*** TIL STARTSIDEN
MARTA STEINSVIK
Av Terje Christensen
En forgrunnsskikkelse i den norske antroposofiske bevegelses første år, og en personlighet som på flere områder av vårt kulturliv markerte seg ved sin idealistiske glød og uredde hevdelse av ofte høyst kontroversielle standpunkter, var Marta Steinsvik. Hun er født nær Flekkefjord 23. mars 1877, hvor faren, Torkild Tonstad, var lærer. Da han noen år senere ble overlærer i Mandal, flyttet familien dit, og her tok Marta realeksamen i 1894, bare 17 år gammel, og med meget gode karakterer. Hun var en av i alt 22 kvinnelige artianere i hele Norge dette året - så mange hadde det forøvrig aldri tidligere vært. Fremdeles bare 17 år gammel ble hun ansatt som sekretær for Hans Tambs Lyche, redaktør og grunnlegger av kulturtidsskriftet KRINGSJAA. At hun i sin tidlige ungdom fikk lære å kjenne en ildsjel som Tabms Lyche, forfatteren av "Ny-Idealismen", og å arbeide sammen med ham, måtte få stor betydning for hennes utvikling og senere liv, noe en artikkel hun skrev om ham i KRINGSJAA 1910 vidner om.
Efter å ha tatt filosofikum i 1895, begynte hun å studere medisin, men - avbrøt studiet da hun det følgende år, 19 år gammel, ble gift med Rasmus Steinsvik. Han var redaktør av landsmålsavisen "DEN 17DE MAI" og kjent som en av de fineste skribenter i målfolkets rekker. Et varig hjem for den økende familie fant de på Hvalstad i Asker. "Veslelia" ble en viktig del av det egenartede miljøet der ute, hvor det fra slutten av 1800-årene og utover vokste frem en hel koloni av forfattere, malere og billedhuggere: Arne og Hulda Garborg, Ivar og Karen Mortensson-Egnund som også bodde der en tid, Rasmus Løland, Johan Bojer og flere andre. Alle var som medlemmer av en stor familie. Et slags sentrum i kunstnerkolonien var ekteparet Otto og Tilla Valstad. Foruten maler og tegner, var Otto Valstad møbelsnekker og treskjærer, samt forfatter! Dertil gjorde han en betydningsfull kulturbevarende innsats, idet han tok hånd om og samlet på sin eiendom verdifulle gamle hus og innbo.*
Folkelige kulturtradisjoner og andre nasjonale verdier sto høyt i Valstad-kretsen. Alt dette var også idegrunnlag og program for avisen som Rasmus Steinsvik hadde startet i 1894. "DEN 17DE MAI" var en fortsettelse av Arne Garborgs og Ivar Mortensson-Egnunds FEDRAHEIMEN. Denne forgjenger kalte seg fra først av bare et blad "aat det norske folket" og hadde målsaken som sentral programpost, men utviklet seg efter hvert i stadig mer radikal retning og endte som kommunistisk anarkistisk organ, med et siste nummer i 1891 på rødt papir til minne om Paris-kommunens oppstand 20 år tidligere. Enda Rasmus Steinsvik hadde hatt redaktøransvaret denne siste tiden, ble ikke det nye bladet hans noe anarkistorgan - det ble de nasjonale merkesaker som kom til å stå i sentrum, slik også navnet tydelig gir til kjenne. "DEN 17DE MAI" var en av fanebærerne i den striden som førte frem til oppløsning av unionen med Sverige i 1905.
På denne fronten engasjerte Marta Steinsvik seg med liv og sjel. Ved sin manns side tok hun en stor del av arbeidsbyrden med avisen, hvor hun skrev kjellerartiklene, leverte oversettelser osv., som alt sammen måtte gjøres ved siden av arbeidet i hjemmet. Familien økte raskt, og før hun var 30, hadde hun ikke mindre enn fem barn. Som om dette ikke skulle være tilstrekkelig, begynte hun midt i dette løpet igjen på universitetsstudier, denne gang med religionshistorie, orientalske sprog og egyptologi, hvor hun var en av professor Liebleins mest lovende elever.
