Den europeiske union

Den europeiske union
Flagg
Nasjonalt motto:
Enhet i mangfold
Innbyggernavn		Europeer
Hovedstad		Brussel, Strasbourg, Luxembourg
Tidssone		UTC+0 til +2
Areal  – Totalt:  – Vann:		Rangert som nr. 6.5 4 324 782 km² 3,08 %
Befolkning  – Totalt:		Rangert som nr. 2,5 491 582 852
Bef.tetthet		113,67 innb./km²
Det europ. råd		Donald Tusk
Kommisjonen		Jean-Claude Juncker
Parlamentet		Martin Schulz
Rådet		Spania
Offisielle språk		24
Valuta		Euro (€) (EUR) (de jure) Britiske pund Bulgarsk lev Tsjekkisk koruna Danske kroner Kroatisk kuna Ungarsk forint Polske złoty Rumensk leu Svenske kroner
Nasjonaldag		9. mai
Nasjonalsang		«Til gleden»
Toppnivådomene		.eu
Kart over Den europeiske union
Den europeiske union på Commons a^ CIA World Factbook (15. juli 2008) b^ CIA World Factbook (est. juli 2009)

«EU» omdirigeres hit. For annen bruk, se EU (andre betydninger).

Nobels fredspris 2012

Den europeiske union (EU; el. Europaunionen) er et traktatfestet statsforbund inngått mellom 28 demokratiske nasjonalstater i Europa. Unionen har sitt opphav i De europeiske fellesskap som ble dannet av seks stater i 1951 og 1958. Siden har flere land sluttet seg til, og samarbeidet økt i omfang. Unionen fikk i 1993 sitt nåværende navn, gjennom Maastricht-traktaten.

EU styres av institusjoner som har fått delegert myndighet av medlemslandene, og er både overnasjonal og mellomstatlig i sin utforming. EUs viktigste institusjoner er Europakommisjonen, Den europeiske unions råd, Det europeiske råd, Den europeiske unions domstol og Den europeiske sentralbank. Borgerne velger sine representanter i Europaparlamentet hvert femte år.

Innen unionen er et vidtfavnende samarbeide skredet frem. I dette inngår et fellesmarked som sikrer rettigheter til fri bevegelighet for personer, varer, tjenester og kapital på tvers av medlemsstatenes nasjonale grenser. Grensekontroll er dessuten avskaffet innen Schengen-området, samtidig som sikkerheten ved de felles yttergrenser er styrket. Unionen forvalter felles handels-, jordbruks- og fiskeripolitikk, samt bl.a. programmer for distriktsutvikling og sosial og økonomisk utjevning i Europa. I 1999 ble den felleseuropeiske myntenhet, euro, innført. Denne er hittil kommet til anvendelse i nitten medlemsstater. Utenrikspolitikk på noen områder gestaltes av unionen og dens operative utenrikstjeneste, med enstemmighet blant medlemsstatene som det gjeldende krav for politikkutformingen. Muligheten til å føre egen utenrikspolitikk er opprettholdt for den enkelte medlemsstat.

Unionen har over 506 millioner innbyggere (2012), og dens verdiskapning utgjorde omtrent 31 % av verdens BNP (€11,8 / US$16,6 trillioner) i 2007. Unionen representerer sine medlemsstater i Verdens handelsorganisasjon (WTO) (samtidig som medlemsstatenes respektive WTO-medlemskap opprettholdes), er deltager ved G8-møter, og observatør i De forente nasjoners (FN) generalforsamling. 22 medlemsstater er tilsluttet Den nordatlantiske allianse (NATO).

I 2012 ble Den europeiske union tildelt Nobels fredspris. Den norske Nobelkomité begrunnet dette med at «Unionen og dens forløpere har gjennom mer enn seks tiår bidratt til å fremme fred og forsoning, demokrati og menneskerettigheter i Europa.»

