Folkerepublikken Kina
| 中华人民共和国 | |||||||
|---|---|---|---|---|---|---|---|
| Folkerepublikken Kina | |||||||
|
|||||||
|
|
|||||||
| Innbyggernavn | Kineser, kinesisk | ||||||
| Hovedstad | Běijīng | ||||||
| Tidssone | UTC+8 | ||||||
| Areal – Totalt: – Vann: |
Rangert som nr. 4 9 596 960[a] km² 2,8 % |
||||||
| Befolkning – Totalt: |
Rangert som nr. 1 1 330 141 295[b] |
||||||
| Bef.tetthet | 138,6 innb./km² | ||||||
| HDI | 0,719 (rangert som nr. 91) | ||||||
| Styreform | Folkerepublikk | ||||||
| President | Xi Jinping | ||||||
| Statsminister | Li Keqiang | ||||||
| President for DNF | Wu Bangguo | ||||||
| Formann for FPRK | Jia Qinglin | ||||||
| Offisielle språk | Kinesisk | ||||||
| Valuta | Kinesisk renminbi (CNY) | ||||||
| Nasjonaldag | 1. oktober | ||||||
| Nasjonalsang | De frivilliges marsj (Yìyǒngjūn Jìnxíngqú) | ||||||
| ISO 3166-kode | CN | ||||||
| Toppnivådomene | .cn | ||||||
|
|
|||||||
.svg)
Folkerepublikken Kina (hànzì: 中华人民共和国, pīnyīn: Zhōnghuá Rénmín Gònghéguó), vanligvis omtalt som Kina, er det største landet i Øst-Asia og verdens mest folkerike land. Folkerepublikken Kina er den ene av de to kinesiske statene. Den andre er Republikken Kina (Taiwan).
Folkerepublikken Kina kontrollerer hele Fastlandskina og hadde ved folketellingen i 2010 en befolkning på 1 339 724 852 innbyggere, noe som utgjør ca. 20 % av verdens befolkning. Det gjennomføres folketellinger hvert tiende år; den siste tok til 1. november 2010, og resultatene ble klare i april 2011.
Økonomien er kjennetegnet av en hovedsakelig fattig jordbrukssektor med 800 millioner bønder, samtidig som de store byene langs kysten gjennomgår en forrykende rask eksportledet industrialisering.
Innhold
Etymologi[rediger | rediger kilde]
«Zhōngguó»[rediger | rediger kilde]
Kineserne kaller landet sitt Zhōngguó, normalt oversatt til "Riket i midten" eller "Landet i sentrum". Men bruken av betegnelsen har ikke vært geografisk entydig, og har også sine kulturelle og politiske sider. I Vår- og høstperioden ble den benyttet kun om de relativt høyt utviklede statene rundt om Huáng Hés midterste løp, og kulturelt mindre utviklede stater, som Chu og Qín var ikke medregnet. Senere ble sydligere områder medregnet, slik at regionene omkring Chángjiāng (Yangze) – og Perlefloden var med. På Táng-dynastiets tid var også "barbariske" regimer som Xianbei og Xiōngnú inne.
Før og i Hàn-dynastiets regjeringstid hadde Zhōngguó tre spesifikke betydninger:
- Området omkring hovedstaden, dvs. keiserens egne områder.
- Området under de sentrale styrkenes direkte kontroll. I Shǐjì heter det: "Åtte fjell er vidgjetne i riket. Tre er hos Man- og Yi-barbarene. Fem er i Zhōngguó."
- Området som nå kalles det nordkinesiske slettelandet.
Da Kina ble brutt opp i en rekke mindre stater etter Hàn-dynastiet gjennomgikk Zhōngguó-begrepet forandringer, ikke minst som følge av de nomadiske gruppene som trengte inn fra nord. Dette gjaldt desto mer etter at den kinesiske sivilisasjons vugge, områdene langs Huáng Hé, ble overtatt av disse inntrengerne. For eksempel begynte Xianbei-folket å omtale riket sitt, Det nordlige Wei, som Zhōngguó for å skille det fra Sørdynastiene, som de kalte Yi (夷, som betyr barbarene). Sørdynastiene på sin side, som bestod av folk som hadde blitt presset sørover av inntrengerne, kalte det nordlige Wei for Lu (虏, som betyr "forbrytersk" eller "fange". På denne måten ble Zhōngguó mer en kvalitetsbetegnelse som innebar politisk legitimitet.
