etymologisk hører sammen. F.eks. at sykehus hôpital, har samme rot som verbet for å bli lagt inn på sykehus, hospitaliser; et annet eksempel er verbet interessere interesser, som har samme etymologi som ordet for en interesse, interêt. I begge disse tilfellene er det s-er som har falt ut i noen ord, men som har blitt beholdt i andre. Cirkumfleks over bokstavene i og u ble fjernet der den ikke var nødvendig for å skille to ord som ellers ville skrives likt, i rettskrivingsreformen av 1990; denne rettskrivingen brukes sjelden.
• Cedille markerer at en c skal uttales /s/ dersom den følges av en a, o, u (som vanligvis gjør at c-en skal uttales /k/). Dette er spesielt vanlig i verbbøyninger, der en verbstamme slutter på c: f.eks. i imparfait, der mange av endelsene begynner med -ai, eller passé simple, der mange endelser begynner på -a.

Tegnsetting

Fransk tegnsetting minner stort sett om norsk tegnsetting, men med et par mindre forskjeller. Det første man vil legge merke til er at man på fransk har et langt mer avslappet forhold til komma-regler, mange steder der man på norsk ville satt komma, utelates det på fransk. Typografisk, skiller fransk tegnsetting seg en del fra norsk: kolon, semikolon, utropstegn, spørsmålstegn og anførselstegn har et mellomrom både foran og bak seg, i motsetning til bare bak seg, som på norsk.

Anførselstegn

Noe som kan virke spesielt vanskelig de første gangene man møter dem, er den franske måten å bruke anførselstegn på. Fransk bruker de samme anførselstegnene som vi bruker på norsk («»), såkalte guillemets (sjevroner), men bruken er nokså forskjellig fra norsk. Anførselstegn kan kun settes rundt hele setninger, dette betyr at dersom man har en innskutt setning, som beskriver det som ble gjort mens den gjengitte teksten ble sagt, skal dette også stå innenfor anførselstegnene:

Fransk	Norsk
« C’est une belle journée pour les Montréalais, soutient le ministre. Ces investissements stimuleront la croissance économique. »	«Det er en god dag for folket i Montreal», sa ministeren. «Disse investeringene kommer til å stimulere økonomisk vekst.»

For å tydeliggjøre hva som er direkte tale, settes det direkte sitatet gjerne i kursiv tekst, mens beskrivende tekst får stå som vanlig; dette gjøres særlig i aviser og tidsskrifter.

Dette kan bli særlig vanskelig der den gjengitte teksten er en dialog, ettersom hele dialogen skal skrives innenfor et par anførselstegn, mens hvert enkelt utsagn begynner med en tankestrek:

Fransk	Norsk
« Avez-vous un rendez-vous ? – Oui, à 10h30. – Parfait, asseyez-vous, je vous en prie. »	- Har De en avtale? - Ja, kl. halv elleve. - Flott, sett Dem, er De snill.

Det er også vanlig å utelate anførselstegn helt, i slike tilfeller, og bare bruke tankestreker, som på norsk.

For «sitat-i-sitatet» anbefales det at man også bruker guillemets, selv om man i denne posisjonen noen ganger vil se engelske anførselstegn.

Bindestrek

Dersom verb og pronomen har byttet plass (alle pronomen på fransk skrives vanligvis foran verbet, men kan av stilistiske og grammatikalske grunner settes etter), skal de forbindes med en bindestrek. Dette ser man spesielt i spørsmål:

Tu as envoyé la lettre. /ty.a.ã.vwɑ.je.la.lɛtr/ (Du har sendt brevet.), men

As-tu envoyé la lettre? /a.ty.ã.vwɑ.je.la.lɛtr?/ (Har du sendt brevet?)

Dersom det er flere pronomen for samme verb (direkte og indirekte objekt), som plasseres etter verbet, som det gjøres f.eks. for imperativ, knyttes alle pronomenene til verbet med bindestrek.

