...side G3                    H1                    side H2...
Meny
Haag-konvensjonene, en serie internasjonale konvensjoner med opprinnelse i fredskonferanser holdt i Haag fra 1899 til 1907. Selv om konferansen i 1899 mislyktes i å begrense våpenkappløpet, ble det vedtatt nærmere regler om hva som utgjorde en krigstilstand mellom nasjoner. Enda viktigere var de tre konvensjonene om forbud mot kvelende gasser, mot dumdum-kuler (kuler som utvider seg ved anslag mot kroppen og forårsaker uendelige lidelser) og mot spredning av eksplosiver fra ballonger. Den 2. konferansen ble holdt i 1907. Det viktigste resultatet av den var regler om nøytrale staters plikter og rettigheter i krig, handelsskips status i krig og regler for bombardement fra marinefartøyer. Konferansen anbefalte også tvungen voldgift ved internasjonale konflikter. Den 3. konferansen ble tillyst til 1915, men ble ikke holdt pga. 1. verdenskrig. Imidlertid viste det seg at selve ideen om at fredsarbeid best kunne drives gjennom slike konferanser skulle bli utslagsgivende for organiseringen av Folkeforbundet etter krigen.

BH

Habicht, Theo (1898—1944), tysk-østerriksk nasjonalsosialist, forfatter og pressemann, i 1939—40 ministerialdirektør med embetsbetegnelse understatssekretær i det tyske utenriksdep. 13.4.1940, etter at Hitler hadde mottatt handelsminister Hagelin i Berlin og ikke var blitt beroliget av ham, ble Habicht beordret til Oslo for å greie opp i flokene der. Han landet på Fornebu 14.4. og opptok straks kontakt med sendemann Bräuer, hvis linje han umiddelbart sa seg enig i: det gjaldt å bli kvitt Quisling og i stedet satse på et administrasjonsråd. Hadde deretter samtale med Paal Berg om mulig utvidet tolking av Grunnloven for å få dette til. Under telefonsamtale 14.4. om kvelden med utenriksminister Ribbentrop, som da befant seg hos Hitler i rikskanselliet, tok Habicht sjansen på å oversette administrasjonsråd med «regjeringsutvalg», noe Ribbentrop igjen oppfattet som «regjering» og i denne form forela saken for Hitler. Med denne misforståelse godtok Hitler å la Quisling falle etter at Habicht hadde lovet at den norske NS-fører skulle få en «fremtredende plass i den nye regjering». Da Hitler etter noen dager oppfattet situasjonen, falt både Bräuer og Habicht i unåde og ble sendt til fronten, der Habicht døde i 1944.

Se også: Administrasjonsrådet; Berg, P.; Bräuer, C.; Quisling, V.

Litt.: Look, H-D.: Quisling, Rosenberg og Terboven, 1972.

