annonse:


MORGENBLADET

Utgis av Morgenbladet as / Etablert 1819 av boktrykker Niels Wulfsberg
Majoritetsforskeren
Finnes det et mer irriterende menneske? Enn hun som forteller deg hva du egentlig sier – eller hva du også sier – når du nettopp har sagt alt med rene ord?
Portrett av sosialantropologen med barnebarn: Marianne Gullestad har tilegnet sin nye bok Plausible Prejudice til sine fire barnebarn. Ett av dem, Gabriella, kom også med på bildet.

 Relaterte artikler:
  • Marianne Gullestad
  • Dette handler om Marianne Gullestads metode. Den består i å snu å vende på alt, for å vise hva som ligger under. Hva kommer ut av det? Har sosialantropologen en privilegert innsikt som gjør forståelsen av den norske majoriteten til noe annet og dypere enn hva vi hører av en fortolkende taxisjåfør? Den nye boken Plausible Prejudice gir svar på dette, og svaret er ja. Der andre husker et tema fra en avisdebatt fra i fjor, kan Gullestad referere til en utførlig behandling av emnet i sine egne femten år gamle bøker. Hun er notorisk tidlig ute.
    – Når du nevner det … men kanskje har jeg et problem med timingen.

    Kjøkkenet. Vi merket det først i boken Kitchen Table Society, hennes studie av hverdagsliv blant bergenske forstadskvinner. Den kom i 1984. "Dette er ikke en bok om undertrykkelse av kvinner", innledet hun.
    (Og nå skal vi huske at "det lange 1970-tallet" varte til midt i åttiårene.)
    "Dette er ikke en bok om maktrelasjoner mellom kjønnene", skrev hun.
    Det var i stedet en bok om form og innhold i livet til småbarnsmødre i drabantbyer i Bergen.
    – Mange var forarget. Jeg problematiserte likhetstanken i forhold til romantisk kjærlighet.
    Det var dette som gjorde at boken var så stas å finne på jentenes hybelkjøkken. Jeg leste den som 20-åring med samme appetitt som jeg snikleste Det Nye som 14-åring.
    – Jeg prøvde å si at romantisk kjærlighet bygger på en eller annen form for ulikhet. Men det var litt for tidlig å ta det opp. Tre år senere snakket alle om likhet og forskjell.

    Tidlig ute. Og siden er det blitt trivielt. Det som hos Gullestad var et nytt blikk på hverdagen, ble så gjennom featurejournalistikken og featureforskningen del av den nasjonalnarsissistiske kulturanalyse, og internalisert: Vi uttrykker oss gjennom innredning, og kriser i ekteskapet løses gjennom oppussingsprosjekter. Det er nordmanns vis.
    I samme bok, om kjøkkenbordssamfunnet, skrev hun om klassereiser, også det et tema som siden, fra tid til annen, blir presentert som noe nytt og gjort til gjenstand for debatt. Og ingen vil vel bestride at når det gjelder barn, har det skjedd en endring fra "oppdragelse til lydighet" mot "oppdragelse til selvstendighet". Den sentensen skal også tilskrives Gullestad.
    – Ja, det er nok riktig. Og temaet er viet et kapittel i den nye boken, sier hun.
    Men kunne hun ikke holdt seg til kjøkkenbenken, til hus og hjem? Var det ikke nok samfunnsforskere i den heksegryta som innvandringsforskningen er?
    – Nei, sier hun meget bestemt.
    Og tidfester skiftet til de dager da Rune Gerhardsen – og Jan Bøhler, må vi tilføye – meislet ut sin strategi mot Fremskrittspartiet: Anti-snillismen. Det var sommeren 1991. De mente at også Arbeiderpartiet skulle stille strengere krav til sosialhjelpsmottagere, til rusbrukere og til innvandrere som mottok støtte.
    – Det skjedde store endringer i norsk debatt fra da av. Jeg tenkte denne debatten trengte flere stemmer, og at en av dem kunne være min.

    Forskrekkelsen. Hun er mer spesifikk i bokform. Den fagpolitiske begrunnelsen for å ta opp studiet av etniske relasjoner var forskrekkelsen – det skriver hun – over den sentrale rollen noen av hennes antropologkolleger spilte i massemediene. Hun mente kollegene Unni Wikan og Inger Lise Lien bidro til moralsk panikk fremfor besinnelse. Gullestad har fra da av, og aldri tydeligere enn nå i den nye boken, forsvart kulturrelativisme som metode, som en nødvendighet for at antropologen skal kunne oversette mellom livsverdener.
    – Det er veldig viktig å få frem at jeg snakker om faglig beskrivende relativisme, ikke en normativ relativisme som sier at alt er like bra. I snillismedebatten utover nittitallet ble forholdet til innvandrere etter hvert det viktigste. Da så jeg at min kunnskap om majoriteten kunne være nyttig.
    – Det er majoritetsforsker du er?

