Tyrkia

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Koordinater: 39°N 35°Ø

Türkiye Cumhuriyeti
Republikken Tyrkia

Flagg

Våpen
Flagg Riksvåpen

Kart over Türkiye Cumhuriyeti
Innbyggernavn Tyrker, tyrkisk
Hovedstad Ankara
Tidssone UTC+2
Areal
 – Totalt:
 – Vann:		 Rangert som nr. 37
780 580[a] km²
1,6 %
Befolkning
 – Totalt:		 Rangert som nr. 17
77 804 122[b]
Bef.tetthet 99,67 innb./km²
HDI 0,759 (rangert som nr. 69)
Styreform Demokratisk republikk
President Recep Tayyip Erdoğan
Statsminister Ahmet Davutoğlu
Offisielt språk Tyrkisk
Valuta Tyrkisk lira (TRY)
Nasjonaldag 29. oktober
Nasjonalsang «Istiklâl Marsi»
(Selvstendighetsmarsjen)
ISO 3166-kode TR
Toppnivådomene .tr
Kart over Republikken Tyrkia
Kart over Republikken Tyrkia
Tyrkia på Commons
a^ CIA World Factbook (15. juli 2008)
b^ CIA World Factbook (est. juli 2014)

Tyrkia (tyrkisk: Türkiye), offisielt Republikken Tyrkia (tyrkisk: Türkiye Cumhuriyeti), er en stat i Asia som strekker seg over den anatoliske halvøya i det sørvestlige Asia/Midtøsten og Balkanhalvøya i det sørlige Europa. Tyrkia grenser til åtte land: Til Bulgaria i nordvest, Hellas i vest, Georgia i nordøst, Armenia, Aserbajdsjan (eksklaven Nakhitsjevan) og Iran i øst, samt Irak og Syria i sørøst. Sør for Tyrkia ligger Middelhavet og Kypros, vest for Tyrkia ligger Egeerhavet, og nord for landet Svartehavet. Tyrkia har også et innlandshav, Marmarahavet, som av geografer brukes som skillelinje mellom Europa og Asia.[1] Tyrkia regnes ofte også som en del av det geografiske området Midtøsten.[2]

Tyrkia er en av de seks uavhengige tyrkiske stater. Landets offisielle språk er tyrkisk, som er morsmål for omtrent 85 prosent av landets befolkning.[3] Landets største etniske gruppe er tyrkere, som ifølge The World Factbook utgjør mellom 70 og 75 prosent av befolkningen.[2] Største minoritet i landet er kurdere, som ifølge samme kilde utgjør 18 prosent av Tyrkias befolkning, mens andre minoriteter utgjør anslagsvis mellom sju og tolv prosent.[2] Et stort flertall av Tyrkias innbyggere er muslimer.[2] En pågående konflikt mellom Tyrkia og militante kurdiske grupperinger har resultert i betydelige tap av menneskeliv.[4]

Staten Tyrkia ble opprettet etter første verdenskrig, da det osmanske imperiet ble stykket opp. Landsfaderen Mustafa Kemal Atatürk la vekt på å modernisere landet og redusere religionens rolle. Han mente også det var viktig å forene befolkningen ved å styrke dens tyrkiske identitet.

Demografi[rediger | rediger kilde]

Tyrkia har 72,6 millioner innbyggere og en befolkningsvekst på 1,5 % per år. Tyrkias befolkning er relativt ung. 25,5 % er i alderen 0–15 år. Ifølge statistikk som ble offentliggjort av regjeringen i 2005 er den forventede levealderen 68,9 år for menn og 73,8 år for kvinner, og gjennomsnittlig 71,3 for befolkningen som helhet. Skolegang er obligatorisk og gratis for barn i alderen 6-15. Andelen lese- og skrivekyndige er 95,3 % for menn og 79,6 % for kvinner, i gjennomsnitt 87,4 %.

Det er tre anerkjente minoriteter, (i henhold til Lausanneavtalen) grekere, armenere og jøder. Det finns også små grupper av levantinere, som for det meste er av italiensk og fransk opprinnelse, i Istanbul og Izmir.

Den største minoriteten i Tyrkia er likevel kurderne, som utgjør 15-20 % av befolkningen.[2] Andre minoriteter er abkasere, assyrere, bosjnakker, georgiere, romere, lazer, arabere og albanere.

