Barokken

Et typisk barokkinteriør (Universitetet i Wrocław)

Barokk og barokken er navnet både på en stilart og en epoke innen europeisk kunst, og regnes i hovedsak til 1600- og 1700-tallet. Kunstretningen verdsatte dramatikk og detaljer, ornamentering og prakt, og fremtrådte innen de fleste kunstformene: Musikk, arkitektur, litteratur, maler- og billedhuggerkunst. Barokken begynte omkring år 1600 i Roma og spredte seg til resten av Europa med støtte fra den katolske kirke, som brukte stilen som et ledd i sin motreformasjon. Barokken i forskjellige land fant ulike lokale uttrykksformer.

Barokken omtales ofte som en reaksjon mot de strenge prinsippene om harmoni og nøysom askese i renessansen. 1600-tallet ble et av de blodigste hundreårene i Europas historie. Det var omfattende kriger mellom stormaktene, ikke minst på grunn av trettiårskrigen (1618–1648). Krigene på 1600-tallet ble utløst blant annet av religiøse motsetninger mellom protestanter og katolikker. I hver leir oppsto det behov for å straffe den som ikke hadde «den rette tro». Pavene gav blant annet ordre om inkvisisjon, en domstol som med tortur og drap skulle tvinge folk tilbake til «den rette troen».

Renessansen og reformasjonen hadde spredt optimisme og tro på menneskets evne til å skape, tenke og oppdage. I brytningstider der det blir stilt spørsmål ved etablerte meninger, kommer det ofte motreaksjoner. Det oppstår et psykologisk behov hos mange mennesker for å flykte fra den sårbare virkeligheten og inn i en fast og trygg gudstro. På 1600-tallet var det derfor skapt grobunn for en ny retning innenfor kunsten som nettopp la vekt på det religiøse livet; barokken. Kunsten fra denne tiden er direkte, dramatisk og enkel.

Byggekunst[rediger | rediger kilde]

Detalj fra slottet i Versailles.

Både bygninger og møbler fra barokken var kolossale og prangende, laget for å imponere. Fremfor rette linjer var ornamenter foretrukket, det ble benyttet kupler og søyleganger, og man var opptatt av kontraster mellom lys og skygge, masse og tomt rom. Skulpturer og fresker prydet utsmykningen integrert i byggene. Byplanleggingen fra denne tiden tok utgangspunkt i barokke parker, med alléer som utgikk fra et sentrum og et torg der folk møttes. Barokk arkitektur var den sentrale stilarten helt frem til omkring midten av 1700-tallet, da nyklassisismen ble den dominerende byggestilen.

Barokk arkitektur finnes først og fremst i Italia, men fremstående eksempler finnes også i det sentrale Tyskland og Østerrike, som slottet i Ludwigsburg og Zwinger i Dresden. Stilen har også preget bygninger og bysamfunn ellers i Europa og i det spansktalende Amerika.

Eksempler på barokke bygninger er blant annet deler av Peterskirken i Roma, Slottet i Versailles, St. Paul's Cathedral i London og Invalidedomen i Paris. Interiøret i Kongsberg kirke er et norsk eksempel på denne byggestilen.

Visuell kunst[rediger | rediger kilde]

Eksempel på det barokke maleriet: Caravaggio, St. Peters Korsfestelse (1600).

Symbolikken i malerier og skulpturer var vesentlig forenklet, slik at alle kunne få utbytte av kunsten, ikke bare de lærde. Skulpturene fra barokken var fulle av bevegelse, muskelstyrke og patos. Et eksempel på dette er Fontana di Trevi i Roma. Maleriet i barokken var i likhet med skulpturen ofte preget av dramatikk og komposisjonell overflod, men også mer dempede og innadvendte uttrykk finnes, særlig i den nordeuropeiske barokken. Eksempler på fremstående barokke malerier kan være Caravaggios De Syv Nådegjerninger (1607), Rembrandts Nattevakten (1642), Velázquez' Las Meninas (1656), eller Frans Hals' og Johannes Vermeers mange sjangerscener.

Norge[rediger | rediger kilde]

Bruskbarokken ble en vanlig stilart i Nord-Europa på 1600-tallet, i Norge er den mest kjent fra kirkeinteriører. Den tidligste variant blir ofte kalt ørebruskstil, her ligner deler av ornamentene på formen på brusken i et menneskeøre. Stilarten var populær under stavangerrenessansen.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Man regner barokken i den norsk-danske felleslitteraturen for å vare fra innføringen av eneveldet i 1660 til Ludvig Holberg kommer inn på den litterære arena omkring 1720. I den barokke litteraturen forsøkte man å bevege leseren med voldsomme virkemidler og overlessede ord. Allegorier og metaforer ble flittig brukt, og formen fremsto tidvis som viktigere enn innholdet. Forfatterne fremstilte de saligste undre i tilværelsen og fremla ofte religiøse emner. Den antitetiske fremstillingen av verden, med Himmelen på den ene siden og det jordlige på den andre; med lys og mørke, var meget fremtredende i diktningen.

I det hele tatt var litteraturen, da særlig diktningen, i denne perioden en bruksdiktning. Det estetiske ved diktningen ble nedprioritert.

Det er et gjennomgående trekk at litteraturen skal virke sterkt bekreftende for tidens ideologi og samtidig være representativ for maktinstitusjonene.

Viktige genrer[rediger | rediger kilde]

Preken- og oppbyggelseslitteratur
Salmediktning
Topografisk diktning på vers og prosa
Leilighetsdiktning
Hyrdediktning
Brevgenren
I periferien: Personlige nedtegnelser. Eks. «Jammersminde» av Leonora Christina Ulfeldt.

Utøvende kunst[rediger | rediger kilde]

Den barokke musikken kom senere enn resten av barokken, men den kom med brask og bram. Komponister som Bach og Händel skrev verker som det fremdeles lyttes til. Et av de viktigste trekkene ved musikken fra denne perioden er ornamenteringen med mange triller og løp, og improvisasjon. Virtuosene, de usedvanlig begavede musikkutøverne, ble dyrket.

Opera var en meget populær kunstform under barokken, der musikk, dans og teater ble samlet til et overveldende hele. Eksempler på operakomponister under denne tiden var Claudio Monteverdi og Händel.

Under barokken ble det også skrevet og fremført mange oratorier, kantater og virtuos orgelmusikk som toccataer og fuger, som Bachs Toccata og Fuge i D-moll.

Etymologi[rediger | rediger kilde]

Det var først på 1800-tallet at ordet barokk ble brukt som navn på kunstretningen. Det er usikkert hva opphavet til ordet er. Ofte nevnes barrocco, som betyr ujevn, ruglet perle eller falsk edelsten på portugisisk, men det italienske ordet baroco, brukt om en veik slutning i logisk Scholastica, har også et mulig opphav.

Opprinnelig bruktes ordet nedsettende om den overflødige detaljrikdommen i barokken, sammenlignet med den strenge, klare renessansen. Ordet kan bety noe slikt som forvridd og absurd eller grotesk. Senere har den tyske kunsthistorikeren Heinrich Wölfflin beskrevet barokken som en høyst verdig kunstform, og siden har barokken oftest blitt vurdert slik.