Ottar 4-96

    Forfatter: Toini Thommesen, fagkonsulent ved dokumentasjonsprosjektet Fatima med arbeidsplass Tromsø Museum. Cand. philol. i arkeologi i 1992. Prosjektleder for de arkeologiske utgravingene 1992-1994 i tilknytning til byggingen av fastlandsforbindelse til Magerøya. Adresse: Tromsø Museum, Universitetet i Tromsø, 9037 Tromsø.

Steinalderfunnene på Sarnes,Magerøya

På Magerøya i Finnmark er det nylig gjort arkeologiske funn som kan være blant de eldste sporene etter bosetning i Norge. Hvor gamle er disse funnene, og hvor kom disse menneskene fra? Kan geologiske data medvirke til å bringe oss nærmere et svar på disse spørsmålene?

Landskapet forteller

Det fraflyttede lille tettstedet Sarnes ligger vakkert og stille til på sørsiden av Magerøya. Nedlagt handelsbod og internatskole vitner om livligere tider. Bak den sparsomme bebyggelsen og mellom to bergknauser ligger en flat, forblåst grusrygg som før i tiden ble brukt til lekeplass og fotballbane. Ettersom den nye veien skal gå via Sarnes og tvers over denne ryggen, ble området befart flere ganger av fagfolk med tanke på kulturminner i området. En siste sjekk ble gjort idet feltsesongen startet sommeren 1993. Blant småstein og grus på overflaten viste det seg ved nærmere ettersyn å ligge avslag (avslåtte steinfliser som er rester etter tilvirkning av redskaper) og fint tilhogde steinredskaper av type lik dem vi kjenner fra eldste del av tidlig steinalder. Der på grusryggen hadde de ligget urørt, slik de ble etterlatt for flere tusen år siden.

Landskapet sladret.

Terreng og landskap virket «mistenkelig» med henblikk på tidlig steinalderbosetning. For ca. 10 000 år siden utgjorde stedet et ganske smalt eide, idet havet sto mye høyere enn idag. Dette er en typisk plassering for de eldste boplassene vi kjenner til. Her hadde man havet på flere kanter, det var enkelt å komme til fangst- og fiskeplasser, og man hadde godt utsyn over land og hav. Boplassens høyde over havet kan gi en pekepinn om alder, fordi havnivået har endret seg over tid. Store mengder vann ble frigjort under issmeltinga, samtidig som landet også steg ettersom trykket fra iskappen lettet. På sitt høyeste, like etter istidens slutt, sto havet ca. 40 meter over dagens nivå. Deretter steg landet svært raskt, samtidig som havet sank. Den eldste boplassen på Sarnes ligger nå 28 meter over havet, og havet kan ha stått like nedenfor dette nivået da boplassen var i bruk. På begge sider av grusryggen skråner terrenget nedover i terrasser som er skapt av ulike havnivå gjennom tidene. Også på en strandterrasse med enkelte åpne grusflater nedenfor grusryggen ble en hel del tilhogde steingjenstander funnet på overflaten. Høyde over havet var 20 meter. Dette var altså trolig en noe yngre boplass.

Bakgrunnen for de arkeologiske undersøkelsene er byggingen av fastlandsforbindelse til Magerøya - det såkalte FATIMA-prosjektet.

En undersjøisk tunnel skal erstatte dagens fergesamband, og veitilslutning skal opprettes på begge sider. Magerøya har ikke tidligere vært undersøkt med større arkeologiske utgravninger. Det var på tide, for området er rikt på kulturminner og spor etter menneskelig aktivitetet gjennom 10 000 år. FATIMA-utgravningene har avdekket en rekke typer kulturminner som skriver seg fra perioder vi vet svært lite om, deriblant Sarnes-funnene, som kan vise seg å representere den tidligste bosettinga i Finnmark - ja, faktisk i hele Norge.

Klimaforhold i Finnmark for 10 000 år siden.

Iskappen lå fremdeles tykk inne i landet, med sentrum i Bottenvika. Det var et kaldt, rått og fuktig klima med mye vind på denne tida, ikke minst på grunn av isen. Dette gjelder også Magerøya. For 10 000 år siden var det trolig vegetasjon, vilt og tilgang på havressurser her, mens det inne i fjordstrøkene, som i Porsanger, fremdeles lå en tykk iskappe. Sarnes ligger som en liten halvøy omtrent midt på Magerøyas sørside, i ly av fjellene i nord og øst. Likevel er det nesten alltid vind der. Det må ha vært en til tider hustrig og kald plass i eldste steinalder, for ca. 10 000-11 000 år siden.

Hvordan levde «de første finnmarkingene»?