Det bor anslagsvis 3 millioner tyrkere i Europa, først og fremst i Tyskland dit de første tyrkerne kom som arbeidsinnvandrere. I Norge bor det rundt 15 000 tyrkere i hovedsak det sentrale østlandsområdet med Oslo og Drammen i første rekke.[5]

Språk[rediger | rediger kilde]

Landets offisielle språk er tyrkisk, og er førstespråk til omtrent 85 % av befolkningen. Det største minoritetsspråket er kurdisk, som snakkes av omtrent 6 % av befolkningen, men er helt uten offisiell status. Arabisk brukes av 1,2 % av befolkningen, men flesteparten av disse er tospråklige og behersker også tyrkisk. Andre minoritetsspråk er tsjerkessisk, gresk, armensk, lazisk, tatarisk og jødespansk.[6]


I det osmanske rike (forløperen til Republikken Tyrkia) var osmantyrkisk det adminstrative språket. Dette var først en blanding av persisk, arabisk og tyrkisk, men med tiden vokste formen «basistyrkisk» (turki-i basit) frem, med et vokabular der de fleste ordene var tyrkiske.[7] Da Mustafa Kemal Atatürk kom til makten etter det osmanske rikets fall sørget han for massive språkreformer. Osmantyrkisk ble sett på som umoderne, og arabisk- og persiskinspirerte ord ble fjernet fra språket. Siden 1928 har tyrkisk blitt skrevet med et modifisert latinsk alfabet, noe som hadde en både praktisk og ideologisk bakgrunn. Det tidligere persisk-arabiske alfabetet ble ansett som for vanskelig og dermed en årsak til analfabetisme, samtidig som overgangen til det latinske alfabetet bidro til å markere statens sekulære grunnprinsipper.[8]

Religion[rediger | rediger kilde]

Hagia Sofia i Istanbul ble bygget under østromerne på 500-tallet, og var Konstantinopels domkirke. Den ble ombygget og gjort om til moské av osmanerne i 1453. Siden 1935 har bygget vært museum.[9]

I Tyrkia er ca. 95 % av befolkningen muslimer, hovedsakelig sunni, men også med et betydelig innslag av alevier som er en retning innen shia-islam. Andre religiøse minoriteter er armenske og greske kristne, yezidier samt jøder. Tyrkia har vært et sekulært land helt siden Mustafa Kemal grunnla republikken Tyrkia. Men regjeringspartiet AKP (Adalet ve Kalkınma Partisi) som vant valgene i 2002 og 2007 har et religiøst grunnlag og utfordrer sekularismen, blant annet ved å tillate kvinner å bære skaut på universitetene og i offentlige sammenhenger. Dette vedtaket er senere omgjort av forfatningsdomstolen med den begrunnelse at det strider med grunnloven. Et forslag om å forby regjeringspartiet, for brudd på sekularismeprinsippet, ble derimot avvist av forfatningsdomstolen i juli 2008. I september 2014 opphevet regjeringen forbudet mot å gå med sjal på videregående skoler, et forbud som har vært regnet som et symbol på det sekulære Tyrkia.

Historie[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Tyrkias historie

Oldtid, antikken og tidlig middelalder[rediger | rediger kilde]

Anatolia har huset mange oldtidsriker, blant dem Pergamon. Pergamonalteret (bildet, oppført ca. 180-159 f.Kr.) er i dag i Pergamonmuseet i Berlin.
Kristus-mosaikken i Hagia Sofia er blant den bysantinske kunstens mest kjente bevarte verker.

Anatolia har vært bebodd siden neolittisk tid (omtrent 10 000 f.Kr), da mennesket begynte med jordbruk og dyrehold. Arkeologer har funnet en rekke bosetninger fra denne tiden, der Çatal Höyük kanskje er den best bevarte. Fra bronsealderen er blant annet Alaca Höyük og Troja gravd ut. Fra ca. 1700 til 1200 f.Kr var området dominert av hettittene.[10]

Inn i jernalderen var Frygia den dominerende statsdannelsen i området, før den ble erstattet av Lydia ca. 650 f.Kr.. Lilleasia var deretter under Perserrikets kontroll, før Aleksander den store erobret hele riket på 330-tallet f.Kr. Med Aleksander kom hellenismen til området, og lokale guddommer og skikker ble assimilert inn i gresk kultur. Romerne tok kontroll over Lilleasia i det andre århundre f.Kr., da Pergamon ble en romersk provins.[11]

