Albert Camus

Albert Camus
Den franske forfatteren og filosofen Albert Camus (1913-1960)
Født		7. november 1913 Mondovi i Algerie
Død		4. januar 1960 (46 år) nær Villeblevin i Yonne i Frankrike Trafikkulykke
Begravet		Q458748
Ektefelle		Francine Faure
Statsborger		Frankrike
Språk		fransk
Religion		ateisme
Utmerkelse		Nobelprisen i litteratur
Æra		Det 20. århundrets filosofi
Region		Vestlig filosofi
Hovedinteresser		Etikk, menneskelighet, rettferdighet, kjærlighet, politikk
Idéer		«Det absurde er det essensielle konseptet og den første sannheten» «Gå alltid for lang, fordi det er der du vil finne sannheten»
Påvirket av		Plotin, Søren Kierkegaard, Fjodor Dostojevskij, Karl Marx, Franz Kafka, Herman Melville, Friedrich Nietzsche, Victor Hugo, George Orwell, André Gide, Max Stirner, Sigmund Freud, Jean-Paul Sartre
Påvirket hvem		Jacques Monod, Jean-Paul Sartre, Orhan Pamuk, Charles Bukowski, Paul Auster
Signatur
Albert Camus på Commons

Nobelprisen i litteratur 1957

Albert Camus (7. november 1913 – 4. januar 1960) var en fransk forfatter og filosof og fikk Nobelprisen i litteratur 1957. Hans forfatterskap var viktig for framveksten av blant annet le nouveau roman, den nye romanen. Gjenspeilinger av Camus' skildringer av angst og følelse av å ha gått seg vill kan merkes i senere litteratur i århundret.

Camus ble født i Algerie av pied-noir herkomst. Han vokste opp i svært fattige kår, men klarte å komme inn ved universitetet. Der fikk han tuberkulose, en sykdom som fortsatte å plage ham resten av livet. I 1940 flyttet han til Frankrike. Under andre verdenskrig var han med i den franske motstandsbevegelsen og ble journalist i undergrunnsavisen Combat. Det var i denne avisen han ble kjent med Jean-Paul Sartre.

Forfatterskap

Camus hadde sitt gjennombrudd i 1942 med romanen Den fremmede, og ble straks anerkjent som forfatter. Han fikk utgitt tre romaner: Den nevnte Den fremmede, Pesten fra 1947 og Fallet fra 1956. Temaet i alle disse tre verkene er mennesker som forsøker å leve ærlig og uforstilt. I Pesten er budskapet at midt i lidelsen gjelder det å vise medmenneskene godhet. Om de gode gjerningene ikke redder oss, er de til hjelp mot tilværelsens meningsløshet. Fellesskapsfølelsen tjener til å gjenreise menneskets verdighet. I motsetning til Sartre stiller Camus opp absolutter som rettferd, lykke og godhet. Sartre trodde ikke på disse, og det utartet til en polemikk mellom de to som i 1952 satte punktum for vennskapet deres.

I Fallet har Camus et annet budskap. Det fortelles om en vellykket advokat som en sen høstnatt blir vitne til at en kvinne kaster seg i Seinen. Lamslått hører han skrikene hennes forsvinne nedover elven. Da han senere vender tilbake til stedet, hører han en rå latter som i likhet med kvinneskriket forsvinner nedover elven. Dette tolker han som en forbannelse fordi han ikke reddet kvinnen. Han slår seg ned i Amsterdams havnekvarter, der han går rundt og bekjenner for andre for at de skal innse hvordan menneskene er. Vår trang til absolutter som rettferd, sannhet og godhet er ifølge Camus' advokatskikkelse bare et skalkeskjul for forfengelighet og egoisme. Beskjedenhet er et redskap til å briljere, dyden et redskap til å undertrykke. Det er dette som er «fallet», eller syndefallet.

Camus ble tildelt Nobelprisen i litteratur i 1957.

Som filosof orienterte han seg mot eksistensfilosofien og dens idé om menneskets totale frihet. Martin Heidegger, Karl Jaspers og Søren Kierkegaard er blant de filosofer som har hatt innflytelse på hans tenkning.

Hans filosofiske hovedverk er Menneskets opprør som ble utgitt i 1951. Det filosofiske essay Myten om Sisyfos fra 1942 er en beskrivelse av den absurde livsopplevelse, og setter søkelys på selvmord. Han omkom ved en bilulykke i 1960, 47 år gammel.

Sitater

• Alt som gjør livet rikere, øker samtidig dets absurditet.
• Kunst og opprør vil først dø med det siste menneske.
• Det finnes ord jeg ikke kan forstå. F.eks. synd.

Hovedverker

• Révolte dans les Asturies (1936)
• L'Envers et l'endroit (1937)
• Noces (1939)
• L'Étranger (roman, 1942).– På norsk som: Den fremmede, oversatt av Leif Tufte (1946)
• Le Mythe de Sisyphe (essay, 1942).– På norsk som: Myten om Sisyfos, oversatt av Johannes Skancke Martens (1953) og som Myten om Sisyfos: essay om det absurde, oversatt av Bernt Vestre (1994)
• Caligula (dramatikk, 1944). – På norsk som: Caligula, til norsk ved Tove Bakke. Oppført ved Det norske teatret, 1998
• Le Malentendu (1944)
• Réflexions sur la Guillotine (1947)
• La Peste (1947).– På norsk som: Pesten, oversatt av Johannes Skancke Martens (1949)
• L'État de siège (1948)
• Lettres à un ami allemand (1948; publisert under psevdonymet Louis Neuville)
• Les Justes (1950). – På norsk som De rettferdige, oversatt av Pelle Christensen. Oppført ved Den nationale scene, 2002
• Actuelles I, Chroniques 1944-1948 (1950)
• L'Homme révolté (1951).– På norsk som: Opprøreren, oversatt av Bernt Vestre (1995)
• Actuelles II, Chroniques 1948-1953
• L'Été (1954)
• La Chute (1956).– På norsk som: Fallet, oversatt av Johannes Skancke Martens (1957)
• L'Exil et le royaume (Gallimard, 1957) noveller (La femme adultère, Le renégat, Les muets, L'hôte, Jonas, La pierre qui pousse)
• Réflexions sur la peine capitale (1957) Sammen Arthur Koestler.
• Chroniques algériennes, Actuelles III, 1939-1958 (1958)
• Les Possédés (1959) teateradaptasjon av romanen skrevet av Fjodor Dostojevskij
• Carnets I, mai 1935-février 1942 (1962)
• Carnets II, janvier 1942-mars 1951 (1964)
• La Mort heureuse (1971)
• Le Premier Homme (Gallimard, 1994 (posthumt).– På norsk som: Det første menneske, oversatt av Christine Amadou (1995).

Eksterne lenker

• (en) Nobelprisen i litteratur 1957 hos Nobelprize.org
• (en) Albert Camus hos Nobelprize.org i forbindelse med tildelingen av Nobelprisen i litteratur 1957