Vi har nevnt at dette er betydelige navn, ikke bare i trøndersk, men også i den nasjonale skjønnlitterære tradisjonen. Da Gyldendal ga ut verket Norges nasjonallitteratur i 40 bind i 1967, ble fem av disse forfatterne tilgodesett med eget bind. Det var ca. 30 reine forfatterbind, så de var altså godt inne på alle tiders ”norsk litteratur topp 30”. Kristofer Uppdal måtte nøye seg med å være representert i lyrikk-samlebind, og i temmelig beskjedent omfang.
Siden den gang har litteraturen gått videre. Nye forfattere har kommet og gått, nye smaksretninger og nye linjer i litteraturvitenskapen. De ferskeste forfatterne som var representert i verket fra 1967, er Tarjei Vesaas og Johan Borgen! Det sier seg sjøl at det er trangere på lista i dag enn det var da. Litteraturkritikken er blitt skarpere, og noen av ”våre” forfattere har tålt tidens tann dårligere enn andre. Dette gjelder både som folkelesning og som forskningsobjekter.
Da fylkesbibliotekene i Trøndelag inviterte publikum til kåring av ”Årtusenets trønderbok” i år 2000, vant Falkberget suverent (med Den fjerde nattevakt). Duun og Bojer hadde en hard kamp om andreplassen, langt foran det øvrige feltet. I denne konkurransen gjaldt det nok å ha lokal entusiasme i ryggen!
I boka Den norske litterære kanon 1900-1960 (Aschehoug 2007) opererer forfatterne med ei kresen liste på 16 essensielle forfatterskap fra perioden. Olav Duun, og nå også Kristofer Uppdal, er inne i varmen, Johan Falkberget ikke (til manges fortørnelse). Sistnevnte er i det minste nevnt i bokas drøftende tekst. Bojer, Egge og Krokann er det ingen spor av, så de har falt ut av det ypperste sjiktet. En litterær kanon er tillagt en autoritativ litterær kvalitet. De forfatterskapene som tilhører denne kanonen vil etterlate seg et stort og merkbart hull hvis de plutselig forsvant, hevdes det. I denne sammenhengen kommer flere av de tradisjonelt tungtveiende trønderforfatterskapene til kort, i følge denne ferske boka.
Hvis vi bruker ”Bibliografi over norsk litteraturforskning” (publiseres i Norsk Litterær Årbok hvert år) som litt lettvint barometer, vil vi se at det forskes på og skrives om Duun og Falkberget, nokså kontinuerlig. Kristofer Uppdal sitt forfatterskap er gjenstand for økende interesse. Mens det etter år 2000 er publisert lite om Inge Krokann og enda mindre om Peter Egge og Johan Bojer. Egge og Bojer er definitivt ikke High Couture i det p.t. rådende norske litteraturvitenskaplige miljøet!
….
2007 har imidlertid vært et godt år for belysning av tunge trønderske forfatterskap. Her følger en kort statusrapport:
Trønderen: Født og oppvokst på Namdalskysten.
Eksil: Bodde fast i Vestfold fra 1908.
Lokalt preg på forfatterskapet: Sterkt.
Lokal affeksjon (Namdalen): Sterk.
Ferskt om Olav Duun:
Heming Gujord: Olav Duun: Sjøtrønder. Forteller. Aschehoug 2007. 
Boka er den hittil mest omfattende framstillinga av livet til Olav Duun, og inneholder også gjennomgang av verkene til forfatteren. Gujord (f. 1968) er et ”ungt” innslag i Duun- miljøet, og har vakt oppsikt med ganske friske utspill som rokker ved den gjengse oppfatninga av forfatterskapet. Han har ment at Duun utviste bristende skjønn i kulturkampen på 1930- tallet, og han stiller også spørsmål ved den tradisjonelle lesemåten av flere av verkene. Gujord har også (tilsynelatende) funnet på et nytt ord- ”sjøtrønder”- for å finne en dekkende merkelapp til Duun og litteraturen hans.