Imidlertid vaktes hennes interesse for en ny ideretning. Det var teosofien, som fra 1893 hadde hatt en liten losje i Kristiania. En av stifterne var Richard Eriksen, som i foredrag, artikler og bøker bidro til å gjøre bevegelsen kjent. Marta Steinsvik fikk først kontakt med teosofien i dens østlig pregede form med Annie Besant og Leadbeater som ledende skikkelser. Men da Rudolf Steiner begynte å bli kjent i Norge og holdt
sine første foredrag her i 1908, sluttet hun seg snart til ham og ble en av hans personlige elever. Helhjertet gikk hun inn for den nye åndsvidenskap hvor Kristus-impulsen sto i sentrum. Hennes mest markante innsats for dette som nå var blitt viktigere for henne enn alt annet, ble utgivelsen av "KRINGSJAA" i ny form fra januar til mai 1910. En av de ideene som hun her i flere artikler tar opp, er en forening av det nasjonalt norske med det kristne, "å sameie krafti i hamar og kross" som Olav Aukrust noen år senere uttrykker det. Det var jo også en viktig del av idegrunnlaget for den Grundvigske folkehøyskolebevegelsen, men her fikk disse tankene et nytt
* Eiendommen og samlingene forærte ekteparet Valstad senere til det offentlige,
en donasjon som ble grunnlaget for Asker Museum.
fundament og en ny utformning ut fra den antroposofiske åndsvidenskap.
Men "KRINGSJAA" ble ingen suksess - det måtte gå inn efter 10 nummer. Slitet med å holde bladet gående, skuffelsen over at det tross all innsatsen likevel mislyktes må sammen med annen motgang ha tæret selv på Marta Steinsviks store krefter. Efter en reise til Berlin om høsten samme år, hvor hun var for å delta i den antroposofiske virksomheten der, vendte hun hjem til et langvarig opphold på nervesanatorium.
Dette fikk en dypt inngripende betydning for hennes liv. Riktignok var hun et års tid senere igjen i full aktivitet. Men hennes engasjement i antroposofisk sammenheng ble ikke lenger som før, dertil var det hun hadde opplevet altfor vanskelig, og efter noen år trakk hun seg helt ut av
selskapet.
I 1913 døde Rasmus Steinsvik, og enken sto igjen med ansvaret og forsørgelsesbyrden for seg og fem barn i alderen fra syv til 16 år. Ved å påta seg en mengde oversettelser og annet journalistarbeide, klarte hun å holde det gående. Efter noen år fikk hun ansettelse ved Etnografisk Museum, hvor hun overtok ansvaret for den egyptiske avdeling, men måtte slutte igjen fordi gasjen var for liten til at familien kunne leve av den. Da hun hadde fått meget ros for noen foredrag hun i sin tid hadde holdt, kom hun på den ide å skape seg et levebrød som foredragsholder. Dette lyktes over forventning. Hun ble efter hvert en eftertraktet taler, og holdt i de følgende tiår et utall av foredrag om de forskjelligste emner i folkeakademier og ungdomslag over hele landet.
Blant de saker som lå Marta Steinsvik sterkt på hjertet, var naturlig nok kvinnenes likestilling, i hjem og samfunnsliv. Og en konkret oppgave hun gikk inn for, var arbeidet for at kvinner skulle kunne bli prester, og hun gav ut et skrift om dette allerede i 1916. Kort efter tok hun selv opp det teologiske studium, i håp om at adgangen til presteembedet skulle åpnes for kvinner. Siden hun ikke kunne følge forelesningene på Universitetet, måtte hun ha bøkene med seg på sine foredragsreiser. Da årene gikk uten at hennes forventning om likestilling på dette området ble innfridd, måtte hun gi opp teologien. Men hun var den første kvinne som holdt preken i en norsk kirke, noe som fant sted i 1921 i Grønlands kirke. Sognepresten der, C.J. Ecktell, hadde gitt uttrykk for det syn at reformasjonen ikke var fullbyrdet før kvinnene kom med også som prester. Kirken var fullsatt, og Marta Steinsviks preken ble godt mottatt av menigheten. Men i andre kirkesogn vakte en slik "krenkelse" av et gudshus forargelse, og departementet forbød flere gudstjenester av kvinner. Noen år senere skrev Marta Steinsvik: "I dette spursmålet er kyrkja vår soleis ikkje komen lenger enn den katolske romarkyrkja."
