DET ER KANSKJE IKKE en trend, ikke på verdensbasis, i det minste, kanskje heller ikke på landsbasis, men det er da likevel noe uvanlig. Er det ikke det? Godt etablerte – ja, ikke bare etablerte – men berømte akademikere i faste stillinger ved landets fremste universitet forlater sine embeter. De rett ut sier opp jobben. Og ikke fordi de har fått feitere kall andre steder, neida. Bent ut sagt, de sier opp fordi de vantrives. De mener at Historisk-filosofisk fakultet (eller hva det nå heter etter kvalitetsreformen) ikke lenger er en værende arbeidsplass.
Jon-Roar Bjørkvold, landets mest profilerte musikkprofessor, var altså ikke alene. Nå har han fått følge av noe så ukjent som en i offentligheten svært kjent lingvist. 4. februar i det Herrens år 2005 leverte Helene Uri oppsigelsesbrevet. Når dette leses, er hun fri, fri fra Universitetet i Oslo, fri fra Underdal, fri fra evalueringsskjemaer og fri fra HF-dekan Bjarne Rogan. Historisk-filosofisk fakultet (var det nye navnet noe med humanisme?) i Oslo, kvalitetsreformenes høyeste banner og ypperste spydspiss er ikke et værende sted.

ER DET ANNET Å VENTE at hun ser lykkelig ut: Helene Uri er ikke lenger en del av den gamle embetsstanden og det nye proletariatet, hun er en del av poetokratiet. Helene Uri er ikke språkforsker, lingvist, førsteamanuensis og kommende professor. Helene Uri er forfatter på heltid. Forfatter, det er det hun er.
Kanskje noe forbausende sett i lys av temaet for doktoravhandlingen.
– Jeg skrev om afasi. Jeg skrev om engelske og norske afatikere og deres forståelse av forskjellige setningskonstruksjoner. Jeg skrev en dypt teoretisk avhandling om noe som man ironisk nok kunne tro var samfunnsnyttig. Men det var det nok ikke: For som folk spør når jeg forteller om hva jeg skrev om: «Så fint, hvordan kan du hjelpe afatikere». Og det er da jeg må svare: «Jeg kan nok ikke hjelpe dem.»
– Og hvorfor ikke?
– Nei, jeg bare testet en teori. En avartsteori bygd på, ja, hvem ellers, Noam Chomsky.
Dersom noen av leserne ikke vet hvem Noam Chomsky er: I løpet av 0,11 sekunder får man 1 750 000 treff på navnet hans på Google. Chomsky er verdens mest siterte vitenskapsmann gjennom sin teori om medfødt grammatikk.
– Jeg testet en syntaktisk teori på materiale hentet fra afasirammede.
– Hva er i grunnen afasi? Hamsun hevdet at han led av afasi. Han sa at han glemte ord og at han derfor måtte finne andre ord?
– Det er nok en folkelig forståelse av afasi. Det du skildrer der, er nok mer anomi.
Som i henhold til Durkheim betyr normløshet.
– Nja, men det er nå ikke det det betyr i afasiologien, da. Men slik vi definerer afasi, skal det være en påviselig hjerneskade, en skade som forstyrrer språkfølelsen.
– Men hva kom du frem til?
– Jeg kom frem til en egen teori. En egen flott teori istedenfor den chomskyanske. Jeg avsluttet med å skrive: «More research is needed on this area», eller noe sånt noe. Det var selvsagt en søknad om mer penger til mer forskning.
Det fikk hun ikke.
– Nå ja, jeg fikk nå fast stilling da, og der skal det nå liksom være 46 prosent forskning

JA VEL. MEN HVORFOR valgte et åpenbart skjønnlitterært talent å bli lingvist, ja, positivist?