Begrepet ble brukt fra 900-tallet av de respektive konkurrerende Liao-, Jin- og Sòng-dynastiene. Begrepet Zhōngguó ble da relatert til geografisk, kulturell og politisk identitet, og ikke lengre fortrinnsvis om etnisk opprinnelse.
Republikken Kina og senere Folkerepublikken Kina har brukt Zhōngguó om alle de områder og folk som var innenfor deres politiske kontroll. På dette grunnlaget fremholdes det at alle de 56 anerkjente etniske grupper er Zhōngguó rén (中國人), altså Zhōngguó-folk.
«Kina»[rediger | rediger kilde]
Det norske ordet «Kina» og den sjeldnere latinske forstavelse «sino-», er sannsynligvis avledet fra «Qín» (uttales som halvveis mellom skinn og tsin, og med stigende tonefall). Andre tror at «Kina» kan komme fra et av de kinesiske ordene for te ( 茶 chá) eller silke (kinesisk 丝 sī). Uansett har ordet «Kina» gått gjennom mange fremmedspråk langs Silkeveien før det til slutt nådde frem til Europa. Vestens betegnelse «Kina» har senere vandret tilbake til Japan, men har der utviklet et nedsettende ord, shina.
I snever forstand kan «Kina» bety "det egentlige Kina", eller sedvanlig "det egentlige Kina" samt Mandsjuria, Indre Mongolia, Tibet og Xīnjiāng. De nevnte regionenes grenser sammenfaller ikke nødvendigvis med de moderne provinsgrensene. I mange sammenhenger siktes det med "Kina" til Folkerepublikken Kina (eller Fastlands-Kina), mens «Táiwān» benyttes sidestilt om "Republikken Kina". I den engelsktalende forretningsverden finnes begrepet "the Greater China region" (eller på kinesisk 大中華地區) om Kina på en litt uavgrenset og inkluderende måte.
Sinologer benytter ordet "Kina" på en måte som er omtrent like avgrenset som den klassiske kinesiske bruken av Zhōngguó, eller avgrenset til den hàn-kinesiske etniske gruppen som utgjør 92 % av den kinesiske befolkningen.
Historie[rediger | rediger kilde]
Utdypende artikler: Folkerepublikken Kinas historie, Kinas historie
Folkerepublikken Kina ble opprettet 1. oktober 1949 av kommunistpartiet etter at partiet hadde gått seirende ut av den kinesiske borgerkrig. Nasjonalist-partiet, Guómíndǎng, som hadde tilkjempet seg regjeringsmakten i Republikken Kina etter Qīng-keiserdømmets fall i 1911, evakuerte da til øya Táiwān. Under ledelse av partiets eneveldige leder Máo Zédōng ble det igangsatt et program for å oppnå et klasseløst kommunistisk samfunn. Staten skulle skapes etter sovjetisk modell, men til forskjell fra nylig industrialiserte Sovjet, ønsket partileder Máo å bygge sin makt på bondebefolkningen, ikke industriarbeiderne. Landets offisielle ideologi ble maoismen, en variant av marxismen-leninismen som la vekt på folkelig mobilisering, oppvurdering av jordbruket, anti-tradisjonalisme og fiendtlig innstilling til vestlig innflytelse. Regimet igangsatte omfordeling av landbruksjorda, utryddelse av jordeierklassen og utdanningsreformer.
Troen på industrialisering gjennom massemobilisering førte til at partiet lanserte «det store spranget» (Dàyuèjìn), et storstilt forsøk på å ta igjen USA og Sovjet i stålproduksjon ved å bygge et smelteverk i nesten hver eneste landsby. Planen slo feil og førte til det som regnes for er verdenshistoriens største hungerkatastrofe. Antall ofre er ukjent, men anslagsvis mellom 20 til 30 millioner mennesker «mangler» ifølge landets befolkningsstatistikk. Etter «det store spranget» begynte Máo å føle sin posisjon i partiet truet. Dessuten brøt den tidligere alliansen med kommunistiske Sovjet sammen etter at den nye partiledelsen i Sovjet skiftet politisk kurs.
