En pike utenom det vanlige

TAPT KUNSTNERSJEL: Ruth Maier ble hentet fra Oslo og sendt til Auschwitz, der hun døde i 1942. ? Hun tegnet, hun skrev, hun utviste etterhvert utrolig skarpe analytiske evner, samt en veldig sterk medfølelse for alt levende, sier forfatter Jan Erik Vold, som har redigert dagboken hennes.

Tirsdag 16. oktober, 1934, bare 14 år gammel, skriver Ruth Maier følgende i sin dagbok i Wien: «Verden er ikke ond, for hvis den var ond, da ville man spørre: Hvordan kommer det gode inn i verden? […] Jeg vil ikke bare ramle ned fra kanten som en skrue fra en maskin. Folk forsvinner. Jeg vil leve! Og etterlate meg noe, et dokument som viser at jeg har levd. Et stort, vakkert verk.»
Åtte år senere blir hun sendt fra Oslo til Auschwitz, gasset og brent av en krigshissig, anti-semittisk okkupasjonsmakt anført av Adolf Hitler. Assistert av norske politimyndigheter.
Dagbøkene hennes gis nå ut, med tittelen «Ruth Maiers dagbok – En jødisk flyktning i Norge», i regi av forfatter og formidler Jan Erik Vold:
– Hun hadde jo på en måte levd et helt liv da hun døde, sier han.
– Hun snakket som en 60-åring mot slutten. Søsteren Judith, som hun hadde et tett og godt forhold til, sier at hun var en fantastisk skuespillerinne i ungdommen, og at tanken var at hun skulle gå på Max Reinhardts skole i Wien. Hitler gjorde selvsagt det umulig. Hun tegnet, hun skrev, hun utviste etterhvert utrolig skarpe analytiske evner, samt en veldig sterk medfølelse for alt levende. Så det er helt klart at vi snakker om en ung kunstnersjel med en sjelden modenhet når vi snakker om Ruth Maier.

Hofmo

Ruth Maiers korte liv kan kanskje deles i to deler: første del i Østerrike, andre i Norge. Hun flyktet hit i 1939. En flukt som hun først var svært så begeistret over, men siden kalte århundrets største dumhet. Hun fikk ikke arbeidstillatelse her. Hun fikk heller ikke begynne på skolen sånn uten videre. Hun følte seg til bry, og kom heller ikke fullstendig overrens med sin ellers sympatiske norske fosterfamilie.
– Hun kom til en velvillig familie på Lillestrøm med en far som etterhvert endte i Sachsenhausen. Han var riktignok en typisk norsk besserwisser og hadde nok ikke regnet med å få et geni inn døra, da unge Ruth Maier kom fra Østerrike.
Men minst én stor ting skjedde i Ruth Maiers liv i Norge: hun møtte Gunvor Hofmo. Og forelsket seg i henne, må en vel kunne si. Om de var sammen eller ei. Om de var såkalte kjærester eller ei.

– Gunvor Hofmo kalte Ruth Maier sin tvillingsjel, og ville publisere dagbøkene hennes allerede i 1953. Men Gyldendal var den gang også med i den norske konspirasjonen om ikke å lage for mye styr om det som skjedde under krigen. Gunvor fikk høre at Maiers dagbøker var «dokumenter og erindringer som vi allerede har lest nok av». Gunvor protesterte, men til ingen nytte. Hun gikk så inn i en veldig inspirert periode i 1953, før hun etter det ble syk. Og det er rimelig å anta at det første psykiske sammenbruddet hennes skyldtes at hun ikke fikk dele historien om Ruth med det norske folk. At den store hendelsen i livet hennes var noe hun måtte være alene om. Nå er den uretten gjort godt igjen. Og nå som vi vet mer om Gunvor Hofmo, blir også diktningen hennes, gåtene hennes, mer håndterbare. De løser seg ikke opp, men vi får et sted å se dem fra.

Norges skyld

Jan Erik Vold åpner boken og leser: «Man kan si: Jeg blir hengt. Jeg kommer til å bli hengt. Men man kan ikke si: Jeg blir hengt.»
Før han løfter blikket og slipper ut sitt signaturaktige: wow!.
Dette er bra. Dette beveger.
– Hun fikk jo ikke folde seg ut som hun burde få, men jeg tror det er snakk om ressurser i henne like sterke som de som var i både Hannah Arendt og Susan Sontag. Det er på det nivået vi er.

– Men hvordan skal vi forstå resignasjonen hennes mot slutten? Hun utviste nesten en villighet til undergang, og ville ikke byttet, skriver hun, med Hofmo som sto på kaia og så båten forsvinne …?
Vold rister på hodet. Lukkede øyne.
– Nei, si det. Det må være noe jødisk her. En slags jødisk plikt til å lide for vår skyld.
– Skal vi som nordmenn føle skam for det som skjedde?
– Ja, vi vet jo at jødene i Danmark stort sett klarte seg. Der ble det lekket når og hvor naziraidene skulle komme. I Norge var det potte tett. Og når norsk rettsvesen siden lar den politimannen ansvarlig for Ruth Maiers deportasjon gå fri fordi han hjalp noen motstandsfolk senere i krigen, sier det sitt om hvordan rettsvesenet rangerte jødene den gang: som annenrangs mennesker.

Ørefik

«Jeg, Ruth Maier, 18 år gammel, spør nå som menneske, spør verden som menneske […] Hvorfor en germaner, en tysker har lov til å gå en jøde en ørefik av den enkle grunn at han er tysker, den andre jøde […] Og jeg sier det til dere alle sammen, dere ariere, engelskmenn, franskmenn som tolererer dette: Denne ørefiken har dere ansvaret for, for dere har latt den skje.»
– Hun skriver selv ganske oppsiktsvekkende og klokt om skyldspørsmålet, jeg tenker på ørefiken …?
– Ja, ja, ja! Og tenk på det: hvor mange flyktninger har vi ikke fått hit til Norge, og hvor moro syns de det er å sitte i flyktningeleire og lengte hjem til en ødelagt barndom? Ruth Maier er den evige jøde, den evige flyktning, den evige intellektuelle, den evige kunstnersjel, den evige androgyne, den evige outsider. Hun er mennesket utenfor det vanlige: sterk og hjemløs. Og det er ikke «enda en bok», «enda en roman», fra et eller annet unevnelig navn vi gir ut nå, altså. Denne boka er ikke glemt om 50 år. Ruth Maier er helt rå. Jeg klarer ikke se noen annen norsk kvinnelig skribent å sammenligne henne med. Utenom kanskje Gunvor Hofmo. Så har Ruth Maier kanskje, om enn på et paradoksalt og til sjuende og sist grusomt vis, klart å etterlate seg et dokument, et stort vakkert verk som viser at hun har levd.

Skriv ut Tips en venn Facebook Twitter Digg