 |
Engasjement. Veteranen Sissel Blystad har enno sterke
meinigar om Haustutstillinga. Her i samtale med Jon
Løvøen.
Foto: ÅSTA YTRE
|
På trappa utanfor Bergen Kunstmuseum sit Sissel Blystad
(56). Ho har akkurat sett på årets Haustutstilling
og er eigentleg litt sint. Rundt hjørnet kjem Jon Løvøen
(26) syklande med alle hårstrå på plass
og royalt slips rundt halsen. Me finn det varmaste rommet
i bygningen, plasserer dei på klappstolar og startar
samtalen.
– Bergen Kunstmuseum er ikkje eit like ideelt utstellingslokale
som Kunstnernes Hus i Oslo. Dei lange korridorane og små
romma gjer det uoversiktleg og rotete. Dessutan blir det trangt
og varmt, seier Sissel.
Jon tykkjer det er fint å ha sitt eige, lille videorom,
men er einig i at eit meir ryddig lokale ville passe betre.
Nyskapande?
Jon er no halvveges i utdanninga ved Kunstakademiet og
er ein av fire derifrå som er med på årets
utstilling. Då Sissel gjekk på Kunst-og Handtverksskulen,
var det vanleg å vente til ein var ferdig med
utdanninga før ein søkte på Haust-utstillinga.
Både Jon og Sissel kan seie seg einige i at det er viktig
for unge kunstnarar å vere med, og det ser ein ved at
det oftast er fleire unge enn eldre utstillarar. Men slik
har det ikkje alltid vore.
– Eg har ei kjensle av at dei som prøvde å
skape noko nytt den gongen eg debuterte, det vil seie unge
kunstnarar, hadde vanskeleg for å kome med, seier Sissel.
– I dag ser det ut til at det er dei tradisjonelle kunstverka
som blir utelatt. Eg meiner òg at mange går på
Haustutstillinga og trur dei ser noko nytt, men realiteten
er at
mykje av det dei ser ikkje er nyskapande i det heile. Dessutan
tykkjer eg kunsten har teke for mykje av underhaldningsbransjen
opp i seg.
Jon protesterer.
– Eg meiner det er mogleg å lage seriøs
kunst på ein underhaldande måte. Eg tykkjer det
er bra at folk nyttar seg av underhaldningsaspektet i eit
ønskje om å nå fram.
Debut
Korleis er det å vere debutant på Haustutstillinga?
– Då eg debuterte i 1977 var det stor stas for
meg personleg, og kanskje meir prestisjefyllt enn det er i
dag. I tillegg var det viktig for meg som kunstnar busett
i Bergen, å få synt fram arbeida mine i Oslo,
fortel Sissel.
– Eg er sjølvsagt glad for å ha kome med,
seier Jon og held fram;
– Eg får synt fram at eg har noko på hjarta,
sjølv om det kanskje ikkje er nokon stor og viktig
bodskap. Men i tillegg kan det å vere med på Haustutstillinga
òg bli ein nedtur. Fleire kunstnarar håpar på
omtale i media, og få blir nemnt. Eg fekk i alle fall
helse på Dronning Sonja, då!
Sissel peiker på at det er sjeldan avisene siktar seg
inn på einskildspersonar, med mindre dei lagar kunst
som vert sett på som skandaløs eller at vedkommande
er i familie med ein kjendis! Ho legg òg til at når
ein startar som kunstnar er det viktig å få synt
fram det ein arbeider med. Sjølv har ho merka at tronga
til å stille ut har blitt mindre med åra, og det
står i samanheng med at ho fekk fleire kontaktar
etterkvart som ho vart etablert.
Tankar rundt Haustutstillinga
Jon håpar at Haustutstillinga vil fortsetje å
henge med i tida, og vere representativ for det som rører
seg i norsk kunstliv. Sissel er einig, men meiner både
dei som sender inn og dei som ikkje gjer det, er med på
å skape utstillinga. Både Sissel og Jon snakkar
om at det er viktig for kunstnarar å ikkje gjere Haust-
utstillinga til det største og einaste, men finne fleire
måtar å syne seg fram på.
– Eg vil nytte andre uttrykksformer og bruke det eg kan
andre stader enn berre innan kunsten, seier Jon.
Sissel avrundar med at ho er lei den stadige hyl- og skrik-debatten
rundt Haustutstillinga. Ho meiner debatten bør leggjast
død, slik at utstillinga kan gå sin eigen gang.
– Er fortsatt viktig
– Høstutstillingen er Norges eldste
og best besøkte kunstutstilling. Den er en institusjon
i norsk kunstliv, sier utstillingsleder Inge Lauritzen. Et
av formålene til Høst-
utstillingen er og har alltid vært: «å gi
et tverrsnitt av norsk kunst i dag». Inge Lauritzen
mener at Høstutstillingen bidrar til nettopp dette,
men påpeker at juryen i år har vært veldig
subjektiv, noe de selv sier i utstillingskatalogen. På
pressekonferansen fortalte leder i Den Nasjonale Jury, Svein
Rønning, at de dessuten har refusert en del arbeider
som er gode håndverksmesssig sett, til fordel for arbeider
der ideen er nyskapende mens kvaliteten på utformingen
ikke er fullt så bra.
Tidligere tider
Går vi tilbake til slutten av 1880- årene
og videre inn i neste tiår, finner vi navn som Christian
Krogh, Harriet Backer, Fritz Thaulow og Erik Werenskiold på
utstillerlistene. Det de leverte var kunstverk av høy
kvalitet og maleriene henger i dag som klenodier på
museer og i private samlinger. Men viste de egentlig et tverrsnitt
av norsk kunst?
Edvard Munch, som i alle år var blitt sett på
som en «rabulist», åpnet i 1892 en separatutstilling
omtrent samtidig med Høstutstillingen. Det gjorde også
den danske maleren Willumsen. Dette svekket Høstutstillingen
og, i følge avisene på den tiden, fremstod den
da som tradisjonell og kjedelig.
Dette viser at utstillingen ikke alltid har klart å
gjennomføre et av sine viktigste mål; å
representere tverrsnittet av norske kunstnere.
Høstutstillingen i dag
– Det som karakteriserer Høstutstillingen
slik den er i dag er at den vil gi sitt publikum et innblikk
i det som rører seg i norsk kunstnerliv. Ved siden
av det tradisjonelle maleriet har det vært en vekst
av
video og audiovisuelle kunstverk og jeg føler at vi
på årets utstilling i alle fall har et tilnærmet
likt tverrsnitt, sier Inge Lauritzen. Han mener også
at Høstutstillingen hjelper kunstnere i startfasen
et skritt fremover. Dette ser de hvert år ved at navn
på debutanter dukker opp igjen i forbindelse med andre
utstillinger.
– Høstutstillingen har tradisjonelt høye
besøkstall, og for mange mennesker er det slik at det
er den utstillingen de går på i løpet av
året, forteller Lauritzen videre.
– Til tross for at noen mener det motsatte viser dette
at Høst-
utsillingen fortsatt har en posisjon som kunstformidler.
Lene Borgen Bjørhei
Torunn Todal Laberg
lene_bb@hotmail.com
torunn_todal_laberg@hotmail.com