I 1966 ble kulturrevolusjonen (Wéngé) igangsatt. Denne innebar at kommunistenes ungdomsbevegelse, millioner av rødegardister (Hóng wèi bīng), i realiteten fikk politimyndighet og nærmest ubegrensede fullmakter til å arrestere, forhøre og straffe personer som rødegardistene oppfattet som klassefiender. Millioner av mennesker, fremfor alt partifunksjonærer og intellektuelle ble tvunget til omskolering gjennom arbeid (Láojiào), det vil si straffearbeid i jordbruket. Skoler og universiteter ble stengt for at elevene og studentene skulle kunne benytte tiden til politiske massemøter og dugnadsarbeid. Tusenvis av kulturminnesmerker ble ødelagt for å fjerne symboler for landets førkommunistiske kultur. Sitatboken med politiske aforismer av formann Máo ble på kort tid den boka i hele verden med nest største opplag. I samtiden regnet regimets tilhengere kulturrevolusjonen for å være en nødvendig reaksjon mot illojalitet og byråkratisering av partiapparatet. Kritikerne og ofrene har påpekt at kulturrevolusjonen kastet landet ut i flere år med lovløshet, vilkårlig vold og økonomisk stillstand.
I 1972 gjorde USAs president Nixon et uventet skifte i utenrikspolitikken; hans besøk til landet var innledningen til normalisering av forbindelsene til Folkerepublikken Kina. USA og Folkerepublikken gjorde dette skiftet fordi begge statene anså Sovjetunionen som en større trussel enn hverandre. Folkerepublikken ble anerkjent som Kinas legitime regjering av FN, inntil da hadde republikken på Táiwān hatt Kinas plass i FN og sikkerhetsrådet.
I 1976 døde Máo Zédōng. Etter et kort interregnum der Máos enke og tidligere lederkrets kontrollerte partiet, gikk makten over til Dèng Xiǎopíng. Dèng igangsatte reformer for å gradvis innføre markedsøkonomi og tone ned persondyrkingen som hadde preget kulturrevolusjonen. Dèng og hans støttespillere var imidlertid nøye med ikke å svekke kommunistpartiets maktmonopol, og å unngå at ulønnsom statsindustri ble nedlagt så raskt at det kunne føre til massearbeidsledighet.
Kombinasjonen av fastholdelse av kommunistisk ettpartistat samtidig som markedsliberale reformer har blitt innført har ført til at vestlige kommentatorer har benyttet betegnelsen markeds-leninismen på landets styreform. Staten beholder utstrakt kontroll over pressen, partiet og politiet, men på grunn av landets størrelse har myndighetene i Beijing begrenset oversikt over de lokale maktelitene. Siden reformene i 1978 har Folkerepublikken Kina blitt en av verdens største eksportører av industrivarer. I stor grad har de fått tilgang til teknologi ved å inngå samarbeid med vestlige selskaper (joint-ventures)..
Geografi[rediger | rediger kilde]
Se også: Liste over elver i Kina
Folkerepublikken Kina grenser til Tadsjikistan, Kirgisistan, Kasakhstan, Russland, Mongolia, Nord-Korea, Gulehavet, Østkinahavet, Formosastredet, Sørkinahavet, Vietnam, Laos, Burma, Bhutan, Nepal, India, Pakistan og Afghanistan.
Folkerepublikken Kina er inndelt i 23 provinser (medregnet Taiwan), fem autonome regioner, fire bykommuner på provinsnivå, og to spesielle administrative regioner. Dessuten består Folkerepublikken av 56 forskjellige offisielle nasjonaliteter.
|
Provinser （省 shěng） |
Såkalte Autonome regioner（自治区）
Bykommuner（直辖市) Spesielle administrative regioner（特别行政区）
Provins ifølge myndighetene i Beijing, men i praksis styrt av Republikken Kina
|
Kultur[rediger | rediger kilde]
Kinas kultur er en av verdens eldste. Landet hadde et utviklet samfunnssystem allerede for 4 000 år siden og det er i Kina mange store oppfinnelser har sett dagens lys, for eksempel papiret og boktrykkerkunsten, porselen, krutt og kompasset. Keiserdynastiene varte i mer enn 2 500 år og omfattet både epoker med stabilitet og med revolusjonerende forandring.
