Albert Einstein

Albert Einstein
Albert Einstein i 1947
Født		14. mars 1879 Ulm, Tyskland
Død		18. april 1955 (76 år) Princeton, USA Q2256736
Ektefelle		Elsa Einstein, Mileva Marić
Far		Hermann Einstein
Mor		Q4357787
Søster		Q216738
Barn		Hans Albert Einstein, Eduard Einstein, Lieserl Marić
Yrke		teoretisk fysiker, vitenskapsteoretiker, oppfinner, vitenskapsskribent, astronom, pedagog, universitetsprofessor
Statsborger		Kongeriket Württemberg, ingen verdi, Sveits, Tysklands historie, USA, Østerrike-Ungarn
Språk		tysk
Religion		agnostisisme
Medlem av		Royal Society Det prøyssiske vitenskapsakademiet Deutsche Akademie der Naturforscher Leopoldina Accademia Nazionale dei Lincei American Philosophical Society Bayerische Akademie der Wissenschaften Göttingens vitenskapsakademi Sovjetunionens Vitenskapsakademi Det franske vitenskapsakademiet Kungliga Vetenskapsakademien
Utmerkelse		Q808424, Nobelprisen i fysikk, Royal Astronomical Societys gullmedalje, Jules-Janssen-prisen, Q1419938, Max Planck-medaljen, Franklinmedaljen, Copleymedaljen, Pour le Mérite für Wissenschaften und Künste, Royal Astronomical Societys gullmedalje
Alma mater		ETH Zürich
Statsborgerskap		Tyskland (1879–96) Sveits (1901–55) Østerrike (1911–12) USA (1940–55)
Etnisitet		jødisk
Bopel		Princeton, USA
Institusjoner		Karlsuniversitetet Universitetet i Zürich Eidgenössische Technische Hochschule Zürich Princeton University
Fagfelt		Teoretisk fysikk
Kjent for		Nobelprisen i fysikk, Relativitetsteorien
Albert Einstein på Commons

«Einstein» omdirigeres hit. For asteroiden oppkalt etter ham, se 2001 Einstein.

Nobelprisen i fysikk 1921

Albert Einstein (født 14. mars 1879 i Ulm, Tyskland, død 18. april 1955 i Princeton, New Jersey) var en tysk-amerikansk teoretisk fysiker og nobelprisvinner som er mest kjent for å ha formulert relativitetsteorien og vist at masse og energi er ekvivalente ved masseenergiloven, E = mc². Gjennom den spesielle relativitetsteorien revolusjonerte han mekanikken og presiserte tidsbegrepet. Han var sentral i utviklingen av kvantemekanikken og er grunnleggeren av moderne kosmologi.

Han regnes for å være en av de mest betydningsfulle vitenskapsmenn i det 20. århundre. Han var president for Deutsche Physikalische Gesellschaft 1916–18 og fikk Nobelprisen i fysikk i 1921, blant annet for sin oppdagelse av loven om fotoelektrisk effekt. Han publiserte mer enn 300 vitenskapelige verk og 150 verk om andre temaer enn fysikk, blant annet om politikk.

I populærkultur har Einstein blitt synonymt med høy intelligens og det ypperste geniet. Hans ansikt er et av de mest kjente i verden, og i 1999 ble Einstein utnevnt som «Person of the Century» (Århundrets person) av tidsskriftet Time.

100-årsjubileet for relativitetsteorien ble markert med verdens fysikkår 2005.

Bakgrunn og ungdomstid

Albert Einstein ble født 14. mars 1879 i en jødisk familie i Ulm, i Kongeriket Württemberg, som da inngikk i Det tyske keiserriket. Faren Hermann Einstein var kjøpmann og ingeniør. I 1880 flyttet familien til München, hvor faren og onkelen grunnla produksjon av elektriske apparater basert på likestrøm – Elektrotechnische Fabrik J. Einstein & Cie. Albert gikk på katolsk grunnskole, selv om faren var jøde. Gjennom faren ble han interessert i både elektromagnetisme og mekanikk.

En venn av familien, medisinstudenten Max Talmud, introduserte den unge Albert for Kant og Euklids geometri allerede i 10–11-årsalderen. Han ble senere innskrevet ved Luitpold Gymnasium, men han gjorde opprør mot pugge-mentaliteten i undervisningen der. Samtidig gikk farens forretning konkurs i 1894, da vekselstrømmen seiret og gjorde farens likestrømsmaskiner avleggs. Familien prøvde de neste årene lykken i Milano og Pavia. Albert søkte seg 16 år gammel inn ved ETH Zürich, men strøk på en av opptaksprøvene. Likevel gjorde han fotoelektriske eksperimenter og skrev sin første vitenskapelige artikkel, «Über die Untersuchung des Ätherzustandes im magnetischen Felde». som han sendte til sin onkel for vurdering. Den ble ikke senere publisert.