Kristendommen kom tidlig til Anatolia, mye på grunn av apostelen Paulus' arbeid. Kristendommen ble statens offisielle religion under Konstantin, og anatolske kristne var sentrale i å forme den tidlige kristendommen, både med teologiske og liturgiske bidrag. Konsilene i Nikea, Efesos og Khalkedon, alle arrangert i det romerske Anatolia, kom til å danne grunnlaget for mange av både den katolske og den ortodokse kirkes læresetninger.[12]

I senantikken ble rikets maktsentrum flyttet østover, og Konstantinopel (dagens Istanbul) ble gjort til hovedstad. Selv om Vestromerriket gikk i oppløsning på 300- og 400-tallet e.Kr bestod Østromerriket (også kjent som det bysantinske riket) i tusen år til, og bysantinerne var på høydepunktet av sin makt under Basileios II (r. 976-1025).[13]

Det osmanske rike[rediger | rediger kilde]

Det moderne Tyrkias forløper var det osmanske rike, som på høyden av sin makt omkring 1600-tallet omfattet Anatolia, Midtøsten, deler av Nord-Afrika, store deler av Sørøst-Europa og Kaukasus.

På andre halvdel av 1200-tallet tok muslimske tyrkiske folkegrupper kontroll over de østlige og sentrale deler av Lilleasia, og i årene som fulgte presset de vestover. I 1453 erobret de Konstantinopel, og gjorde slutt på tusen år med bysantinsk styre. Tyrkernes imperium, kalt det osmanske rike, kom til å vokse til ett av verdenshistoriens største og lengstlevende riker.[14]

Riket hadde sin storhetstid under Suleiman den store (r. 1520–1566) og etterfølgerne. Hele det østlige middelhavsområdet og Balkan var på denne tiden under osmansk kontroll, og rikets strategiske plassering mellom Europa og Asia gjorde at all handel kunne kontrolleres av osmanerne. Det osmanske rike var en sterk sentralisert stat under ledelse av en sultan, og gjennom syv hundre år hadde det osmanske dynastiet makten i riket.[14]

På tross av islamsk dominans (der sultanen blant annet var regnet som «islams beskytter») hadde riket store ikke-muslimske befolkningsgrupper, spesielt kristne. De religiøse minoritetene fikk i hovedsak beholde troen sin i fred, og gjennom millet-systemet hadde minoritetene et utstrakt indre selvstyre. Under Mehmet II ble også europeiske jøder invitert til å bosette seg i Istanbul.[14]

Det gikk nover med riket fra 1700-tallet. I historiefaglige miljøer er det ingen bred konsensus om årsakene til forfallet, men faktorer som trekkes frem er at de tidligere så militært overlegne osmanerne nå var underlegne de europeiske stormaktene, at handelen med Asia nå gikk sjøveien rundt Afrika, store problemer med inflasjon og liten teknologisk utvikling i transportsektoren, jordbruket og industrien.[15]

Tyrkerne var på sentralmaktenes side under første verdenskrig, og nederlaget i krigen kom til å bli slutten på det osmanske rike. Under de nasjonalistiske ungtyrkernes styre ble situasjonen kritisk for rikets etniske minoriteter, og det gikk spesielt hardt ut over armenerne. Fra 1915 utviklet undertrykkelsen seg til et rent folkemord, og i årene frem til 1923 døde omtrent tre fjerdedeler av landets to millioner armenere av drap, sult, tvangsarbeid og tvungne deportasjoner.[16]

Mellomkrigstiden[rediger | rediger kilde]

Mustafa Kemal grunnla Republikken Tyrkia, og er kjent som Atatürk – «tyrkernes far».

