Historikk

 

1700 | 1800 | 1900 | 2000 | Ledere av Norges Banks direksjon/hovedstyre

Bankplassen 4 var Norges Banks hovedkontorbygning 1906-1986.

Ca 1000

Den første norske mynt vi kjenner til, er en penning som tilskrives Olav Trygvasson omkring år 1000. Preging av mynter har vært en enerett tillagt kongen. I lange perioder ble det ikke slått mynt i Norge, og behovet ble da tilfredsstilt gjennom import av fremmed mynt.

1628

Det ble etablert myntverk i Christiania, basert på sølv fra gruvene og sølvverket på Kongsberg. Som et minne fra den tid har vi fortsatt Myntgaten i Oslo, ca. 100 meter fra det sted "Mynten" lå.

1686

Myntproduksjonen ble flyttet til Kongsberg, der "Det Norske Myntverket" den dag i dag ligger ved Nybrofossen.

1695

De første norske "sedler" kom tidlig i europeisk sammenheng. Bare Sverige og Storbritannia hadde gjort det før - også med ulykkelig resultat. Kong Christian V gav sin venn, kjøpmann og skipsreder Jørgen thor Møhlen fra Bergen rett til å utstede og betale med sedler som skulle være gangbare fra Åna-Sira og nordover langs kysten. Dette var en håndsrekning til Møhlen for at han skulle komme over en likviditetskrise etter skipsforlis og tap i Vestindien, som delvis skyldtes kongens politikk. Sedlene var derfor tenkt å skulle gjelde bare i en overgangsperiode på inntil 5 år før de ble innløst i mynt. Istedenfor å sirkulere som akseptert betalingsmiddel, ble imidlertid sedlene møtt med mistro og raske krav om innløsning i ekte vare, dvs. mynt. Møhlen kunne ikke innfri disse kravene hurtig nok og gikk konkurs.

1736

Den første seddelbanken i Danmark/Norge opprettes: Assignations-, Vexel- og Laanebanken - også kalt Courantbanken (etter den da gjeldende mynt: Rigsdaler Dansk Courant). Den var privat, men med et regelverk utstedt av kongen. Ut over å utstede sedler, lånte den også penger til staten. Det var imidlertid ingen begrensning på seddelutstedelsen, og det ble utstedt altfor mange. I 1745 måtte banken holde opp med å innløse sedlene i sølv, og verdien sank. Det hjalp ikke at staten i 1773 overtok banken og fortsatte å bruke den til å finansiere statskassen.

1791 og 1799

For å ordne opp i pengesystemet ble det i 1791 dannet en ny seddelbank, Den Danske og Norske Speciebank, med et fremsynt regelverk - og 3 filialer i Norge. Reglene hjalp ikke, staten brukte også denne til å finansiere sine utgifter. Den ble avløst av Deposito-Cassen i 1799, men den samme politikken fortsatte.

1813

"Statsbankerotten" er blitt stående som betegnelse i Danmark for hendelsene i forbindelse med at Rigsbanken ble opprettet som ny seddelbank i 5. januar 1813 for å få orden på pengevesenet. Samtidig som banken ble opprettet, ble nemlig pengeverdien skrevet dramatisk ned. Men også Rigsbanken ble brukt til å finansiere staten.

Norge var nå så godt som skilt fra Danmark, og prins Christian Fredrik hadde ansvaret for å lede statsstyret. Det var uår og statens inntekter sviktet. For å skaffe staten midler fikk han utstedt sedler i egen regi, de såkalte "prinsesedler", i tillegg til sedler fra Rigsbankens filial i Christiania. Disse prinsesedlene så Carl Johan av Sverige på som seddelfalskneri, og erklærte at de som satt inne med dem skulle regnes som falsknere. En stund sirkulerte både Courantbanksedler, Assignationsbevis, Skattkamerbevis, Rigsbanksedler og prinsesedler om hverandre, til hodebry og forvirring.

1814

Grunnlovsforsamlingen vedtok etter hissig debatt med 79 mot 29 stemmer den såkalte "Eidsvoldsgarantien": Rigsbanken skulle få utstede 14 millioner rigsdaler i nye sedler - og forsamlingen garanterte personlig for kursen. Statsråd Karsten Thank kalte vedtaket en nasjonal ulykke og gikk av. Han fikk rett: garantien var ikke et løfte som ble gitt, men et løfte som ble brutt.

Det er ellers etter de erfaringene man gjorde med seddelbanker som nevnt foran, ikke underlig at mennene på Eidsvold la avgjørende vekt på at Norges Bank "ikke skulle stå i forskudd til staten", dvs. ikke låne staten penger.