HFD

Hagelin, Albert Viljam (1881—1946), NS-politiker, handels- og forsyningsminister i Quislings kuppregjering april 1940, kommissarisk statsråd for Innenriksdep. fra 25.9.1940, Innenriksminister i Quislings regjering fra 1.2.1942 til 8.11.1944. Henrettet i 1946.
Bergenseren Hagelin bodde i Tyskland der han var utdannet både som operasanger og som arkitekt. Gjennom gode forbindelser skaffet han seg også kontakter langt opp i NSDAP. Under en ferie i Norge i 1936 oppsøkte han for første gang Quisling, meldte seg inn i NS og la planer for å rydde opp i partiavisens dårlige økonomi. Men han ble aldri noe aktivt partimedlem før han vendte tilbake til Norge i 1940, og få av den gamle garde i NS kjente til ham overhodet.
Det var mer enn noen annen Hagelin som regisserte Quislings skjebnesvangre besøk i Berlin i desember 1939, da han fikk foretrede helt til topps og til slutt for Hitler selv. Under disse møtene fungerte Hagelin som den norske førerens tolk og som en svært pådrivende rådgiver, og gikk atskillig lenger enn Quisling i å ta åpent til orde for tysk politisk og militær støtte til et NS-regime i Norge. 9.4.1940 var det også i det store og hele Hagelin og hans tyske kontakt Hans-Wilhelm Scheidt som iscenesatte Quislings kupp.
Etter at Quislings regjering måtte tre tilbake, fortsatte Hagelin iherdig å bearbeide sine kontakter i Berlin. Sommeren 1940 ble han nestkommanderende i NS, med offisiell tittel som førerens stedfortreder. Hans mål var et rent NS-styre i Norge. Han ønsket tysk militær og politisk støtte, men ikke et direkte tysk styre, og han ønsket slett ikke Terbovens Reichskommissariat. Mellom Terboven og Hagelin var det mistillit fra første stund.
Som kommissarisk leder for et nyopprettet Innenriksdep. 25.9.1940 gikk Hagelin i gang med fremstøt for å omdanne det norske samfunn i nasjonalsosialistisk retning, særlig i lokalforvaltningen, fylkesadministrasjonen og overfor de tallrike yrkes- og næringsorganisasjonene i Norge. Overalt skulle førerprinsippet innføres. Omdanningen gikk unna i høyt tempo og må noteres som NS-regimets kanskje største suksess under okkupasjonstiden.
Hagelin markerte seg med sterke protester mot Terbovens Reichskommissariat og forhindret bl.a. et lovforslag om dobbelt statsborgerskap for nordmenn og tyskere. Han var en av pådriverne i Quislings arbeid med å få i stand en fredsavtale med Tyskland. Da dette arbeidet led nederlag sensommeren 1942, ble innenriksministerens posisjon kraftig svekket.
Blant mange gamle NS-medlemmer var Hagelin både mislikt og mistenkt for omfattende korrupsjon. Høsten 1943 ble det nedsatt et internt utvalg i partiet for å granske disse beskyldningene. Utvalget pekte på enkelte uregelmessigheter, men frikjente Hagelin fra anklagene i en innstilling i mars 1944. Hans rolle som Quislings viktigste bakmann var nå overtatt av andre, han søkte avskjed i november 1944 og levde en anonym tilværelse til krigens slutt.

Se også: Quisling, V; Scheidt, H.-W.

Litt.: Dahl, H.F.: Vidkun Quisling. En fører for folket, 1992, Knudsen, H.F.: Jeg var Quislings sekretær, 1951, Sørensen, Ø.: Hitler eller Quisling. 1989.

ØS

Haglebuslaget, trefning mellom Milorg- jegere tilhørende Elg-basen og tyskere og norske hirdfolk 26.4.1945 ved Haglebuvann i Eggedal. Hjemmestyrkene hadde ordre om ikke unødig å konfrontere fienden, men her kom det til kraftig ildstrid. 7 Milorg-jegere falt (6 med en gang, 1 på vei til sykehus), mens den andre siden ifølge norske kilder mistet 29 mann. Tyske kilder oppgir 7 falne og 7 sårede. Trefningen viste også at Hjemmestyrkene nå kunne utføre større oppgaver.

Se også: baser; Hjemmestyrkene.

Litt.: Solhjell, K. G.: Krigsår i Hallingdal, 1995.

IK

Hagerup, Inger (Marie) f. Halsør (1905— 85). Diktsamlingen Flukten til Amerika utkom 1942. Den hadde en provoserende tittel, men ingen eksplisitt motstandstone. Likevel ble hun slaktet som «gråtekone» i Aftenposten av den ledende kritiker i NS, Finn Halvorsen. Diktet De brente våre gårder, som etter Sigurd Hoels uttalelse er det beste av alle norske krigsdikt, våget hun ikke å ta med i denne samlingen; det sirkulerte derimot illegalt.
I 1943 flyktet hun med mann og barn til Sverige og ble en sentral person i det litterære Stockholms-miljøet som hun utleverer som selvopptatt og overfladisk i diktet 17.mai 1944. Samlingen Videre, utkom først i Sverige, siden i Norge og inneholder all hennes krigslyrikk.

Se også: De brente våre gårder; krigslyrikk.

Litt.: Hagerup. K.: Alt er så nær meg, 1988.

NJR

Halifax, Nova Scotia,
sentral konvoihavn, med mange tusen norske sjøfolk innom 1940—45. Alt 16.9.1939 ble første konvoi samlet utenfor Halifax, i 6 år fortsatte allierte konvoier å seile ut fra denne storhavnen. Det lå alltid norske skip i havnebassenget, Bedford Basin.
Størsteparten av hvalfangerflåten ble dirigert til Halifax etter okkupasjonen av Norge. I motsetning til verdensbyen New York, hadde Halifax lite fasiliteter for å motta en internasjonal invasjon av skip, offiserer og mannskaper. Bare i 1941 besøkte 7 mill. menn og kvinner Halifax. Sosialkomiteen for norske sjøfolk etablerte seg, likeså Sjømannsmisjonen med leseværelse og kirkerom. 50 000 personer var innom misjonen mellom juli 1941 og oktober 1945.
Torpederte sjøfolk ble anbrakt på et eget hospital. Det var norsk legekontor i byen. Nordmenn ble også innlagt på andre hospitaler i Canada. Kirken avla visitt hos i alt 6100 syke sjøfolk.