Donne-le-moi ! /don.lə.mwɑ/ (Gi meg den)

Dersom man bytter om på subjekt og verb, men subjektet ikke er et pronomen, setter ikke bindestrek.

Begge setningene nedenfor betyr det samme, nemlig «Klovnen som barna likte, hadde en svart hatt.» Forskjellen er at i den nederste, har subjektet og verbet i den innskutte leddsetningen byttet plass, ettersom subjektet er et substantiv og ikke et pronomen, markeres dette ikke med bindestrek el.l.

Le clown que les enfants aimaient, avait un chapeau noir. /lə.klun.kə.le.z‿ã.fã.z‿ɛ.mɛ - a.vɛ.t‿œ̃.ʃa.po.nwɑr/

Le clown qu'aimaient les enfants, avait un chapeau noir. /lə.klun.kɛ.mɛ.le.z‿ã.fã - a.vɛ.t‿œ̃.ʃa.po.nwɑr/

Lydlære

Konsonanter

Bruk av skarre-r (for eks. [ʁ ʀ χ] i Nord-Europa på 1960-tallet.

██ ikke vanlig

██ bare tidvis i formell tale

██ vanlig i formell tale

██ vanlig

IPA over franske konsonanter

	Labialer		Dentaler/ Alveolarer		Palato- alveolar		Palataler		Velarer			Uvularer
							ren	lab.	ren		lab.
Nasaler	m		n				ɲ		(ŋ)1
Plosiv	p	b	t	d					k	ɡ
Frikativ	f	v	s	z	ʃ	ʒ						ʁ4
Approksimant2							j3	ɥ			w
Lateral			l

Merknader:

¹ Den velare nasalen /ŋ/ er ikke et opprinnelig fonem i fransk, forekommer i låneord på slutten av ord som for eksempel parking /par.kiŋ/ eller camping /cɑ̃.piŋ/. Noen av disse ordene kan også høres bli uttalt med fonene /n/ og /ɲ/ (eller til og med stavelsesuttalen /ɛ̃ɡ/..

² Approksimantene /j/, /ɥ/ and /w/ tilsvarer vokalene /i/, /y/ and /u/. Dog det er noen minimale par (slik som loua /lu.a/ - H*n leide og loi /lwa/ - lov ), er det mange tilfeller hvor det er fri variasjon.

³ Noen dialekter av fransk har en palatal lateral /ʎ/ (Fransk: l mouillé [ɛl muje]), men standardvarianten av dette fonemet har smeltet sammen med /j/..

⁴ Den franske rotiske konsanten har svært mange måter å realiseres på. [ʀ], [ʁ] (både frikative og approksimant), [χ], [r], and [ɾ] vil alle tas for å være en r, men mange av dem vil bli ansett for å være dialektiske (se kartet). I denne wikipedia-artikkelen vil den fonemisk bli skrevet som /r/, men fonetisk som [ʁ].

Vokaler

Vokaler i fransk fra Fougeron og Smith (1993), side 73.
Urundede vokaler vises til venstre for prikkene og de rundede til høyre.
Den talende det er snakk om skiller ikke mellom /a/ og /ɑ/.

Stadard fransk differensierer på opp til 13 orale vokaler og fire nasale vokaler. Merk at schwaen (i sentrum av diagrammet ved siden av dette avsnittet) ikke nødvendigvis er en disktinktiv fon. Den realiseres veldig ofte som andre vokaler, men mønsteret i dette gjør at det defineres som et separat fonem.