    – Hovedpoenget for meg med disse bøkene er å flytte blikket. Fra vietnamesere i Bergen og pakistanere i Oslo, til majoriteten. Jeg er ingen religionshistoriker, ingen innvandringsforsker, så skal jeg være noe, er det majoritetsforsker. Og jeg flytter blikket fra det noen velger å kalle "grumset i folkedypet", og til eliten, til de pratende klasser og politikerne. Disse to grepene er mitt bidrag.

    Selvpisking. Dermed ender Gullestad med å foreskrive enda mer av den selvpiskingen som nordmenn mener vi har drevet nok med. Men nå er det jo minoritetens tur til å tilpasse seg. Og endelig er det lov til å si det!
    – Det er jo ikke sant!
    Hva er ikke sant? At innvandringsskeptiske og islamkritiske synspunkter undertrykkes i offentligheten?
    – Nei.
    – Ikke litt sant?

    – Nei. Det var kanskje mange som hadde en viss berøringsangst tidligere. Men på begynnelsen av nittitallet snudde altså dette. Det er fint at det er flere nye stemmer i offentligheten nå enn tidligere. Det gjør det mulig for majoriteten å se menneskene bak stereotypiene. Samtidig er det fremdeles enkelte temaer som det ofte er vanskelig å ta opp, og det gjelder særlig etnisk diskriminering.

    Dårlig timing. Boken viser at hun har rett. At "mer realisme i debatten" har vært omkvedet siden 1991. I samfulle 15 år har det altså "endelig vært lov å si hva man mener". Plausible Prejudice inneholder tre nyskrevne artikler og utgjøres ellers av essay skrevet de siste ti årene, tekster som har vært publisert i internasjonale tidsskrifter. En del av disse er omarbeidelser av stoff fra boken Det norske sett med nye øyne, som kom i 2002.
    Det var her hun utførte det andre av de to grep som hun anser som sitt bidrag: å analysere hvordan den politiske og intellektuelle eliten uttaler seg om innvandrere.
    Der snudde og vendte Gullestad på antropologkollega Unni Wikan, og hun snudde og vendte på Shabana Reman. I avisversjonen skrev Gullestad at medienes omfavnelse av Reman lar andre minoritetskvinner forbli i medieskygggen. Det gjelder kvinner med andre strategier for å arbeide mot tvangsekteskap og omskjæring – kvinner som gjør dette uten å bryte med sine miljøer.
    Og eliten lot seg ikke forske på uten å snakke tilbake. Gullestad ser mottagelsen av boken i sammenheng med at 11. september 2001 inntraff mens manuset var til språkvask. Og at Fadime-drapet i Sverige skjedde få dager etter at boken kom ut. Det gir opphav til en analyse av det Gullestad anser som et "backlash" for mye av det hun selv står for. Og en ny kraft til alt som har med røtter å gjøre, med kultur, religion og nasjon, forstått som avstamning.
    – Det gjelder også den sterke politiske fokuseringen på verdispørsmål. Jeg har ikke noe imot verdispørsmål, jeg har tenkt og skrevet om verdier hele mitt forskerliv. Men denne fokuseringen skjuler noe annet for oss. Det skjuler hva som forandrer samfunnet. Det er ikke først og fremst muslimene som forandrer det norske samfunnet. De gir oss ansikt til noen ganske andre og omfattende prosesser, som handler om globalisering og liberalisering av markeder.

    Metoden. Her nærmer vi oss Gullestads metode. Hun sa at konsentrasjonen om verdier skjuler noe annet, effekter av økonomisk globalisering. Men det er ikke typisk henne å behandle disse helt svære tingene. Det er mikrohandlinger hun analyserer. Og når emnet er de politiske og kulturelle eliter, da er det biter av tekster hun dissekerer.
    – Du kan si det sånn at jeg pakker ut.
    – Pakker ut?
    – Jeg prøver å pakke ut hva vi også sier, når vi sier det vi sier. Se nå på dette med å betrakte "innvandrerne" som gjester og at vi er et vertssamfunn. Det er en velmenende tanke og et vakkert bilde. Men det skjuler at når du er gjest, må du oppføre deg pent. Det skjuler et hierarkisk forhold. Legger du ikke til side de forskjellene som vertssamfunnet synes er provoserende, så kan du gå fra gjest til inntrenger og okkupant.
    Her finner Gullestad at folk som står på helt motsatt side i debatten legger det samme bildet av samfunnet til grunn.
    – Det er et kontinuum mellom den velmente bruk av vert/gjest-metaforen og til dem som snakker om muslimer som inntrengere og okkupanter.
    Kan du pakke ut mer?
    – Jeg nevnte hvordan folk snakker om "grumset i folkedypet". Da er det jeg ser etter det som er underforstått, altså en modell av samfunnet som et kar der det er klart vann oppe og noe overflødig og urent i bunnen. Når jeg "pakker ut" den type begreper henter jeg frem den underforståtte motparten, og motparten til "grums" er "klarhet". Den "anstendige" eliten ser underforstått seg selv som klarhet og renhet.
    Og hva ser vi så?
    – Det er jo flott at førti tusen mennesker gikk i demonstrasjonstog for å si at de ikke vil ha voldelig rasisme i Norge. Men ifølge forskere som Tore Bjørgo og Katrine Fangen er det mellom 150 og 200 selverklærte rasister i Norge.
    Dette er grumset, og du viser at resten ikke dermed er klar væske?
    – Når jeg går gjennom uttalelser og tekster også fra de snakkende klasser så ser jeg, som i eksempelet med vertskapsmetaforen, at både de som av hele sitt hjerte mener godt, deler noen grunnleggende forestillinger med dem som kommer med direkte hatefulle ytringer, altså "grumset". Anstendighet er et ord som brukes ...
    ... som når man maner til at debatten må holdes på et anstendig nivå?