Etter at det osmanske rike gikk i oppløsning etter første verdenskrig var deler av landet var under alliert okkupasjon. I 1919 blusset urolighetene opp igjen i det som blir kalt den tyrkiske frigjøringskrigen,[17] og i årene som fulgte kjempet Mustafa Kemal – i ettertiden kalt Atatürk, «tyrkernes far» – for å få opphevet freden i Sèvres. Etter at de utenlandske styrkene var nedkjempet ble Republikken Tyrkia etablert i 1923, med Ankara som hovedstad. Lausannetraktaten erstattet Sèvres-avtalen, og som en del av avtalen fulgte store befolkningsutveklsinger. Omtrent 1,3 millioner grekere måtte forlate den nye republikken, mens en halv million tyrkere dro motsatt vei. Republikken Tyrkia ble således langt mer etnisk homogen enn før.[18]

Etter utryddelsen av armenerne, var den kurdiske befolkningen landets største minoritet, og utgjorde et flertall i store områder i øst og sør. Ulike grupper i den kurdiske befolkningen gikk til opprør mot tyrkisk herredømme flere ganger, men ble hver gang slått ned med stor brutalitet. Under ledelse av den sunnmuslimske lederen Sjeik Said, ble det organisert et omfattende kurdisk opprør i 1924. Etter Sjeik Said-bevegelsens nederlag organiserte kurdiske intellektuelle Khoybun-forbundet som i 1930-32 etablerte militær kontroll i et større område rundt Ararat-fjellet ved grensa til Iran. I 1937/38 gjennomførte den tyrkiske hæren omfattende massakrer mot kurdere i Dersim-området. Daværende statsminister Erdogan ba i 2011 den kurdiske befolkningen om unnskyldning for massakrene i Dersim.[19]

Mellom 1924 og 1935 gjennomførte Atatürk omfattende reformer i en skala aldri tidligere sett i den muslimske verden. Han opphevet kalifatet og islamsk lovgiving, og erstattet dem med privatrettslig lovgivning etter mønster av Sveits en strafferett importert fra Italia. Det arabiske alfabetet ble erstattet av det latinske, kalenderen ble gjort om til å følge vestlig standard med søndag som hviledag, tyrkerluen ble forbudt, bruken av det metriske målesystemet ble gjort obligatorisk, og kvinners stilling ble betydelig forbedret.[20][21]

Etter andre verdenskrig[rediger | rediger kilde]

Tyrkia holdt seg nøytrale under størstedelen av andre verdenskrig. I perioden 1941–1943 var regjeringen tyskvennlig, men Tyrkia gikk stadig mer i alliert retning fra 1943. I februar 1945 erklærte landet krig mot Tyskland, et trekk som kun var motivert av ønsket om å bli med i de forente nasjoner etter krigens slutt.[22] Etter krigen ble Tyrkia knyttet til USA i forbindelse med den såkalte Truman-doktrinen, og landet mottok omfattende økonomisk og militær hjelp av amerikanerne.[23]

Tyrkia var i praksis en autoritær ettpartistat frem til 1946. Det var først med Adnan Menderes i 1950 at landet fikk en statsminister som ikke kom fra Atatürks republikanske folkeparti, og Tyrkia har i prinsippet vært et demokratisk land siden. Likevel har landets militære ledelse grepet inn i politikken ved en rekke anledninger, og både i 1960, 1971 og 1980 ble de folkevalgte kastet av de militære og erstattet med regjeringer utpekt av generalene.[24]

Helt siden 1920-tallet har det vært uroligheter i de kurdisk-dominerte områdene sørøst i landet, og fra slutten av 1970-tallet tiltok urolighetene da den militante organisasjonen Kurdistans Arbeiderparti (PKK) under Abdullah Öcalan begynte å kjempe for et uavhengig Kurdistan. En væpnet konflikt brøt ut i 1984, og siden den gang har titusenvis av menneskeliv gått tapt. Tyrkiske myndigheter har forsøkt å forby det kurdiske språket og kurdiske folkedrakter, og anerkjenner ikke kurderne som en nasjonal minoritetsgruppe.[4]

Politikk og administrasjon[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Tyrkias politiske system

Recep Tayyip Erdoğan (AK Parti) er siden august 2014 Tyrkias president. Før det var han statsminister fra 2003.

Tyrkia har en tredeling av makta mellom en lovgivende nasjonalforsamling (Millet Meclisi), en dømmende makt og en utøvende makt ved regjering og president. Grunnloven av 1982 ga presidenten større reell makt enn tidligere. Recep Tayyip Erdoğan (AK Parti) har vært Tyrkias president siden 2014.