– Mye på grunn av min svigerfar, nordiskprofessor Otto Hageberg. I utgangspunktet var jeg interessert i litteratur, så jeg tok nordisk som førstefag da jeg begynte på Blindern. Men til min forbauselse oppdaget jeg ganske raskt at jeg fant språkdelen mye mer interessant enn litteraturdelen.
– Så svigerfar var en dårlig foreleser?
– Nei, nei, men jeg hadde aldri begynt på nordisk om det ikke var for Otto. Men at jeg skulle finne språkdelen så interessant, forbauset meg. Jeg hadde aldri syntes språkbiten av norskfaget var spesielt interessant da jeg gikk på skolen. Men her må jeg understreke at jeg ikke har lingvistikk per se som fag, det er kun doktorgraden min som er basis for at jeg er lingvist. Hovedfaget mitt var nordisk.
– Men du har gitt ut flere skjønnlitterære romaner og hatt suksess. Hvordan har du greidd å veksle mellom en «varm» aktivitet på fritiden og en «kald» på arbeidsplassen?
– Ja, det er nok relativt få lingvister som også er skjønnlitterære forfattere i Norge. For folk som er utenforstående ser det kanskje ikke ut til å være to ulike aktiviteter. En ingeniør vil nok se lingvistikk og dikting som to sider av samme sak. Men slik er det jo ikke. Lingvistikk er jo det mest naturvitenskapelige og positivistiske man kan holde på med innenfor humaniora. Skjønnlitteraturen er nesten antitesen av lingvistikk. Men jeg tenker i grunnen ikke så mye over det. Jeg liker begge deler.
– Men manusene dine trenger kanskje ikke så mye korrektur?
– Nei, de gjør nok ikke det. Men at jeg skulle kunne skrive bedre fordi jeg er lingvist, har jeg ingen tro på. Det er ikke slik at alle lingvister kan skrive. Ja, mange kan ikke en gang kommareglene. Dem kan rett nok jeg. Men det er altså fordi jeg har nordiskbakgrunn.
Og korrekturleserne på Gyldendal sender vennlige tanker til Otto Hageberg.
– Når det er sagt, så er det en forskjell mellom meg og de fleste skjønnlitterære forfattere, vi bruker de samme virkemidlene, men jeg kan sette ord på dem. Det hjelper rett nok ikke så mye på forhånd. Men når jeg ser tilbake på det jeg har skrevet, ser jeg hva jeg har gjort.

SÅ VAR DET ALTSÅ DETTE med å se seg tilbake. At Helene Uri lenge har slitt både med ledelsen ved sitt eget institutt og ledelsen ved HF (ja, vi kaller det HF), har lenge vært en offentlig kjent hemmelighet blant landets kulturjournalister. Tilbudene om å stå frem i media har vært talløse. Men Helene Uri er fortsatt ikke villig til å snakke om enkeltpersoner, og det til tross for at konflikten – for å si det med den store russiske litteraturviter og strukturalist Bakthin – nesten må kalles karnevalistisk. Men Uri vil at det som er forbi, skal være forbi. Forståelig nok. Om kvalitetsreformen, derimot, er hun villig til å snakke, så også om mer allmenne forhold i akademia.
– Men jeg må stille dette spørsmålet: Gikk du ikke fordi du kunne gå? Kan ikke reformforkjemperne bare si at forfatteren Helene Uri hadde tenkt å forlate UiO uansett? Og derfor er ikke din kritikk legitim.
– Jo, de kan i og for seg det. Men først noe mer overordnet: Jeg har helt siden jeg var ung student hele tiden drømt om å bli språkforsker. Både da jeg var ferdig med cand.mag.-graden og hovedfag var jeg fast bestemt på at jeg ville arbeide med språk. Jeg så også til min glede at det var noe jeg mestret. Deretter arbeidet jeg målrettet for å bli språkforsker. Jeg publiserte før jeg fikk stipend, jeg viet meg til dette. Doktorgraden fullførte jeg på normert tid.
– Og det er vel ikke så vanlig?