1816

To år etter løsrivelsen fra Danmark ble Norges Bank opprettet ved lovsanksjon i Stortinget 14. juni 1816, etter at det først hadde vært i arbeid en rekke komiteer som avløste hverandre etter tur før det til sist forelå et lovforslag. Pengeenheten skulle være speciedaler, delt i 120 skilling eller 5 ort ("rigsort") a 24 skilling.

Bankens sølvfond på 2 millioner speciedaler skulle i utgangspunktet skaffes ved frivillig tegning, men dette ble en gedigen fiasko. Fondet måtte derfor over de påfølgende år inndrives ved tvungne innskudd som skulle betales med mynt eller edelt metall - den såkalte "Sølvskatten". For innskuddene ble det utstedt aksjebrev. Stortinget hadde vedtatt at hovedsetet skulle legges til Oslo hvis sølvfondet kunne reises ved frivillig aksjetegning - i motsatt fall skulle det plasseres i Trondheim med avdelingskontorer i Oslo, Bergen og Kristiansand.

1817

Det siste ble altså tilfellet. Virksomheten åpnet i små, leide lokaler i Stiftsgaarden i januar 1817. Åpningstiden var en time daglig for seddelombytte, to timer for utbetaling av lån og aksjeutbytte. Ett av direksjonens fem medlemmer skulle være til stede to timer daglig. Direksjonen hadde to møter i uken, ledet av det medlem som hadde lengst ansiennitet. Først fra 1893 fikk man en fast formann. De fleste i bankens ledelse var for øvrig innvandrere i første eller ande generasjon fra Danmark eller Tyske stater. Sedlene ble de første årene trykt i Christiania, og måtte fraktes til Trondheim for å nummereres og underskrives, en transport som tok 12 dager.

1818

Speciedalerseddelen skulle tilsvare "en mark fint sølv etter kølnsk vekt", dvs. 233,85 gram, og det var meningen at den skulle bli fritt innløselig mot sølv i 1819. Daleren hadde imidlertid sunket i verdi i perioden etter at Norges Bank ble opprettet, og ved lov av 13. august 1818 ble innløsningsplikten suspendert. Valutakursen sank deretter ytterligere.

1823

Stortinget vedtok 15. november 1822 at sølvinnveksling til kurs under den tidligere vedtatte pariverdi skulle starte fra 1.1.1823. Det ble etablert et intervall for sølvinnveksling, som ble justert nærmere pari etter hvert, fram mot 1842.

1842

Speciedaleren knyttes omsider til sølv til pari kurs i april 1842.

1874

Stortinget vedtok i pengeloven som ble sanksjonert 4. juni 1873 å gå over til gullstandard og bruke benevningen kroner og øre sammen med daler og skilling, der 1 speciedaler = 4 kroner. Sølvstandarden ble avløst av gullstandard fra nyttår 1874. Gullstandard hadde blitt anbefalt av en internasjonal pengekonferanse i Paris i 1867 der også Norge deltok. Hensikten var dels å få en mer stabil pengeverdi (gull ble ansett som sikrere enn sølv), dels å få et internasjonalt system med faste valutakurser overfor gull.

Både under sølv- og gullmyntfoten var imidlertid adgangen til å veksle inn sedler i myntmetall suspendert i lange perioder. Retten ble avviklet for godt i 1931.

1875

I lov om pengevesenet av 17. april 1875 ble daler- og skillingbetegnelsen avviklet, og det ble bestemt at "Pengeenheden skal være en Krone, som deles i 100 Øre". Dette var en forberedelse til at Norge 16. oktober samme år tiltrådte den skandinaviske myntunionen. Unionen var etablert mellom Danmark og Sverige i 1873 etter forslag fra en felleskommisjon (der også Norge deltok) om å etablere en felles skandinavisk myntenhet basert på gull. Den innebar at de andre landenes mynt skulle være gangbar mynt på linje med mynt preget hjemme i de enkelte land. Unionen fungerte til 1914. Etter det hadde den ingen praktisk betydning, men ble ikke formelt oppløst før 1972.

1892

Ny lov om Norges Bank ble sanksjonert 23. april 1892.

1897, 1906

Den 1. januar 1897 ble hovedsetet flyttet til Oslo, og i 1906 ble ny hovedsetebygning på Bankplassen tatt i bruk - av 80 ansatte inklusive de som arbeidet i seddeltrykkeriet.

1914-18

Gullinnløsningsplikten oppheves midlertidig 5.8.1914 og kronen flyter. Forbud mot utførsel av gull og sølv. Seddelmengden ble firedoblet under krigstiden, likevel steg kronens verdi - som følge av sterk vekst i handelsflåtens fraktinntekter. Gullinnløsning gjeninnføres i mars 1916, men fordi sedlene var mer verd enn den offisielle kursen mot gull, ble banken fritatt for plikten til å kjøpe gull mot å levere ut sedler i april samme år.

1920

Gullinnløsningen oppheves igjen, 19.mars 1920. Inflasjon og stor vareimport etter krigen førte til at kronen mistet tillit og falt kraftig i verdi. "Paripolitikken" førte til kursstigning, og i 1926 var kronen i pari mot pund.

1928

Kronen gullfestes til pari kurs 1. mai og gullinnløsning gjeninnføres.

1931

Gullstandarden oppheves 27. september, etter at Storbritannia forlot gullpariteten syv dager tidligere. Norge og de øvrige nordiske land gjorde det samme, og lot valutaene flyte, men var innstilt på å hindre skadelige svingninger i kursen.

1933

Det vedtas en fast kurs mot pund, på kr 19,90.

1939

Kursen fastsettes i forhold til dollar, med kr 4,40 pr. dollar. Ettersom dollar var knyttet til gull, gikk Norge dermed over til en gullvalutastandard igjen.

1940-45

I 1940 ble Norges Banks hovedsete midlertidig flyttet til London, ved at den lovlige norske regjering oppnevnte en ny direksjon. Bankens gullbeholdning ble via hhv. Åndalsnes, Molde og Tromsø berget over til England og videre til New York og Ottawa. Gullet og bankens øvrige valutareserver var under kontroll av London-direksjonen. Kursen på den såkalte London-kronen ble holdt fast på kr 17,70 mot pund.

Samtidig fortsatte banken sin virksomhet i Norge under okkupasjonsmaktens ansvar til krigen var over og ledelsen i London ble løst fra sine stillinger. En undersøkelseskommisjon etter krigen konkluderte med at bankens ledelse i Oslo hadde hatt en fast og korrekt holdning overfor nazimyndighetene.

Pengesanering ble gjennomført 8.-22. september 1945 for å få bukt med et for stort seddelomløp og dermed forhindre inflasjon.

1946

Norge slutter seg til Bretton Woods-avtalens fastkurssamarbeid fra 15. sept.1946. Pariverdien mot gull tilsvarte en pundkurs på kr 20,00 og dollarkurs på kr 4,03. Maksimal avvik skulle være 1 prosent.

1949

Inntil 1949 var Norges Bank formelt organisert som et aksjeselskap. Ved lov av 8. juli 1949 ble private aksjonærer løst ut, og aksjene overtatt av forskjellige statlige fond.

Britiske pund devalueres mot dollar med 30,5 prosent, som Norge følger, i likhet med flere europeiske valutaer. Ny sentralverdi mot dollar blir kr 7,14.

1962

Myntvesenet og Den Kongelige Mynt overføres fra staten til Norges Bank.

1971

Bretton Woods-avtalens fastkurssamarbeid bryter sammen 15. august, og den norske kronen flyter. Den 21. desember inngås et nytt samarbeid (Smithsonian-avtalen) med nye pariteter og svingemarginer på 2,25 %. Norske (og svenske og danske) kroner devalueres med 1 prosent.

1972

Norge slutter seg 23 mai til det europeiske "slangesamarbeidet", der svingemarginen er det halve av Smithsonianavtalens. Man fikk altså et smalt svingningsbånd inni et bredere. Kombinasjonen av disse to ble omtalt som "slangen i tunnelen".

1973

Smithsonianavtalen bryter sammen. Slangesamarbeidet i Europa videreføres. Det innebar at kronen ble flytende overfor valutaer utenfor samarbeidet, som dollaren.

Kronen revalueres innenfor slangen med 5 prosent 16. november.

1976-78

Kronen devalueres med 1 prosent 18.10.76, 3 prosent 4.4.77, 5 prosent 29.8.77, og 8 prosent 13.2.78. Bakgrunnen var ulik utvikling i pris- og kostnadsutvikling mellom landene innen slangesamarbeidet, og det ble for det meste foretatt endringer i kursene for flere land samtidig.

Den 12. desember 1978 gikk Norge ut av slangesamarbeidet og knyttet i stedet kronen til en kurv av valutaer, der valutaene fikk vekter alt etter de respektive lands handel med Norge.

1982-86

Vektene i valutakurven ble endret i samsvar med IMFs vekter for eksportindustriens konkurranseevne 2. august 1982, noe som innebar en verdinedjustering på 3,5 prosent. Kronen ble devaluert 3 prosent 6. sept. samme år.