		Fremre		Midtre	Bakre
		urundet	rundet
Trang	oral	i	y		u
Nesten-trang		e	ø	ə	o
Halvåpen		ɛ (ɛː)	œ		ɔ
	nasal	ɛ̃	(œ̃)		ɔ̃ (/õ)
Åpen					ɑ̃
	oral			a	(ɑ)

Grammatikk

Fordypende artikkel: Fransk grammatikk

Pronomen

Personlige og refleksive pronomen

Uselvstendige				Selvstendige
Subjekt	Direkte objekt	Indirekte objekt	Refleksiv form		Norsk subjekt
je, j'	me, m'	me, m'	me, m'	moi	jeg
tu, t'	te, t'	te, t'	te, t'	toi	du
il	le, l'	lui	se, s'	lui	han
elle	la, l'			elle	hun
on	le, l'			soi	man/en, vi
nous	nous	nous	nous	nous	vi
vous	vous	vous	vous	vous	dere, De(høflighetsform)
ils	les	leur	se, s'	eux	de
elles				elles	de

• Ils og elles har begge betydningen de. Elles brukes for substantiv som har hunnkjønn, mens ils brukes for substantiv som har hannkjønn. Dersom et pronomen erstatter en gruppe substantiv som både har hannkjønn og hunnkjønn, brukes ils.

  Eksempel:

  As-tu envoyé les lettres? Oui, elles ont été envoyées. [a.ty ã.vwɑ.je.le.lɛtʁ - wi.ɛl.z‿ɔ̃.t‿ete.ã.vwɑ.je]

  Har du sendt brevene (lettre (f))? Ja, de har blitt sendt.

  As-tu envoyé les lettres et les paquets? Oui, ils ont été envoyés. [a.ty.ã.vwɑ.je.le.lɛ.tʁ‿e.le.pa.ke - wi.il.z‿ɔ̃.t‿ete.ã.vwɑ.je]

  Har du sendt brevene (lettre (f)) og pakkene (paquet (m))? Ja, de har blitt sendt.

• On [ɔ̃] betyr man: «On prend à droite au coin de la rue...» [ɔ̃.pʁã.a.dʁwɑ.t‿ɔ.kwɛ̃.də.la.ʁy] («Man tar til høyre på hjørnet av gata...»), men brukes i dagens fransk ofte med betydningen vi: «Nous y sommes. Qu'est-ce qu'on va faire?» («Da er vi der. Hva skal vi gjøre?») [nu.z‿i.som. ke.sk‿ɔ̃.va.fɛʁ]

Substantiv

Fransk har to grammatiske kjønn; hankjønn og hunkjønn. Det franske substantivet bøyes i tall: entall og flertall. Franske substantiv bøyes ikke i kasus.

	Ubestemt entall	Bestemt entall	Ubestemt flertall	Bestemt flertall
Hankjønn	un roi (en konge)	le roi (kongen)	des rois (konger)	les rois (kongene)
Uttale	[œ̃ ʁwa]	[lə ʁwa]	[de ʁwa]	[le ʁwa]
Hunkjønn	une reine (ei dronning)	la reine (dronninga)	des reines (dronninger)	les reines (dronningene)
Uttale	[yn ʁɛn]	[la ʁɛn]	[de ʁɛn]	[le ʁɛn]

Flertallsformen dannes typisk ved å legge en -s til entallsformen; denne s-en er stum. Substantiv som i entall slutter på -eau tar -x i flertall (château – châteaux [slott]); denne x-en er også stum. Dette gjør at den fonetiske forskjellen mellom entall- og flertallsformen av substantiv ligger i artikkelen. Det er svært få unntak til denne regelen. Særlig kan nevnes œil ([œj]) (øye) som tar flertallsformen yeux ([jø]), samt alle substantiv som slutter på -al, som tar flertallsendelsen -aux, f.eks. cheval (hest) [ʃə.val] som i flertall blir chevaux [ʃə.vo].

Verb

Det franske verbet er gjerne noe av det mest kompliserte ved fransk grammatikk, ettersom verbet bøyes i person, tid og modi. Verbet bøyes i modiet indikativ: presens, fortid (perfektiv og imperfektiv), og futurum; i modiet konjunktiv: presens og fortid; og i modiet imperativ. Fransk har også kondisjonalis, som, avhengig av kilde sorteres under indikativ, eller som et eget modi. For alle tidene her nevnt, er det òg en tilhørende perfektumsform (disse dannes ved enten hjelpeverbet avoir (å ha) eller être (å være) fulgt av perfektum partisipp). Det er også noen upersonlige verbtider: perfektum partisipp, presens partisipp og infinitiv.