Historie

Utdypende artikkel: Den europeiske unions historie

Idéen om europeisk integrasjon

Tanken om et samlet Europa ble for første gang for alvor lansert i 1923 med Richard Nikolaus von Coudenhove-Kalergis bok Paneuropa, som førte til opprettelsen av Pan-Europa-bevegelsen. Mange kjente størrelser på den tiden, som Fridtjof Nansen, Thomas Mann og Johan Ludwig Mowinckel, sluttet seg til denne bevegelsen. Pan-Europa-bevegelsen så for seg et føderalt, liberalt og demokratisk Europa, idealer som var vanskelige å få gjennomslag for i en tid der stadig flere land hadde fascistiske eller kommunistiske styresett. Bevegelsen var en tidlig pionér for politiske tanker som først skulle bli satt ut i livet etter andre verdenskrig i Vest-Europa. Pan-Europa-bevegelsen ble ledet av Coudenhove-Kalergi helt til hans død i 1972, og deretter av Otto von Habsburg.

1945–1957: Integrasjonens fredsgaranti

Den høye myndighet holdt opprinnelig til i denne bygningen i Luxembourg.

Den politiske konstruksjon som senere utviklet seg til Den europeiske union har sitt utspring i kjølvannet av Den annen verdenskrig, da Europa hadde lidd store menneskelige og økonomiske tap. Et integrert Europa ble av grunnleggere som Alcide De Gasperi, Jean Monnet, Robert Schuman og Paul-Henri Spaak ansett for en løsning på alle de krigene som hadde herjet verdensdelen i århundrer, og mer spesielt som en måte å oppnå forsoning mellom Tyskland og Frankrike på etter flere kriger mellom disse landene siden Napoleonskrigene. Samtidig ble Italia og Benelux-landene raskt trukket inn i det tette fransk-tyske samarbeid, og disse landene ble samlet kalt de indre seks.

Europa-colleget, et av de første resultatene fra Haag-kongressen

En sentral begivenhet i utviklingen av EU var Haag-kongressen i 1948, som foreslo et politisk, økonomisk og monetært forent Europa og som konkret førte til opprettelsen av Europabevegelsen og Europa-colleget på slutten av 1940-tallet. I årene som fulgte ble det tatt en rekke politiske initiativer for å binde Europa sammen i tråd med forslagene fra kongressen.

Den 9. mai (senere feiret som Europadagen) 1950 la den daværende franske utenriksminister Robert Schuman frem en erklæring, utarbeidet av statsmannen Jean Monnet. Dette var en plan som i første rekke innebar en sammenknytning av de nasjonale tungindustrier – hvis betydning var avgjørende i krigføring – underlagt kontroll av felles institusjoner, deriblant Den høye myndighet; Europakommisjonens forløper. Hensikten med planen var å gjøre det «ikke bare utenkelig, men også praktisk umulig» for nasjonalstatene å kunne kaste kontinentet ut i enda en storkrig. Bruk av våpenmakt skulle for fremtiden synes irrasjonelt fordi sammenslutningen ville skape gjensidig avhengighet og solidaritet. Fellesinstitusjonene skulle gis overnasjonal beslutningsmyndighet og således være styringsdyktige og ikke la seg dirigere av nasjonale stormakters interesser. Denne bindende form for samarbeide kontrasterte Folkeforbundets modell, som med sitt rent mellomstatlig samarbeide hadde vist seg komplett handlingslammet under forspillet til Den annen verdenskrig. Planen vant tilslutning, og førte til at Frankrike, Tyskland, de tre Benelux-land og Italia inngikk Det europeiske kull- og stålfellesskap (EKSF) ved Paris-traktaten av 1951.

Jean Monnet, Robert Schuman, Paul-Henri Spaak, Alcide De Gasperi, Johan Willem Beyen, Joseph Bech og Konrad Adenauer er for ettertiden ansett for å ha spilt avgjørende roller for opprettelsen av den europeiske konstruksjon som startet med kull- og stålunionen.

