SOHO, romteleskopet som studerer Sola 24 timer i døgnet, har nådd finalen i NASAs 2009 Mission Madness. NASA har laget en online konkurranse der publikum har kunnet stemme frem det romprosjektet de mener er det beste og viktigste mission i historien. Avtemningen har foregått i hele mars og de er kommet frem til finalen.
Stemmegivning for finalen skjer 6-7 april og vi i Norge har en god grunn til å stemme for SOHO og dermed få en europeisk-bygget satellitt til topps. SOHO møter sterk motstand i SPB som klarte å få over 40.000 stemmer i forrige runde.
Det vil være artig dersom et ESA mission vinner NASAs sin egen konkurranse. SOHO er et samarbeidsprosjekt mellom ESA og NASA, der ESA stod for byggingen av hele satellitten, mens NASA stod for oppskytingen og stiller med kontrollsenteret.
Solen observert fra SOHO (ESA/NASA)
FAKTA OM SOHO
SOHO - Solar and Heliospheric Observatory, romobservatorium utstyrt med en rekke høyt spesialiserte instrumenter for observasjoner av Solen, bygd av ESA og NASA. Norske forskere og norsk industri deltok aktivt i utviklingen og byggingen av instrumenter og selve satellitten. Norsk industri leverte varer og tjenester for ca. 80 millioner kroner. Prosjektet hadde i mange år norsk nestleder og flere norske forskere bruker SOHO satellitten regelmessig.
SOHO ble skutt opp fra Cape Canaveral 2. desember 1995. Det ble plassert i en avstand av 1,5 mill. km fra Jorden, i retning mot Solen hvor gravitasjonskreftene fra Solen og Jorden gir en sentripetalkraft som holder den i bane omkring Solen med en omløpstid på ett år. Fra denne posisjonen kan SOHO observere Solen kontinuerlig.
SOHO inneholder 12 forskjellige instrumenter som til sammen gjør det mulig å kartlegge forholdene fra Solens innerste kjerne til koronaen over soloverflaten og videre ut til vår egen jord.
SOHO var i første omgang bare finansiert for to års drift, og var bygd for å kunne tåle seks år i rommet. Nytteverdien av SOHO har imidlertid vist seg å være så stor at driften nå er sikret frem til år 2011.
Imponerende
SOHO har en imponerende liste av nye, vitenskapelige oppdagelser. De inkluderer blant annet:
- De første bilder av konveksjonslaget i en stjerne og strukturen under solflekkene.
- De mest detaljerte og nøyaktige målinger av temperaturstrukturen, rotasjonen og strømningene av gass i solens indre.
- Målinger av akselerasjonen til både den langsomme og raske solvinden.
- Identifisering av kildeområdene til den raske solvinden.
- Oppdagelsen av dynamiske fenomener på solen, for eksempel koronabølger og solare tornadoer.
- Revolusjon i vår mulighet til å forutsi solstormer. SOHO er i dag den viktigste satellitten som varsler solutbrudd med kurs for jorden.
- Målinger av solens totale utstråling og variasjonen i mengden UV-stråling. Begge disse er viktige for å forstå solens mulige påvirkning av klimavariasjoner.
Solstormer - enorme skyer av gass og magntefelt kolliderer med jordas magnetfelt og forårsaker forstyrrelser rundt og på jorda. Dette kaller vi romvær.
Klima og romvær SOHO gir oss en bedre forståelse av hvordan solen bidrar til globale klimaendringer. Variasjoner i den totale energiutstrålingen og ultrafiolette strålingen fra solen innvirker på oppvarmingen av kloden og måles kontinuerlig.
SOHO har også vist seg å være den eneste satellitten som kan varsle kraftige solstormer med kurs for jorden. Disse kan forårsake store problemer, som brudd på radiosamband, forstyrrelse av navigasjonsutstyr, skader på elektronikk, strømbrudd, tap av satellitter og økt korrosjon av rørledninger.
Slike forstyrrelser kan også innvirke på geologiske undersøkelser, noe som er relevant for Norsk oljeindustri. Vi er i dag mye mer avhengige av følsom elektronikk sammenlignet med perioden 1988-1991 da sola sist hadde maksimum, og dermed også mer sårbare.
Kometen på vei mot sola. Bildet viser sola dekket til av en skive i teleskopet slik at det sterke lyste er blendet bort. Her ser vi og Venus og Mars.
Dramatiske hendelser I løpet av de åtte årene SOHO har vært i drift, har vi kommet ut for noen meget kritiske hendelser. Men med utrolig team spirit, dyktighet og spisskompetanse har SOHO-teamet likevel klart å snu de vanskelige episodene til bemerkelsesverdige redningsaksjoner.
I 1998 mistet vi for eksempel kontakt med SOHO i flere uker, men etter tre måneder klart vi å få kontroll over satellitten, og skru på alle instrumenter. Men så sviktet det siste gyroskopet. Mens vi kjempet mot klokken, klarte vi å omskrive dataprogrammene om bord og styre SOHO uten gyroer. Dette har ingen gjort før, i løpet av hele romfartshistorien.
Nylig oppdaget vi at hovedantennen til SOHO, som brukes til å overføre alle vitenskapelige data til jorden, satt fast. Den kunne ikke beveges slik at den pekte mot jorden. Igjen fant SOHO-teamet en elegant løsning. Ved å snu SOHO opp ned hver tredje måned, er det minimalt med data vi mister.
Slik ville Solen tatt seg ut med UV briller dersom Jorden ikke hadde noen atmosfære. (SOHO/ESA/NASA)
Priser I høst ble også SOHO-teamet tildelt en prestisjetung pris fra The International Acadamy of Astronautics. Prisen The Academy Laurels for Team Achievements er tidligere blitt tildelt det russiske MIR rotasjon-teamet (2001) og det amerikanske romfergeteamet (2002).