Regelrette verb

Det er tre grupper verb. Hvilken av de tre gruppene et verb tilhører bestemmes av konjugasjonen (måten verbet bøyes på).

A verbo-bøying
1.konjugasjon	parler [paʁ.le]	parlant [paʁ.lã]	parlé [paʁ.le]	å snakke
2.konjugasjon	rôtir [ʁo.tiʁ]	rôtissant [ʁo.ti.sɑ̃]	rôti [ʁo.ti]	å steke
3.konjugasjon	vendre [vɑ̃dʁ]	vendant [vɑ̃.dɑ̃]	vendu [vɑ̃.dy]	å selge

• 1.konjugasjon kalles ofte -er-verb fordi de slutter på -er i infinitiv. De utgjør størsteparten av franske verb.
• 2.konjugasjon kalles ofte -ir-verb fordi de slutter på -ir i infinitiv.
  
• 3.konjugasjon kalles ofte -re-verb fordi alle verb som slutter på -re i infinitiv inngår i den. Denne gruppen ansees for å være «oppsamlingsgruppe» for verb som ikke hører til i gruppe 1 eller 2, også noen verb som slutter på -ir og tilogmed verbet aller, som slutter på -er. Denne gruppen inneholder mange uregelmessigheter.
  

Stamme

Når man bøyer franske verb, tar man svært ofte utgangspunkt i stammen av verbet. Stammen av verbet finner man ved å ta bort -er, -ir, eller -re (se nedenfor)

Stamme
1.konjugasjon		2.konjugasjon		3.konjugasjon
Infinitiv	Stamme	Infinitiv	Stamme	Infinitiv	Stamme
parler [paʁle]	parl-	rôtir [ʁɔtiʁ]	rôt-	vendre [vãdʁ]	vend-

Presens (indikativ)

For å få presens (indikativ) legger man til en bøyingsendelse etter stammen av infinitivet.

Personbøying
	1.konjugasjon		2.konjugasjon		3.konjugasjon
	Parler (å snakke)		rôtir (å steke)		vendre (å selge)
Person	Stamme		Stamme		Stamme
Je	parl-	-e	rôt-	-is	vend-	-s
Tu		-es		-is		-s
Il/Elle/On		-e		-it		-
Nous		-ons		-issons		-ons
Vous		-ez		-issez		-ez
Ils/Elles		-ent		-issent		-ent

Preteritum (indikativ)

Fransk har fire former for fortid: perfektiv (passé simple), imperfektiv (imparfait), sammensatt fortid (passé composé) og nær fortid. I dagens fransk brukes i svært stor grad presens perfektum (passé composé) istedenfor perfektiv preteritum (passé simple).

Personbøying
	Perfektiv preteritum passé simple						Imperfektiv preteritum imparfait
	1.konjugasjon		2.konjugasjon		3.konjugasjon		1.konjugasjon		2.konjugasjon		3.konjugasjon
	Parler		rôtir		vendre		Parler		rôtir		vendre
Person	Stamme		Stamme		Stamme		Stamme		Stamme		Stamme
Je	parl-	-ai	rôt-	-is	vend-	-is	parl-	-ais	rôt-	-issais	vend-	-ais
Tu		-as		-is		-is		-ais		-issais		-ais
Il/Elle/On		-a		-it		-it		-ais		-issait		-ait
Nous		-âmes		-îmes		-îmes		-ions		-issions		-ions
Vous		-âtes		-îtes		-îtes		-iez		-issiez		-iez
Ils/Elles		-èrent		-irent		-irent		-aient		-issaient		-aient

Passé composé / sammensatt fortid

Denne verbformen dannes ved å bruke et hjelpeverb (avoir for de aller fleste, men être for noen få) og perfektum partisipp. For eksempel:

Med avoir som hjelpeverb:

Il a dansé toute la journée. /il.a.dɑ̃.se.tut.la.ʒur.ne/ Han danset hele kvelden. eller Han har danset hele kvelden.