Se også: Den norske sjømannsmisjon; konvoier; Liverpool; Nortraship; sjøfolkene.

Litt.: Hjeltnes, G.: Sjømann — lang vakt, 1995.

GHj

Halifax, Handley Page, britisk 4-motors bombefly. Brukt bl.a. til slippoperasjoner over okkuperte territorier, deriblant Norge. Et Halifax fly, nedskutt etter angrep mot Tirpitz i Trondheimsfjorden i 1942, ble for noen år siden hevet fra en innsjø i Trøndelag og fraktet til England.

IK

Hallesby, Ole Kristian (1879—1961), leder i kirkekampen, professor i teologi ved Menighetsfakultetet. Like etter verdenskrigens utbrudd i september 1939, tok biskop Berggrav initiativ til en tilnærming med Hallesby. Det førte til at et felles opprop mot krigen ble rykket inn i en rekke aviser. Dette var begynnelsen på det enestående kirkelige samholdet som under betegnelsen kirkefronten ble etablert under okkupasjonen.
I oktober 1940 gjorde Berggrav en ny vellykket henvendelse til Hallesby. Denne gang for å få ham med i en kirkelig front mot Quisling-styret, og da det like etter også lyktes ham å få med lekmannshøvdingen Ludvig Hope i dette konsolideringsarbeidet, så «Kristent Samråd for Den norske kirke» dagens lys 25.10.1940. 28.10., på et stort møte i Calmeyergatens Misjonshus i Oslo, ble enheten i kirkekampen forkynt. For øvrig i samme lokale hvor Hallesby godt og vel 20 år tidligere hadde tatt til orde for kampen mot den liberale teologi. Nå var «krigsmøtet i fredstid», avløst av et «fredsmøte i krigstid». Hallesby overtok ledelsen av Kristent Samråd da Berggrav ble arrestert i april 1942. Hans fremste innsats er imidlertid knyttet til posisjonen som leder for Den Midlertidige Kirkeledelse (DMK), som avløste Kristent Samråd som kirkekampens toppledelse fra 20.6.1942.
Hallesbys uredde og kompromissløse ledelse, satte en etisk standard i kirkekampen som vekket beundring og avtvang respekt, også hos tyskerne. 13.5.1942 ble han arrestert sammen med Ludvig Hope, hans høyre hånd i DMK, og ført til Grini. Hope ble sluppet fri i slutten av august 1943, mens Hallesby satt på Grini til 5.5.1945.

Se også: Berggrav, E.; Den Midlertidige Kirkeledelse; Hope, L.

Litt.: Kullerud, D.: Ole Hallesby, 1987.

EC

Halvorsen, Roald (1914—), født i Oslo, typograf og motstandsmann, før krigen partiløst styremedlem i Oslo typografiske forening, nestformann i 1940. Kom fra 1942 med i NKPs illegale arbeid og i produksjonen av avisen Avantgarden. Høsten 1943 ble han hentet til det illegale NKPs sentralforlegning i Valdres og ble en av lederne, bl.a. med hovedansvar for Oslo og Akershus partidistrikt og for den tekniske siden av avisproduksjonen. Unnslapp operasjon Almenrausch og var fra høsten 1944 partiledelsens øverste representant i Sverige. Medlem av sentralkomiteen.
Etter krigen formann i det kommunistiske ungdomsforbundet (NKU) 1945—46, fra 1946 nestformann i NKP og leder av partikontoret. Ekskludert fra partiet under det sk. Furubotnoppgjøret 1949—50. Daglig leder i Sosialistisk Valgforbund (SV) 1973—76.

Se også: Furubotn, P.; NKP.

Litt.: Halvorsen, R. (red.): De trykte illegale avisene, 1988, Halvorsen, T.: NKP under den tyske okkupasjonen 1940-1945,upubl., Pryser, T.: Arbeiderbevegelsens Historie i Norge,bd.4, 1988.

