annonse:1

MORGENBLADET

Utgis av Morgenbladet as / Etablert 1819 av boktrykker Niels Wulfsberg
Sin egen far, så å si
I antroposofien fant Jens Bjørneboe et sted hvor han kunne unnslippe sin bakgrunn og bli seg selv.

Del denne artikkelen:
| Mer
En annen Bjørneboe: Læreren på Steinerskolen, 1952. Antroposofen fra 1940- og 50-tallet la grunnlaget for de senere Bjørneboer: kulturradikaleren, anarkisten, æres-sekstiåtteren. Foto: Scanpix

Den 25. oktober 1955 publiserte Jens Bjørneboe en oppsiktsvekkende artikkel i Dagbladet. Den het «Antroposofien: Reinkarnasjon og karma» og representerte et brudd med det som hadde vært vanlig praksis i sammenhengen han hadde tilhørt siden tidlig 1940-tall, antroposofien. Esoterikeren Bjørneboe valgte med artikkelen å vise sine kort i offentligheten. Følgelig redegjorde Bjørneboe for Steiners alternativ til «det gjengse syn at ’vi nedstammer fra ape-lignende vesener’» og identifiserte hva han kalte «det sentraleste punkt i antroposofien: Reinkarnasjon og karma». Det siste var, hevdet han, «uløselig knyttet til en nøktern vitenskapelig oppfatning av hele evolusjonsproblemet».

Søker man å få frem det radikalt fremmede ved 1940- og 50-tallets Bjørneboe, kunne man begynne her, i den såkalte Grimberg-debatten. Eller kanskje med Bjørneboes opphold ved Kristensamfunnets presteseminar i Stuttgart høsten 1949. Ut av slike begynnelser er det mulig å øyne en temmelig annen Bjørneboe enn kulturradikaleren, anarkisten, æres-sekstiåtteren, kulturens eiendommelige blanding av enfant terrible og profet. Samtidig er det vanskelig å forstå disse senere Bjørneboer uten å ha kjennskap til antroposofen.

Jens Bjørneboes møte med antroposofien ser ut til å ha funnet sted høsten 1941. Først skjedde det via vennskapet med Kalle Brodersen, yngre bror av sosiologen Arvid. Brodersen introduserte fetterne André Bjerke og Jens Bjørneboe for Søren Kierkegaard, en livsberetning skrevet av dansken Johannes Hohlenberg. Hohlenberg var redaktør i tidsskriftet Vidar og sentral bidragsyter i Alf Larsens Janus, og fra hans sterkt antroposofisk orienterte biografi, fant de unge mennene veien videre til Rudolf Steiners skrifter. «Vi tre vandret så å si hånd i hånd inn i antroposofiens tryllekrets,» skrev Brodersen siden, «og det ble vår skjebne, det endret vilkåret for våre liv.» Kanskje var disse tre ikke de eneste som fulgte samme rute. I alle fall utgjør både Hohlenbergs og Brodersens Kierkegaard-fascinasjon en påfallende tradering av antroposofien på norsk grunn. Kierkegaard fremsto som en individets profet i møte med samtidens kollektivistiske ragnarok. «Vi som har uvejret over os», slo Hohlenberg fast, «vi forstår hvad han mente.»

Tett forbundet med denne tryllekretsen står sveitseren Conrad Englert, det nærmeste man på denne tiden kommer en antroposofisk misjonær i Norge. Fra 1936 hadde Englert virket som generalsekretær i Antroposofisk Selskap, og senhøsten 1941 satte han i gang med forelesningsrekken «Goethes liv og verk i nytt lys». Den skal gå i langdrag. I løpet av de to neste krigsvintrene kommer Englert opp i 64 Goethe-foredrag, og følger opp med 65 foredrag om «Menneskets utvikling gjennom de store kulturepoker». Her dukker Brodersen, Bjerke og Bjørneboe opp, i Oscarsgate 43 i Oslo, i en sal antroposofene hadde leid av det nazifiserte Norsk Husmorforbund. Lokalet var dekorert med nazisymboler. Mens tyske soldathæler klapret i gatene utenfor, var en gruppe søkende sjeler samlet i et håp om å redde tysk kultur. Blant annet.

Englerts foredragsserie innebar et møte med den såkalte «goetheanismen», et forsøk på en «åndsvitenskapelig» overskridelse av det subjektive, men også med antroposofiens mer esoteriske sider. I tillegg gikk sveitseren til harde angrep på samtidens materialisme, rasjonalisme og vitenskap, foruten dens mange symptomer på forfall, i filmen, indianerfortellingene og kryssordet.

Bjørneboes tredje inngang til antroposofien kom gjennom bevegelsens eksplisitt religiøse gren, Kristensamfunnet. I et lite rom i femte etasje i Hieronymus Heyerdahls gate 1 møtte han den første presten i Kristensamfunnet i Norge, Christian Smit, og tok for første gang del i samfunnets kulthandling. Her delte man troen på Steiners gnostiske og okkulte verdensbilde, samt hans reinkarnasjonslære.