1957–1973: De fire friheters økonomiske fellesskap

I 1957 signerte de samme seks land Roma-traktaten, og opprettet dermed Det europeiske økonomiske fellesskap (EEC), samt atomenergi-organisasjonen Euratom. I EØF-samarbeidet inngikk grunnprinsippene om fri bevegelighet for personer, varer, tjenester og kapital på tvers av medlemsstatenes nasjonale grenser («de fire friheter»). Medlemsstatene forpliktet seg ensidig til å avstå fra å innføre toll mellom landene og gradvis å nedbygge eksisterende indre tollsatser til null. Et grunnprinsipp i Roma-traktaten var at det skulle bli forbud mot å forskjellsbehandle handel basert på nasjonalitet med mindre tvingende hensyn tilsa det motsatte. Ved Brussel-traktaten av 1965 (også kjent som Samlingstraktaten) ble regelverkene for henholdsvis EKSF, EØF og Euratom tilpasset hverandre, og underlagt paraplybetegnelsen De europeiske fellesskap og felles institusjoner. I 1962 la den franske president Charles de Gaulle overraskende ned veto mot Storbritannias innlemmelse, hvorpå også Norge, Danmark og Irland trakk sine søknader om medlemskap.

1973–1993: Fra «eurosklerose» til fellesmarked

Kommisjonspresident Jacques Delors' initiativer til reform gav integrasjonen et betydelig løft (1988)

Med Charles de Gaulles avgang i 1969 var den siste hindring fjernet for Storbritannia, Irland og Danmark i deres bestrebelser på å få innvilget medlemskap. Den første utvidelse av fellesskapet ble således gjennomført i 1973. Tiden som fulgte utvidelsen var preget av en treg integrasjons- og utvidelsesprosess, og svak økonomisk utvikling, blant annet grunnet oljekrisen og begrenset handlingsrom.

Det første direkte valg til Europaparlamentet ble gjennomført i 1979. Dette understreket at fellesskapets lovgivningsprosess ikke skulle forbli utelukkende mellomstatlig, skjønt forsamlingen var fremdeles et forum med liten lovgivningsmakt og sterkt begrenset innflytelse. I 1985 overtok Jacques Delors presidentembedet i Europakommisjonen. Det samme år ble Schengen-avtalen for fjerning av interne grensekontroller inngått mellom fem vesteuropeiske land, uavhengig av EF-systemet. Dette ble ansett for et gjennombrudd for samarbeidet, men for å få ytterligere bukt med den såkalte «eurosklerosen» av treg utvikling, igangsatte Delors arbeidet med å utforme et reelt og effektivt indre marked som kunne innfri Roma-traktatens intensjon. Dette resulterte i signeringen av Den europeiske enhetsakt i 1986. Det samme år trådte de nye demokratiene Spania og Portugal inn i fellesskapet.

1993–2003: Union med utvidet kompetanse

Prosessen for å etablere en felles valuta var fullbyrdet da euroen ble lansert, stegvis i henholdsvis 1999 og 2002.

Delors-kommisjonen gjenopptok arbeidet for å realisere visjonen om en europeisk valutaunion, og bidro således til at Maastricht-traktaten av 1992 la nødvendige premisser for den myntenhet som senere ble døpt til euro. Med Maastricht-traktaten ble dessuten Den europeiske union opprettet som en overbygning på de såkalte tre søyler: hhv. De europeiske fellesskap, de rettslige- og indre anliggender (justis- og politisamarbeid) og den felles utenriks- og sikkerhetspolitikk. Førstnevnte søyle var etablert allerede ved Samlingstraktaten, og innbefattet kompetanseområder der Europakommisjonen hadde sin overnasjonale beslutningsmyndighet. De to sistnevnte utgjorde formaliserte rammeverk for mellomstatlig samarbeid på det europeiske plan, på politikkområder som tradisjonelt var ansett for nasjonalstaters eksklusive domene. Helmut Kohl og François Mitterrand ble sett som de fremste politiske pådriverne for Maastricht-traktaten.

I 1995 fikk Østerrike og de to nord-europeiske landene Sverige og Finland, innvilget medlemskap i unionen. Til tross for Maastricht-traktatens nyvinninger på utenriksfeltet, viste unionen seg å være handlingslammet da voldelige konflikter oppsto i kjølvannet av Jugoslavias fall. Det forhold at Europa-unionen ikke på egen hånd evnet å ta affære mens massakre og krigshandlinger foregikk i dens bakgård, ble bakgrunnen for at Amsterdamtraktatens ytterligere forsterkning av EUs sikkerhetspolitiske rammeverk. Denne traktaten (signert i 1997) innebar også innlemmelsen av Schengen-avtalen i unionens første søyle, samt den endelige tilrettelegging for innføringen av euro. Valutaen ble lansert som en elektronisk valuta i 1999 og senere som et fysisk betalingsmiddel i femten medlemsstater i 2002.

Fra 2003: Østeuropeisk tilslutning

Jernteppets fall muliggjorde europeisk integrasjon i Øst-Europa (Berlinmuren i 1989)

Frykt for at stadige utvidelser ville redusere EUs institusjonelle styringsdyktighet var bakgrunnen for at Nice-traktaten (signert 2001, ikrafttredelse 2003) på flere politikkområder erstattet krav om enstemmighet med regler om flertalls-avstemning. Europaparlamentet ble gjennom denne traktatendring tildelt reell lovgivningsmakt i visse sammenhenger. Den 1. mai 2004 ble den hittil største utvidelse fullbyrdet, da ti land – hovedsakelig fra den tidligere Østblokken – trådte inn i EU. I 2007 fulgte Romania og Bulgaria etter. I 2009 trådte Lisboa-traktaten i kraft. Den enighet som var medlemsstatene seg imellom om at Nice-traktaten ikke hadde vært drastisk nok i sine endringer førte til at Lisboa-traktaten tok opp den samme tråd, og plasserte Europaparlamentet på like fot med nasjonale regjeringer (Rådet) i lovgivningsprosessen på mange politikkområder, og forenklet Rådets stemmeregler ytterligere. Også EUs rammeverk for agering utad ble strømlinjeformet ved denne traktatendringen, ved at Europakommisjonens og Rådets relevante kompetanser på dette området skulle driftes samlet.

Traktater og kompetansefordeling

Den europeiske unions rettsgrunnlag er dannet av to forfatningstraktater som alle medlemsstatene er tilsluttet: Traktaten om Den europeiske union (Maastricht-traktaten) og Traktaten om Den europeiske unions funksjonsmåte (Roma-traktaten). Disse grunnleggende traktater er flere ganger blitt endret ved at medlemsstatene har inngått nye traktater som endrer forfatningstraktatene setning for setning.

Kompetanser er fordelt mellom Unionen og dens medlemsstater i første del av Traktaten om Den europeiske unions funksjonsmåte (Alle politikkområder som ikke eksplisitt er nevnt er det enkelte medlemsstats domene):

Jamfør del 1, artikkel 1 i den danskspråklige utgave av Traktaten om Den europeiske unions funksjonmåte:
Enekompetanse: «Det er kun Unionen der kan lovgive og vedtage juridisk bindende retsakter, og medlemsstaterne har kun beføjelse hertil efter bemyndigelse fra Unionen eller med henblik på at gennemføre EU-retsakter.» the customs union the establishing of the competition rules necessary for the functioning of the internal market monetary policy for the Member States whose currency is the euro the conservation of marine biological resources under the common fisheries policy common commercial policy	Delt kompetanse: «Medlemsstaterne udøver deres kompetence, i det omfang Unionen ikke har udøvet sin.» the internal market social policy, for the aspects defined in this Treaty economic, social and territorial cohesion agriculture and fisheries, excluding the conservation of marine biological resources environment consumer protection transport trans-European networks energy the area of freedom, security and justice common safety concerns in public health matters, for the aspects defined in this Treaty "Union exercise of competence shall not result in Member States being prevented from exercising theirs in:" research, technological development and space development cooperation, humanitarian aid "The Union coordinates Member States policies or implements supplemental to theirs common policies, not covered elsewhere" coordination of economic, employment and social policies common foreign, security and defence policies	Støttekompetanse: «Unionen har beføjelse til at gennemføre tiltag for at understøtte, koordinere eller supplere medlemsstaternes indsats, uden at denne beføjelse dog træder i stedet for medlemsstaternes beføjelser på disse områder.» the protection and improvement of human health industry culture tourism education, youth, sport and vocational training civil protection (disaster prevention) administrative cooperation