17 år gammel frasa han seg sitt tyske statsborgerskap for å unngå militærtjeneste, og ble endelig tatt opp ved ETH i Zürich, samtidig med sin fremtidige kone, matematikkstudenten Mileva Marić. I 1900 tok Albert avgangseksamen som fysiker, oppdaget Ernst Machs arbeider, og fant ut at han ville prøve å få antatt en vitenskapelig artikkel på trykk i det ledende, tyske tidsskriftet Annalen der Physik. Artikkelen, som forsøkte å gi en forklaring på kapillarkreftenes egenskaper basert på en antatt vekselvirkning mellom molekylene, ble godtatt. I det samme nummeret som Einsteins artikkel ble trykt, publiserte Max Planck sin formel for intensiteteten til sort stråling, et resultat som representerer begynnelsen på kvantefysikken.

Familieliv

Einstein fikk tidlig i 1902 en datter, Lieserl Einstein, med Mileva Marić, og ble samme år sveitsisk statsborger. Datterens fulle navn er ikke kjent, og hennes sjebne etter 1903 er uviss. I 1903 giftet Albert og Mileva seg. De fikk senere sønnene Hans Albert Einstein og Eduard Einstein. I april 1919 skilte han seg fra Mileva og giftet seg med søskenbarnet sitt, Elsa Löwenthal (som var født Einstein, men brukte etternavnet til sin første mann, Max Löwenthal). Ekteskapet forble barnløst.

Hans Albert (1904–73) ble professor i hydraulikk ved et universitet i California. Han hadde lite å gjøre med sin far, men delte flere av hans interesser.

Eduard (1910–65) interesserte seg for psykiatri. Imidlertid hadde han diagnosen schizofreni og oppholdt seg mye på sykehus. Faren sendte penger til sin forhenværende kone for behandling av sønnen.

Yrkeskarriere

Etter endt matematikk- og fysikkutdanning ved ETH Zürich søkte Albert en rekke jobber, blant annet som ungdomsskolelærer, men fikk avslag. I 1903 fikk han fast stilling som patentbehandler innen elektromekanikk ved det sveitsiske patentbyrået i Bern. Han likte arbeidet og ble i stillingen i syv år. På fritiden arbeidet han med teoretisk fysikk. Han dannet en lærd diskusjonsforening og studerte særlig Ernst Mach og David Hume som han ble tydelig filosofisk inspirert av.

I løpet av denne tiden skrev Einstein flere vitenskapelige artikler, til tross for at han ikke hadde tilgang til noe laboratorium og ikke var tilknyttet noe universitet. De handlet om termodynamikk og statistisk fysikk og ga resultater som tilsvarte hva J. Willard Gibbs ved Yale University omtrent på samme tid var kommet frem til.

Mirakelåret 1905

I 1905 hadde Einstein sitt Annus mirabilis som fysiker. Da publiserte han fire artikler som kom til å snu hele vårt verdensbilde på hodet: Han introduserte den spesielle relativitetsteorien, forklarte den fotoelektriske effekten, brownske bevegelser og utledet dessuten sin berømte ligning E = mc² som relaterer energi og masse. Sistnevnte oppdagelse medførte at man skulle kunne utlede store mengder energi av lite masse – og la grunnlag for kjernefysikken.

Einstein i 1921

Tre av de fem artiklene han publiserte det året i Annalen der Physik, blir i ettertid ansett å være blant de viktigste bidrag gjennom tidene innen fysikk. For blant annet artikkelen om den fotoelektriske effekten fikk han Nobelprisen i fysikk, men det skjedde først i 1921.

Det vakte derimot ikke særlig oppmerksomhet i samtiden at Einstein hadde lagt frem disse revolusjonerende teoriene, og han fikk ikke noe gjennombrudd på grunn av dette. Han tok doktorgraden ved Universitetet i Zürich, men ble ikke ansatt som foreleser ved universitetet. Like etterpå prøvde han å få arbeid som lærer på en ungdomsskole, men fikk igjen avslag. En søknad om forfremmelse til teknisk tester av andre grad ved patentbyrået ble også avslått, og først året etter fikk han det opprykket.

Videre karriere

I 1908 habiliterte han seg ved Universitetet i Bern og ble året etterpå ansatt som professor ved Universitetet i Zürich. På denne tiden arbeidet han hovedsakelig med varmestråling og dens egenskaper basert på sin teori om at den kunne beskrives som bestående av energikvant (senere kalt fotoner). Men allerede da hadde han også begynt å tenke på en utvidelse av sin spesielle relativitetsteori for å inkludere tyngdekraften. I tillegg skrev han et viktig og mer fenomenologisk arbeid om diffus stråling – et fenomen som bidrar til det visuelle inntrykket av at himmelen er blå.

Einstein fikk endelig i 1911 et fullt professorat ved det tyskspråklige Karlsuniversitetet i Praha. Herfra publiserte han de første, viktige arbeidene om gravitasjonens effekt på lyset og den resulterende rødforskyvning og avbøyning. På denne tiden begynte han å bli klar over den fundamentale forbindelsen mellom gravitasjon og rommets geometriske egenskaper som kunne beskrives i samme matematiske språk som benyttes i differensialgeometrien.

Etter bare vel ett år i Praha vendte Einstein tilbake til Sveits da han ble kallet til et professorat ved ETH i Zürich. Der inngikk han et samarbeid med matematikeren Marcel Grossmann for å forstå hvordan Riemanns differensialgeometri kunne benyttes til å beskrive gravitasjonskrefter. Einstein så for seg hvordan en masse, for eksempel en planet eller Solen, ville krumme rommet omkring seg slik at lys og partikler ville få en annen bevegelse enn i Newtonsk mekanikk.

Høsten 1913 kom Walther Nernst og Max Planck til Zürich for å tilby Einstein en prestisjefull stilling i Berlin. Han aksepterer tilbudet som innbefatter et professorat ved Universitetet i Berlin uten plikt til å gi faste forelesninger, medlemskap i det prøyssiske vitenskapsakademiet samt leder for det nye Kaiser Wilhelm-Instituttet for fysikk som skulle bygges. Om våren 1914 flytter Einstein til Berlin. Sent på sommeren samme år starter første verdenskrig.

Einstein i Berlin

4. oktober 1914 underskrev 4 900 tyskere (deriblant Max Planck og Wilhelm Röntgen) oppropet An die Kulturwelt («Til den dannede verden»), som hevdet at «Det er ikke sant at Tyskland er skyld i denne krigen... Det er ikke sant at vi på formastelig vis har krenket Belgias nøytralitet... Det er ikke sant at vår krigføring bryter folkerettens bestemmelser... Det er ikke sant at kampen mot vår såkalte militarisme ikke er en kamp mot vår kultur, slik vår hykleriske fiende påstår. Uten tysk militarisme ville tysk kultur for lengst vært utradert fra jordens overflate...» Einstein var ikke blant underskriverne, tvert om deltok han i utarbeidelsen av et mot-manifest, Opprop til européerne, basert på at Europas vitenskapsfolk måtte samarbeide over landegrensene for å stoppe det pågående massedrapet ved fronten. Dette oppropet fikk imidlertid ikke mer enn fire underskrifter, og ble i tillegg brukt mot Einstein som et bevis for hans manglende nasjonale sinnelag.

I denne tiden fortsatte Einstein med å utvide sin relativitetsteori til å inkludere gravitasjon ved bruk av differensialgeometri. Etter mye arbeid og flere feilsteg kunne han sent på høsten 1915 presentere sine nye feltligninger. Disse ble snart omtalt som den generelle relativitetsteorien og er sannsynligvis hans viktigste verk. En umiddelbar konsekvens var at den med en gang forklarte et lite misforhold i bevegelsen til planeten Merkur som hadde plaget astronomene i mange tiår. Vel et år senere brukte han sin nye teori til å formulere en kosmologisk modell for Universet. Da han mente at det måtte være uforanderlig og derfor statisk, måtte han her innføre sin kosmologiske konstant som medførte at det var endelig og med geometrisk krumning.

I 1918 var første verdenskrig over, og Einstein og hans verker ble kjent over hele verden. Amerikanske astronomer mente å ha tilbakevist teorien om rødforskyvning, men den britiske astronomen Arthur Stanley Eddington bekreftet at solens gravitasjon virket inn på lysstrålene fra stjerner i universet, observert gjennom graden av avbøyning fra deres kjente posisjoner under en solformørkelse i 1919. Det ble dermed offentlig proklamert at klassisk Newtonsk geometri nå var kullkastet, og Einstein ble overveldende kreditert som opphavsmannen til det nye, framvoksende paradigmet med den generelle relativitetsteorien som naturlig midtpunkt.