Krigsopplevelsen Jens Bjørneboe får i dette miljøet, og i det antroposofiske fellesskapet han finner frem til etter å ha flyktet til Stockholm i april 1943, er radikalt annerledes enn den som skal leve i den kollektive erindringen som den norske.

Antroposofenes posisjon synes ikke å være beskrevet i en rikholdig norsk krigslitteratur, men den er av betydning fordi den tilhører en gruppe mennesker som skal gi vesentlige bidrag i norsk offentlighet de neste 15 årene. Deres grunnholdning må kunne karakteriseres som apolitisk. «Det eneste man kan gjøre er å utvikle krefter til å tåle det hele,» prekte Englert. Men samtidig var de tyskvendte, og metafysikere. De var preget av ambivalens, og mange av dem så de ytre begivenhetene som distraksjoner fra en virkeligere virkelighet, den åndelige. Slik opplevde de å engasjere seg i viktigere ting enn det andre oppfattet som dagsaktuelt. Som hovedtema i det siste krigsåret, valgte Antroposofisk Selskap i det okkuperte Norge seg «Reinkarnasjon og karma».

Hva var det ved antroposofien som fra først av virket tiltrekkende på den 21 år gamle skipsredersønnen fra Kristiansand? Ganske sikkert var appellen sammensatt. Selve personen Rudolf Steiner og hans prosjekt kan ha vært et utgangspunkt. Bjørneboe var ikke den første nietzscheaner som hadde meldt overgang til overmenneskekultusen rundt den karismatiske østerrikeren. Organisert religion hadde sørlendingen ellers hatt liten befatning med, men hos Steiner fant han en åndelighet som ikke var tradisjonell og institusjonalisert, som ikke allerede var prøvd og avvist. Den påsto dessuten å være udogmatisk, endatil at den ikke var religion. Og den appellerte til individet, til dets frihetsfølelse og kritiske sans: Enhver som tok seg tid til å lære metodene, til å ta i bruk åndsvitenskapens reagensrør, kunne selv erfare de steinerske sannheter. Sikkert bidro bevegelsens okkulte eller esoteriske preg også til en opplevelse av eksklusivitet.

Her fant han dessuten en total forklaring. I Steiners fyllestgjørende redegjørelse for menneskets vesen og utvikling, i hans verdenshistoriske skjema og i reinkarnasjonslæren, samt i monismen, tanken om at alt henger sammen med alt. Steiner forsikret om at verden var dypt meningsfull, at alt var fylt med mening. Men de færreste hadde fått det med seg. Slik ble Jens Bjørneboe en av de innvidde.

Steiner formulerte også en skarp reaksjon på moderniteten. Om det tok tid å finne frem til alle positive argumenter for å vie seg til studiet av antroposofiens omfangsrike univers, vil den unge Bjørneboe ha delt fiendebildene. Her fantes en ny kurs for en sivilisasjon som var på vei mot katastrofen.

I et Steiner-foredrag Bjørneboe har maskinskrevet en gang like etter krigen, er en viktig setning understreket: «Ved å opta antroposofien i sig kan mennesket gjøre sig til herre over det som flyter ned gjennom arvelighetslinjen.» Uten tvil må også dette ha appellert til ham. Å kunne fri seg fra kreftene han kjempet med. Å kunne unnslippe sin bakgrunn. I antroposofien må Jens Bjørneboe ha ment å finne et sted hvor han kunne bli seg selv, sin egen herre.

Høsten 1945 lå Conrad Englert på dødsleiet. En av disiplene, Øistein Parmann, spurte ham hva de unge nå skulle gjøre. Svaret fikk han i to ord: «utrettelig virksomhet». Det var ord som skulle omsettes i praksis i årene som fulgte. I februar 1955 kunne VGs Odd Eidem slå fast at antroposofene i de ti første etterkrigsårene var blitt et nytt Mot Dag, «den sterkeste åndsgruppe i norsk kulturliv».

Gjennom sine krigserfaringer hadde de blitt stilt utenfor allerede ved krigens slutt. Og umiddelbart advarte de mot troen på en ytre frihet. Et nytt Norge måtte bygges på indre verdier, på ånd. De var bekymret for statens rolle i etterkrigssamfunnet og for at betoningen av gjenoppbygging og materiell fremgang skulle skje på bekostning av åndslivet. Herfra engasjerte de seg i en mengde debatter, skapte seg egne fora, som tidsskriftene Spektrum og Horisont, og var tydelig til stede på større arenaer, i Aftenposten, Farmand og ikke minst i Morgenbladet. I denne perioden blir Jens Bjørneboe en av bevegelsens viktigste stemmer, og det hele kulminerer i Jonas- og Grimberg-debattene i 1955-56.

Norges for tiden mest profilerte antroposof, Cato Schiøtz, har etterlyst en litteraturforskning som tar metafysikken alvorlig. Etterlysningen er berettiget. Men den vil måtte innebære en historisk-kritisk forskning som ikke nødvendigvis nøyer seg med å videreformidle antroposofisk selvforståelse. Den vil måtte bety en åpen og sober vurdering av Rudolf Steiner og hans norske disiplers tankegods og dets kontekster, av forholdet mellom offentligheten og det esoteriske, ideer og praksis, religion og politikk.