Forpostfektingene til Gujord skapte atskillig debatt med høy temperatur, og boka fikk nesten større oppmerksomhet før den var ferdig enn det den har fått etter at den er kommet. Forfatteren har angivelig dempet noen av utsagnene sine, og slik kommet noe av kritikken i møte. Flere kritikere har gitt best karakter til den litterære gjennomgangen, mens ikke alle har likt den biografiske behandlinga.
I polemikken rundt Duun (forut for biografien) benytta Gujord nynorsk i stor grad, mens den ferdige boka er på bokmål. Dette er pysete av forlag og forfatter!
Sivert Fløttum: Olav Duun: Dikteren på Rambergfjellet. En biografi. Decennium 2003.
Dette er ei fyldig biografisk framstilling av livet til Duun, og særlig interessant var mye nytt materiale til belysning av Duun sine lære- og lærerår i Trøndelag. Også denne utgivelsen fikk atskillig oppmerksomhet da den kom.
Hva du bør lese av Duun:
Juvikingar (1918) 
Første bindet av seks i krøniken om Juvikfolke. Det er sparsomt med opplysninger om de eldste juvikingane, og de første generasjonene blir derfor fikst og logisk belyst i form av sagn,rykter og muntlig overlevering. Deretter får du forhåpentligvis lyst til å lese hele serien, der beretninga breier seg ut. I de tre siste bindene er Odin hovedpersonen.
Alternativ:
Menneske og maktene (1938).
Den siste boka Duun skreiv. Den skildrer et lite lokalsamfunn som rammes av en naturkatastrofe. Det har vært vanlig å lese dette som et bilde på tidas politiske situasjon i Europa. Gujord (se over) problematiserer dette. Les sjøl! |
| JOHAN FALKBERGET (1879-1967) |
Trønderen: Født og oppvokst Rugeldalen/Røros.
Eksil: Bodde noen år på Østlandet (Oslo), men fra 1922 fast bopel Rugeldalen.
Lokalt preg på forfatterskapet: Sterkt.
Lokal affeksjon (Røros): Sterk.
Ferskt om Johan Falkberget:
Sturle Kojen: Johan Falkberget: Forteller og stridsmann. Aschehoug 2007. 
Det er gitt ut mange småbøker om personen og dikteren Johan Falkberget, men ikke mange som er så bredt anlagt som denne. Den faller sammen med hundreårsjubiléet for Falkberget sitt gjennombrudd som forfatter, med romanen ”Svarte fjelde” i 1907. Boka til Kojen er mer en tradisjonell biografi enn ei forfatterskapsbok, men de viktigste verkene blir gjennomgått på en økonomisk og ryddig måte. Her trekker han veksler på tidligere litteraturkritikk. Men dette er altså primært ei bok om livet til Johan Falkberget, og som sådan er den perspektivrik og velskrevet. Kojen er ”Falkberget-venn”, og han har derfor ikke hatt som mål å ”røske” i forfatteren og i den gjengse oppfatninga av ham. I våre dager er det blitt en floskel at en kan sitte hvor som helst i verden og samtidig være både iakttaker og deltaker i samfunnsdebatten. Det er bemerkelsesverdig i hvor stor grad Falkberget klarte det samme, fra sin posisjon i fjellbygda!
| Hva du bør lese av Falkberget:
Den fjerde nattevakt (1923) 
Kåret til ”årtusenets trønderbok”! Frittstående Røros-roman med handling fra tidlig på 1800-tallet. Skarpe sosiale skiller, og et overstigende, ”moderne” kjærlighetsdrama!
Alternativ:
Brændoffer (1917)
Ikke så stort anlagt, men antakelig er dette Falkberget sin krasseste sosiale kommentar.
|
Trønderen: Født og oppvokst på Oppdal. Bodde flere år i Nord-Trøndelag.
Eksil: Bodde i Oppland fra 1928.
Lokalt preg på forfatterskapet: Sterkt.
Lokal affeksjon (Oppdal): Moderat. (Statue i Oppdal sentrum).