Nobelprisen og 1920-årene

Etter slutten på første verdenskrig stod Tyskland og tysk vitenskap likevel lavt i kurs i de fleste europeiske landene. Einstein prøvde på sitt vis å rette opp på dette forholdet. Sommeren 1920 gjestet han Norge og Danmark etter at han tidligere på året for første gang hadde truffet Niels Bohr i Berlin. I Oslo var han invitert av studentene og holdt offentlige forelesninger om relativitetsteorien.

I 1922 ble Einstein belønnet med Nobelprisen i fysikk for 1921, for sin oppdagelse av fotoelektrisk effekt og andre postulater fremmet gjennom særlig artiklene fra 1905. Den svenske nobelkomiteen presiserte at han vant prisen "for hans bidrag til teoretisk fysikk, og særlig for hans oppdagelse av loven om fotoelektrisk effekt." og videre framholdt Nobelkomiteen "hans relativitetsteori [som hadde] vært gjenstand for livlig debatt i filosofiske kretser [og] også har astrofysiske implikasjoner som blir grundig studert i vår tid".

I disse årene foreleste Einstein også mye ved Universitetet i Leiden i Nederland. I 1924 innledet han et samarbeid med den indisk fysiker Satyendra Nath Bose. Han hadde samme året vist at varmestrålingen kunne beskrives ved bruk av statistisk fysikk slik at Plancks strålingslov fikk et nytt innhold. Einstein så at denne utledningen kunne også benyttes på gasser av frie partikler. Sammen fant de på den måten frem til den nye Bose-Einstein-statistikk som beskriver hvordan slike partikler – bosoner – oppfører seg innen rammene av kvantemekanikken som man ennå ikke kjente skikkelig til. Først i 1995 bekreftet eksperimenter ved University of Colorado at disse partiklene oppfører seg som de skal innenfor Bose-Einstein-statistikkens rammer. Eksperimentene ble belønnet med Nobelprisen i fysikk i 2001.

Einstein, Bohr og kvantemekanikken

Med utviklingen av kvantemekanikken på 1920-tallet kom Einstein i diskusjon med tidens ledende fagmiljø i København, hvor Niels Bohr og Werner Heisenberg framholdt at kvantemekanikkens og -fysikkens fenomener er grunnleggende probabilistiske og ikke lar seg forklare ved hjelp av begrepene og teoriene i klassisk fysikk. Einstein syntes de stokastiske (tilfeldige) elementene i Bohrs fortolkning av kvantemekanikken var upresise og dermed utilfredsstillende. Diskusjonen skjerpet begge parter og førte til nye og viktige oppdagelser, ikke minst for den senere kjernefysikken.

Einstein avviste omkring 1927 enhver henvisning til at kvantemekanikken ikke skulle være determinert, altså bestå av tilsynelatende uforenlige teoretiske komponenter (for eksempel posisjon og hastighet) som ikke syntes å passe sammen kvantitativt. Gjennom tankeeksperimenter og utledninger om bølgemekanikk forsøkte Einstein å vise at kvantemekanikkens elementer måtte være determinerte.

Bohr bevegde seg i større grad på mikroplanet i fysikken, og utfordret gang på gang den determinering Einstein mente å ha funnet i kvantefysikken, blant annet ved å vise til måleproblemer. Etter hvert innså Einstein at determinering ikke lot seg fastslå i praksis, men han fastholdt at det skulle eksistere kvantemekaniske krefter eller prosesser som ikke har presise verdier.

I 1930 videreutviklet Einstein sin kritikk, og drev blant annet Bohr til å utvikle stadig bedre måleapparater for eksperimenter med bølgemekanikk og andre kvantemekaniske områder. Ofte stod forholdet mellom energi og tid i fokus – nettopp de to fysiske kreftene som er gjenstand for Einsteins spesielle relativitetsteori. Mens Bohr vektla måleproblemene og ufullstendigheten i konkret måling på mikronivået, pekte Einstein på ufullstendigheten i de fysiske makrolovene.

Einstein i USA

I desember 1932 dro Albert Einstein på en studiereise til USA. Han var jøde, og reiste derfor ikke tilbake da Adolf Hitler kom til makten. I 1933 slo han seg ned i Princeton i New Jersey. Han kom aldri mer til å dra til Tyskland.

I USA utviklet Einstein samarbeid med Boris Podolsky og Nathan Rosen, hvor de stilte spørsmålstegn ved om tidens kvantemekanikk maktet å gi en tilfredsstillende forklaring av kvantemefysikkens krefter og prosesser. Bohr svarte igjen, uten at partene kom nærmere hverandre denne gangen. Først langt senere erkjente forskningsverdenen at Einsteins nye arbeider la grunnlaget for den senere forståelsen av ikke-lokasjon (nonlocality) – hvor fysisk påvirkning mellom to legemer på avstand, uavhengig av den klassiske fysikkens lokasjon av legemene, stred mot relativitetsteorien. Einstein, Podolsky og Rosen fant at to legemer kan være i samme kvantetilstand og påvirke hverandre tilsynelatende utenfor forklaringsrammene i tidens fysikk. Ellers uavhengige legemer kan slik sett opptre parvis hva angår fysisk prosess eller tilstand, hevdet det postulerte EPR-paradokset.

Etter dette brukte Einstein mye av resten av sin forskerkarriere på å forsøke å forene ulike fysiske teorier og lover, ikke minst relativitetsteorien og lovene om elektromagnetisme. Enhetlig feltteori var et forsøk på å nå en slik høyere, generalisert teori for energi, masse og elektromagnetisme. Dette førte derimot ikke fram, og bidro til å isolere Einstein fra hovedretningen innen den videre fysiske utforskning og studier som nå fant sted ved flere læresteder.

Einstein døde i Princeton i 1955. Han donerte hjernen sin til forskning. Patologen Thomas Harvey obduserte ham, og oppbevarte i førti år Einsteins hjerne hjemme hos seg selv i en plastbeholder med sprit. Iblant sendte han prøver av hjernen til andre forskere, og Marian Diamond ved universitetet i California i Berkeley påviste en uvanlig høy forekomst av gliaceller i hjernebarken hos Einstein. Jo mer kompleks en art er, jo flere glia-celler rommer hjernen i forhold til nerveceller. Diamonds funn tyder på at Einsteins hjerne utviste forsterket synapse-dannelse, men det er ikke kjent om dette var grunnen til hans genialitet.

Einstein og atombomben

Einsteins største bidrag i utviklingen av atomvåpen var hans grunnforskning og at han bidro til og signerte to brev til president Roosevelt om behovet for å lage atomvåpen.

Tyske forskere hadde i desember 1938 splittet uran-atomer og visste hvilke krefter som kunne ligge i kjernefysiske våpen. Einsteins berømte ligning E=mc², som sier at store mengder energi kan komme fra små mengder stoff, hadde forutsett dette mange år tidligere. Dette, sammen med nazistenes aggresjon, fikk noen fysikere til å frykte at Tyskland jobbet med atomvåpen. Blant disse bekymrede var Leo Szilard og Eugene Wigner. Disse to hadde ingen politisk innflytelse, men mente Einstein hadde både en berømmelse og ekspertise som kunne fremme saken.

I juli 1939 framla de saken for Albert Einstein og i følge Szilard sa da Einstein at han aldri hadde tenkt på en slik kjedereaksjon (som atomvåpen benytter), men at han raskt forstod konseptet. Etter konsultasjon med Einstein skrev Szilard i august 1939 det første brevet til Roosevelt som anbefalte å starte arbeidet med atomvåpen. Blant annet med Einsteins signatur. I september 1939 ble Polen invadert og okkupert av Tyskland og Sovjet slik at Storbritannia og Frankrike erklærte krig mot Tyskland. Tiden var inne for å gjøre noe. I oktober ble brevet levert til Roosevelt av hans venn Alexander Sachs og en komité ble opprettet for å øke forskningen på uran-atomet. Dette gikk sakte så i mars og april 1940 skrev Einstein, Szilard og Sachs et nytt brev til Roosevelt og komiteen. Atombomber syntes dengang å være mer science fiction som ville ta mange år. Ikke før en britisk rapport i oktober 1941 og Japans angrep på Pearl Harbor og Tysklands krigserklæring mot USA i desember 1941 tok arbeidet virkelig fart. Rapporten konkluderte optimistisk med at atombomben kunne lages innen to år gitt tilstrekkelige ressurser.

Einstein selv deltok ikke i det sterkt hemmelige atomvåpenprogrammet (Manhattanprosjektet), bortsett fra et rådgivende teknisk oppdrag som tok ham to dager. Ledere i programmet ekskluderte Einstein fordi de stolte ikke på at han ville klare å la være å røpe at USA jobbet med atomvåpen.

En Einstein-biograf mente at brevene gjorde at atombombene ble klare tidsnok til bruk mot Japan, innen krigen ville ha tatt slutt uansett, men at de nok ville blitt bygget senere likevel uten disse brevene. Etter krigen ble det klart at Tyskland ikke hadde kommet så langt som man hadde fryktet, delvis fordi noen av de ledende tyske og italienske fysikerne var jøder og således enten hadde flyktet eller blitt drept av nazistene.