Vous avez chanté à la fête? /vu.z‿a.ve.ʃɑ̃.te.a.la.fɛt/ Sang dere/De på festen? eller Har dere/De sunget på festen?

Nær fortid

Denne fortidsformen lages ved å bruke venir som hjelpeverb i presens, så preposisjonen de og til slutt hovedverb i infinitiv

venir (i presens) + de + hovedverb (i infinitiv)

For eksempel:

Je viens de chanter /ʒə.vjɛ̃.də.ʃɑ̃.te/ Jeg har akkurat sunget eller Jeg sang akkurat.

Marie vient d'embrasser Pierre /ma.ri.vjɛ̃.dɑ̃.bra.se.pjɛr/ Marie har akkurat kysset Pierre eller Marie kysset akkurat Pierre.

Futurum (indikativ)

Det er to futurumsformer på fransk: futur simple (lit. enkel futurum) og futur périphrastique (lit. omskrevet futurum). Bruksmåten til hver av dem forklares lenger ned.

Futur simple

Personbøying
	1.konjugasjon		2.konjugasjon		3.konjugasjon
	Parler (å snakke)		rôtir (å steke)		vendre (å selge)
Person	Stamme		Stamme		Stamme
Je	parl-	-erai	rôt-	-irai	vend-	-rai
Tu		-eras		-iras		-ras
Il/Elle/On		-era		-ira		-ra
Nous		-erons		-irons		-rons
Vous		-rez		-irez		-rez
Ils/Elles		-eront		-iront		-ront

Futur périphrastique / Futur proche (omskrevet futurum / nær futurum)

aller (i presens) + hovedverb (i infinitiv)

Den futurumsformen som i størst grad brukes muntlig på fransk i dag, er futur périphrastique. Den dannes ved at man setter hjelpeverbet aller i presens, og setter hovedverbet i infinitiv.

Je vais faire du ski demain. /ʒə.vɛ.fɛr.dy.ski.də.mɛ̃/ Jeg skal gå på ski i morgen.

Nous allons te montrer. /nu.za.lõ.tə.mõ.tre/ Vi skal vise deg.

Tu vas aller dans deux jours. /ty.va.ale.dɑ̃.dø.ʒur/ Du skal dra om to dager.

Kondisjonalis

Personbøying
	1.konjugasjon		2.konjugasjon		3.konjugasjon
	Parler (å snakke)		rôtir (å steke)		vendre (å selge)
Person	Stamme		Stamme		Stamme
Je	parl-	-erais	rôt-	-irais	vend-	-rais
Tu		-erais		-irais		-rais
Il/Elle/On		-erait		-irait		-rait
Nous		-erions		-irions		-rions
Vous		-eriez		-iriez		-riez
Ils/Elles		-eraient		-iraient		-raient

Konjunktiv

Utdypende artikkel: Fransk konjunktiv

Det finnes fire typer konjunktiv på fransk: presens, perfektum (passé), imperfektum og pluskvamperfektum. De to sistnevnte er imidlertid sterkt stilistisk markerte, og forekommer stort sett i byråkratiske brev, høytidelig språk, svært formelle samtaler o.l. Derfor brukes det i hovedsak bare to konjunktivformer i dagligdags fransk: presens og perfektum (passé). Konjunktiv i fransk, forekommer i visse leddsetninger og i optativiske setninger.

