Siste skudd på forskningsstammen: Flerfasemålerne skal nå ned i brønnhullet. På den måten kan oljeselskapene har enda bedre kontroll på produksjonen.

Professor Erling Hammer hadde en idé på slutten av 1970-tallet. Han ville forsøke å måle vannmengden i olje. Han forhørte seg med oljeselskapene, og svaret var klart: Hva er vitsen? Vi separerer.

Oljeselskapene var også skeptiske til om det i det hele tatt var teknisk mulig.

Hammer søkte istedenfor NTNF, eller den tids Norges forskningsråd, og fikk midler.

-Støtten var uhyre viktig på dette tidspunktet, sier Erling Hammer, pensjonert professor i fysikk ved Universitetet i Bergen.

Men hvorfor var flerfasemålerne viktige for oljeselskapene?

Oljeselskapene hadde på den tiden ikke kontroll over produksjonen: produserte en brønn mest vann eller olje? Olje gir som kjent penger i kassa. Vann ender på sjøen. På den tiden måtte de vente på resultatene fra at fasene var omstendelig separert fra hverandre.

Med flerfasemålerne fikk oljeselskapene resultatene fortløpende. På denne måten kunne oljefeltene produseres mer optimalt, og mer olje kunne presses ut av feltene.

Skeptiske fagmiljøer

Internasjonalt var fagmiljøene skeptiske. "Det er bare tull dette dere driver med i Norge", sa en arrogant engelsk professor på et seminar til Hammer.

En kamp internasjonalt pågikk for å komme først i mål med en flerfasemåler, og få hadde tro på nordmennene. Selv om Hammer og kollegaene mente de nærmet seg noe stort, ventet mer motstand.

Etter to år med Forskningsrådets støtte var det slutt. Beskjeden var klar: "Nå må dere finne dere industrielle partnere".

- Det var dramatisk da, men i ettertid var det en lykke for oss. Da ble vi tvunget til å kontakte brukerne og tilpasse teknologien deres behov, sier Erling Hammer.

- Det var mest skuffelser og det gikk langsomt fremover. Men vi hadde troen på at dette hadde noe for seg, sier Hammer.

Markedet svikter

Konseptet ble presentert på oljeindustriens konferanse ONS, i 1984. Nå var alt snudd, og oljeindustrien sloss om teknologien. BP og Saga gikk inn i prosjektet med til sammen 18 millioner kroner.

Hensikten var å måle sammensetningen på det som rant gjennom rørene, eller å skape en såkalt fraksjonsmåler (fase 1). De kom i mål, men denne gang sviktet markedet.

- Det var ingen interesse i markedet for denne type målere. Oljeselskapene hadde også behov for hastighetsmåler, i tillegg til flerfasemåleren, sier Eivind Dykesteen i bedriften Roxar.

Men forskerne hadde fortsatt tro på ideen, og startet fase to i utviklingen; en hastigetsmåler for flerfase strømning. De kontaktet dessuten en del norske industribedrifter som kunne kommersialisere det endelige produktet.

- Ingen av de norske bedriftene var i det minste interessert. "Not invented here"-syndromet var for sterkt, sier Erling Hammer.

Isteden måtte Christian Michelsen instituttet i Bergen stifte bedriften Fluenta, for å ta seg av teknologien.

Eivind Dykesteen i bedriften Roxar.

Endelig suksess

I 1992 hadde de også utviklet en hastighetsmåler. Det meste gikk på skinner, men nye justeringer var nødvendig. Norsk sokkel begynte å modne utover 90-tallet, og stadig mer vann ble produsert.

- Metoden virket ikke med så mye produsert vann. Vi måtte derfor i gang med enda et nytt prosjekt (fase 3), forteller Dykesteen.

Da tilsynelatende de siste hindringer var løst, kom teknologien på markedet i 1996. 15 år siden ideen var unnfanget. Barnesykdommene var mange.

- Det var store problemer med målerne på installasjonene, som ikke ble løst før ett år senere. Fluenta sto i fare for å gå konkurs, og det var mange skuffede investorer.

- I 1999 tok imidlertid teknologien av, og i 2001 ble Fluenta kjøpt av Roxar. Roxar besto av konkurrenten Multifluid, samt Smedvig Technologies. Verdien ble mangedoblet, og lang forskningsinnsats begynte å gi resultater.

- I dag omsetter flerfasedelen i Roxar for 500 millioner kroner. Paradoksalt nok gikk de norske selskapene av med seieren i den internasjonale konkurransen om å lage flerfasemålere først.

Måler også fisk

Merverdien til flerfasemålere er enorm, og har bidratt til flere utbygninger på sokkelen.

- Det har fått betydning for subsea-utviklingen. Hele 1/3 del av subsea-brønnene får flerfasemålere. Dette har endret utbyggingsløsningene, sier Dykesteen.

Det har gjort produksjonen av feltene på norsk sokkel bedre, gjennom økt kontroll. Teknologien har også gitt en rekke spinn-off effekter: Samme teknologi som i flerfasemålere brukes nå også til å måle fisk.

Bergensmiljøet har i tillegg utdannet hundrevis av fysikere med kunnskap om måleteknologien, som i dag arbeider innen forskning og i norske industribedrifter.

Men hva fikk oljeselskapene igjen for å ha støtte prosjektet?

- De har ikke fått noe direkte igjen i form av avkastning, men indirekte har de oppnådd store besparelser gjennom rimeligere utbyggingsløsninger, og daglig får de igjen i form av økt produksjon som følge av bedre kontroll på produksjonen, sier Dykesteen.

Så hva er neste steg?

- Vi må få flerfasemålere ned i brønnen, sier Dykesteen. Som er vel vitende om at oljeselskapene i stadig større grad ønsker bedre kontroll på hvilke soner i reservoaret som produserer vann, og hvilke som produserer olje.

Langsiktighet viktig

- Startmidler er viktige. Ingen ville gått med på et slikt prosjekt bortsett fra NTNF. Jeg tror ikke CMR hadde kommet langt med konseptet uten midlene fra Norges forskningsråd, sier Hammer, og fortsetter:

- Men det er også viktig og ikke sy puter under armene ved å gi penger år etter år, sier han.

Den videre støtten fra Norges forskningsråd på 1990-tallet hadde også betydning.

- Bevilgning fra KAPOF-programmet var viktig for Fluenta for å komme i gang med industrialisering av produktet, sier Dykesteen.

  skriv ut denne artikkelen

  tips en venn