Einstein skrev senere at "jeg har alltid fordømt bruken av atombombene mot Japan" og at han "var sikker på at Roosevelt ikke ville tillatt bruken om han hadde levd". I november 1954, fem måneder før sin død, skrev han at "jeg har gjort én stor feil i mitt liv... da jeg signerte brevene til president Roosevelt som foreslo at atombomber burde lages, men det var noe rettferdiggjørelse – faren for at tyskerne skulle lage dem".

Filosofi, politikk og livssyn

I den personlige og reflekterende boken Out of my later Years innleder Einstein med kapitlet «Tro og overbevisning», etterfulgt av «Samfunnsspørsmål». Deretter hyller han noen vitenskapelige og politiske størrelser – Newton, Kepler, Curie, Planck, Paul Lengevin, Walther Nernst, Paul Ehrenfest, Mahatma Gandhi og Carl von Ossietzky. Vi merker oss særlig sosialisten og anti-nazisten Ossietzky, som «visste at voldsmentaliteten og krigstradisjonen ikke hadde mistet sin makt over hans landsmenn.» Einsteins galleri av naturvitenskapelige «Personligheter» inkluderer derimot ikke Niels Bohr. Til sist følger et kapitel om jødene («Mitt folk»), og til slutt «Vitenskap», med en oppsummering av Einsteins hovedteorier og vitenskapsfilosofi.

Einstein tok til orde for et klart skille mellom vitenskap på den ene siden, og politikk, samfunnsspørsmål og religion på den andre. Her hadde han et grunnsyn som ble vanlig på 1930-tallet – et skille den norske, personlig kristne sosialøkonomen Ragnar Frisch i samtiden kalte skillet mellom «sak og vurdering», eller «følelser» som med Einsteins ord. Tidens raske framskritt i vitenskapen motiverte enkelte til å ta avstand fra religion og personlig spekulasjon, og Einstein var blant dem som tidlig advarte mot dette. I 1939 oppsummerte han det slik:

«En konflikt oppstår for eksempel når et religiøst samfunn insisterer på at alle beretningene i Bibelen er absolutt sanne. Dette betyr en innblanding fra religionens side i det som er vitenskapens område: det er på denne bakgrunn en må se kirkens strid mot Galileis og Darwins doktriner. På den andre siden har vitenskapens representanter ofte gjort forsøk på å komme fram til et fundamentalt bedømmelsesgrunnlag for livsverdier og -mål på en metodisk vitenskapelig bakgrunn, og har på denne måten satt seg selv i opposisjon til religionen. Disse konflikter er alle oppstått av skjebnesvangre feiltagelser.»

Det overrasker neppe at en så suksessrik vitenskapsmann som Einstein utviklet trekk av elitisme. Da han i 1938 søker svar på kontrasten mellom de mange gode oppfinnelser og framskritt på den ene side, og menneskenes grådighet, frykt og krigslyst på den annen side, trådte et dystert, pessimistisk syn på samtidens brede lag igjennom, kanskje inspirert av massenes oppslutning om Hitler i hans eget hjemland: «Dette skyldes det faktum at massenes intelligens og karakter uten sammenlikning er lavere enn intelligensen og karakteren hos de få som gjør noe verdifullt for samfunnet.» I 1947 og 1948 mobiliserte han særlig verdens «åndsarbeidere» til å kjenne sin moralske plikt som spydspisser mot rustningskappløpet, en oppgave han ikke tilla menigmann å mobilisere for. Men det er et moralsk ansvar åndseliten har, ikke et vitenskapelig, og i 1949 har også vanlige folk en plass i Einsteins appell til samfunnshandling: «Av disse grunner bør vi vokte oss for å overvurdere vitenskapen og de vitenskapelige metoder, når det dreier seg om menneskelige problemer. Og vi bør ikke gå ut fra at eksperten er de eneste som har rett til å uttale seg om spørsmål som angår organisasjonen av samfunnet.»

Religion

«I do not believe in a personal God and I have never denied this but have expressed it clearly. If something is in me which can be called religious then it is the unbounded admiration for the structure of the world so far as our science can reveal it.» Han gav utrykk for sin mangel på religion, han valgte å kalle seg agnotisk fordi å være en ateist i det samfunnet han var i ble sett ned på. Senere i livet sitt kom han frem med sin uttalelse «I have never talked to a Jesuit priest in my life. I am astonished by the audacity to tell such lies about me. From the viewpoint of a Jesuit priest I am, of course, and have always been an atheist.» «I have repeatedly said that in my opinion the idea of a personal God is a childlike one. You may call me an agnostic, but I do not share the crusading spirit of the professional atheist whose fervor is mostly due to a painful act of liberation from religious indoctrination received in youth.»