Ferskt om Inge Krokann:
Helge Normann Nilsen: Tinder og avgrunner. Hovedlinjer i Inge Krokanns forfatterskap. (Eget forlag) 2007. 
Bergenser og litteraturprofessor Helge N. Nilsen har brukt mye energi på trønderske forfatterskap. Fra før står han bak arbeider om Kristian Kristiansen, Peter Egge og Johan Bojer (se under). Foreliggende bok om Krokann er den klart fyldigste. Nilsen er ikke noen biograf, men livet til Krokann blir ganske fyldig resymert. Det overveiende tyngdepunktet i teksten ligger i en grundig gjennomgang av forfatterskapet, både gjennom handlingsreferat og analyser. Nilsen gir for eksempel Dovresno-serien plass over 130 sider, så dette er dyp og detaljert behandling! Mange kvier seg for å gi seg i kast med Inge Krokann, bøkene hans går for å være krevende lesing. Gjennomgangene til Helge Nilsen vil garantert være god støttelitteratur for Krokann-lesere!
|
Hva du bør lese av Krokann:
I Dovre-sno (1929) 
Den mest kjente boka hans, med handling fra Oppdal i Sein- Middelalderen. Kristendommen har ikke fått noe overbevisende godt tak i fjellbygda, det sitter mange husguder i veggene på Lo- gården. Bruk Nilsen (se over) som litterær og historisk guide!
Alternativ:
Blodrøter (1936)
Et farlig dagsaktuelt tema, og nærmest en dokumentarroman: om et justismord anno 1907, den såkalte Hetle-saken fra Sunnfjord.
Om Hetlesaken! |
| KRISTOFER UPPDAL (1878-1961) |
Trønderen: Født og oppvokst i Beitstad/Steinkjer og omegn.
Eksil: Omskiftelig liv, kom tilbake til Trøndelag (Oppdal) og levde sine siste år der.
Lokalt preg på forfatterskapet: Tilstede/flakkende.
Lokal affeksjon (Inntrøndelag): Moderat. (Venneforening, statue i Steinkjer).
Ferskt om Kristofer Uppdal:
Arild Bye (litteraturviter og pressemann) fra Steinkjer skriver nå på den første virkelige biografien om Uppdal. Denne kan antakelig ventes i løpet av 2008.
Les mer i Trønder-Avisa!
Til så lenge kan anbefales
Kristofer Uppdal: Åt songa tå stjernom. Etterlatne dikt. Red. Jan Erik Vold. Aschehoug 2005. 
Uppdal har en stigende kurs i den norske skjønnlitterære bevisstheten. Primært har han vært kjent for den monolittiske romansyklusen Dansen gjenom skuggeheimen, som skildrer framveksten av det moderne Norge i et arbeids- og arbeiderperspektiv. Men også lyrikeren Uppdal har sterke ambassadører, mange mener at diktene hans har universelt og tidløst format. Men også her (i enda større grad enn for prosaen) regnes han for å være krevende. I denne samlinga offentliggjøres for første gang ei stor mengde med dikt som hittil ikke har vært ansett som egna for et større publikum! Det er den utrettelige forkjemperen Jan Erik Vold som har brøyta fram dette utvalget, og i tillegg til litt hjelpetekst får vi også et meget interessant riss av livet til Uppdal.
| Hva du bør lese av Uppdal:
Vandringa (1923) 
Skal normalt leses som bok nr. 3 i romansyklusen Dansen gjenom skuggeheimen. Men boka kan greit leses frittstående. Den har undertittelen Øl- Kalles ferd, og det er mange likhetstrekk mellom Øl- Kalle og Kristofer Uppdal sine barndoms- og ungdomsår.