Og mye av skylden for at antroposofien ikke er viet større plass i ulike fremstillinger av norsk etterkrigstid, ligger utvilsomt hos bevegelsen selv. Nærmere bestemt i en grunnholdning som per definisjon skiller mellom de innvidde og offentligheten, og i en utpreget tillit til holismen, at treet skal kjennes på fruktene. Kaj Skagen har identifisert antroposofiske kunstnere og skribenters tvang «til alltid å tale ut ifra Steiner» og deres tilsvarende hang «til aldri å tale om Steiner» som en påfallende beskjedenhet. Men mon tro om det ikke heller er et karakteristisk trekk ved en bevegelse som på så avgjørende vis har sine røtter i esoteriske og okkulte tradisjoner. I alle tilfeller har resultatet vært en konsekvent underkommunisering av det man kan kalle det steinerske læregrunnlag.

I femte bind av Norsk idéhistorie drøfter Hans Fredrik Dahl antroposofien som en av flere «kristendomserstatninger» i mellomkrigstidens Norge. Dahl noterer seg også antroposofenes sentrale betydning i riksmålsbevegelsens «aktivistiske fase» på 1950-tallet, og konstaterer at «i hvilken utstrekning de fungerte ideologisk som antroposofer, og hvordan deres indre nettverk egentlig virket, hører til de ennå uavklarte sider av kulturlivet i 1950-årene».

Selvsagt fungerte antroposofene «ideologisk som antroposofer», må det svares, hvis dette betyr hva man med Skagen altså kunne kalle en tvang «til alltid å tale ifra Steiner». Men antroposofenes rolle i kampen for riksmål og mot samnorsk er blitt underbelyst i den offisielle historieskrivingen. Det er vanskelig å tenke seg 1950-tallets riksmålskamp uten antroposofene. Samtidig hadde de særegne begrunnelser for sitt engasjement, hvilket medførte både sterke spenninger og til dels åpne konflikter innad i riksmålsbevegelsen.

Her som på andre felt hvor deres virksomhet i offentligheten avtegner seg som interessant, fortjener antroposofenes innsats mer uttømmende og presise analyser. Det gjelder motstanden mot landssvikoppgjøret, velferdssamfunnet, enhetsskolen, teknokratiet, positivismen og universitetsvitenskapen generelt, og deres skepsis til populærkultur og nye medier, manifestert i tidens debatter om film, fjernsyn og tegneserier.

Hva gjelder «regimeopposisjonen» i «Arbeiderparti-staten», er det neppe urimelig å sammenligne betydningen av antroposofenes mangslungne alternativbevegelse med den – i akademiske kretser – mer omtalte Den annen front. Antroposofene opererte i liten grad i universitetsoffentligheten, men var desto sterkere til stede i andre offentligheter og gjennom sin praktiske virksomhet.

Ut fra påstanden om at «studentopprøret begynte som positivismekritikk», har paradoksmakeren Rune Slagstad foreslått at sekstiåtterne dermed «var ektefødte barn av Den annen front – og av Hans Skjervheim». Ut fra en slik tanke må også antroposofene regnes med blant dem som skylder farsbidrag. Utvider man dertil «1968» til også å innebære antiautoritært opprør og livsstilsradikalisme, blir forbindelsen mellom antroposofien og sekstiåtterne enda tydeligere – forbindelsen mellom Den annen front og sekstiåtterne tilsvarende svakere. Og i begge tilfeller blir Jens Bjørneboe, rent aldeles en passant, en sjelden kontinuitetsbærer, som både antroposof og adoptert sekstiåtter. Som noe tilnærmet unikt: sin egen far, så å si.

Internt markerte Jens Bjørneboe tidlig sin skepsis til antroposofenes sekterisme, og det finnes også en åpenbar utvikling i hans forhold til Steiner så vel som til den antroposofiske bevegelse. Men denne utviklingen består av kontinuitet så vel som av brudd. For avslutningsvis bare å gjøre ett overordnet poeng, ga Bjørneboes mange år i antroposofiske sammenhenger ham en både produktiv og problematisk selvoppfatning som kjetter. Her ligger et vesentlig moment til forståelsen av denne vår siste store forfatter-intellektuelle. Hans selvforståelse ble formet gjennom et lite fellesskaps historiske erfaringer i etterkrigstidens Norge, men var også sterkt fundert i teori, i Rudolf Steiners mildt sagt energiske skrift- og foredragspraksis.

Kjetteren var kulturens helt, slik han også skulle bli det for Bjørneboe. Sammen med Kunstneren. Og gjerne som en og den samme.

Tore Rem kommer til høsten med en ny biografi om Jens Bjørneboe. Den vil bringe nytt stoff om forfatterens forhold til antroposofien og om antroposofiens rolle i Norge på 1940- og 50-tallet.


Publisert 30. januar 2009

annonser: