Kombinasjonen av musikk og barn er nærmest uslåelig, så også i uslitelige The Sound of Music som nå skal trekke en ny generasjon til teatret. Barna gjør flott innsats hele veien, de synger og jodler med glede og sødme, og sjarmerer alle.
Musikalsk er denne produksjonen på mange måter suveren: Morten Michelsens arrangementer og orkesterledelse formelig dufter av førkrigs-Europa – i ouverturen er det hilsener så vel fra Mahler som fra Wiens salongensembler – og de ti musikerne spiller med samme finfølelse for de østerrikske tradisjonene som for Broadway. Forbindelsen mellom de to er da også ganske nær; nazitidens menneskejakt førte mengder av østerriksk og tysk talent til Amerika.
Familien von Trapp var ikke noe unntak; marinekapteinen som med 1. verdenskrig mistet sin kyst og med 2. verdenskrig resten av sitt hjemland, måtte flykte med kone og barn over fjellene til friheten. Og konen, det var Maria Rainer, novisen som klosteret sendte for å være guvernante for enkemannens syv barn, hun som vant både hans og deres hjerter, og som reddet deres liv gjennom musikken.
Musikken er det også som redder denne forestillingen. Det innledende nonnekoret er praktfullt, og med abbedissen Henriette Myhres ”Søk over fjellet” i 2. akt, er det som teatertaket løfter seg og alpelandskaper kommer til syne. Klosterklangen i lyddesignet bidrar dyktig her, for Edderkoppen er særdeles lite velegnet til en stor musikal som denne. Jon Kr. Alsakers scenografi er en bragd: med finurlige midler skaper han illusjon av luft og lys, av slott og fjell, og ikke minst oppfinnsomt er heisarrangementet som i mangel på sidescener løfter og parkerer orkesteret høyt oppe i scenerommet. Bryllupsscenen er rørende vakker.
Sanglig er Maria i gode hender hos den søte teaterdebutanten Maria Arredondo. Hun har en fin, ren og klar stemme, og tekster godt når hun synger. Spillemessig har hun et stykke igjen, ikke minst når det gjelder diksjon, og hun virker i yngste laget for rollen. Det er et klokt trekk av regissør Trond Lie å underbetone kjærlighetsforholdet mellom guvernanten og barnas far, å vektlegge den politiske bakgrunnen og å satse på komiske innslag – de ivaretas utmerket av Kalle Øby som hovmester og Håvard Bakke som nervøs impressario.
Bjørn Skagestad gjør hva han kan ut av sin bistert dobbeltspente kaptein, en utakknemlig rolle, men man aner mannens mot og sorg når han synger ”Edelweiss” til eget gitarklunk foran et Anschluss-begeistret festivalpublikum.
Nonnene gis personlige trekk, spesielt Ingeborg Maria Brekkes søster Margareta, mens nazioffiserene er og blir ufarlige statister, dessverre. Til gjengjeld gir det et grøss å se musikerne i naziuniform.
Publisert: 05.09.08 11:58
Oppdatert: 05.09.08
Satt som favoritt av flest lesere
Oslopuls.no er et produkt fra Aftenposten A/S
Biskop Gunnerus' gate 14 A, 0185 OSLO. Telefon +47 22 86 30 00.
Redaksjonsjef: Anette Mellbye | Reportasjeleder: Erik Gulbrandsen
Restaurant & Uteliv: May S. Rogne | Shopping & Trender: Helle Skjervold | Film: Tone Værvågen
Musikk: Cecilie Asker | Kunst & Scene: André Løyning | Aktivitet & Friluft: Miriam L. Knapstad
Barn: Inga Lise Doxrud | Hva skjer: Svein Hiis | Inga Lise Doxrud
Arrangement gratis inn HVA SKJER på nett og papir? Send mail til: oslopuls@aftenposten.no
Ansvarlig redaktør: Hilde Haugsgjerd (konst.)
Alt innhold er opphavsrettslig beskyttet. © Aftenposten. Aftenposten arbeider etter Vær Varsom-plakatens regler for god presseskikk. Kontakt oss | Personvern
kommentarer - si din mening