Religioner[rediger | rediger kilde]
De fleste kinesere – 59 % av befolkningen, eller ca. 767 millioner mennesker – sier selv at de ikke er religiøse.[1] Men ritualer og religion – særlig den tradisjonelle troen på konfucianismen, taoismen og buddhismen – spiller en viktig del i manges liv. Ca. 33 % av befolkningen følger en blanding av trosretninger som benevnes i statistikkene som «tradisjonell tro» eller bare «annet».
Ca. 8 % av befolkningen er buddhister.[2] Regjeringen har anslått antallet kristne til 16 millioner.[3] En uavhengig undersøkelse av East China Normal University i 2007 kom frem til at det er 40 millioner kristne i Kina, noe som er mye mer enn regjeringens tall, men samtidig lavere enn hva noen utenlandske observatører har kommet frem til.[4] Senere undersøkelser viser at antall kristne er sterkt økende og kan komme opp mot 247 millioner i 2030.[5]
Offisielle tall angir at det er 20 millioner muslimer i Kina[trenger referanse].
Mat[rediger | rediger kilde]
Utdypende artikkel: Det kinesiske kjøkken
Mat er en viktig del av kinesisk kultur. Stort sett all mat er knyttet til en eller annen effekt på helsen. Kineserne spiser ofte ute. Det kinesiske kjøkken har opphav i de forskjellige provinsene og det finnes uendelig mange retter.
Det spises med pinner. Maten serveres i felles skåler på bordet og alle spiser av alle de rettene som er på bordet. I Sør-Kina er ris det dominerende tilbehøret, men i nord er det mer basert på brød laget av korn. Fokus på maten og dens betydning for helsen er meget utbredt og kineserne bruker en langt større del av sin inntekt på mat enn man gjør i Norge. De er langt mer oppmerksom på smak, kvalitet og viktigheten av å spise sunt og variert.
Sport[rediger | rediger kilde]
Kina er blant de tidligste steder i verden hvor man begynte å drive med sport. Det finnes bevis for at Kina er det sted i verden der en form for fotball først ble spilt.[6] Andre populære sportsgrener i Kina:[7] kampsport, bordtennis, badminton, svømming, basketball og i den senere tiden golf og rugby. Brettspill som go, xiangqi (kinesisk sjakk) og mahjong (májiàng) og i den senere tiden sjakk er populære spill i Kina.
I kinesisk kultur anses det som viktig å være fysisk aktiv, og man kan se eldre trene qigong og tai chi i parker om morgenen og studenter som gjør uttøyningsøvelser på skolens område. Den profesjonelle amerikanske basketball-ligaen NBA har mange unge tilhengere i Kina og Yao Ming er et stort idol for dem.
Sommer-OL 2008 ble avholdt i Beijing og andre byer i Kina.
Valuta[rediger | rediger kilde]
Rénmínbì, RMB, (som betyr «Folkets penger») er valutaen i Folkerepublikken Kina men til daglig omtales den som kuài («spenn»). I vesten forkortes valutaen til CNY og ¥ eller Ұ brukes som symbol. I Kina bruker en derimot forkortelsen RMB og symbolet 元. Grunnenheten av rénmínbì er yuán (元.), som deles opp i 10 jiǎo (角), som igjen deles opp i 100 fēn (分). Den største enheten er 100 yuán og den minste er 1 fēn.
Politikk[rediger | rediger kilde]
Selv om Kina av mange eksperter i statsvitenskap blir ansett for å være sosialistisk, har det siden 1980-tallet ikke vært mulig å gi en enkel beskrivelse av Kinas politiske system. Kinas regjering er av forskjellige internasjonale observatører[hvem?] blitt betegnet som autoritær og sosialistisk med sterke restriksjoner på mange områder som f.eks. internett, ytringsfrihet, forsamlingsfrihet, rett til å få barn og religionsfrihet, men sammenlignet med hvor lukket Kina var på 1970-tallet er Kina nå langt mindre restriktivt.[trenger referanse]
Landet regjeres på grunnlag av forfatningen fra 1982. Kinas nåværende president er Xi Jinping og nåværende statsminister er Li Keqiang.
Utenrikspolitikk[rediger | rediger kilde]
Kina har diplomatiske relasjoner med de fleste større land i verden. Sverige anerkjente, som det første vestlige land, Folkerepublikken Kina den 9. mai 1950.[8][9] Folkerepublikken Kina overtok i 1971 Republikken Kina (Taiwan) sin plass som representant for Kina og ble en av de fem permanente medlemmer av sikkerhetsrådet. Kina er også observatør i Organisasjonen av alliansefrie nasjoner.