Signert I kraft Dokument

1948 1948 Brüssel-traktaten

1951 1952 Paris-traktaten

1954 1955 Paris-konferansen

1957 1958 Roma-traktaten

1965 1967 Samlings-traktaten

1975 N/A DERs vedtak

1986 1987 Enhetsakten

1992 1993 Maastricht-traktaten

1997 1999 Amsterdam-traktaten

2001 2003 Nice-traktaten

2007 2009 Lisboa-traktaten

Den europeiske unions tre søyler:

De europeiske fellesskap:

Det europeiske atomenergifellesskap (EURATOM)

Det europeiske kull- og stålfellesskap (EKSF)

Utløpt i 2002

Den europeiske union (EU)

Det europeiske økonomiske fellesskap (EØF)

Det europeiske fellesskap (EF)

TREVI

De rettslige- og indre anliggender (RIA)

Det politi- og strafferettslige samarbeide (PSS)

Det europeiske politiske samarbeide (EPS)

Den felles utenriks- og sikkerhetspolitikk (FUSP)

Uintegrerte organer

Den vesteuropeiske union (WEU)

Utløpt i 2011

Styringsorganer

Institusjoner

I henhold til Artikkel 13 i Traktat om europeisk union er EU styrt av de følgende syv institusjoner:

• Det europeiske råd (DER) er gruppen av medlemstaters (enten) stats- eller regjeringssjefer, samt unionens høyrepresentant for utenriks- og sikkerhetspolitikk (HR) og Europakommisjonens president, og Det europeiske råds president. Politisk retningsgiver, utnevner visse poster.
• Europakommisjonen utformer lovforslag og drifter EUs daglige arbeid.
• Rådet for Den europeiske union (også kalt Rådet eller Ministerrådet) er gruppen av nasjonale ministre på et gitt saksområde. Medlovgiver.
• Europaparlamentet er unionens direkte folkevalgte organ. Medlovgiver.
• Sentralbanken er ansvarlig for det pengepolitikken i eurosonen.
• Den europeiske unions domstol er en institusjonell overbygning på tre forskjellige domstoler, hvis oppgave bl.a. er å tolke europeisk lovgivning og traktatene.
• Revisjonsretten reviderer unionens regnskap.

Øvrige organer

Se også: Den europeiske unions etater

I tillegg til institusjonene er det flere uavhengige organer:

• Den europeiske avdeling for agering utad
• Den økonomiske og sosiale komité tverrstatlig rådgivende organ. Opprettet i Maastricht-traktaten.
• Regionkomitéen tverrstatlig rådgivende organ
• Den europeiske ombudsmann
• Den europeiske investeringsbank

Budsjett

EUs budsjett omfatter en relativt liten del av medlemsstatenes økonomi. Budsjettet er begrenset oppad til 1,27 % av medlemsstatenes totale BNP. Budsjettet som vedtas på sjuårsbasis utgjør i 2007 til sammen 862 milliarder euro.

Medlemsstater

Utdypende artikkel: Den europeiske unions medlemsstater

Den europeiske unions medlemsstater, animert etter innlemmelse. Albania Østerrike Hviterussland Belgia Bos -Herz. Bulgaria Kroatia Kypros Tsjekkia Danmark Estland Finland Frankrike Tyskland Hellas Ungarn Island Irland Italia Latvia Litauen Luxemburg Mak. Malta→ Moldova Mont. Nederland Norge Polen Portugal Romania Russland Russl. Serbia Slovakia Slovenia Spania Sverige Sveits Tyrkia Ukraina Storbritannia

██ Den europeiske union

██ Kandidater

██ Potensielle kandidater

EU har en 66 000 km lang kystlinje.

28 suverene nasjonalstater har tilsluttet seg EU siden unionens de facto opprinnelse i 1951, som Det europeiske kull- og stålfellesskap (EKSF). Siden medlemstallet opprinnelig var på seks, har det blitt gjennomført i alt syv suksessive utvidelser av EU. Den mest omfattende ble gjennomført 1. mai 2004 da ti nye land ble innlemmet. I dag består EU av 21 republikker og syv monarkier.

Kroatia er det nyeste medlemslandet. Før det var Bulgaria og Romania de nyeste medlemmene, da de fikk medlemskap 1. januar 2007. Forhandlinger pågår også med andre land. Utvidelsesprosessen er noen ganger omtalt som europeisk integrasjon. Dette uttrykket er imidlertid også brukt om dybden i samarbeidet mellom EUs medlemsstater som øker i takt med nasjonale regjeringers harmonisering av lover seg imellom. For at et land kan bli medlem av unionen må det oppfylle økonomiske og politiske krav, kjent som Københavnskriteriene. Disse krever i generelle trekk at kandidatlandet har et sekulært og demokratisk statsapparat. Det legges også vekt på rettsstat og friheter. Enhver utvidelse av unionen er avhengig av enighet blant medlemsstatene samt Europaparlamentet.

Årstall	Medlemsstat	Medlemmer	Areal (km²)	Befolkning (2009)
1957	Belgia, Frankrike, Vest-Tysklanda, Italia, Luxemburg, Nederland	6	1 266 584	233 938 207 b
1973	Danmark, Irland, Storbritannia	9	3 790 864	304 702 315
1981	Hellas	10	3 922 804	315 849 315
1986	Portugal, Spania	12	2 353 891	373 117 135
1995	Østerrike, Finland, Sverige	15	3 333 203	395 818 876
2004	Kypros, Tsjekkia, Estland, Ungarn, Latvia, Litauen, Malta, Polen, Slovakia, Slovenia	25	4 071 261	459 893 891
2007	Bulgaria, Romania	27	4 419 671	507 974 000
2013	Kroatia	28

^a 1990 ble Tyskland gjenforent, og Øst-Tyskland ble en del av EU
^b Befolkningstallet inkluderer hele dagens Tyskland

Nye medlemsstater

Det er seks offisielle kandidater:

• Albania
• Island
• Makedonia
• Montenegro
• Serbia
• Tyrkia

Kroatia fullførte medlemskapsforhandlingene med EU den 30. juni 2011. Dette landets tilslutningstraktat ble undertegnet den 9. desember samme år, og godkjent i en bindende kroatisk folkeavstemning den 22. januar 2012. Kroatia ble unionens 28. medlem den 1. juli 2013.

Det er to potensielle kandidater:

• Bosnia-Hercegovina
• Kosovo

Et klikkbart Euler-diagram som viser forholdet mellom flere overnasjonale europeiske organisasjoner.s • d • r

Det indre marked

EU har en rekke handelsavtaler med eksterne land. I Europa har mange av de potensielle medlemsstatene på Vest-Balkan og i Øst-Europa for eksempel skrevet avtaler med unionen for å lette toll og øke handel. En rekke land skrev i 1992 under på EØS-avtalen med EU. Denne avtalen sikret at landene i traktaten har tollfri adgang til EUs fellesmarked, mot at landene også tilpasser seg EUs regelverk, med unntak på områdene fiskeri, landbruk og fellesvaluta. Etter at Sveits gjennom folkeavstemning valgte å ikke ratifisere avtalen, er bare Norge, Island og Liechtenstein medlemmer av EØS. De fleste andre landene fra 1992 er i dag blitt fullverdige EU-medlemmer. EU- og EØS-landene betegnes samlet som EU-området.

Klimapolitikk og energi

31 % av strømmen i EU blir produsert ved atomkraft. Frankrike er den største atomkraftmakten i EU. EU har satt seg klimamål om 20 % reduksjon av CO₂-utslipp fra 1990-nivå, og å ha 20 % fornybar energi innen 2020.