Administrativ inndeling[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Tyrkias provinser

Tyrkia er delt i 81 provinser som ledes av en guvernør, utnevnt av presidenten. Provinsene er igjen inndelt i distrikter. På det lokale nivået er landet organisert i kommuner (belediye). Det holdes alminnelige valg til kommunestyrene, men stort sett er Tyrkia mer sentralstyrt og det kommunale selvstyret er mindre utviklet.

Forsvars- og utenrikspolitikk[rediger | rediger kilde]

Tyrkia har vært med i NATO siden 1952.[25] Med en styrke på nesten 800 000 soldater og 110 000 offiserer er Tyrkias forsvar alliansens nest største. Forsvarsbudsjettet er på omtrent 15 milliarder lira (2011), omtrent 46 milliarder norske kroner. Det er 12 måneders obligatorisk førstegangstjeneste for menn.[26]

Tyrkia var en av grunnleggerne av FN i 1945. Blant andre viktige internasjonale organisasjoner landet er med i kan nevnes Organisasjonen for islamsk samarbeid, Organisasjonen for økonomisk samarbeid og utvikling og Organisasjonen for sikkerhet og samarbeid i Europa.[25] Tyrkia har samarbeidet med EU i en årrekke, og fikk sin første avtale med det daværende EF i 1963. I 1995 inngikk Tyrkia og EU en tollunion, og i 1999 åpnet EU for at Tyrkia kunne bli kandidatmedlem. Formelle forhandlinger om et eventuelt medlemskap startet i 2005, men disse har senere stagnert slik at Tyrkia pr. 2013 er et godt stykke unna kravene for et EU-medlemskap.[27][28]

Næringsliv[rediger | rediger kilde]

Den tyrkiske økonomien er en de 20 største økonomiene i verden, og landet har en dynamisk og stor arbeidsstyrke. Landet er medlem i G20 der de 20 største økonomiene i verden samles. Videre er landet medlem i OECD og har medlemskapsforhandlinger med EU, noe som vil åpne nye muligheter for landet. Forhandlingene har pågått siden 2005. Tyrkia har vært assosiert medlem i EU siden 1967. Tyrkia er økonomisk og kulturelt tett knyttet til både Europa og Midtøsten. Landet har hatt en stor økonomisk vekst de siste årene. Per 2008 har BNP pr. innbygger passert $ 12 000, men forskjellene mellom rike og fattige er fortsatt store. Det er også geografiske forskjeller i inntektsfordelingen og graden av økonomisk utvikling.


Økon. nøkkeltall Verdi  % av BNP År, kilde
BNP 663,4 mrd $ 2007, Verdensbanken
BNP (vekst) (Eurostat) 5,1 % 2007, Eurostat (europa.eu)
BNP (vekst) 3,9 % Q3 2007, The Economist nov 2007
Industriprod. 6,1 % Q3 2007, The Economist nov 2007
Konsumpriser 2006 9,3 % 2006, Eurostat (europa.eu)
Konsumpriser 2007 7,1 % Q3 2007, The Economist nov 2007
Renter 3 mnd 6,38 % Q3 2007, The Economist nov 2007
Børsindeks 1.jan-7.mai 2008 -22,1 % The Economist mai 2008
Arbeidsløshet 8,9 % Q3 2007, The Economist nov 2007
Handelsbalanse 12 mnd -56,4 mrd $ Aug 2007, The Economist nov 2007
Betalingsbalanse 12 mnd -33,2 mrd $ -7,3 % Aug 2007, The Economist nov 2007
Budsjettbalanse -2,9 % 2007, The Economist nov 2007
BNP/innb 2007 (UNDP) 12.900 $ Q3 2007, The Economist nov 2007

Samfunn[rediger | rediger kilde]

Massemedia[rediger | rediger kilde]

Den tyrkiske allmennkringkasteren heter Türkiye Radyo Televizyon Kurumu (TRT), og driver en rekke TV- og radiokanaler. Det redaksjonelle innholdet er underlagt kontroll av myndighetene, og kontroversielle temaer tas sjelden opp. Siden 1993 har landet også hatt uavhengige, kommersielle TV-kanaler.[29]

Tyrkias trykte medier domineres av Doğan-gruppen, som eier over halvparten av landets aviser. De viktigste dagsavisene er Zaman, Posta, Hürriyet, Milliyet, Sabah og Yeni Asir, med de to førstnevnte som de største.[29]

Organisasjonen Reportere uten grenser peker på en rekke problematiske sider ved ytringsfriheten i Tyrkia, og mange journalister har blitt arrestert for kritikk av myndighetene. Spesielt er temaer rundt Kurdistans Arbeiderparti (PKK) sensitive, og landet driver en utstrakt sensur av Internett, der blant annet videodelingstjenesten YouTube har vært blokkert i lange perioder.[30][31]

Urbanitet[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Liste over byer i Tyrkia

Tyrkias største by er Istanbul, som også er landets finansielle, økonomiske og kulturelle sentrum.