Kina fører Ett-Kina-politikk, som betyr at Kina kun vil ha diplomatiske forbindelser med land som anerkjenner Kinas krav på Taiwan og som ikke har diplomatiske forbindelser med Taiwan. Den kinesiske regjering er også kraftig imot at taiwanske politikere som Lee Teng-hui og Chen Shui-bian eller kontroversielle personer som Tenzin Gyatso (Tibets Dalai Lama) mottas offisielt av noen land.
Japan og Kina har innimellom hatt et anstrengt forhold til hverandre blant annet fordi at det i noen japanske skolebøker er benektelser av overgrep begått av japanske soldater i Kina under 2. verdenskrig. En annen grunn er at japanske regjeringsembedsmenn med jevne mellomrom har besøkt Yasukuni-helligdommen. Forholdet mellom Kina og Japan er blitt bedre siden Shinzo Abe ble Japans statsminister den 26. september 2006.
Menneskerettigheter[rediger | rediger kilde]
Bruk av sensur er utbredt, og kommunistpartiet undertrykker enhver organisasjon som det anser for å være en trussel imot dets makt – som det var tilfellet med Demonstrasjonene på Den Himmelske Freds Plass (1989). Kina er det landet i verden som idømmer og iverksetter flest dødsstraffer, både tallmessig og relativt sett. Amnesty beregner at Kina henretter 3.700 mennesker hvert år. Mediene er aktive med hensyn til å skrive om sosiale problemer og kritikk av korrupsjon i de lavere deler av regjeringen. Det er også oftere blitt tillatt å demonstrere på grunn av lokale problemer. Tidligere president Hu Jintao slo dog samtidig oftere ned på kritiske journalister, selv utenlandske.
Amnesty International laget en rapport om Kinas brudd på menneskerettigheter i forkant av Sommer-OL 2008.[10]
Befolkningspolitikk[rediger | rediger kilde]
Utdypende artikkel: Den kinesiske ettbarnspolitikken
Grunnet en befolkning på over 1,3 milliarder mennesker og en estimert vekstrate på 0,57% er Kinas regjering bekymret over og oppmerksom på sin befolkningsvekst og har med blandet hell forsøkt forskjellige typer familieplanleggingspolitikk.[11] Regjeringens mål er ett barn per familie med unntagelser for etniske minoriteter samt i tyntbefolkede områder hvor en familie må få et barn nummer to hvis første barn er handikappet eller en pike. Regjeringens mål er å stabilisere befolkningen og befolkningsveksten så tidlig som mulig i det 21. århundre, men mange nåværende prognoser estimerer en befolkning på mellom 1,4 og 1,6 milliarder i 2025. Kinas familieminister har uttalt at Kina vil fortsette ettbarnpolitikken i alle fall fram til 2018.[12]
Der er motstand mot denne politikken, særlig i landsbruksområder hvor det er bruk for arbeidskraft og fordi man i Kina tradisjonelt alltid ønsker seg sønner. Folk som ikke overholder ettbarnspolitikken, lyver ofte om antall familiemedlemmer når det er folketelling.[13] Offisiell politikk forbyr bruk av tvangsaborter eller tvangssterilisering, men det fremkommer jevnlig beskyldninger om at lokale embedsmenn tar drastiske midler i bruk for å nå befolkningsmålsetninger.
Fordi resultater av folketellinger i Kina er blitt stadig mer upålitelige, er det vanskelig å si om politikken har hatt den ønskede effekt.[14] Kinesiske demografers anslag over Kinas fødselsrate varierer fra 1,5 til 2,0. Regjeringen er særlig bekymret for at det vil bli født langt flere gutter enn piker fordi familier tradisjonelt foretrekker gutter, og det er derfor forbudt å bruke ultralyd til kjønnsbestemmelse og etterfølgende abort av pikefostre.