– Nei, det er det visst ikke innen humaniora. Kort sagt: Jeg trodde en karriere ved UiO var toppen av alt, selve paradis.
– Når kom så skjønnlitteraturen?
– Mye senere. I år er det ti år siden jeg skrev min første skjønnlitterære bok, «Anna på fredag». Det var en språkvitenskaplig variant av «Sofies verden». Det var formidlingen av faget som der var sentralt for meg. Jeg oppdaget en ny ting ved meg selv: «Dette var morsomt. Dette får jeg jo til». Men det var noe litt mer kuriøst. Det viktige var formidling av faget. Da jeg så var hjemme med mitt andre barn, skrev jeg «Den store faktaboka om språk».
Den fikk Uri Kulturdepartementets fagbokpremie for.
– Så bestemte jeg meg for å skrive barnebok. Det fikk jeg ikke til. Det syntes jeg var helt greit, for da holdt jeg på med disse pragmatiske partiklene mine og med tospråklighet. Jeg var lykkelig, jeg hadde fått fast stilling, året var 1998. Men sommeren 2000 tok jeg på ny fram barnebokmanuset. Jeg prøvde å komme meg videre. Men jeg fikk det ikke til. Og det selv om jeg prøvde å forandre preteritum til historisk presens.
– Ikke?
– Ikke for meg. Men jeg fant ut at jenta jeg skrev om skulle ha en tante. Da løsnet det. Jeg skrev manuset til min første voksenroman, «Dyp rød» på seks uker.

OG DA ER VI fremme ved kvalitetsreformen.
– Det er litt ironisk: Jeg husker jeg satt og skrev på det manuskriptet da jeg for første gang fikk høre om kvalitetsreformen. Jeg satt på et seminarrom oppe på Kringsjå og ble fortalt om det som skulle komme. Jeg lot som om jeg hørte etter. Det gjorde jeg egentlig ikke. Ellers må jeg få understreke at jeg for øvrig ikke har skrevet noe skjønnlitterært i min arbeidstid.
– Og konklusjonen?
– Jeg fant ut at dette var enda mer morsomt enn språkvitenskap. Og det sier en person som mener at substantiv, verb og preposisjoner var toppen av alt. Jeg har elsket å skrive vitenskapelige artikler. Men det er en vesentlig forskjell: Mottagerinstansen. Den finns innenfor skjønnlitteraturen, det gjør den ikke innen lingvistikken. Det er vanligvis ikke mer enn fire-fem lesere av det du har skrevet. Men det gjorde meg ikke noe. Jeg tenkte faktisk ikke over det.
– Men du fikk til begge deler, hvorfor forlater du lingvistikken? Det må være noe mer?
– Ja, det er det. Ja, jeg kunne ha gjort begge deler en god stund til. Men jeg slutter: UiO er ikke et sted jeg har lyst til å være. Men jeg vet ikke om jeg ville ha sluttet om jeg ikke hadde dette andre talentet. Det er umulig for meg å svare på. Det jeg vet, er at jeg føler meg dårlig behandlet av min arbeidsgiver. Jeg vil gå så langt som å si at jeg føler meg trakassert. Derfor er jeg veldig glad for å ha dette andre talentet. Det er ikke tøys når det blir sagt at forskere langsomt diskvalifiserer seg fra et vanlig arbeidsliv. Det er jo på et vis sant.
For Uri handler konflikten om to ting: 1: Problemer knyttet til ledelsen ved hennes institutt. Og 2: Endringen i hele HFs struktur.
– Men som sagt: Det første ønsker jeg ikke å snakke om: Jeg vil ikke framstå som et offer.
– Men du er vel ikke et offer? Du gjør noe med situasjonen. Du slutter.