I 1925 behandlet Stortinget et forslag om å oppheve grunnlovens forbud mot jesuitters adgang til riket. I den forbindelse skrev Marta Steinsvik en artikkelserie i Aftenposten* med de voldsomste angrep på jesuittenes morallære og praksis, og hun hevdet at denne orden innebar en fare for vår frihet. Da en katolsk pater kalte henne for "en løgnfabrikant i helvedes tjeneste" anla hun injuriesak, hvor hun fikk medhold på enkelte punkter. Mens rettssaken pågikk, leste Marta Steinsvik korrektur på en bok hun hadde skrevet, et stridsskrift uten sidestykke i norsk litteratur om religiøse spørsmål, "Sankt Peters himmelnøkler". Her belegger hun sine standpunkter med et utall av sitater fra eldre og nyere teologiske verker, for en stor del på latin. "Jeusittsaken" vakte røre over hele landet, og boken kom på få år ut i tre opplag. Den kjente teologiprofessor Chr. Ihlens redegjørelse
* Artiklene hadde overskiften "Jøder og jesuitter" men når det gjaldt de førstnevnte hadde Marta Steinsvik motforestillinger ingenting med raseideologi e.l. å gjøre, det var jødisk pengemakt hun fryktet. Den så hun på som en trusel mot vår frihet, liksom hun mente at reformasjonens befrielsesverk ville undergraves av jesuittene. Og hun sa fra så ingen kunne misforstå henne: "Slipp ikke jeusitterordenen og den jødiske storkapital inn i landet. Det ville være nasjonalt selvmord." (Aftenposten 6.5.35).
i forbindelse med prosessen kan sikkert gjelde som karakteristikk også for boken.Han sier her at hun kunne fremlegge "samtlige latinske kildeskrifter, hvorpå hennes anførsler og karakteristikker var bygd, og dokumenterte klart og greit med umiskjennelig og beundringsverdig kjennskap til og fortrolighet med selve de primære latinske kilder i deres historiske og logiske sammenheng - efter min mening også helt fyldestgjørende og bindende - riktigheten av sine tidligere anførsler om den jesuittiske moralteologi."
I en biografisk skisse som denne kan det ikke bli tale om å gå inn på alle de saker Marta Steinsvik tok opp i skrift og tale - det ville kreve en hel bok. Fra hennes virksomhet i mellomkrigstiden skal ennå kort nevnes at hun tok sterkt til orde for å få slutt på viviseksjonen, den videnskapelige forsøksvirksomhet med dyr, og at hun arbeidet for naturmedisin, lang tid før den begynte å bli populær. Selv var hun meget kyndig i bruken av legeurter og naturlige helbredelsesmetoder.
Det vil også føre for langt å gå nærmere inn på hennes ganske omfattende forfatterskap, her tar vi bare med noen eksempler på publikasjoner hun har utgitt, i tillegg til et utall av artikler i aviser og tidsskrifter: "Ægteskabet og forplantningen" 1910, "Kvinder som prester" 1916,
"Sankt Peters himmelnøkler. Litt pavehistorie" 1928, "Kreftens gåte" 1940. Foruten disse og flere andre skrifter hvor bestemte saker og synspunkter forfektes, har hun også gitt ut noen skuespill, "Nordan um folkeskikken" 1901, "Bispen" 1918 og "Isis-sløret" 1921.
Efter siste krig - Marta Steinsvik nærmet seg da de 70 - viste hun at hverken hennes mot eller hennes kampånd hadde bleknet. I 1946, på en tid da det ennå var helligbrøde å stille så mye som et spørsmålstegn ved landssvikoppgjøret, gikk Marta Steinsvik ut med en flengende kritikk av det i brosjyren "Frimodige ytringer". Den ble gitt ut på eget forlag, da ingen våget å påta seg utgivelsen. Her angriper hun dels den rettslige siden av oppgjøret, men især den behandling mange av de fengslede ble utsatt for. Foruten takkebrev fra mange kanter, mottok hun også trusselbrev, deriblant ett med tegning av en likkiste. Hvis hun ikke sluttet med å skrive, skulle det neste gang bli en virkelig likkiste! "Vi i hjemmefronten har likvidert mer prominente personer enn Dem", het det til slutt i skrivelsen. Marta Steinsviks kommentar lød: "Dersom brevskrivaren meinte å skremma meg, tok han imist. Eg vilde tvertom rekna det for ei stor æra å få døy for ei rettvis sak. - Elles er det no ei høgare makt som rår for liv og daude. I den varetekti er eg trygg."
Dette ble den siste store sak hun tok opp. Den 27. juli 1950 døde Marta Steinsvik, 73 år gammel.
