nr 4 - 2002, s 54 - 58

Videokunst

Av
Anne Schäffer

 Hva er definisjonen på videokunst?
Hva skiller det fra for eksempel, kortfilm?
Er det som noveller versus korttekster?

Nei, det er noe mer - men et klart svar har jeg ikke.
Videokunst kan være privat, ikke bare personlig. Den er ofte dvel-
ende. Det må ikke fortelle en sammenhengende historie, men den
kan det. Det kan være med mennesker, og uten. Det kan være et
kamera som beveger seg over en tapetsert vegg. Eller et nærbilde av
et bukse-skritt der fuktighet langsomt brer seg fordi eieren urinerer i
buksa. Det kan være en langsom sekvens der en mann suger på en
babys arm! Det kan være en jødisk kvinne som forteller om deporta-
sjonen av ektemannen og 531 andre norske jøder fra Oslo havn
26. november 1942 under krigen. Mens parallelt på sidelerretet
ordlegges det et stillbilde av politiinspektør Knut Rød, mannen bak
deportasjonen. Det kan være dokumentar - uten belegg eller
forklaring.
Det kan være impresjonistisk, ekspresjonistisk, surrealistisk, post-
moderne? Det kan være eksperimentelt, narrativt, subjektivt, - men
ikke objektivt.

Kanskje er det der det ligger? En ting er sikkert, videokunst kan
være alt, og ikke trenger alt å være sant heller. Det kan være
manipulert, lyve, dikte. Det kan være et pust, et minne, en følelse,
en smak, en legning .

Videokunst er kunst! På samme måte som annen billedkunst er det
- eller ikke er det. Ofte er videokunst uforståelig, slitsom, kjedelig,
banal, betagende, reflektert, skremmende, provoserende. Ofte sier det
alt, og noen ganger ingenting.
Videokunst er et temperament sett gjennom VHS.

FORM har spurt
Anne Schäffer om å
gjengi to anmeldelser
av Videokunst.
Vi oppfordret henne
til først å skrive
en definisjon
på hva
videokunst er.
Per Maning
"Portrait"
Galleri Riis

© Per Maning / Bono 2002

Kunstnerportrett

Av
Anne Schäffer.

Bearbeidete
anmeldelser.
Tidligere trykket
i Dagsavisen

 Det er mørkt i galleriet. I to rom, på tre vegger projiseres samme
veggstore videoarbeid; Per Manings <<Portrait>>. Står jeg akkurat
på riktig sted, er jeg midt i en kreativ prosess. En hånd fyller hele pro-
jeksjonsflaten. Så tett på er kameraet at hånden får et eget liv. Den
blir en kraft i seg selv der den tegner sorte streker på en hvit flate. Den
knuger fettstiften, ruller, presser, drar den bortover, ledsaget av høy
lyd. Pust, stønn, skraping mot papir, knepp av stiften mot flaten.
Hånden er stor. Huden er grovporet, rynkene er som hudfoldene på
en elefant. Hånden er skaperkraft i en gitt, om enn noe ubestemmelig
form.
Den er det materialiserte øyeblikket da kunsten skapes.
Den er det skapende kunstner-jeget - formet i romantikken - av
følelser og individuelt uttrykk konsentrert i en hånd som tegner, ak-
kompagnert av en nesten ekstatisk lyd.
Tidligere har fotografen Per Maning (f. 1943) forsøkt å fange med
kamera det han mener dyr har felles med mennesker. Blikket - ble
på en måte fellesnevneren, sjelets speil, i det lå egenverdien hos dyr
som hos mennesker.*
Det begynte med hunden hans, labradoren Leo, som ble syk. Han
ville fange det særegne som gjorde hunden til hans Leo. Han ville do-
kumentere hundens psyke. Dyrets psyke. Han fotograferte den over
en periode på fire år.
Siden fotograferte han kyr, griser - og seler i et basseng i Danmark.
År etter år besøkte han selene. De ble elementer, strømlinjeformede
prosjektiler i bassenget, - for det formale i disse sort/hvitt fotografiene
er viktige, som blikket er det.
Denne gangen går han tett på en hånd i videoarbeidet <<Portrait>, en
installasjon med lyd bestående av tre projeksjoner. Portrettet av kunst-
neren erstattes av portrettet av øyeblikket kunstneren skaper kunst.
Maning har forsøkt å fange essensen i denne prosessen - og jeg
synes han har klart det.

* Omtalt i temanummeret "Fotografi som kunst", FORM 4-2001.
Kan bestilles på kontor@kunstogdesign.no
© Per Maning / Bono 2002
Bilder som slår Av Anne Schäffer
Lotte Konow Lund "solitude for many" Galleri Wang

Lotte Konow Lund
Lost Real Time
Courtesy Galleri Wang

Lotte Konow Lunds
utstilling i Galleri Wang
bekrefter hennes posisjon
som en utfordrende og
viktig stemme
i norsk kunstliv.
Hun er tidligere innkjøpt
av Norsk Kulturråd og
Museet for samtidskunst.
Denne gangen har også
Nasjonalgalleriet
sikret seg en bolk av
vegginstallasjonen
"Solitude for many".

Med enkle virkemidler skaper Lotte Konow Lund
tilstander av fortettet ubehag.
I could ... messer en kvinnestemme monotont, billedlagt med nær-
bilder av en saks, en tent sigarett, en salmiakkflaske, vannflekker på
badegulvet. "I could.." innledes hvert stillbilde med, og stemmen
uten ansikt skisserer ulike scenarier å dø på i eget hjem.
Lotte Konow Lunds videoarbeid "Domestic Violence" er en absurd
utgave av statistikken som sier at de fleste ulykker skjer i hjemmet.
Den er et visualisert ubehag. Ubehag av den typen som fremkalles
hvis man lar tankene slippe løs, sånn litt på siden av det hverdagslige,
og man følger tankerekken helt ut"
Individets sårbarhet i møte med virkeligheten er gjennomgangstema i
Konow Lunds utstilling "Solitude for many". Tematikken følges opp og
utdypes i tegninger som utgjør en vegginstallasjon. Kunstneren har
utviklet en teknikk der figurene langsomt formes, en scenografi som
utvikles over tid - som ruter i film. Et filmspråk i tegning. Hårfine tusj-
tegninger, der omgivelsene er de samme fra tegning til tegning, mens
figurene antar ulike posisjoner. De dekomponeres og deformeres.
Andre elementer kommer inn og tar over. Virkeligheten oppløses. Det
er en suggerende fortelling som munner ut i kaos uten at man riktig
fatter hva som skjer.
Kunstneren har tidligere benyttet seg selv i videofremstillinger av
fortettede psykologiske tilstander. På denne utstillingen trekker hun
også inn nye figurer. I galleriets 2. etasje er videoarbeidet "Lost Real
Time" montert vis-a-vis et større tegneprosjekt; "Stolen Faces", - 126
portretter av mennesker tilknyttet kunstnerens miljø. I "Lost Real
Time" ser vi kunstnerens ansikt på to monitorer. Det ene viser hennes
unge, åpne, bejaende ansikt – avbrutt med jevne mellomrom av et
slag mot ansiktet. Vi ser bare reaksjonen, ikke den som slår. Den
andre monitoren viser det samme i langsomt tempo. Det sensuelle blir
tydelig midt i smerten. Et meget sterkt videoarbeide som tar opp i seg
tematikken om individets sårbarhet på ulike plan. Ikke minst utvides
tolkningen når arbeidet stilles mot et slagkraftig kunstmiljø - på
veggen midt imot.

Lotte Konow Lund
Domestic Violence
Courtesy Galleri Wang