For SOHO heter det i utnevnelsen bl.a.:
For the development and operation of a world-class mission leading to substantial advancements in understanding the Sun and the solar-terrestrial relationship. Mankind's knowledge and understanding of the dynamic processes within and around the Sun and the solar-terrestrial interactions have multiplied manifold since SOHO began its observations in 1995.
I samanheng med at Cathrine Grøndahl har gitt ut diktsamlinga med den vakre tittelen "Jeg satte mitt håp til verden", som handlar om å det å føda barn og det å vera nybakte foreldre, har det igjen og igjen vorte påpeika at dette er eit oppsiktsvekkjande lite dekka område i diktinga. Påstanden har vorte lansert i Dag og Tid, på NRK , i Aftenposten og i Klassekampen. Det er jo litt avslørande, nå når det nett har vore 8. mars, kor kjønnssnevert dei tenkjer om dette å ha småbarn, dei som har skrive og uttalt seg om dette. Ein nemnar Halldis Moren Vesaas, Marie Takvam, Anne Karin Torheim og Gro Dahle, men ikkje eit ord om dei dikta Tor Obrestad har skrive om fødsel og småbarn.
Tor Obrestad har skrive vakkert om fødsel.
Les "Nå er du her, min mørke song" i "Misteltein" (1987)! Det er eit vidunderleg dikt heilt tett innpå opplevinga i fødestova. Her er litt frå slutten av diktet:
Navlestrengen klypt i to. Maskinens himmellyd er borte. Han er her. Rommet gyngar og eg held i sengekarmen. Barnet får ein dunk i ryggen og skriket åpnar rommet, eit sprøtt signal om liv. Vi gret, vi ler, du har ein duft av honning i din kvite smil, du åpnar famnen. Ein liten bylt blir lagt til kroppen, Skriket stoggar, rommet roar seg. Dagen funklar gjennomskinleg over oss som nåden.
Eg hugsar at du etterpå sa til meg: kjenn, her, Kjenn dette. Og tok på meg med fingeren. Det var det feittet som beskytter barnets hud. Eg kjende at vi begge var blitt salva.
Og kva med desse linjene hans dikt om å ha småbarn i huset, frå same boka:
Når barna brukar romma kring i husets univers, Då spiler det med fjørene som ein hane. Det er så stolt! Og blir eit karneval av skarpe lydar, lått og fargar, Mjuke føter tipp tapp trapper, tregolv, tepper.
I samlinga "Stå saman!" frå 1974 har Obrestad fleire fine dikt om spedbarn. Eit av dei byrjar dramatisk og gjenkjenneleg slik:
Midt på natta vaknar mannen og høyrer ingenting Han vekker mora: "Høyrer du noko?" Det er heilt stilt Har gutten slutta puste? Uroa driv han over golvet Gjennom rommet Han bøyer seg over vogga
Og eit langt og vakkert dikt i fire delar i denne boka har den fantastiske tittelen: "Pusten frå spedbarnet fyller rommet med lyd kraftigare enn den sterkaste storm."
Og ja, det er nok sant, det. Det har ikkje vore skrive mykje poesi om dette. Men ein gjer ei svært einsidig lesing i og med at ein bare leiter hjå kvinnelege forfattarar. Ein treng ikkje, som Espen Stueland gjer i si bokmelding i Klassekampen den 28.2, gå attende til 1700-talets Lawrence Sterne eller til Nicolai Wergeland for å finna døme på dikting om dette.
Sjølv er eg ein mannleg poet som har skrive dikt etter dikt om svangerskap, det å ha små barn, og det å vera far til fem, både ute og inne, i dialog, observasjon, om morgon, om dag og om natta. Eg registrerer at det me menn har skrive omd ette av ein eller annan grunn ikkje vert rekna med, og eg stusser på dette. Men ein får jo bare prøva å læra av det. Er det altså slik det er å verta oversett på grunn av kjønn? Men det er jo ganske rart at Gro Dahle kan påstå i Dag og Tid (6.3.09) omkring dette med dikt om fødsel og småbarn, at "det som finst i mannesfæren er per definisjon litterært og kulturelt interessant. Det som finst i kvinnesfæren er per definisjon uinteressant, farleg, utfordrande, provoserande og ekkelt." Korleis meiner då ho at Obrestad sine og mine dikt om småbarn, svangerskap og fødslar skal oppfattast? Som interessante eller uinteressante? Som så utfordrande, farlege og ekle at ho ikkje ein gong vil nemna dei?
I boka "Dikt i Norge. Lyrikkhistorie 200 – 2000" av Ivar Havnvik på PAX, vert noko omkring denne teamtikken teke opp i kapittelet "Linjer og krysskoplinger 1965 – 2000. Eg siterer: "Betydningen av hjemmets verdier – inklusive problemer – var et sentralt motivfelt for de norske dikterne i den store tradisjonen." Etter å ha nemnt Bjørnson og Ibsen, skriv Havnevik: "Så fikk Arnulf Øverland dominere feltet inntil de kvinnelige lyrikerne overtok det: Halldis Moren Vesaas og Marie Takvam. Blant mannlige samtidspoeter er det bare én som har markert sin tilhørighet til denne tradisjonslinjen, og det er Helge Torvund, som på mange måter fører den opprinnelige, maskuline linjen sammen med den feminine i en familietotalitet, der poeten er far til døtre og mann for en kvinne og erkjenner tilværelsen ut fra denne posisjonen."
Eg kan her og peika på ei spesiell bok som i årevis har vore prenta i langt større opplag enn dei fleste diktsamlingar her i landet. Ho kjem ut i eit opplag på kring 70 000. I året! Denne boka har i mange år nå hatt tolv heilsider med mine dikt om svangerskap, fødslar og det å vera småbarnsforeldre. Boka kjem ut på forlaget Sandvik A/S, heiter "Svangerskapsboken" og blir delt ut gratis til dei aller fleste gravide her i landet. Avtalen min med forlaget har nyleg gått ut, og den siste utgåva inneheld difor ikkje desse dikta, men forlaget er ikkje avvisande til å fornya avtalen.
Svangerskapsboken frå Sandvik AS.
Opplag 70 000.
Men seriøse lyrikarar og lyrikkmeldarar, kulturjournalistar og litteraturhistoriakarar som har uttala seg om dette, vil kanskje ikkje ta i ei bok som er utgjeven på reklamebasert måte? Mange nybakte mødrer og fedrar har likevel lese boka, for eg har fått mange fine tilbakemeldingar frå folk som ikkje vanlegvis les så mykje dikt. Og dersom ein har sterk aversjon mot ei slik bok, så finn ein uansett dei aller fleste av dikta i diktsamlingane mine. Dei er henta frå "På terskelen til morgonhuset", "Arm i arm med natta", "I vatn, i lys" (der tittelen spelar nettopp på overgangen frå fostervatn til dagslyset!) og "Den monotone triumf", som alle er komne ut på Gyldendal og Samlaget. Bare diktet "Den baktalte" (s. 24 i "Svangerskapsboken" i delen til far, er laga spesielt for denne publikasjonen.
Som far til fem døtrer har dette vore eit naturleg tema i mange av mine dikt, og den som leiter vil finna ganske mange fleire dikt enn desse i samlingane mine. Dette tyder sjølvsagt ikkje at det er skrive nok om dette. Heller ikkje at ein ikkje kan finne fleire dikt om temaet hjå andre poetar òg, om ein leiter litt. Men eg finn meg ikkje i å verta oversett bare fordi eg er mann!
Eg vil nedanfor gje att nokre av dei aktuelle dikta:
--
Arm i arm med natta. Samlaget 1987
Lyset på yta
av den mjuke skallen
Den harde vinden
som ventar
Kjærleikens venger
i lungene
--
Kjærleiken er ei hand
med to bryst
Ho rører seg i mørkret
i ein ange
av melk
--
Ho held barnekinnet
inne i ei hand av dun
den mjukne som veks
på erfaringas hud
Dette er kvile
Dette er døgeret ditt
På ei hinne
Spirer
Syn av andlet
Kjærleikens mor
--
Ho rettar ryggen
inne i dagen
Barnet har kvsikra ho
noko muntert
i magen
--
For hans høgre øyra: natthav
For hans venstre øyra: barnepust
Imellom ligg han strak
inne i ein mørk koloss
Frå dette punkt i huset
skal hans kjærleik flyga
--
Han ser på klokka
av stål over huda
Ho mater barnet
steinaldermjukt
(Frå "Arm i arm med natta", Samlaget, 1987)
Diktsamlinga "Bare eitt spørsmål til", Samlaget, (1997) opnar med desse linjene:
Den minste jenta vekte meg
Klokka lyser 0300
Eg står opp med ho
Lagar ein stor kopp cafe au lait
Eg sit med ho i lenestolen
Ho sovnar på magen min
Valpelukt og runde kinn
Eg tenkjer nattankar
Annleis tankar
Utstrekte, drastiske
Den vesle varmt pustande tyngda
på brystkassa
Open sovande munn
Eg er open og tom mot morgonen
som beveger seg inn
gjennom vindauget
som eit dovendyrspøkelse
Under døs og aningar
kan eg kjenna ei avgjersle
stiga i meg
eller med dagen
--
Og i denne samlinga er mange av dikta baserte på samtalar med døtrene mine. Slik som dette:
Eg sit i stolen min
og les. Mørk stor rute
Ho kjem tassande inn
med flanellsmjuk
sengevarme kring seg
Set seg i sofaen
med store auge
Eg seier ingenting
men viser venting
"Det er bare ein ting
eg må spørja om"
seier ho
"Kvifor finst det
stolar, bord,
tre, vegar
og folk?"
Følgjande er tekne frå "Den monotone triumf", Samlaget (1989)
EIN FOR I MORGON
Skyene filtrerer sollys
Innover trebordet
Knausar knausar
geologiske kjærteikn
over din
dag
For at det ikkje skal
slutta her
mellom knausar
av sekund
ligg eit par nye auge
og ventar under di hud
--
EIT STERKARE MØRKER
Eg sit heilt stille
i det mørke huset
Huset står heilt stille
på den mørke delen av kloden
Du søv i varm lukt
med din klode
av dobbelt liv
under dyna
Eg sig heilt stille
ned
til eit sterkare mørker
og vert
små sjelegram
tyngre
Eg sluttar av denne gjennomgangen med eit par sitat frå samlinga "På terskelen til morgonhuset", Gyldendal, (1986) og diktmappa "I vatn, i lys" (Hå kommune, 1988).
Problemet med desse dikta er at dei bare kan nytast fullt ut i sitt grafiske oppsett. Eg har ikkje tiltru nok til det tekniske her på bloggen til å prøva å setja dei opp korrekt. Men tematikken kjem fint gjennom likevel:
Dagbladet bad meg kommentera det diktet som står nedanfor. Dei har prenta det over to sider i avisa i dag 3.3., og slår det stort opp på framsida. Eg gjev ein rask respons på dette, slik eg er van med på Diktkammeret til dagbladet.no.
Ved gjennomlesinga av denne teksten, tenkjer eg at denne tematikken, om byråkraten som øydelegg menneskelege lagnader, verkeleg hadde fortent å vorte handsama litterært, dette er eit viktig og alvorleg tema, som kunne vorte opphav til vår tids Prosessen. Men dessverre er denne teksten er så slapp og vilkårleg, så heilt utan respekt for diktaren sitt handverk, at eg ville nøla både med å kalla det dikt, og hadde heller sitt at Dagbladet brukte så mykje plass til poesi av ein av våre verkeleg gode poetar. Her har det vore avgjerande at det er to kjendisar involvert, Nerdrum og Hjeltnes, som diktet er tileigna.
Ein kunne kanskje vera veldig snill, og tenkja at den som skreiv dette, prøver å framstille det som produktet til ein hjelpelaus og totalt mislykka diktar, nemleg byråkraten som er diktet sin eg-stemme. Men det held ikkje. Det blir uansett for plagsamt å lesa. Ein byråkrat ville trass alt ha sans for reglar og konsekvensar! Her durar det bare i veg med umotivert bruk av stor bokstav/liten bokstav, forfattaren nyttar komma ein stad, og droppar det ein annan og tilsvarande stad. Punktum puttar han inn der det ikkje burde vera, og droppar det der det kunne vore.
Som positivt kan ein peika på at diktet har eit relativt konkret språk og fortel ei historie. Men her er ikkje noko spennande som skjer på det språkelge planet, og her er ingen nyskapande poetiske bilete.
Frå byrjinga av vert det etablert eit mønster av parrim, men ved første motstand droppar forfattaren dette og går over til heilt vilkårlege, raske, spontane løysingar som får meg til å rista på hovudet.
Men sjølv desse dårlege og eigentleg unødvendige rima får lov å overstyra tanken på setning og linje. Slik oppstår det sære og unødvendige brot med vanleg skrivemåte.
Under en himmel stor og blek.
Og en sol som boltret seg i lek.
Over havets rand.
Det umogeleg å sjå at desse er motivert av anna enn å få understreka enderima. Eit totalt amatørmessig forhold til dei lyriske verkemidla vart lagt for dagen. Rim med ulikt trykk på vokalen som venn/sen forsterkar inntrykket av at forfattaren ikkje har gidda å leggja ned noko arbeid i dette, men bare går for første og beste naudløysing.
Rytmisk haltar det òg mange stader, sjølv om han ikkje etablerer noko fast metrisk mønster, så får ein lesar problem ved linjer som dette:
Og måtte stadig spørre
Om det rette svar.
Noe som var adekvat.
Fordi jeg ikke visste hvor jeg var,
Fulgte jeg ethvert diktat
Så ble jeg sosialist ... fordi
Det hadde stor verdi
Det gav posisjon i et
Demokrati.
Her finst brot ned tidsaspektet. Teksten etablerer eit fortidsperspektiv, for så brått å fleska til med eit verb i nåtid.
Nei... hvem var jeg ?
Mot hennes glans.
En larve stygg og grå
Mens sommerfuglen gleder seg
I sin lyse parringsdans.
Eg skal ikkje leggja vekt på at her er orddelingsfeil som "forfatter atributter", og/å feil: "Smiler vi å sier ... tenk på din neste" og reine ortografiske feil som "vell" for "vel".
Sjølvsagt fattar ein at det melodramatiske og ville i denne soga er gjort med ein energi som er ei blanding av indignasjon og ironi, og at det ikkje er meininga at me skal ta dette altfor seriøst. Men vurdert som ein litterær tekst, som eit dikt, fell det gjennom og landar med ein stygg lyd i makuleringsmaskinen. Og det er synd som sagt, for stoffet hadde fortent eit skikkeleg løft av eit kunstnarleg uttrykk.
Sola sett i UV observert fra en av STEREO-sondene (NASA). Det lyse området er eksposjonsstedet.
I går, 10 februar, ble det observert en svak liten "flare" på sola. Dette var første eksplosjon på sola siden begynnelsen av november 2008. Dette var bare et lite puff, men kan likevel være et tegn på at sola endelig kommer i gang med lit mer action i den nye solsyklusen.
Slike flares fører til en økning i mengden UV- og røntgenstråling fra sola. Økningn i går var veldig svak, men under kraftige flares blir det en økning med en faktor over 10 000. Denne strålingen absorveres i jordens atmosfære og forstyrrer ionosfæren. Dette fører til store problemer for radiokommunikasjon og satellittnavigasjon.
Sol er som kjent inne i en meget "lat" periode. I 2008 var det 265 dager uten soflekker og vi må til bake til 1933 for å finne en tilsvarende rolig periode.
Sola observert 10 februar 2009. Ikke en liten flekk engang (SOHO)
Kjære lesere av min blogg og dere som har kommentert mine bloggposter! Jeg ønsker dere et godt nytt år og håper at det nye året kan bringe en snarlig slutt på den forferdende krigen i Midt-østen der så mange uskyldige rammes. Det har vært spennende å få muligheten til å blogge i Dagbladet. Samtidig må jeg beklage at jeg - på grunn av reiser og andre gjøremål - ikke alltid har kunnet svare dere så raskt som jeg burde.
Men nå har jeg kommet til at det er riktig å takke for meg. Det skyldes mye min livssituasjon og mitt liv i en "storfamilie". Da min kone døde og jeg inngikk nytt ekteskap, fikk vi etter hvert en virkelig "storfamilie" som med barn,svigerbarn og barnebarn pt. teller 33 personer. Vi ønsker å prioritere familien. Jeg har også tatt opp et forskningsprosjekt som jeg måtte avbryte da det ble svært travelt i tjenesten om biskop. Taler fordrag og reiser krever også tid. Og ettersom jeg passerte 75-års merket på fjorårets siste dag, forstår dere nok at det kan bli for krevende å ta for mye på seg. Derfor sier jeg nå: Hjertelig takk for meg! Jeg takker spesielt redaksjonen i Dagbladet v/ Nanna Baldersheim for anledningen til å blogge i disse to årene!
Fra det første teleskopet ble tatt i bruk til menneskene landet på månen og sendte ut sonder til alle deler av solsystemet og enda lenger ut i universet, har det gått bare 400 år.
Utviklingen innenfor astronomien har mildt sagt vært rivende.Det internasjonale astronomiåret feires i 2009 fordi det da er fire hundre år siden italienske Galileo Galilei, som førstemann, begynte å utforske stjernehimmelen ved hjelp av teleskop.
Ved hjelp av teleskopet klarte Galilei å se Venus' ulike faser på himmelen, Jupiters fire største måner, samt solflekkene på sola. Oppdagelsene var med på å vise at jorda gikk rundt sola, og ikke omvendt.
Teleskop til alle Det mest omfattende prosjektet er Galileoskopet, et teleskopbyggesett som gir barn og unge muligheten til å observere stjernehimmelen direkte. Teleskopet er av høy kvalitet og gir bedre observasjonsmuligheter enn hva Galileos' instrument gjorde for fire hundre år siden.
Kraterne på månen, fasene til Venus og Jupiters fire største måner er bare noe av det Galileoskopet kan se. Det er enkelt å bruke, kan monteres på et helt vanlig kamerastativ og kan kobles til webkamera og digitalkamera.
Galileoskopet kan lett settes sammen eller tas fra hverandre for å vise hvordan et teleskop virker, og det følger med et aktivitetshefte med oppgaver til undervisning.
Teleskopene er spesiallaget for feiringen og målet er å få finansiert 20,000 slike teleskoper i Norge slik at alle skolene kan få et klasseset.Astronomiåret blir et internasjonalt jubelår for astronomien der vi ønsker å stimulere til undring, interesse og fascinasjon over det vi kan observere på himmelen.
Det er også en unik mulighet for å øke interessen for naturfag og dermed styrke rekrutteringen til realfagene.
Krabbetåken observert med Hubble teleskopet (NASA/ESA)
Les mer på den norske websiden Astronomi2009.noKontakt også unge fremragende forskere i "Astropanelet" om nyheter inne astronomi.
Noen
ganger må jeg bare riste på hodet av ting jeg finner på nettet. Andre ganger derimot, er det bare
fordi siden er så genial at jeg får vondt!
Det er her D.
Duck-siden til Bjørnar B. kommer inn i bildet. D. Duck er en mengde
tegninger som parodierer Disneys Donald Duck-serie på en ganske unik
måte; Kulepenntegninger som ikke ligner grisen, og en totalt elendig
(men samtidig hysterisk) engelsk. Man må vel kanskje ha en ganske sær
form for humor for å finne dette morsomt, men heldigvis havner jeg
under den kategorien!
Men hvorfor ligger dette på DB.nos
spillblogg? Det er det som er så genialt: Det finnes et D. Duck-spill.
I den nøyaktig samme stilen som tegningene, med det gode gamle pek og
klikk-systemet fra Sam & Max. Fantastisk ødelagt engelsk, god
humor, en unik stil og Knut Borge gjør at Life of D. Duck faktisk er et av de bedre adventure-spillene utgitt i år, helt sant!
Jepp, hele spillet har denne visuelle stilen!
Møt
den brus-avhengige Uncle Jubalon, Grand Mother Duck og Uncle Scrooche,
og løs "logiske" gåter for å finne den ultimate oppskriften på å vinne
Andecity-maratonet: Grøt.
Dette er rett og slett min humor! Du kan laste ned spillet, samt sjekke ut flere av Bjørnars tegninger eller Knut Borge-tegneserier ved å klikke her. Eller her. ... ± Vis hele bloggposten
Begrepet ”Intelligent design” – intelligent konstruksjon/skapelse – skal være formulert første gang da boken ”Of Pandas and People” ble utgitt i USA i 1989. Forfatterne Percival Davis og Dean H. Kenyon mente å kunne påvise at livet på jorden viser tydelig tegn på å være blitt til i en uhyre intelligent skapelsesprosess og ikke bare har utviklet seg tilfeldig fra en ureksplosjon. Det må stå en veldig intelligens bak utviklingen fra de enkleste livsformer frem til de høyerestående dyrearter og mennesket. Jordens og universets ”intelligent design” overbeviser dem om at Gud som svimlende intelligens og skaper står bak og er drivkraften i det hele. Davis og Kenyon og de som delte deres oppfatning og støttet dem, mente nok i denne beskrivelsen av utviklingen å kunne tilbakevise den evolusjonsteori som Charles Darwin hadde kommet med bl.a. i boken ”On the Origin of Species by Means of natural Selection” (London 1859). Og de mente i den utviklingshistorie de selv kunne konstatere, å finne en type ”gudsbevis”, dvs. at livet på jorden ikke er en tilfeldig prosess men villet av Gud som er skaperen av hele universet. Siden Davis og Kenyon utga ”Of Pandas and People”, har det utviklet seg en ganske omfattende strid og debatt om gyldigheten av en slik ”kreasjonistisk” tolkning. I en bloggpost som denne lar det seg ikke gjøre å gå grundig inn på denne striden som ganske visst kommer til å fortsette i lang tid.
Men her vil jeg peke på at skaperverket ikke er entydig. Det er ikke vanskelig å la seg imponere av den prosess som har foregått fra de enkleste livsformer og frem til i dag. Når vitenskapen gir oss innblikk i de kompliserte hendelsesforløp og de mange ”nære på” hendelser, kjenner jeg det jeg vil kalle ”ærefrykt for skaperverket”. Men samtidig med prosessen som skapte både pandaen og mennesket, foregikk det brutale omveltninger der både natur, mennesker og dyr gikk til grunne, ofte i store lidelser. Når vulkaner spyr ut sin glødende lava over frodig natur og dreper både dyr og mennesker, og orkaner, flom og pest herjer, er det ikke lett å få øye på den barmhjertige og gode Skaper. Og selv om forbrukermennesket i vår tid har sin del av skylden for fryktelige klimaødeleggelsene som truer jorden, finnes det stadig katastrofer som ikke kan tilbakeføres til menneskets vanskjøtsel av kloden.
Dermed blir det å tyde skaperverket ikke enkelt og overbevisende. Naturen er fascinerende og mange ganger ufattelig intelligent. Når en sommerfugl kan kamuflere seg som en ugle for å skremme fugler (A-mag. 26. nov.08), kjenner jeg ærefrykt for skaperverket. Men når naturkreftene raser og mennesker dør i hopetall, kan jeg forstå at mennesker opplever at ”Gud er død”.
Sannheten er at tro og viten ikke kan blandes sammen på denne måten. Vitenskap kan verken dokumentere eller avsanne at det finnes en Gud som har skapt universet og holder det oppe. Og troen kan på sin side ikke påberope seg retten til å tre inn på vitenskapens kompetanseområde. Det er ikke troen som skal gå i rette med Darwin. Det er naturvitenskapen, når den har kommet frem til bedre funderte resultater, som kan etterprøve Darwins teori om evolusjonen.
Mange mennesker opplever naturen slik at de blir styrket i troen på Gud som skaper. Men det finnes redelige mennesker som ikke opplever naturen slik. For naturen på vår klode og i universet er tvetydig.
Den romersk-katolske pater Kjell Arild Pollestad skriver godt og spennende. Hans bok ”Peters svar. Kristendom for dannede hedninger og lunkne kristne” (2007) er intet unntak fra dette. Her lar han en ung mann føre samtaler med Peter om tro og kirke gjennom hele kristenhetens historie frem til i dag. Ikke minst dreier det seg om hvordan den kristne kirke skal være i vår egen tid. Det er vel verd å lytte til.
Men Peters svar kaller også frem uenighet. Hos meg skjedde det ikke minst der hvor forfatteren lar Peter svare slik (litt forkortet referert):” Jeg deler fullt og helt lengselen etter en åndelig fornyelse blant de troende, men jeg tror verken mer liberale holdninger til sex, eller gifte eller kvinnelige prester vil være veien frem til noen slik fornyelse …Vi ser klare og til dels dramatiske tegn til splittelse og indre oppløsning hos dem som i disse spørsmål har forlatt tradisjonen og gitt etter for tidsånden”
Jeg kan være enig med ”Peter Pollestad” at det finnes visse ”liberale holdninger til sex” som stadig fører mennesker inn i fortvilelse, fornedrelse og elendighet. Men når Peter beskriver manglende sølibat for prester som et forfall til ”tidsånden”, blir jeg sterkt uenig! For det første fordi Pollestads Peter glemmer at han selv var gift, ikke bare da Jesus kalte ham til apostel, men også etter Jesu død og oppstandelse da han dro omkring som misjonær. Og det gjaldt ikke bare Peter, men flere av de andre apostlene. Den som bekrefter dette er ingen ringere enn apostelen Paulus. I sitt første brev til menigheten i Korint spør han med tanke på at han selv har gitt avkall på flere av sine rettigheter: ”Har ikke også vi rett til å ha med oss en troende søster som ektefelle, slik som de andre apostlene og Herrens brødre og Kefas (dvs. Peter)? (1.Kor 9,5). Sannheten er at pålagt sølibat for presteskapet er et relativt sent fenomen i kirken. Kirkehistorikere kan fortelle at først i det 4. årh. krevde noen kirkeledere sølibat. Og det var forskjell på Øst- og vestkirken. ”Om et alminnelig Krav om Cølibat for Gejstligheden var det dog ennu ikke tale… tværtimod afvistes Forslaget om et sådant i Nikæa (år 325), og man træffer paa Forbud for Biskopper, Presbytere og Diakoner imod at forskyde deres Hustruer. Praksis var dog Forskellig”…. I Vesten stilled man sig strengere… Gennomført blev det dog langt fra; det kom først i Middelalderen.” (Holmquist/Nørregaard Kirkehistorie bd I s. 177f.)
Jeg mener at det vil være klokt av den romersk-katolske kirke å åpne for at prester kan leve i ekteskap. Og jeg antar at noen av de overgrep som har rystet den romersk-katolske kirke i USA i de senere årene, kunne ha vært unngått på denne måten. Men jeg vet at dette bare kan skje ved at den romersk-katolske kirke selv tar dette opp. Det er allerede en slik prosess i gang uten at den hittil har fått stor virkning.
Men når jeg skriver dette er det fordi jeg vil friske litt på den bibelske hukommelse til Pollestads Peter.
I likhet med Dagbladet.no, satte også klikk.no ukesrekord forrige uke. På de offiselle målingene til TNS Gallup, som er offentlige nå, tikket vi inn 542.257 unike brukere. Det er ikke dårlig for et nettsted som ble offentlig lansert 1. september. Takk til alle dere som allerede har funnet oss og liker oss!
Vi jobber kontinuerlig med videreutvikling og vet at det er en rekke ting vi kan bli bedre på. Følg med videre.
FN har utpekt 2009 til å være det internasjonale astronomiåret. Året er også et astronomisk jubileumsår. I 1609 rettet Galileo Galilei, som første menneske, et teleskop opp mot himmelen. Oppdagelsen av den kraterdekte Månen, Venus sine faser, Jupiters måner og de mørke flekkene på Sola var begynnelsen på en vitenskapelig revolusjon som for alltid endret menneskenes verdensoppfatning. 400 år etter er det tid for en markering. Astronomiåret 2009 vil være en global feiring av astronomi som vitenskap og dens betydning for menneskenes kulturelle og sosiale utvikling.
Opp gjennom historien har astronomien hatt gjennomgripende innflytelse på verdens religioner, filosofi og grunnleggende vitenskaper. Visjonen for jubileumsåret er å stimulere til undring, interesse og fascinasjon over det vi ser og observerer på både dag- og nattehimmelen. Vi skal få muligheten til å gjenoppdage vår plass i universet, ikke minst gjennom egne observasjoner. Teleskoper vil bli gjort tilgjengelige rundt om i landet, både på skoler og hos de lokale astronomiforeningene, det vil være innslag i TV og radio, innlegg i avisene, aktivitetshefte for skolebarn, direktesendinger fra profesjonelle observatorier verden over, astronomiske bildeutstillinger og mange andre prosjekter for å nå ut til barn og voksne.
Astronomiåret vil gi publikum sjansen til å ta del i de seneste astronomiske oppdagelser og stimulere interessen for astronomi og naturvitenskap, spesielt blant barn og unge. Det er et faktum at naturfagene i norsk skole kommer dårlig ut i undersøkelser, samtidig som det er et skrikende behov i arbeidsmarkedet for personer med realfagskompetanse. Mange vil også mene at forskningen i Norge har trange kår. Et av de norske hovedmålene for Astronomiåret er å øke interessen for naturfag blant de yngre og bidra til å styrke rekrutteringen til realfag. En ønsker også å sette fokus på verdiene av grunnforskning og bevisstgjøre både politikere og folk flest.