TIL TOPPEN AV SIDEN
Av Terje Christensen
En forgrunnsskikkelse i den norske antroposofiske bevegelses første år, og en personlighet som på flere områder av vårt kulturliv markerte seg ved sin idealistiske glød og uredde hevdelse av ofte høyst kontroversielle standpunkter, var Marta Steinsvik. Hun er født nær Flekkefjord 23. mars 1877, hvor faren, Torkild Tonstad, var lærer. Da han noen år senere ble overlærer i Mandal, flyttet familien dit, og her tok Marta realeksamen i 1894, bare 17 år gammel, og med meget gode karakterer. Hun var en av i alt 22 kvinnelige artianere i hele Norge dette året - så mange hadde det forøvrig aldri tidligere vært. Fremdeles bare 17 år gammel ble hun ansatt som sekretær for Hans Tambs Lyche, redaktør og grunnlegger av kulturtidsskriftet KRINGSJAA. At hun i sin tidlige ungdom fikk lære å kjenne en ildsjel som Tabms Lyche, forfatteren av "Ny-Idealismen", og å arbeide sammen med ham, måtte få stor betydning for hennes utvikling og senere liv, noe en artikkel hun skrev om ham i KRINGSJAA 1910 vidner om.
Efter å ha tatt filosofikum i 1895, begynte hun å studere medisin, men - avbrøt studiet da hun det følgende år, 19 år gammel, ble gift med Rasmus Steinsvik. Han var redaktør av landsmålsavisen "DEN 17DE MAI" og kjent som en av de fineste skribenter i målfolkets rekker. Et varig hjem for den økende familie fant de på Hvalstad i Asker. "Veslelia" ble en viktig del av det egenartede miljøet der ute, hvor det fra slutten av 1800-årene og utover vokste frem en hel koloni av forfattere, malere og billedhuggere: Arne og Hulda Garborg, Ivar og Karen Mortensson-Egnund som også bodde der en tid, Rasmus Løland, Johan Bojer og flere andre. Alle var som medlemmer av en stor familie. Et slags sentrum i kunstnerkolonien var ekteparet Otto og Tilla Valstad. Foruten maler og tegner, var Otto Valstad møbelsnekker og treskjærer, samt forfatter! Dertil gjorde han en betydningsfull kulturbevarende innsats, idet han tok hånd om og samlet på sin eiendom verdifulle gamle hus og innbo.*
Folkelige kulturtradisjoner og andre nasjonale verdier sto høyt i Valstad-kretsen. Alt dette var også idegrunnlag og program for avisen som Rasmus Steinsvik hadde startet i 1894. "DEN 17DE MAI" var en fortsettelse av Arne Garborgs og Ivar Mortensson-Egnunds FEDRAHEIMEN. Denne forgjenger kalte seg fra først av bare et blad "aat det norske folket" og hadde målsaken som sentral programpost, men utviklet seg efter hvert i stadig mer radikal retning og endte som kommunistisk anarkistisk organ, med et siste nummer i 1891 på rødt papir til minne om Paris-kommunens oppstand 20 år tidligere. Enda Rasmus Steinsvik hadde hatt redaktøransvaret denne siste tiden, ble ikke det nye bladet hans noe anarkistorgan - det ble de nasjonale merkesaker som kom til å stå i sentrum, slik også navnet tydelig gir til kjenne. "DEN 17DE MAI" var en av fanebærerne i den striden som førte frem til oppløsning av unionen med Sverige i 1905.
På denne fronten engasjerte Marta Steinsvik seg med liv og sjel. Ved sin manns side tok hun en stor del av arbeidsbyrden med avisen, hvor hun skrev kjellerartiklene, leverte oversettelser osv., som alt sammen måtte gjøres ved siden av arbeidet i hjemmet. Familien økte raskt, og før hun var 30, hadde hun ikke mindre enn fem barn. Som om dette ikke skulle være tilstrekkelig, begynte hun midt i dette løpet igjen på universitetsstudier, denne gang med religionshistorie, orientalske sprog og egyptologi, hvor hun var en av professor Liebleins mest lovende elever.
Imidlertid vaktes hennes interesse for en ny ideretning. Det var teosofien, som fra 1893 hadde hatt en liten losje i Kristiania. En av stifterne var Richard Eriksen, som i foredrag, artikler og bøker bidro til å gjøre bevegelsen kjent. Marta Steinsvik fikk først kontakt med teosofien i dens østlig pregede form med Annie Besant og Leadbeater som ledende skikkelser. Men da Rudolf Steiner begynte å bli kjent i Norge og holdt
sine første foredrag her i 1908, sluttet hun seg snart til ham og ble en av hans personlige elever. Helhjertet gikk hun inn for den nye åndsvidenskap hvor Kristus-impulsen sto i sentrum. Hennes mest markante innsats for dette som nå var blitt viktigere for henne enn alt annet, ble utgivelsen av "KRINGSJAA" i ny form fra januar til mai 1910. En av de ideene som hun her i flere artikler tar opp, er en forening av det nasjonalt norske med det kristne, "å sameie krafti i hamar og kross" som Olav Aukrust noen år senere uttrykker det. Det var jo også en viktig del av idegrunnlaget for den Grundvigske folkehøyskolebevegelsen, men her fikk disse tankene et nytt
* Eiendommen og samlingene forærte ekteparet Valstad senere til det offentlige,
en donasjon som ble grunnlaget for Asker Museum.
fundament og en ny utformning ut fra den antroposofiske åndsvidenskap.
Men "KRINGSJAA" ble ingen suksess - det måtte gå inn efter 10 nummer. Slitet med å holde bladet gående, skuffelsen over at det tross all innsatsen likevel mislyktes må sammen med annen motgang ha tæret selv på Marta Steinsviks store krefter. Efter en reise til Berlin om høsten samme år, hvor hun var for å delta i den antroposofiske virksomheten der, vendte hun hjem til et langvarig opphold på nervesanatorium.
Dette fikk en dypt inngripende betydning for hennes liv. Riktignok var hun et års tid senere igjen i full aktivitet. Men hennes engasjement i antroposofisk sammenheng ble ikke lenger som før, dertil var det hun hadde opplevet altfor vanskelig, og efter noen år trakk hun seg helt ut av
selskapet.
I 1913 døde Rasmus Steinsvik, og enken sto igjen med ansvaret og forsørgelsesbyrden for seg og fem barn i alderen fra syv til 16 år. Ved å påta seg en mengde oversettelser og annet journalistarbeide, klarte hun å holde det gående. Efter noen år fikk hun ansettelse ved Etnografisk Museum, hvor hun overtok ansvaret for den egyptiske avdeling, men måtte slutte igjen fordi gasjen var for liten til at familien kunne leve av den. Da hun hadde fått meget ros for noen foredrag hun i sin tid hadde holdt, kom hun på den ide å skape seg et levebrød som foredragsholder. Dette lyktes over forventning. Hun ble efter hvert en eftertraktet taler, og holdt i de følgende tiår et utall av foredrag om de forskjelligste emner i folkeakademier og ungdomslag over hele landet.
Blant de saker som lå Marta Steinsvik sterkt på hjertet, var naturlig nok kvinnenes likestilling, i hjem og samfunnsliv. Og en konkret oppgave hun gikk inn for, var arbeidet for at kvinner skulle kunne bli prester, og hun gav ut et skrift om dette allerede i 1916. Kort efter tok hun selv opp det teologiske studium, i håp om at adgangen til presteembedet skulle åpnes for kvinner. Siden hun ikke kunne følge forelesningene på Universitetet, måtte hun ha bøkene med seg på sine foredragsreiser. Da årene gikk uten at hennes forventning om likestilling på dette området ble innfridd, måtte hun gi opp teologien. Men hun var den første kvinne som holdt preken i en norsk kirke, noe som fant sted i 1921 i Grønlands kirke. Sognepresten der, C.J. Ecktell, hadde gitt uttrykk for det syn at reformasjonen ikke var fullbyrdet før kvinnene kom med også som prester. Kirken var fullsatt, og Marta Steinsviks preken ble godt mottatt av menigheten. Men i andre kirkesogn vakte en slik "krenkelse" av et gudshus forargelse, og departementet forbød flere gudstjenester av kvinner. Noen år senere skrev Marta Steinsvik: "I dette spursmålet er kyrkja vår soleis ikkje komen lenger enn den katolske romarkyrkja."