Økonomi og næringsliv[rediger | rediger kilde]
Kina har verdens raskest voksende økonomi med 9,5 % vekst i året. I årets første fire måneder i 2007 var det kinesiske handelsoverskuddet på til sammen 63,3 milliarder dollar. Kina har verdens fjerde største økonomi med et BNP på 2 000 milliarder USD. Likevel er Kina fremdeles et fattig land, som inntil nylig har mottatt støtte gjennom FNs matvareprogram. I 2009 ble landet verdens største eksportnasjon. De eksporterte dette året varer for 1,2 billioner dollar. Tyskland eksporterte for 1,13 billioner dollar, mens USA solgte varer til utlandet for 1,06 billioner dollar.[15]
Om lag tre fjerdedeler av Kinas befolkning er fortsatt sysselsatt i jordbruket, men landet har høy arbeidsledighet på landsbygda og landbrukssektoren utgjør bare 13 % av BNP.
Kina er rikt på naturressurser som bl.a. kull, olje og jernmalm. Samtidig er Kina også verdens nest største forbruker av olje[trenger referanse].
Hovedeksporten består av tekstiler, elektroniske produkter, olje og oljeprodukter, kjemikalier og lettere industrivarer og våpen. De senere år har også servicenæringen vokst kraftig og utgjør 40 % av BNP.
Kina ble i 2001 medlem av WTO (World Trade Organisation).
| Økonomiske nøkkeltall | Verdi | % av BNP | År, kilde |
|---|---|---|---|
| BNP | 2 668,0 mrd US$ | 2006, Verdensbanken | |
| BNP (vekst) | 11,5 % | Q3 2007, The Economist nov 2007 | |
| Industriproduksjon | 18,9 % | Q3 2007, The Economist nov 2007 | |
| Konsumpriser | 6,2% | Q3 2007, The Economist nov 2007 | |
| Renter 3 mnd | 4,05 % | Q3 2007, The Economist nov 2007 | |
| Børsindeks 1.jan-7. mai 2008 | -32,0 % | The Economist mai 2008 | |
| Arbeidsløshet | 9,5 % | Q3 2007, The Economist nov 2007 | |
| Handelsbalanse 12 mnd | 253,4 mrd $ | Q2 2007, The Economist nov 2007 | |
| Betalingsbalanse 12 mnd | 249,9 mrd $ | 10,7 % | Q2 2007, The Economist nov 2007 |
| Budsjettbalanse | 0,2 % | 2007, The Economist nov 2007 | |
| Utviklingshjelp | 1,87 mrd US$ | 2005, UNDP Database | |
| BNP per innb | 1 533 US$ | 2005, UNDP Database |
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ^ World Desk Reference. D K Publishing. ISBN 0-7566-1099-0
- ^ Macintosh, R. Scott. China's prosperity inspires rising spirituality (March 9, 2006). Retrieved 15. april 2006.
- ^ «Chinese government official statistics on Christian population in China». hrwf.org. Besøkt 27. august 2007.
- ^ «Christian population in China». guardian.co.uk. Besøkt 27. august 2007.
- ^ NTB (21. april 2014). «– Kina vil om få år bli verdens største kristne land». abcnyheter.no. Besøkt 23. april 2014.
- ^ Origins of the Great Game. 2000. Athleticscholarships.net. Accessed 23. april 2006.
- ^ ESPN Soccernet. 2002. ESPN Soccernet. Accessed 26. januar 2006
- ^ http://www.fmprc.gov.cn/eng/wjb/zzjg/xos/gjlb/3361/default.htm
- ^ http://www.chinaembassy.se/eng/zrgx/t100751.htm
- ^ AI-rapport om Kinas brudd på menneskerettigheter i forkant av Sommer-OL 2008
- ^ The New England Journal of Medicine, September 2005
- ^ [1]
- ^ http://www.usembassy-china.org.cn/sandt/fertl2b.htm,
- ^ http://www.usembassy-china.org.cn/sandt/fertl2b.htm
- ^ Verdens handelsorganisasjon: International Trade Statistics 2010, side 13; besøkt 5. juni 2011.
Se også[rediger | rediger kilde]
Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]
- https://www.cia.gov/cia/publications/factbook/index.html/ CIAs fakta om Folkerepublikken Kina]
- Lonely planets omtale av Folkerepublikken Kina
- The Diffusion of Clean Coal Combustion Technologies For Power Plants in China – Daniel Vallentin & Liguang Liu, Roskilde Universitet, mai 2005. Besøkt 11. september 2010.
|
|||||||||||||||
|
|||||
|
|||||
|
|||||
|
|||||||||||||||||
.svg)