Det er funnet få spor etter den eldste bosettinga i Norge. En av årsakene til det er bosettingsmønsteret på den tida. Vi går ut fra at de bodde i telt, og at små grupper streifet omkring over ganske store områder for å drive fangst og jakt. Dette tror vi fordi det ikke finnes rester etter hus- eller gammekonstruksjoner på de eldste boplassene, kun i enkelte tilfeller svake, sirkelformede fordypninger ryddet for stein, og oftest bare ett ildsted. Noen ganger finner vi også teltringer av stein, som ofte ikke er større enn 2-3 meter i diameter. Ut fra disse funnene kan vi anta at det dreide seg om små grupper mennesker som ikke bodde på samme plass lenge av gangen, men skiftet oppholdssted ettersom fangstsesongen skiftet. Trolig var havets ressurser viktige. Skjellmat er proteinrik kost, og enkelt å samle. Fisk og sjøpattedyr likeså. Det ville nok kreve større risiko, tid og krefter å jakte på store landpattedyr, mens fugl og småvilt sikkert var hyppig beskattet. Dette bosettingsmønstret kan grovt sett ha vært ganske likt over hele nordskandinavia i tidligste steinalder.

Hvor gamle er funnene fra Sarnes?

Bortsett fra de små steingjenstandene, fantes det ingen rester etter hus-konstruksjoner, teltringer eller ildsted på overflaten som kunne vise hva slags kulturhistoriske skatter som lå åpent i terrenget. I håp om å finne slike strukturer, ble det satt igang utgravning på de to boplassene. På den eldste steinalderplassen på Sarnes ble det ikke gjort funn av rester etter bolig eller ildsted, kun flere tilhogde steingjenstander og en grop fylt med ørsmå biter av et sandblandet, forkullet materiale. Nede på den andre boplassen ble det i tillegg til endel steingjenstander avdekket en vag, sirkelformet forsenkning på ca. 2 meter i diameter med litt trekull i midten. Dette kan ha vært en teltplass, muligens et midlertidig oppholdssted for en liten gruppe fangstfolk. Brent bein fra gropa oppe på grusryggen er radiologisk datert til 10 280 ± 80 år før nåtid. Trekull fra den nederste boplassen er radiologisk datert til 9800 ± 60 år før nåtid. Disse dateringene er de hittil eldste som er gitt på boplasser i Norge og nordskandinavia. Her må det understrekes at det dreier seg om den tidligste radiologiske dateringen av en steinalderboplass som er gitt i Norge, og ikke nødvendigvis det eldste sporet etter menneskelig aktivitet. Det må tas i betraktning at slike dateringer bare er 70 prosent sannsynlige. Vi må ha flere holdepunkter for å kunne nærme oss sannheten om alderen på disse boplassene.

Redskaper og råstoff.

På begge boplassene lå slåtte stein-gjenstander spredt over områder på inntil 50 m2 på overflaten. Graving i gruslaget avdekket flere gjenstander. Det vi fant mest av, var avfall etter tilvirking av steinredskaper, dvs. små flak og fliser av ulike steinsorter som tydelig var slått av menneskehånd. Steinsortene var for det meste forskjellige typer kvarts og kvartsitt, og en flintaktig steinsort som vi kaller chert. Disse sortene finnes lokalt i Finnmark og resten av Nord-Norge. Det ble også funnet noen tilfeller av sydskandinavisk flint, et materiale som ikke finnes naturlig i Nord-Norge. Det kan bety at redskapene, og kanskje også de samme menneskene, har vandret langt. Det kan imidlertid også bety, som enkelte arkeologer har hevdet, at flintknoller kan ha blitt fraktet over lange strekninger med isflak langs kysten. Blant alle steinflisene fantes noen få redskaper. På den eldste boplassen fant vi bl.a. et par små eneggede pilespisser, typiske for eldre steinalder. Skrapere og bor fantes også. Slike redskaper ble brukt til preparering og bearbeiding av fangst; skinn, bein og annet. På den yngste boplassen fantes et mer variert utvalg av steinredskaper med små, fint tilhogde skrapere og lange, smale steinfliser - såkalte flekker - også typisk for tidlige perioder. Mye tyder på at tingene fra disse to boplassene ikke har mange fellestrekk med redskaper av «Komsa-typen», som regnes for å være ca. 7-8000 år gamle. Funnene fra Sarnes kan være på alder med dateringen omkring 9 000-10 000 år før nåtid. Alt av bein, skinn og tre er forlengst råtnet bort på såpass gamle boplasser som de på Sarnes, og bare steinsakene er tilbake. Utgravinger i Danmark fra tilsvarende perioder har vist at disse forsvunne materialene var vel så viktige som stein på den tiden. Man har hatt både fiskekroker, pil- og spydspisser og harpuner av bein, skinntelt og båter av skinn eller uthulte trestammer. En slik steinalderbåt er funnet i et slamlag i Danmark. Båt må ha spilt en sentral rolle, ettersom isen var til stort hinder på land.