I 1925 behandlet Stortinget et forslag om å oppheve grunnlovens forbud mot jesuitters adgang til riket. I den forbindelse skrev Marta Steinsvik en artikkelserie i Aftenposten* med de voldsomste angrep på jesuittenes morallære og praksis, og hun hevdet at denne orden innebar en fare for vår frihet. Da en katolsk pater kalte henne for "en løgnfabrikant i helvedes tjeneste" anla hun injuriesak, hvor hun fikk medhold på enkelte punkter. Mens rettssaken pågikk, leste Marta Steinsvik korrektur på en bok hun hadde skrevet, et stridsskrift uten sidestykke i norsk litteratur om religiøse spørsmål, "Sankt Peters himmelnøkler". Her belegger hun sine standpunkter med et utall av sitater fra eldre og nyere teologiske verker, for en stor del på latin. "Jeusittsaken" vakte røre over hele landet, og boken kom på få år ut i tre opplag. Den kjente teologiprofessor Chr. Ihlens redegjørelse
* Artiklene hadde overskiften "Jøder og jesuitter" men når det gjaldt de førstnevnte hadde Marta Steinsvik motforestillinger ingenting med raseideologi e.l. å gjøre, det var jødisk pengemakt hun fryktet. Den så hun på som en trusel mot vår frihet, liksom hun mente at reformasjonens befrielsesverk ville undergraves av jesuittene. Og hun sa fra så ingen kunne misforstå henne: "Slipp ikke jeusitterordenen og den jødiske storkapital inn i landet. Det ville være nasjonalt selvmord." (Aftenposten 6.5.35).
i forbindelse med prosessen kan sikkert gjelde som karakteristikk også for boken.Han sier her at hun kunne fremlegge "samtlige latinske kildeskrifter, hvorpå hennes anførsler og karakteristikker var bygd, og dokumenterte klart og greit med umiskjennelig og beundringsverdig kjennskap til og fortrolighet med selve de primære latinske kilder i deres historiske og logiske sammenheng - efter min mening også helt fyldestgjørende og bindende - riktigheten av sine tidligere anførsler om den jesuittiske moralteologi."
I en biografisk skisse som denne kan det ikke bli tale om å gå inn på alle de saker Marta Steinsvik tok opp i skrift og tale - det ville kreve en hel bok. Fra hennes virksomhet i mellomkrigstiden skal ennå kort nevnes at hun tok sterkt til orde for å få slutt på viviseksjonen, den videnskapelige forsøksvirksomhet med dyr, og at hun arbeidet for naturmedisin, lang tid før den begynte å bli populær. Selv var hun meget kyndig i bruken av legeurter og naturlige helbredelsesmetoder.
Det vil også føre for langt å gå nærmere inn på hennes ganske omfattende forfatterskap, her tar vi bare med noen eksempler på publikasjoner hun har utgitt, i tillegg til et utall av artikler i aviser og tidsskrifter: "Ægteskabet og forplantningen" 1910, "Kvinder som prester" 1916,
"Sankt Peters himmelnøkler. Litt pavehistorie" 1928, "Kreftens gåte" 1940. Foruten disse og flere andre skrifter hvor bestemte saker og synspunkter forfektes, har hun også gitt ut noen skuespill, "Nordan um folkeskikken" 1901, "Bispen" 1918 og "Isis-sløret" 1921.
Efter siste krig - Marta Steinsvik nærmet seg da de 70 - viste hun at hverken hennes mot eller hennes kampånd hadde bleknet. I 1946, på en tid da det ennå var helligbrøde å stille så mye som et spørsmålstegn ved landssvikoppgjøret, gikk Marta Steinsvik ut med en flengende kritikk av det i brosjyren "Frimodige ytringer". Den ble gitt ut på eget forlag, da ingen våget å påta seg utgivelsen. Her angriper hun dels den rettslige siden av oppgjøret, men især den behandling mange av de fengslede ble utsatt for. Foruten takkebrev fra mange kanter, mottok hun også trusselbrev, deriblant ett med tegning av en likkiste. Hvis hun ikke sluttet med å skrive, skulle det neste gang bli en virkelig likkiste! "Vi i hjemmefronten har likvidert mer prominente personer enn Dem", het det til slutt i skrivelsen. Marta Steinsviks kommentar lød: "Dersom brevskrivaren meinte å skremma meg, tok han imist. Eg vilde tvertom rekna det for ei stor æra å få døy for ei rettvis sak. - Elles er det no ei høgare makt som rår for liv og daude. I den varetekti er eg trygg."
Dette ble den siste store sak hun tok opp. Den 27. juli 1950 døde Marta Steinsvik, 73 år gammel.
TIL TOPPEN AV SIDEN