Den største byen Istanbul er landets finansielle, økonomiske og kulturelle sentrum, og har over 13 million innbyggere (2013).[32] Andre viktige byer er İzmir, Bursa, Adana og hovedstaden Ankara.

Anslagsvis 70 prosent av Tyrkias befolkning bor i byer.[2] Syv av Tyrkias byer har mer enn én million innbyggere.[32]

Kultur[rediger | rediger kilde]

Mat og drikke[rediger | rediger kilde]

İskender kebap er en av de mest kjente tyrkiske kebab-variantene, og består av tynne, stekte strimler av lam, tomatsaus og jogurt, servert med pita.

Det tyrkiske kjøkken er inspirert både av Europa (spesielt det greske kjøkken) og Midtøsten. Pita (på tyrkisk kalt pide) er mye brukt, og det samme er börek. Jogurt (yoğurt) er en tyrkisk oppfinnelse, og andre kjente tyrkiske matretter er kebab, çorba (en tynn suppe), dolma (fylte grønnsaker) og mantı.[33]

De fleste tyrkere er muslimer og mange er derfor avholds, men store deler av befolkningen har også et mer avslappet forhold til alkoholforbudet i Islam. Nasjonalbrennevinet er det anis-baserte rakı, som gjerne nytes sammen med meze.[34] Tyrkia har også noe vinproduksjon.

Det ble drukket 180 000 tonn svart te (çay) i Tyrkia i 2004, noe som gjorde landet til verdens nest største temarked (etter India). Hver tyrker bruker i gjennomsnitt 2,5 kg te i året, noe som gir Tyrkia verdens høyeste teforbruk per capita.[35]

Idrett[rediger | rediger kilde]

Hakan Şükür (her i Galatasaray-drakt) er kanskje den meste kjente tyrkiske fotballspilleren igjennom tidene. Han scoret 51 landslagsmål på 112, og er dermed det tyrkiske herrelandslagets mestscorende.

Tyrkias mest populære idrett er fotball.[36] De største fotballklubbene er Galatasaray, Fenerbahçe og Beşiktaş, og også det tyrkiske herrelandslaget har hatt gode internasjonale resultater, med semifinaler både i VM i 2002 og EM i 2008. Andre store lagidretter i landet er basketball og volleyball.[36]