Norges forhold til unionen

Norge har søkt tre ganger om medlemskap i unionen. Den første søknaden i 1962 ble stanset av Frankrikes president Charles de Gaulle da han ensidig la ned veto mot britisk medlemskap. Etter de Gaulles avgang ble det på nytt levert en søknad i 1970, denne ble stoppet av en folkeavstemning i 1972 da 53,5% av de som stemte gikk mot, og valgdeltagelsen var på 79,2%. Det ble en ny folkeavstemning i 1994 etter at Norges tredje søknad hadde blitt levert to år tidligere. Denne gangen var deltagelsen ved avstemningen enda høyere, og resultatet enda jevnere. 88,6% av Norges stemmeberettigede møtte opp, og bare 126 806 stemmer skilte ja fra nei i avstemningen som endte med 52,2% flertall for å avvise medlemskap.

Til tross for at befolkningen har avvist medlemskap har Norge likevel et tett samarbeid med EU. Gjennom EØS-avtalen som ble signert i Porto i 1992 sikret Norge seg tilgang til EUs indre marked. I tillegg omfatter EØS-avtalen også samarbeide innenfor forskning, utdannelse, miljøvern, sosiale spørsmål og kultur. Avtalen omfatter imidlertid ikke fisk og landbruk. Selv om det ikke er noen formell kontingent i EØS bidrar Norge økonomisk til EU og EUs medlemsland. Overføringene beløp seg i 2010 til rundt 5 milliarder kroner, men en del midler blir også ført tilbake til Norge i form av diverse programmer i EU-regi, så nettokostnadene var på ca. 3,4 milliarder. EØS-midlene går blant annet til prosjekter innen miljø og klimatiltak, helse, kulturarv, forskning, trening og utveksling, sivilt samfunn, regionalt og grensekryssende samarbeid.

25. mars 2001 trådte Schengen-avtalen i kraft for Norge, noe som førte til at norske statsborgere kunne reise uten pass innenfor det som er kjent som Schengen-området. Avtalen er gjensidig, så statsborgere fra Schengen-området kan også komme inn i Norge uten pass. Avtalen, og dermed også området, omfatter i dag 26 land og over 400 millioner mennesker.

Som en del av samarbeidet med EU har Norge en egen delegasjon til EU. Dette er Norges største utenriksstasjon og har i overkant av 50 ansatte. Tilsvarende har EU en egen delegasjon til Norge med kontorer i Oslo.

Se også

• Det europeiske frihandelsforbund (EFTA)
• Det europeiske økonomiske samarbeidsområde (EØS)
• Den nordatlantiske allianse (NATO)
• Schengen-traktaten
• Det østlige partnerskap
• Pax Europaea

Litteratur

• Ulf Sverdrup Norge og EU: utenfor og innenfor i Hvor Hender Det? nr. 15/2012
• Dag Harald Claes og Tor Egil Førland: Europeisk integrasjon 1. utg 1998, 2.utg 2004 ISBN 82-05-32837-4
• Jan Erik Grindheim (red.) EU: fra økonomisk fellesskap til politisk union 1998 ISBN 82-00-12783-4
• Fridtjof Frank Gundersen EU – etter Lisboa-traktaten: institusjoner, rettssystem og rettsregler 2010 ISBN 978-82-05-40145-7
• Fridtjof Frank Gundersen Introduksjon til EU 2002 ISBN 82-90961-19-7
• Gunnar Mathisen Innenfor EU: en innføring i EUs beslutningsprosesser 1996 ISBN 82-00-22606-9
• Paul Knutsen Penger, stål og politikk : en problemorientert innføring i EUs historie 1998 ISBN 82-7674-473-7
• Kristian Sarastuen og Anders Ystad: Hva er EU i bokserien hva er. nr 8 2005 ISBN 82-15-00505-5
• Fredrik Sejersted et al. EØS-rett 2. utgave 2004 ISBN 82-15-00127-0

Eksterne lenker

Commons: Den europeiske union – bilder, video eller lyd

Offisielle nettsteder EUROPA – Den offisielle nettportal institusjoner Kommisjon Parlament Råd Domstol Byråer Byrå for grunnleggende rettigheter EUR-Lex – lovgivning Delegasjon til Norge

Medie-oversikt Europaveien – fakta- og nyhetsside om EU EU-oplysningen – leksikon (på dansk) Europedia – Guide til EU-lovgivning