Astronomiåret i Norges ledes av Institutt for teoretisk astrofysikk ved Universitetet i Oslo på vegne av det norske Vitenskapsakademiet, i samarbeid med amatørastronomer, vitenskapsjournalister, regionale vitensentra, lokale astronomiforeninger og mange andre organisasjoner. I tillegg til den norske nettsiden (www.astronomi2009.no) har den internasjonale hovedsiden www.astronomy2009.org mye god og spennende informasjon.
En rekke forskere og amatørastronomer i hele landet vil bidra til at dette skal bli et løft for forskningsformidling og rekruttering til realfag.
Fritt oversatt: „Den som foretar en reise har noe å fortelle“. Min far, som hadde studert i Tyskland, sa dette når han eller vi hadde vært på reise. Det stammer fra den tyske dikter Matthias Claudius verk "Urians Reise um die Welt". Sitatet dukket frem fra hukommelsen da jeg leste reaksjonene på min siste bloggpost. Mitt fravær fra bloggen kommenteres med berettigete og tildels i skarpe ordelag. Da jeg la inn min siste bloggpost, burde jeg har varslet om at jeg kom til å bli lenge på reise (Finland, Libanon, Syria og Frankrike) og ikke kom tilbake før sent i oktober.
Men reisene ga mange impulser. Spennende var det å delta på det nordiske bispemøtet i Finland for pensjonerte biskoper. Sterkest var det å lytte til de biskoper som hadde vokst opp i Karelen hvor hus og hjem ble fratatt dem og de selv drevet på flukt av den sovjetiske armé. Det var også verd å lytte til den pensjonerte svenske erkebiskop som er medlem av en forskergruppe ved Uppsala universitet. Han holdt foredrag om verdens miljøproblemer. ”Vet dere at det å produsere en ny bil forurenser like mye som denne bilen forurenser i hele sin levetid! ”
Ikke mindre spennende var det igjen å møte i det internasjonale, økumeniske bispemøtet med ca. 40 deltakere fra hele verden. Vi kommer fra mange kirker og ledes av kardinal i den romersk-katolske kirke, Miloslav Vlk som er erkebiskop i Tsjekkia. Vi møtes ikke for å krangle om alt vi er uenige om, men for å sette søkelyset på alt vi kan enes om. Og da vi møtte lederne for flere ortodokse kirker i Libanon og Syria, kunne vi glede oss over at de hadde den samme lengsel mot kirkelig enhet. Men den syrisk-ortodokse patriarken Ignatius Zakka ga oss en utfordring i samtalen etter søndagsgudstjenesten i Damaskus. Med styrke slo han fast at ”enheten kommer ikke fra teologene! ”
Med gratisprogrammet Windows Live Writer er det utrolig lett å poste til webloggen din på klikk.no. Denne bloggen er skrevet lokalt på min datamaskin og sendt til bloggen med et tastetrykk. Programmet fungerer omtrent som word. Når du trykker på publisert, blir innlegget oppdatert på bloggen din direkte. Mye lettere enn jeg hadde trodd.
Jeg er ingen erfaren bruker av dette programmet, men jeg vil tippe det også er lett å kryssposte, slik at du kan poste det samme innlegget til flere steder. Dette er kjekt dersom du allerede har en weblogg et annet sted, men likevel kunne tenke deg å poste innleggene på klikk i tillegg. Skal utforske disse mulighetene senere.
Det er også mye lettere å legge inn bilder og video i bloggen din. Dessuten kan du bygge ut programmet med en rekke plugins som gjør det lettere å bruke bilder du har på Flickr. Facebook eller Picasaweb i bloggen din.
Du finner også plugins for en hel rekke andre ting.
(Hvis du bruker Mac, Linux eller bare har et annet favoritt bloggeprogram, klarer du sikkert å sette opp det til å poste til klikk også. Det eneste du trenger å vite er at vår adresse for å ta i mot spørringer fra MetaWeblog API er denne: http://cs.klikk.no/cs2008/blogs/metablog.ashx )
PS: For å teste om kryssposting virkelig fungerer, testet jeg å kryssposte denne til min weblogg både på Dagbladet.no og Klikk.no. Det funket fint også på Dagbladet.no men da måtte jeg ta bort bildet.
Denne måten å blogge på er helt udokumenter på Dagbladet.no. Men oppskriften kommer her. Du setter Windows Live Writer til pinge via Metaweblog API på adressen http://www.blogging.no/xmlrpc.php. Og du logger inn via ditt startpass og brukernavn.
Av og til kjem ein borti poetar som seier ting med ei einste linje som er nok til å få ein til å stoppa opp og lytta. Ein lyttar til denne poeten si røyst, men samstundes lyttar ein innover i seg sjølv. Slik var det då eg las første linja av diktet "Wild Geese" av Mary Oliver. Diktet byrjar slik:
"You do not have to be good."
Bare det. Bare det at nokon skriv dette til meg. Så aksepterande og velgjerande å lesa denne linja.
Du treng ikkje vera god.
Kan eg bare vera meg?
Mary Oliver vart fødd i Cleveland, Ohio, den 10. september 1935. Alt som trettenåring oppfatta ho seg som ein alvorleg tenåring som ønskja å skriva. Ho var ein periode tilsett av søstera til den då nyleg avdøde poeten Edna St. Vincent Millay for å ordna opp i papira etter henne. Opphaldet i huset til Millay for å utføra dette arbeidet vart ei viktig inspirasjonskjelde. I over førti år budde Mary Oliver saman med fotograf, bokhandlar og gallerieigar Molly Malone Cook. Di var busette i Provincetown, Massachusetts. Cook var kjend som ein av dei store amerikanske bohemane. Saman laga dei boka "Our World", der fotografi av Cook og tekstar av Oliver fortel nært om livet og kunsten deira, om glede og kjærleik, og om andre personar i omgangskrinsen. Cook døydde i 2005. Mary Oliver bur framleis i Provincetown.
Dikta hennar minner i svært liten grad om noko bohemliv, men har oftast ei heilt spesiell haldning til naturen som utgangspunkt. Når dette vert kopla med ei suveren observasjonsevne og eit enkelt og presist språk, nærmer me oss det som er hennar særskilte varemerke. I dikta hennar finst det òg ei opning for det ho ikkje kan fatta og forstå, ein aksept av det som finst, konkret og tydeleg og gåtefullt. Det er noko meditativt over tekstane, og dei kan retta merksemda mot endringar og rørsler som kan fylla ein med takksemd og glede.
Frå den dagen eg kom over Oliver si diktsamling "House of light" i Stavanger Antikvariat, har eg skaffa meg fleire av hennar bøker; som "Dream Work", "American Primitive", "Thirst" og "Twelve Moons" Eg les mange av dikta hennar med glede og stort utbytte. Ho har fått mange prisar, og er mykje lesen og omtykt i USA.
Til saman har ho publisert 26 bøker, og den siste, "Red Bird", kom i år. Ho har òg skrive bøker om det å skriva dikt.
Her er diktet "Wild Geese" i eit forsøk på overdikting til norsk:
Villgjæser
Du treng ikkje vera god.
Du treng ikkje krypa på dine kne
gjennom ein endelaus ørken, angrande.
Du kan bare la det mjuke dyret, kroppen din,
elska det det elskar.
Fortel meg om fortvilinga, di eiga, og eg skal fortelja deg om mi.
Imens held verda fram.
Imens vil sola og dei tydelege runde steinane av regn
røra seg over landskapa,
over præriane og dei djupe trea,
fjella og elvene.
Imens er villgjæsene, høgt i den reine blå lufta
på veg heim igjen.
Same kven du er, same kor einsam du er,
så byr verda seg fram for fantasien,
roper på deg som villgjæsene, håst og opphissande -
Lørdag sluttet romteleskopet Hubble å sende tilbake bilder og data. Det er elektronikken som lagrer data og sender disse tilbake til jorda som sviktet. Når slikt skjer vil datasystemet kommandere hele teleskopet og alle instrumentene til å gå i dvale. Det har ikke lykkes å starte opp enheten som sender data.
Heldigvis har romteleskopet, som mange forskningssatellitter, to sette av slike viktige komponenter. Helt siden oppskytingen i 1990 har en brukt A-siden av elektronikken. Nå jobber de med å starte opp den identiske B-siden slik at romteleskopet kan gjennoppta normal drift. Selv om dette er en relativt komplisert operasjon, siden flere av instrumentene også må rekonfigureres på samme måte, regner teknikerne med at romteleskopet er i drift i løpet av uken. Litt spennende blir det siden denne elektronikken ikke hav vært skrudd på siden 80 tallet og tidlig 1990 under testing før oppskytingen.
Galaksen Messier 83 observert med Hubble (ESA/NASA)
Problemene vil imidlertid føre til at den planlagte reparasjonsferden til Hubble 14 oktober blir utsatt til tidlig neste år. Her skulle astronautene bytte ut viktige komponenter slik som: nye og bedre digitale kameraer og bytte ut dårlige batterier og gyroskoper. Stadig sviktende gyroskoper har vært et stort problem og dersom enda et gyroskop svikter vil Hubble bli ubrukelig.
Det er osså mulig at en vil bytte ut den ødelagte dataenheten som nå sviktet. De har en i reserve på NASA GFSC som nå skal testes.
Polarlys observert på Saturn fra Hubble teleskopet (NASA)
I løpet av 16 år har Hubble gått over 100,000 ganger rundt jorda. Dette tilsvarer 2,7 milliarder kilometer, 18 ganger avstand til Sola eller 5.700 ganger tur/retur Månen. Sagt på en anne nmåte så er det like langt som alle amerikanere tilsammen kjører i løpet av 3 timer!!. Ikke dårlig med tanke på at Hubble ikke bruker noe drivstoff. Til sammenligning ligger Saturn omtrent 1,25 milliarder kilometer fra jorda.
Det er gjort over 840,000 eksponeringer med kameraet, og 14 terabyte med data er lest ned på bakken. Over 7,500 vitenskapelige artikler har blitt publisert. Romteleskopet Hubble Space Telescope Teleskopet ble designet allerede i 1970 årene og ble skutt opp 24 april 1990 som et samarbeidsprosjekt mellom ESA og NASA. Romteleskopet er det største optiske teleskopet i verdensrommet. Det svever ca 580 km over Jordens overflate og ser universet mange ganger skarpere enn de største teleskopene på bakken - selv om disse er mye større enn romteleskopet. Dette skyldes at Hubble har fri sikt ut mot stjerner og galakser, mens fra bakken blir lyset fra verdensrommet forstyrret av turbulens i jordatmosfæren.
Navnet kommer fra den amerikanske astronomen Edwin Hubble. Da de første bildene fra teleskopet ble tatt i 1990 var skuffelsen stor da det viset seg at bildene var uskarpe. Dette skyldtes en meget liten feil i slipingen av speilet. Selv om feilen i krumningen til speilet var over 100 ganger mindre enn et menneskehår var dette nok til å gi uskarpe bilder. Likevel leverte Hubble bilder som var bedre enn de fleste bakketeleskoper.
Et unikt sett med linser ble bygget og ble installert i Hubble under den første reparasjonsferden med romfergen i 1993. Utstyrt med "briller" fikk teleskopet nå skarpt syn og dermed åpnet et helt nytt univers seg.
Jepp, hele spillet har denne visuelle stilen!
Med gratisprogrammet Windows Live Writer er det utrolig lett å poste til webloggen din på klikk.no. Denne bloggen er skrevet lokalt på min datamaskin og sendt til bloggen med et tastetrykk. Programmet fungerer omtrent som word. Når du trykker på publisert, blir innlegget oppdatert på bloggen din direkte. Mye lettere enn jeg hadde trodd.
LOGG INN