    – Ja. Da har man, tenker jeg, en samfunnsmodell i hodet som vi kanskje kan undersøke nærmere ved å bruke seksualmoral som bakgrunnsforståelse. Vi forutsetter at vi som har "anstendighet" innehar den samme fremmedfrykt som andre, men klarer å styre den bedre.

    Irriterende. Det er dette Marianne Gullestad, til forskjell fra taxisjåføren, driver med systematisk. Vi snakker om å ha respekt for dem som bygget landet, og kulturen. Dermed sier vi også at landet er bygget, og ikke at det er under utbygging. Tilsvarende med kulturen, den er oppnådd, den er ferdig, avsluttet, og er noe nykommere må tilpasse seg, snarere enn å bidra til utviklingen av. Dette er hva Gullestad fant da hun "pakket ut" professor Unni Wikans deltagelse i samfunnsdebatten.
    – Du forstår selvsagt at det er irriterende å bli utsatt for en slik overkikador i fortolkningskunsten?

    – Ja, men det er en avgjørende forskjell mellom å kritisere personer og å kommentere handlingsmønstre og underforståtte samfunnsmodeller. Jeg går gjennom det spesielle for å kunne forstå noe som er typisk og almennt, og sier igjen og igjen at det ikke er negative intensjoner som ligger bak handlinger som å stoppe opp og stirre på en svart mann, eller å bruke ordet "neger". Men så er det det at jeg også undersøker om handlingene kan ha negative effekter. I forskningen om rasetenkning og diskriminering går det et avgjørende skille mellom dem som mener vi bare skal se på intensjoner, og dem som mener, som meg, at vi også må se på virkninger.
    – Det er lydhørhet du etterlyser?

    – Sosial musikalitet er det jeg etterlyser. Vi kan ikke anlegge majoritetens perspektiv og uten nærmere dialog avfeie den som sier hun opplever diskriminering som hårsår, og si at hun ser rasisme i alt. Vi behøver mer debatt om dette, med den mulighet den gir for at alle parter kan endre sine synspunkter noe.
    Det sier majoritetsforskeren som altså reagerte på vendingen i debatten for 15 år siden og begynte å studere forholdet til minoriteter fordi hun mente at også hennes stemme burde være med i debatten. Ikke fordi den skulle være den eneste.
    – Jeg bidrar med bare små spadestikk i en kompleks materie. Jeg tenker stadig på hvor mye mer som må tenkes når det gjelder å se majoritets-minoritetsforhold som en maktrelasjon. Myndighetene gir lett penger til forskning om grupper som anses som problematiske, og da blir det lett en forskning som forsterker forståelsen av disse gruppene som problematiske. Særlig hvis deres praksis underforstått og ureflektert sammenlignes med norske idealer. Altså noen grunnleggende norske ideer, som vi ikke engang har klart for oss hva er.
    Nå er du i ferd med å pakke ut noe igjen?
    – Kanskje. Vi må i alle fall slutte å sammenligne deres praksis med våre idealer.

    Naturlige fordommer. Plausible Prejudice har hun kalt boken, og foreslår å oversette det med fordommer som virker naturlige og selvfølgelige, som er forankret i hverdagslivet. Og så fortsetter Gullestad med et langt resonnement som vi ikke har plass til å gjengi, men som hun avslutter slik:
    – Her har jeg en lang argumentasjon som er komplisert, også for meg selv.
    Det er dette siste som gjør at intervjueren med en gang forlot sine to forsett. Det ene var å få henne til å beskrive sitt eget Kitchen Table Society av i dag, på Frogner. Men er det så gøy?
    Det andre var å se hvordan hun ville reagere hvis man insisterte på at hun stadig slår inn dører som hun for lengst har åpnet. Men det som skjer, er jo at disse dørene hele tiden går igjen.

    Publisert 31. mars 2006

    annonser: