|
|
Du er her: Hjem > Lokal historie > Artikkel
Om nedre Grorud og uteliggerne
Sist torsdag presenterte Groruddalen Historielag sin årbok - med blant annet forfatter-kåserier om barndommen på nedre Grorud - og uteliggere i Lillomarka. Disse innslagene i boka ble utdypet av Guri E. Bramness og Nils K. Skarning på historielagets høstmøte i Grorud samfunnshus.
 | | GAMLE BILDER: Guri E. Bramness viste fram flere eldre fotografier fra Grorud, før og under krigen. Alle bildene i historielagets årbøker er tidligere upubliserte, private fotografier. |
- Jeg hadde en god oppvekst på Grorud, sier årbok-forfatter Guri E. Bramness.
- Kort sagt, det var jorder overalt.
Bramness kom fra en privilegert familie, da hun vokste opp på nedre Grorud før og under krigen. Familien hadde til og med vannklosett, noe som var høyst uvanlig på den tiden.
Men det hun husker best med barndommen var vintrene.
- De var helt spesielle. Min foreldre var ski-entusiaster, og i dette området var det snø overalt. Det var et fantastisk landskap, med mange barn som lekte i snøen, mimrer hun.
Loelva, nå Alnaelva, frøs til, og ble et ypperlig sted å stå på skøyter.
- Selv om isen var veldig buklete, sier hun.
Bramness var også innom jernbanen og Grorud stasjon som et viktig møtested for lokalbefolkningen.
- Når jeg nå tar toget inn til byen, er jeg heldig hvis jeg treffer én kjent person. Før var toget til byen et sted hvor alle kjente alle, og holdt seg oppdaterte på hva som skjedde på Grorud og Furuset, sier hun.
Bramness viste fram flere gamle bilder fra området. Hun viste deretter de samme motivene tatt fra i dag, og illustrerte den store forandringen Grorud har gjennomgått. |
 | | KÅSERTE: Guri E. Bramness og Nils G. Skarning kåserte om oppvekst på nedre Grorud og uteliggerne I Lillomarka da Groruddalen Historielag hadde årbokslepp torsdag. |
Uteliggerne
Politimannen Nils G. Skarning kåserte også om sin barndom, men om et litt annet tema, nemlig uteliggerne i Lillomarka.
Skarning har tilbragt mye av sin tid i Lillomarka, både som lite gutt og i sitt yrke i hundepatruljen. Hans første møte med uteliggerne var da han var på tur med faren som ni-åring.
- Far møtte en skitten, skabbete kar midt i skogen, som han begynte å snakke med.
- Det syntes jeg var så rart, for far var litt fin på ting, sier Skarning.
Etterpå forklarte faren at mannen var en av Norges store helter fra krigen. Dette viste seg å bli en fellesnevner for uteliggerne i marka. Mange var krigsveteraner, som nå jobbet på kaia. De valgte å sove ute, og hadde ofte en sterk forkjærlighet til alkohol.
- De var flinke til å jobbe, og uteliggerne i Lillomarka var sjeldent farlige, understreker Skarning.
Som politimann møtte han også ofte uteliggerne i marka, både på godt og vondt.
Hyttene de bodde i var dels laget av stein eller tre, og hadde blikktak. Men rundt 1960 så kommunen seg lei av situasjonen, og bestemte seg for å brenne ned hyttene.
- En kollega av meg sa; «Dette er for jævlig. De tar fra dem deres sosiale liv.» Dette er spikra til hjertet mitt, sier Skarning.
- Det er synd at de er borte, og det hadde vært fint om vi kunne dokumentere deres eksistens i marka.
Fortsatt har marka en uteligger, som liker det å kunne se stjernene.
- Han er hva jeg vil kalle en proff uteligger.
- Det å ville se stjernene og leve i frihet var en fellesnevner for disse uteliggerne, og de fantes i alle skoger i hele Oslo, ikke bare Lillomarka.
Årbok-slepp
I årboka kan du i tillegg til Bramness og Skarnings artikler lese om fortellinger fra alle fire kroker av dalen. I alt er det 18 artikler i årboka, skrevet av 16 forfattere.
Historielagets årbok ligger nå til salgs i flere bokhandlere i Groruddalen, og kan også fås kjøpt fra deres kontor i Stabburet på Nordtvet.
Lagets leder, Bjørn H. Syversen, fortalte under møtet at styret hadde besluttet å gjøre høstmøtet på lagets stiftelsesdag til «årbok-sleppdag», mens det ordinære årsmøtet var besluttet lagt til februar, da man ønsker å følge kalanderåret som regnskapsår.
|
Publisert: 2005-11-07
|
|