Optativiske setninger (ønskeform):

Que ta volonté soit faite /kə.ta.vo.lõ.te.swɑ.fɛt/ (Måtte din vilje skje)

Leddsetninger:
Etter følgende leddsetningsinnledere brukes konjunktiv: attendre que, avant que, bien que, décider que m.m. (se denne siden for flere)

Konjunktiv presens

Personbøying
	1.konjugasjon		2.konjugasjon		3.konjugasjon
	Parler (å snakke)		rôtir (å steke)		vendre (å selge)
Person	Stamme		Stamme		Stamme
Je	parl-	-e	rôt-	-isse	vend-	-e
Tu		-es		-isses		-es
Il/Elle/On		-e		-isse		-e
Nous		-ions		-issions		-ions
Vous		-iez		-issiez		-iez
Ils/Elles		-ent		-issent		-ent

Konjunktiv fortid (passé)

Denne formen dannes ved å sette sette hovedverbets hjelpeverb i konjunktiv og sette hovedverbet i perfektum partisipp. Alle verbene i tabellen nedenfor tar avoir (å ha) som hjelpeverb, men noen verb tar også être (å være).

Personbøying
	1.konjugasjon		2.konjugasjon		3.konjugasjon
	Parler (å snakke)		rôtir (å steke)		vendre (å selge)
Je	aie	parlé	aie	rôti	aie	vendu
Tu	aies		aies		aies
Il/Elle/On	ait		ait		ait
Nous	ayons		ayons		ayons
Vous	ayez		ayez		ayez
Ils/Elles	aient		aient		aient

Konjunktiv imperfektum

Denne formen opptrer stort sett i høytidelig språk, høytidelige anledninger og i litteraturen. Da som regel i 3. person. 1. - og 2. person finnes nesten bare i verbbøyingsoversiktene

Personbøying
	1.konjugasjon		2.konjugasjon		3.konjugasjon
	Parler (å snakke)		rôtir (å steke)		vendre (å selge)
Person	Stamme		Stamme		Stamme
Je	parl-	-asse	rôt-	-isse	vend-	-isse
Tu		-asses		-isses		-isses
Il/Elle/On		-ât		-ît		-ît
Nous		-assions		-issions		-issions
Vous		-assiez		-issiez		-issiez
Ils/Elles		-assent		-issent		-issent

Konjunktiv pluskvamperfektum

I likhet med imperfektum, opptrer konjuntiv pluskvamperfektum svært sjelden. I hovedsak i høytidelige anledninger, i høytidelig språk og i litteraturen.

Personbøying
	1.konjugasjon		2.konjugasjon		3.konjugasjon		Verb m/être som hjelpeverb
	Parler (å snakke)		rôtir (å steke)		vendre (å selge)		mourir (å dø)
Je	eusse	parlé	eusse	rôti	eusse	vendu	fusse	mort(e)
Tu	eusses		eusses		eusses		fusses	mort(e)
Il/Elle/On	eût		eût		eût		fût	mort(e)
Nous	eussions		eussions		eussions		fussions	mort(e)s
Vous	eussiez		eussiez		eussiez		fussiez	mort(e)/mort(e)s¤
Ils/Elles	eussent		eussent		eussent		fussent	mort(e)s

Kilder

Litteratur

• Arrivé, Michel (2006): Bescherelle - conjugaison pour tous. Hatier, Paris. ISBN 978-2-218-92262-6.
• Fagyal, Zsuzsanna; Kibbee, Douglas; Jenkins, Fred (2006). French: a linguistic introduction. Cambridge: Cambridge University Press. ISBN 0-521-82144-4.
• Fougeron, Cecile; Smith, Caroline L (1993), "Illustrations of the IPA:French", Journal of the International Phonetic Association 23 (2): 73–76
• Grevisse, Maurice; Goosse, André (2011) (på fransk). Le Bon usage. Louvain-la-Neuve: De Boeck Duculot. ISBN 978-2-8011-1642-5
• Ulriksen, Solveig Schult (1995): Fransk språk i unionstider i: Gobelin Europa, forlaget Sypress, ISBN 82-91224-12-9. s. 91-92

Eksterne lenker

• Fremmedspråksenteret – Fransk i verden