Hvem var disse menneskene, og hvor kom de fra?

Det vet vi ikke, og det er kanskje umulig å noen gang si noe sikkert om dette. Den rådende oppfatningen blant fagfolk i Norge er at Nord-Norge ble bosatt sørfra. Men isen må ha skapt store hindringer for ferdsel, noe som påpekes i Møllers artikkel i dette heftet. Vi vet at befolkningen av Norge må ha skjedd relativt tidlig etter at isen forsvant. Det er gjort funn fra tidlig eldre steinalder (ca. 8500-10 000 år før nåtid) flere steder i Finnmark, samt i Troms, Nordland, på Vest/Sørvestlandet, på fjellet i Sørøst-Norge og i Østfold/Vestfold. Flesteparten av de eldste funnene ligger i kystsonen, der isen forsvant først. Enkelte arkeologer har tidligere hevdet at innvandringen til Nord-Norge kan ha skjedd fra øst, et syn vi hittil ikke har hatt gode nok holdepunkter for. Som nevnt i Møllers artikkel, har geologer i Russland nå funnet belegg for at isen forsvant mye tidligere enn før antatt på den østlige delen av Kolahalvøya. Det vil si at det allerede for 11 000-12 000 år siden sannsynligvis har vært lange isfrie strekninger langs denne kysten. Mennesker og dyr kunne relativt lett vandre vestover langs en stor del av kysten. Dette betyr ikke at vi kan påvise innvandring østfra. Sannsynligheten er imidlertid tilstede. I gjenstandsmaterialet fra Sarnes finnes imidlertid få tegn på østlig opprinnelse. Et par gulrøde flintstykker er muligens av russisk opprinnelse. I type og råstoff ligner funnene ellers mest på materiale funnet andre steder i Norge. Mange lurer kanskje på hvorvidt Sarnesfunnene er spor etter samer eller nordmenn. I alle fall er det helt misvisende å snakke om «de første nordmenn på Magerøya». Det er umulig å si noe sikkert om etnisitet for 10 000 år siden på basis av det materialet vi har. For det første fantes det selvsagt ingen nasjonalgrenser dengang. For det andre snakker vi om et såpass stort tidsspenn at det kan dreie seg om en folkegruppe som har forsvunnet igjen. Det eneste som er sikkert er at Sarnesfunnene med sin høye alder ikke kan knyttes til noen kjent etnisitet. Moderne forestillinger om steinalderfolk som primitive skapninger i en stadig kamp for tilværelsen er sannsynligvis feil. Menneskene som befolket Sarnes for 10 000 år siden så ut som mennesker gjør idag. Sosialantropoplogiske studier av nålevende fangstsamfunn viser at de bare bruker mellom 2 og 3 timer om dagen til erhvervsvirksomhet. Det var antagelig godt å være menneske i steinalderen. Trolig hadde de sansen for å nyte livet, de hadde drømmer, tro og idealer, og nærheten til havet ga rik og lett tilgang på mat og nødvendige materialer. Dessuten var de dyktige håndverkere og høyst sannsynlig drevne sjøfarere.

Å etterspore hendelser.

Forskning omkring den eldste delen av steinalderen trenger ikke bare flere funn, men også flere innfallsvinkler for å komme videre. Tverrfaglig samarbeid mellom geologer, arkeologer, zoologer og botanikere gir nye perspektiver på denne spennende fasen av vår forhistorie. Det har i de senere år dukket opp boplasser med høy alder i Nord-Norge, og det vil sikkert komme fler. Ikke minst fra Finnmark foreligger nå endel tidlig materiale. På Slettnes på Sørøya er et steinalderfunn radiologisk datert til ca. 9600 år før nåtid, og i Varangerområdet finnes flere boplasser som skriver seg fra tiden mellom 8000- og 9000 år før nåtid. Mange eldre steinaldersteder i Nord-Norge og landet forøvrig er kun aldersbestemt ut fra lokale strandforskyvningsforhold. Steinalderplassene på Sarnes går tapt i veitraséen, og er derfor totalt utgravet av arkeologene. Busslaster med turister skal bringes raskt og effektivt mot Nordkapp. Geologene kan ikke gi oss sikrere svar omkring Sarnesfunnene. Men de kan gi økt sannsynlighet og flere nye muligheter og gåter omkring svarene vi forsøker oss på. Ikke minst lærer geologien oss å lese landskapet. Arkeologi er ikke bare utgraving etter ting. Arkeologi og geologi har ett grunnleggende fellestrekk: fagene søker å avdekke og rekonstruere spor etter fortidige hendelser; samlede sett av kultur- og naturskapte begivenheter som har formet landskapet og forhistorien.