Sosialisten Einstein

Einsteins forakt og akutte bekymring for nazismen var fundamental i 1939: «I Europa øst for Rhinen eksisterer ikke lenger noen intellektuell frihet, befolkningen terroriseres av gangstere som har tatt makten, og ungdommen forgiftes av systematiske løgner [...] Tanken på denne situasjonen kaster skygge over hver eneste time av mitt liv i dag». Kapitlet om samfunnsspørsmål innleder Einstein med en epistel skrevet i 1949, med tittelen «Hvorfor sosialisme?». I tråd med sitt eget vitenskapssyn klargjør han først at han ikke kan besvare spørsmålet vitenskapelig, han mener generelt at økonomiske spørsmål ikke kan avgjøres vitenskapelig, hvilket avslører en generell mangel på positivistisk optimisme hos Einstein. I sitt syn på økonomi og sosialisme, skriver han:

«Ikke på noe område er vi virkelig kommet over det Thorstein Veblen kalte «plyndringsstadiet» av menneskehetens utvikling. De iakttagelige økonomiske fakta tilhører dette stadiet, og de lover vi kan utlede av dem kan heller ikke anvendes på andre stadier. Siden sosialismens egentlige mål nettopp er å overvinne og legge dette plyndringsstadiet i vår utvikling bak oss, kan den økonomiske vitenskap på sitt nåværende trin ikke kaste stort lys over fremtidens sosialistiske samfunn. For det annet er sosialismen rettet mot et sosialt-etisk mål. Vitenskapen kan imidlertid ikke skape mål, og enda mindre innpode menneskene dem. Men målene i seg selv blir unnfanget av personligheter med høytstrebende etiske idealer. [...] Det økonomiske anarki i det kapitalistiske samfunn, slik det eksisterer i dag, er etter min mening ondets virkelige rot. Vi ser for oss et enormt antall produsenter som uavbrutt streber etter å berøve hverandre fruktene av sitt kollektive arbeid – ikke ved makt, men i det store og hele i full overensstemmelse med lovlige fastsatte regler.»

USA og Sovjetunionen

I 1949, med en gryende kald krig og konfrontasjon med Sovjetunionen, var dette sterke ord fra en borger av USA. Einstein ivret på denne tiden for en overnasjonal «verdensregjering» og fikk Én verden-prisen i 1948, med et filantropisk budskap som materialistiske, sovjetiske vitenskapsmenn hånte ham for. Men av Einsteins skrifter får vi et bilde av hans politiske og økonomiske grunnsyn. Han har trekk av utopisk sosialisme, og viser til den norsk-amerikanske økonomen Thorstein Veblens nesten hånende kritikk av amerikansk kapitalisme. Bedriftslederne fremstilles som grådige og på kollisjonskurs med samfunnets interesser. Han angrep lobbyisme og finansiering av partiene, og mente tekniske framskritt oftere resulterte i «større arbeidsløshet enn i lettelse av arbeidsbyrden for alle». Pessimismen og systemforakten hadde også sterk grobunn i hans vurdering av «negerspørsmålet». Etter å ha framhevet det idealistiske og på mange måter positive ved de mellommenneskelige forhold amerikanere imellom, iakttar Einstein i 1946: «Det er imidlertid et mørkt punkt i amerikanernes sosiale syn. Deres følelse av likhet og menneskeverd er hovedsakelig begrenset til mennesker med hvit hud. Og selv når det gjelder dem, hersker det fordommer som jeg som jøde er fullt klar over. De er likevel ubetydelige i sammenlikning med de «hvites» holdning overfor [...] negrene. Jo mer jeg føler meg som amerikaner, jo mer piner denne situasjonen meg. Bare ved å snakke ut kan jeg fri meg fra følelsen av å være medskyldig.»

Men samtidig hadde Einsteins skarp brodd mot Sovjetunionen og den planøkonomi som var kapitalismens reelt eksisterende alternativ:

«Ikke desto mindre er det nødvendig å huske at planøkonomi fremdeles ikke er sosialisme. Planøkonomi som sådan kan medføre at individet blir fullstendig slavebundet. For å nå fram til sosialisme kreves det at en løser disse uhyre vanskelige sosialpolitiske problemer: Hvordan er det mulig, med den omfattende sentralisering av økonomisk makt for øyet, å forhindre byråkratiet fra å bli allmektig og overmodig? Hvordan kan individets rettigheter beskyttes, slik at en dermed også sikrer en demokratisk motvekt mot byråkratiets makt?»