HFD

Hambro, C(arl) J(oachim) (1885—1964), Stortingets president siden 1935, i landets nød 9.4.1940 handlingens mann fremfor noen. I en årrekke hadde han som Høyres ledende parlamentariker (stortingsrepresentant 1919—57, partiformann 1928—34) advart mot den tyske politiske utviklingen og talt for Norges gjenopprustning — det siste forgjeves. 9.4. om morgenen ordnet han personlig med NSB at det ble satt opp ekstratog fra Oslo til Hamar med avgang kl. 07.00, og fikk innkalt alle representanter. Kongefamilien og regjeringen ble invitert med. Formålet var å hindre at okkupanten tok statsmaktene i forvaring for å presse dem til innrømmelser, noe ingen annen ser ut til å ha forestilt seg. Hambro, som var meget aktiv i internasjonale organer (delegat til Folkeforbundet siden 1926), hadde fulgt godt med i de tyske metoder, spesielt overfor Tsjekkoslovakia 1938, og anså i motsetning til de fleste nordmenn München-forliket som skjebnesvangert. Hadde den tyske timeplan 9.4. holdt, ville da også kong Haakon og regjeringen blitt tatt i forvaring ca. kl.05.00 og antakelig blitt presset til overgivelse som i Danmark. Blüchers senking forsinket imidlertid okkupasjonen av Oslo med ca. 10 timer, med den følge at konge og regjering, moralsk støttet til den Elverums-fullmakt Hambro improviserte fra presidentplassen under stortingsmøtet der, avviste nye forhandlinger med sendemann Bräuer og definitivt valgte motstandens vei 10.4.
På dette tidspunkt befant Hambro seg i Stockholm, dit han hadde reist etter Stortingets siste møte. I aprildagene kom han til å bety mye for å rette opp det uheldige Norgesbildet som verserte i verdenspressen etter Leland Stowes reportasjer. Han sørget også for at Olav Rytter ble avgitt fra NRK til BBC, noe som umiddelbart styrket de norske sendingene fra London. I begynnelsen av juni dro han tilbake til Norge der han deltok i regjeringens rådslagninger før avreisen fra Tromsø til England. Selv reiste han etter kapitulasjonen 10.6.1940 til USA for å delta i informasjonsarbeidet der.
Tilbake i Norge med Andes 31.5.1945 tok han fatt på den konstitusjonelle restaurasjon som han under eksil-årene hadde hevdet var strengt nødvendig, stikk imot de anti-parlamentariske planer i deler av motstandsbevegelsen. Hambro gikk straks inn for at det gamle stortinget skulle kalles sammen, hvilket også skjedde 14.6. I regjeringsspørsmålet handlet han ut fra det strengt konstitusjonelle syn at ingen av de sittende statsråder i Nygaardsvold-regjeringen måtte med i den nye regjering, uansett hvem som ble statsminister, da de snart ville kunne komme under gransking for sine disposisjoner. Hambro var bl.a. av den mening at de provisoriske anordningene fra London gikk langt utenfor Grnnnlovens vilkår. Dette syn førte i sin konsekvens til at hjemmefrontkandidaten Paal Berg trakk seg som statsminister og at landet fikk en partibasert regjering - en løsning Hambro heller ikke hadde noe imot. Hambro var i det hele skeptisk til hjemmefrontens litt romantiske politiske forestillinger, og betraktet fellesprogrammet som et utpreget Arbeiderparti-dokument.

Se også: Andes; Berg, P.; Elverumsfullmakten; Fellesprogrammet; London Radio; Morgenstierne, W.; Stortinget av 1936; Stowe, L.

Litt.: Hambro, J.: Liv og drøm, 1984, Sejersted, F.: Høyres historie bd.3, 1984, Wyller, T.C.: Frigjøringspolitikk 1963.

HFD

Hambro, Sir Charles (Jocelyn) (1897— 1963), sjef for Hambros Bank og i styret for Bank of England fra 1928. Hambro var sentral da Storbritannia forlot gullstandarden i 1931. I 1937 var han aktuell som Montagu Normans etterfølger som sentralbanksjef. Etter krigsutbruddet ble Hambro sjef for den skandinaviske seksjonen i Ministry of Economic Warfare. Han spilte en betydningsfull rolle i handelsavtaleforhandlingene med de skandinaviske land. I aprildagene 1940 ordnet Hambro sammen med sin norske slektning C.J. Hambro en viktig avtale med Hambros Bank ommidlertidig finansiering av handelsflåtens drift. I juli 1940 ble Hambro sjef for SOE i Nord-Europa, fra mai 1941 organisasjonens øverste administrative sjef Han gikk av i 1943 etter uenighet med den politiske ledelsen. Hambro var sammen med George Binney hjernen bak operasjon Rubble, utbruddet av norske skip fra svenske havner i januar 1941. Hambro fikk også amerikanerne til å overføre tre ubåtjagere til basen på Shetland da det i 1943 viste seg for risikabelt å bruke fiskeskøyter i SOEs agenttrafikk på Norge.