Tyrkia deltok for første gang i sommer-OL siden 1908, og har siden den gang vært med i alle sommerleker untatt tre. Siden 1936 har også Tyrkia deltatt i de fleste vinter-OL. Pr. 2013 har landet tilsammen 39 gullmedaljer (alle i sommer-OL), og idrettsgrenen der landet har tatt flest OL-medaljer er bryting.[37]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ National Geographic Atlas of the World (7th utg.). Washington, D.C.: National Geographic. 1999. ISBN 0-7922-7528-4.  "Europe" (pp. 68–69); "Asia" (pp. 90–91): «A commonly accepted division between Asia and Europe ... is formed by the Ural Mountains, Ural River, Caspian Sea, Caucasus Mountains, and the Black Sea with its outlets, the Bosporus and Dardanelles.» (en)
  2. ^ a b c d e f «Turkey». The World Factbook. Besøkt 12. juni 2013
  3. ^ TÜRKİYE'NİN YÜZDE 85'İ 'ANADİLİM TÜRKÇE' DİYOR
  4. ^ a b «Who Are the Kurds?» The Washington Post, februar 1999. Besøkt 15. juni 2013
  5. ^ «Tyrkere i 244 av landets kommuner». Integrerings- og mangfoldsdirektoratet, 2009. Besøkt 16. juni 2013.
  6. ^ «Languages across Europe : Turkey». BBC News Online. Besøkt 12. juni 2013.
  7. ^ Gábor Ágoston og Bruce Alan Masters (2009). Encyclopedia of the Ottoman Empire. Infobase Publishing. Side 338 ISBN 9781438110257
  8. ^ Jacob M. Landau (1984). Atatürk and the Modernization of Turkey. BRILL. Side 133-134. ISBN 9789004070707
  9. ^ Paul Magdalino et al. «Istanbul» Grove Art Online / Oxford Art Online. Oxford University Press. Besøkt 16 juni 2013.
  10. ^ Douglas Arthur Howard (2001). The History of Turkey. Greenwood Publishing Group. Side 24-26. ISBN 9780313307089
  11. ^ Howard, side 26-29
  12. ^ Howard, 29
  13. ^ Howard, 30
  14. ^ a b c «Ottoman Empire (1301-1922)». BBC Religions. Besøkt 15. juni 2013
  15. ^ Bernard Lewis. «Some Reflections on the Decline of the Ottoman Empire». Studia Islamica No. 9 (1958), side 111-127
  16. ^ Robert Melson. «Paradigms of Genocide: The Holocaust, the Armenian Genocide, and Contemporary Mass Destructions». Annals of the American Academy of Political and Social Science Vol. 548, The Holocaust: Remembering for the Future (Nov., 1996), side 156-168
  17. ^ Stanford Jay Shaw og Ezel Kural Shaw (1977). History of the Ottoman Empire and Modern Turkey. Bind 2. Cambridge University Press. Side 341. ISBN 9780521291668
  18. ^ Shaw og Shaw, side 368
  19. ^ http://www.todayszaman.com/national_pm-erdogan-apologizes-over-dersim-massacre-on-behalf-of-turkish-state_263658.html
  20. ^ Elie Elhadj (2006). The Islamic Shield: Arab Resistance to Democratic and Religious Reforms. Universal-Publishers. Side 99. ISBN 9781599424118.
  21. ^ «Metric System in China and Turkey». Nature 133, 59-59 (13. januar 1934). doi:10.1038/133059a0
  22. ^ Murat Metin Hakki. «Surviving the pressure of the superpowers : An analysis of Turkish neutrality during the second world war». Chronicon 3 (1999-2007) 44–62 ISSN 1393-5259
  23. ^ James A. Huston (1988). Outposts and Allies : U.S. Army Logistics in the Cold War 1945–1953. Associated University Presses. Side 134-136. ISBN 0941664848
  24. ^ Ergun Özbudun (2000). Contemporary Turkish Politics: Challenges to Democratic Consolidation. Lynne Rienner Publishers. Side 6-8. ISBN 9781555877354
  25. ^ a b «U.S. Relations With Turkey». Det amerikanske utenriksdepartementet, 7. januar 2013. Besøkt 12. juni 2013.
  26. ^ «CHP plans to reduce Turkish military's size by 30 pct if elected». Hürriyet Daily News, 23. mars 2011. Besøkt 12. juni 2013.
  27. ^ «Commission Staff Working Document : Turkey 2012 Progress Report». EU-kommisjonen, 10. oktober 2012.
  28. ^ «Communication from the Commission to the European Parliament and the Council : Enlargement Strategy and Main Challenges 2012–2013». EU-kommisjonen, 10. oktober 2012.
  29. ^ a b «Country Profile: Turkey». Library of Congress – Federal Research Division, august 2008.
  30. ^ «Turkey». Reportere uten grenser, november 2011. Besøkt 12. juni 2013.
  31. ^ «YouTube opens Turkish site, giving government more control». Reuters, 2. oktober 2012. Besøkt 12. juni 2013.
  32. ^ a b «Turkey: Registered Population». citypopulation.de / State Institute of Statistics, Republic of Turkey. Besøkt 12. juni 2013.
  33. ^ Linda Civitello (2011). Cuisine and Culture : A History of Food and People. John Wiley & Sons. ISBN 9781118098752
  34. ^ Dani Valent, Jim Masters og Perihan Masters (2000). World Food Turkey. Lonely Planet. Side 90. ISBN 9781864500271
  35. ^ «Turkey: Second biggest tea market in the world». marketresearchworld.net. Besøkt 12. juni 2013.
  36. ^ a b «Sports : Traditional and International Sports In Turkey». goturkey.com. Besøkt 11. juni 2013.
  37. ^ «Medalist Search Results». olympic.org. Besøkt 11. juni 2013.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]


Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Tyrkia&oldid=14368025»