Like mye advarte han mot utopisk 'sjølberging' – den globale arbeidsdeling var kommet for å bli. Einstein var en flittig foredragsholder og skribent, og vek sjelden tilbake for å formidle kontroversielle og 'kjetterske' synspunkter – hverken i vitenskapen eller i politikken. Han skrev brev til FNs generalforsamling og toppolitikere, og brukte sin berømmelse i sine siste leveår til å advare mot rustningskappløp, kald krig og den menneskelige forråelse han som jøde hadde flyktet fra i mellomkrigstiden. Men han hadde neppe stor innflytelse, han forble en moralsk refser snarere enn en innflytelsesrik påvirker.

Statsborgerskap

• 14. mars 1879 ble han født som tysk statsborger.
• 28. januar 1896 ga han avkall på sitt statsborgerskap og ble statsløs.
• 21. februar 1901 fikk han borgerrett i Zürich, og ble dermed sveitsisk statsborger.
• 1. oktober 1940 avla han en ed på den amerikanske forfatningen og ble borger av USA.
• 18. april 1955 døde han som sveitsisk og amerikansk statsborger.

Einsteins ettermæle

Å bli «verdenskjendis» er uvanlig for vitenskapsfolk. Etter hvert ble Einstein mer kjent enn noen annen forsker gjennom historien. Den generelle relativitetsteorien står virkelig i en særklasse blant vitenskapelige verk. Forfatteren C.P. Snow har påstått at selv om den spesielle relativitetsteorien fra 1905 var revolusjonerende og viktig, var tiden moden for idéen, og noen ville ha kommet på den innen fem års tid uansett. Men hadde ikke Einstein tenkt ut den generelle relativitetsteorien fra 1915, ville vi trolig ha ventet på forklaringen den dag i dag.

I 1999 ble Einstein kåret til den viktigste personen på 1900-tallet av tidsskriftet Time Magazine.

Publikasjoner

• Eine neue Bestimmung der Moleküldimensionen. Zürich, 1905. Avhandling
• «Zur Elektrodynamik bewegter Körper», i Annalen der Physik, bind 17, 1905, s. 891-921.
• «Ist die Trägheit eines Körpers von seinem Energieinhalt abhängig?», i Annalen der Physik, bind 18, 1905, s. 639-641.
• Über die spezielle und allgemeine Relativitätstheorie, 1916. Populærvitenskapelig fremstilling. Norsk utgave: Relativitetsteorien : en populærfremstilling. Bokklubben, 2006. ISBN 978-82-525-6177-7. I samme bind: Selvbiografiske notater (Autobiographisches). Første norske utgave av Relativitetsteorien: Gyldendal, 1968
• Albert Einstein og Sigmund Freud. Warum Krieg? 1933. Brevveksling. Norsk utgave: Hvorfor krig?. Bazar forlag, 2003. ISBN 82-8087-008-3
• Albert Einstein og Carl Seelig. Mein Weltbild. 1934.
• Albert Einstein og Leopold Infeld. The Evolution of Physics 1938. Norsk utgave: Fysikken som virkelighetens eventyr. Aschehoug, 1938.
• «Why Socialism», et essay, I: første utgave av Monthly Review, 1949.
• Out of my later Years. 1950. Norsk utgave: Tanker og meninger fra mine senere år. Tanum forlag, 1950
• Albert Einstein, Max Born: brevveksling 1916-1955 norsk utgave 1971

Se også

• 2001 Einstein
• Den generelle relativitetsteorien
• Den spesielle relativitetsteorien
• Fotoelektrisk effekt
• Kvantemekanikk
• Masseenergiloven (E=mc²)
• Teorien om alt

Priser og utmerkelser (utvalg)

• 1926 – Royal Astronomical Societys gullmedalje
• 1925 – Copleymedaljen
• 1921 – Nobelprisen i fysikk

Eksterne lenker

• (en) Nobelprisen i fysikk 1921 hos Nobelprize.org
• (en) Albert Einstein hos Nobelprize.org i forbindelse med tildelingen av Nobelprisen i fysikk 1921
• American Institute of Physics – En meget omfattende side om Einstein
• ALBERT EINSTEIN and the ATOMIC BOMB
• A. Einstein, "Zum Relativitaets-Problem", Scientia : rivista internazionale di sintesi scientifica, 15, 1914, pp. 337-348.