Se også: englandsfarten; Hambro, C. J.; kvarstadbåtene; Shetlandsgjengen; Special Operations Executive.

Litt.: Bramsen, B./Wain, K.: The Hambros 1779-1979, 1979, Cruickshank, Ch.: SOE in Scandinavia, 1986.

AT

Hammerfest fikk føle verdenskrigens omskiftelser. I 1941 truet engelske ubåter like utenfor havnen, men først da krigen mellom Tyskland og Sovjet nærmet seg klimaks, ble byen for alvor trukket inn i krigen. 14.2.1944 sendte russiske fly første gang spreng- og brannbomber over byen, men skadene var små. 29.8.1944 fulgte et verre angrep hvor en rekke bygninger og gater i sentrum samt skip på havnen ble ødelagt. Da tyskerne siden trakk seg tilbake for den fremrykkende sovjetiske hæren, begynte de endelige ødeleggelsene. Tidlig i november 1944 brente tyskerne de første hus rundt byen, 12—14.11. sprengte og brente de sin egen filetfabrikk. 22.11. startet en etappevis, systematisk gjennomført avsviing, bydel for bydel, som skulle pågå helt til de forlot øya 10.2.1945. Alle hus og alle byens 4 kirker var da brent. Gravkapellet ble latt tilbake, nærmest som et symbol.

Se også: Brente Steders Regulering.

Litt.: Hafsten, N./Larstuvold, U.: Flyalarm, 1991, Iversen, K.: Krise, utslettelse og nytt liv, 1989.

NJR

Hammerich, Carl (1888—1945), dansk sjøoffiser, kontreadmiral og sjef for admiralstaben i 1940, gift med norske Borghild Hammerich. Sentral i det omfattende danske hjelpearbeidet for det okkuperte Norge. Ble arrestert i 1944 og omkom under det britiske bombeangrepet mot Gestapos hovedkvarter i København 21.3. 1945.

Se også: Danskehjelpen; Hammerich, B.

Litt.: Boken om Danskehjelpen, 1947.

GHJ

Hammerich, Borghild (Schmidt) (1901— 78), nedla et stort humanitært arbeid for det okkuperte Norge med utgangspunkt i Danmark. Sammen med sin 1. ektemann, den danske admiral Carl Hammerich og andre Norges-venner deltok hun i en storstilt hjelpeinnsats for Norge. Hun var generalsekretær i Fondet for dansk-norsk samarbeid fra dets start etter krigen i 1946 og frem til sin død i 1978.

Se også: Danskehjelpen; Hammerich, C.

Litt.: Boken om Danskehjelpen, 1947.

GHJ

hamstring, planmessig oppkjøp og lagring av mat og andre nødvendighetsartikler, ble et særtrekk ved okkupasjonshverdagen. Ordet oppsto under 1. verdenskrig da en del varer ble rasjonert. Omfanget av rasjoneringen under 2. verdenskrig ble langt mer omfattende, og folks hamstring desto mer vidtrekkende. Hamstring var et ledd i matauken og et middel til å unngå å bli rammet av den allmenne varemangelen. Få hadde kjøleskap, og frysebokser fantes ikke. Folk syltet, saltet, tørket og røykte mat som aldri før. Boder i kjeller og loft fyltes opp av Norges-glass, krukker og alskens flasker.
Mange hjem bygde opp lagre med tanke på egen fremtidig bruk eller bytting. Atskillige satt etter krigens slutt igjen med et anseelig forråd av varer som ikke lenger var særlig attraktive, f.eks. av den harde og tørre B- såpen, av krigens dårlige mel eller sko med harde tresåler.

Se også: B-såpe; gjenbruk; matauk; orge; rasjonering.

GHj


Alfabetisk
indeks..

Krigsleksikon startside..

Tilbake til
NorgesLexi..

...side G3                    H1                     side H2...
Tilbake til
toppen av siden