– Greit nok. Men jeg ville heller ikke bli proletarisert. Og det kan jeg snakke om. Kvalitetsreformen har gjort det uendelig mye enklere å slutte. Tenk bare på hvordan den ble innført: Vi jobbet enormt med reformen uten å få tilført noen nye midler. Vi skulle gjøre alt det vi ellers gjør, og i tillegg skulle vi arbeide fram en helt ny struktur. Jeg verken fatter eller begriper hvorfor vi fant oss i dette.
– Men nå er da innkjøringsfasen over?
– Kanskje, men friheten er langt på vei borte. Svært få, om noen av dem jeg snakker med, sier at de greier å forske så mye som de skal i henhold til stillingsbrøken. Blant annet er semestrene blitt mye lengre, det gjør at vi ikke lenger kan rydde tid til forskning ved slutten og begynnelsen av semestrene. Nå må vi forske en halvtime nå og en halvtime da. Det blir ikke kvalitet av slikt. I tillegg kommer alle listene som skal fylles ut, antall timer brukt på ditt og datt. Hvor mange studenter har levert de tre obligatoriske oppgavene osv.
– Er det noen som leser rapportene og listene?
– Jeg aner ikke. Men la meg også få understreke at det er mange sider ved kvalitetsreformen som er gode på papiret. Akademia trenger opprøsking og opprydding. Men det har ikke ledet til et bedre system. Iallfall ikke foreløpig.

NÅ LEGGER IKKE URI hovedskylden på politikerne for hvordan det hele er blitt. Hun legger skylden på seg selv og sine kollegaer. Hun mener det er HF som er kommet verst ut av reformen.
– Jeg tror grunnen er at vi er så naivt snille på HF. Filologer lager ikke bråk. Vi aksepterer lave lønninger og byråkrati, for vi er jo så privilegerte. Og nå, etter at reformen er gjennomført, er alle slitne, krigstrette. Vi orker ikke å ta opp kampen. Dukknakket går vi til jobben, til undervisningen, til skjemautfyllingen.
– Men på basis av medieoppslag så virker det som om ledelsen ved HF i Oslo har vært de mest teknokratiske og reformvennlige av alle. Hvorfor valgte dere denne ledelsen?
– Jeg tror det er enkelt, men jeg kan bare snakke på vegne av meg selv: Vi har ikke maktet å se konsekvensene av de valgene vi gjør. Og nå sitter vi der. Jeg kjenner til eksempler der fremragende unge forskere uten fast stilling får 11 måneders kontrakter med bare undervisning. For i sommerferien skal de ikke få lønn. Vi har ikke fulgt med når toget gikk. Vi har trodd på festtalene. Trodd på disse påstandene om at nå skal det bli bedre, nå skal vi satse.
– Marx ville vel si at dere mangler klassebevissthet, og det selv om dere har lest ham.
– Og det ville han ha rett i, sier en av Norges meste kjente språkforskere.
– Kommer du tilbake?
– Jeg kan ikke tenke meg det. Jeg vil føle at jeg er et sted hvor folk setter pris på min kompetanse. Noen sa til meg: Det er ikke du som trenger universitetet, det er universitetet som trenger deg. I all ubeskjedenhet har jeg tenkt at kanskje er det slik: Kanskje instituttet, kanskje HF hadde trengt å kunne ta vare på meg. Det er ikke så mange som meg, i en tid hvor alle snakker om hvor viktig det er å formidle ved siden av å være en god forsker.
– Har noen vært sjalu på din kjendisstatus?
– Det skal vi ikke snakke om her.
Til høsten kommer Uri med to populærvitenskapelige språkbøker, den ene er en spørrebok om språk på Samlaget. «Quizleis» Den skriver hun sammen med Sylfest Lomheim og Per Egil Hegge.
– Er forresten Hegge så god i språk som han vil ha det til?
– Han er veldig god på sitt område. Men han er ingen lingvist. Det vet han svært godt selv.
Vel, vel, «Smått og stort sker, en tand av munden, en mand ut av rækkerne, en spurv til jorden.»

 
Av Jon Hustad
Foto: Scanpix