I 1984 gikk man 2. juli over fra aritmetisk til geometrisk gjennomsnittsberegning for valutakurven, noe som innebar 2 prosent lavere kroneverdi, og 22. sept. ble det vedtatt å holde kronen 2 prosent svakere inntil videre innenfor den gjeldende svingningsmarginen.

1985

Ny lov av 24. mai 1985 om Norges Bank og pengevesenet (sentralbankloven) trådte i kraft 9. september 1985. Samtidig gikk banken over fra å være et aksjeselskap til å bli et eget rettssubjekt som eies av staten.

1986

Kronen skrives ned med 9,2 prosent 11. mai.

Den 1. september 1986 flyttet Norges Banks hovedkontor og seddeltrykkeri inn i nytt bygg på Bankplassen i Oslo.

1988

Stortinget besluttet å nedlegge 8 av Norges Banks 20 distriktsavdelinger: Arendal, Drammen, Gjøvik, Halden, Hamar, Haugesund, Kristiansund N. og Skien.

1990

Kronen knyttes til ECU (den europeiske valutaenheten - forløperen for euro)

1992

Etter internasjonal valutauro i november og desember oppgis 10. desember tilknytningen til ECU, og kronen flyter (slik det også skjedde med svenske kroner, finske mark og pund og lire tidligere på høsten).

1994

Retningslinjer for flytekursregimet presiseres 5. mai i forskrift fra regjeringen om kronens kursordning.

1997

Forvaltningen av Statens petroleumsfond (fra 2006 Statens pensjonsfond - Utland) legges til Norges Bank.

Nytt oppgjørssystem for oppgjør i Norges Bank mellom bankene settes i drift. Norges Banks oppgjørssystem (NBO) innebærer oppgjør flere ganger gjennom dagen, med mulighet for enkeltoppgjør av store betalinger, og er et skritt mot større sikkerhet i betalingsformidlingen.

1998

Full utskifting av myntrekken er fullført. Dette er første fulle utskifting av myntrekken siden 1875.

2000

Lov om betalingssystemer trer i kraft. Den innfører konsesjon og tilsyn med betalingssystemer og gir Norges Bank dette ansvaret

Den Kongelige Mynt på Kongsberg skilles ut som eget aksjeselskap fra og med 1. januar.

Norges Banks representantskap beslutter å nedlegge distriktsavdelingene i Bodø, Fredrikstad, Hammerfest, Vardø og Ålesund.

Norges Bank etablerer kontor i London for å videreutvikle kapitalforvaltningen.

2001

Ny forskrift om pengepolitikken fastsatt i statsråd 29. mars. Norges Bank skal sette renten med sikte på lav og stabil inflasjon. Inflasjonsmålet er satt til 2,5 prosent.

Sammen med andre banker etablerer Norges Bank aksjeselskapet Norsk Kontantservice AS (NOKAS) 1. juli. Selskapet skal utføre kontanthåndtering for bankene i Norge og lovpålagte sentralbankoppgaver innenfor kontanthåndteringen for Norges Bank. Fra samme tidspunkt blir Norges Banks gjenværende distriktsavdelinger nedlagt som avdelinger i Norges Bank.

2003

Den Kongelige Mynt AS selges til Samlerhuset AS Norge og Mint of Finland. Aksjene ble overdratt 30. juni.

2005

Det inngås 9. desember avtale med Hafslund Sikkerhet AS om salg av Norges Banks aksjer i NOKAS. Aksjene overdras 6. januar 2006.

2007

Norges Banks seddeltrykkeri ble avviklet i juni 2007 etter vedtak i hovedstyret i 2002. Fra 2008 vil norske sedler bli levert fra kommersielle sikkerhetstrykkerier i Frankrike og England. Les mer om seddeltrykkeriets historie.

Ledere av Norges Banks direksjon/hovedstyre

Med loven i 1892 fikk direksjonen fast formann. I 1985 ble betegnelsen hovedstyre innført, og lederen fikk tittelen sentralbanksjef. Ledere siden 1893 har vært:

1893-1920: Karl Gether Bomhoff

1920-1946: Nicolai Rygg* 1946-1954: Gunnar Jahn 1954-1970: Erik Brofoss 1970-1985: Knut Getz Wold 1985-1993: Hermod Skånland 1994-1995: Torstein Moland 1996-1998: Kjell Storvik 1999-: Svein Gjedrem

*Formann i Londondireksjonen 1940-45 var Arnold C. Ræstad


Norges Bank, Bankplassen 2, PB 1179 Sentrum, 0107 Oslo, tlf (+47) 22 31 60 00
Sist oppdatert 28.06.2007