Alternativ:
-Gi deg i kast med lyrikken- NB Ikke for pyser! Du er avhengig av å lage deg et eget rom, egna for formålet. Det må ha god dissonans og være godt isolert på samme tid! Noen tips for å lese bilderik lyrikk får du i overnevnte utgivelse fra 2005. Eller du kan slå opp i Jan Erik Vold: Storytellers : En begrunnet antologi (Gyldendal 1998) og lese hvordan den genuine formidleren Vold går løs på Uppdals dikt Isfjellet (1919).
|
Trønderen: Født i Orkdalen, vokste opp i Rissa.
Eksil: Lange utenlandsopphold, bosatt i Asker fra 1918.
Lokalt preg på forfatterskapet: Sterkt.
Lokal affeksjon (Rissa): Sterk.
Ferskest om Johan Bojer:
Helge Normann Nilsen: Den gylne tonen. En studie i Johan Bojers dikting. Rissa kommune 2004. 
Dette er den grundigste gjennomgangen av det skjønnlitterære forfatterskapet til Rissas store sønn. Boka gir en relativt fyldig oversikt over livet til dikteren, men i hovedsak består teksten av litterære/historiske analyser. Nilsen påviser sammenhengen mellom de dikteriske tekstene og opplevelser fra Bojer sin egen oppvekst.
Mennesker og landskap. 46 noveller, artikler og taler fra Bojersamlingen i Rissa bibliotek. Solfrid Rønning. Rissa kommune/Rissa bibliotek 2003.
Et utvalg Bojer-tekster, en del sjeldenheter og rariteter, fra den fyldige og forbilledlige samlinga som finnes ved folkebiblioteket i Rissa. Der de også har et eget Bojer-rom! Les mer om Bojer på Rissa biblioteks nettsider.
| Hva du bør lese av Bojer:
Den siste viking (1921) 
Den kanoniserte boka hans, som stadig blir vitalisert gjennom friluftsteater og (fra januar 2008) som scenestykke på Trøndelag teater. Handlinga i romanen følger et båtlag fra Trøndelagskysten på Lofotfiske. Skildringa av samhold og slit har tidløs appell, og det autentiske Trollfjordslaget utgjør et dramatisk høydepunkt.
Alternativ:
Folk ved sjøen (1929)
Roman med sterkt Trondheims-preg. Bygdeungdom satser på ei framtid i byen. Det går bra med noen, men ikke med alle!
|
Eksil: Lange utenlandsopphold, bosatt i Kristiania fra 1897.
Lokalt preg på forfatterskapet: Sterkt.
Lokal affeksjon: Svak (men byens folkebibliotek adresseres til Peter Egges plass).
Ferskest om Peter Egge:
Helge Normann Nilsen: Temaer og historisk bakgrunn i Peter Egges trondheimsdiktning. Trondheim folkebibliotek 2002. 
Peter Egge hadde en svær produksjon, og en stor del av de bøkene han skrev har handling og andre impulser fra Trondheim. Det er denne delen av forfatterskapet som Helge N. Nilsen tar for seg i denne boka. Han er spesielt opptatt av etiske problemstillinger i Egges litteratur, og ellers knytter han dikteruniverset opp mot reelle historiske begivenheter, bygninger, steder og personer i Trondheim by. Han går langt i det å identifisere hvem som har vært modeller for de enkelte (hoved)personene i fiksjonen! Boka blir et interessant bidrag til Trondheims historie, og er utstyrt med et nyttig register.
|
Hva du bør lese av Egge:
Hansine Solstad (1925) 
Den mest kjente og leste romanen hans. Som barn blir Hansine beskyldt for noe hun ikke har gjort. Seinere i livet klarer hun aldri å riste av seg denne opplevelsen. I siste halvpart av boka jobber hovedpersonen seg fram og opp på handel i Trondheim.
Alternativ:
Minner (erindringsbøker, b. 1-4, 1948-55).
Kanskje hans sterkeste prestasjon! Skrevet mens han var i 80-årene, og nødvendigvis preget av noe ukritisk distanse. Særlig interessant blir oppvekstminnene fra Trondheim i bok 1: Minner fra barndom og ungdom (1948). Hele verket utstyrt med navneregister.
|
Ansvarlig for denne siden: Einar Rædergård.
