...side N2                    N3                    side N4...
Meny
Nordlicht, tysk navn på planen om å trekke styrker ut av Finland og Finnmark og det østlige Troms til en linje mellom Lyngen og finskegrensen. Planen fikk sitt navn 6.10.1944, men bygd på en tidligere plan «Birke». Ifølge planen skulle storparten av den tyske 20. Gebirgsarmee, 200 000 soldater, forflyttes over 1000 km vinterstid. Enkelte avdelinger hadde over dobbel så lang distanse å dekke. Som følge av planen ble det besluttet at befolkningen i Finnmark og Nord-Troms også skulle evakueres. I tillegg skulle landsdelen legges øde slik at den fremrykkende Røde Armé ikke fikk noe gratis. Dagen etter at planen ble lansert, 7.10., angrep Sovjet-armeens 19. armékorps med full styrke på Kola-fronten, og 15 dager senere, 22.10., krysset de den norske grense. Allerede 28.10. hadde Sovjet-styrkene nådd sine mål på nordfronten. De sto da ved Tana. Samme dag besluttet tyskerne seg for evakuering og brenning. I direktivet fra Hitler het det etter Terbovens oppfordring: «Medlidenhet med befolkningen er ikke på sin plass.» Sjefen for 20. Gebirgsarmee general Lothar Rendulic fulgte nidkjært ordren. Tyske tap under selve operasjon Nordlicht er beregnet til
22 236 falne.

IK

Nordvik, Jørgen (1895—1977) var NS- medlem og sakfører på Lillehammer da krigen kom, gift med en kusine av Quisling. Som vernepliktig offiser deltok han i trefningene ved Høytorp festning. I februar 1941, etter at Quisling og Riisnæs hadde gitt den radikale og sterkt anti-tyske riksadvokat Haakon Sund avskjed, ble Nordvik utnevnt til statsadvokat og konstituert i riksadvokatembetet. Som leder av landets påtalemyndighet resten av okkupasjonstiden førte han en overveiende saklig linje, bl.a. med i minst ett kjent tilfelle å motsette seg påstand om dødsstraff slik justisministeren krevde. Dømt til 14 års tvangsarbeid etter krigen.

Se også: Riisnæs, S.

Litt.: Riksadvokater gjennom 100 år, 1990, Ringdal, N.J.: Gal mann til rett tid, 1989.

HFD

Norge, panserskipet, se Eidsvoll.

Norges Arbeidssamband. I NS ble det lagt planer om en felles organisasjon for arbeidsgivere og lønnsmottakere. Denne organisasjonen, kalt Norges Arbeidssamband, skulle institusjonalisere et samarbeid i arbeidslivet. Ifølge et lovutkast skulle den ta opp i seg alle faglige forbund i og utenfor LO, alle arbeidsgiverforeninger og alle håndverkerforeninger. Medlemskap skulle være obligatorisk for «alle arbeidende norske menn og kvinner uansett yrke». Konkurrerende organisasjoner skulle ikke tillates. Ved siden av å sikre arbeidsfreden, skulle sambandet også bygge ut en omfattende sosialforsikring og ivareta miljøet på arbeidsplassene. Forbildet for den planlagte organisasjonen var den tyske Deutsche Arbeitsfront.
De som særlig ivret for Norges Arbeidssamband, var de sosialradikale, erklært sosialistiske, kreftene i det NS-kontrollerte LO. De oppfattet en slik organisasjon, med feste i en egen lov for organiseringen av arbeidslivet, som en garantist for arbeidernes interesser i det NS-styrte Norge. På arbeidsgiverhold var det derimot ingen stemning for å gå opp i en slik fellesorganisasjon. Sosialminister Johan Lippestad forsøkte en forsiktig balansegang mellom de pågående elementene i LO og den relativt selvstendige Norsk Arbeidsgiverforening, og gjorde lite for å sette planene om Norges Arbeidssamband ut i livet.
Den avgjørende grunnen til at planene forble planer, var imidlertid at Reichskommissariat sa nei. De tyske myndighetene fryktet uro i arbeidslivet dersom Norges Arbeidssamband skulle bli forsøkt realisert. Slike kjølige, realpolitiske betraktninger veide tyngre enn ideologiske sympatier på dette vitale og sensitive felt.

Se også: Arbeidets lov; Deutsche Arbeitsfront; korporatisme; Lippestad, J.

Litt.: Sørensen, Ø.: Solkors og solidaritet, 1991, Wyller, T.C.: Nyordning og motstand, 1958.

ØS

Norges Bank. Ved krigsutbruddet befant Norges gull- og valutareserver, ca. 300 mill. kr, seg hovedsakelig i USA og Storbritannia. Men det fantes en gullbeholdning i Norge på 49 tonn til en verdi av 120 mill. kr. Denne beholdningen ble om morgenen 9.4. ført til Lillehammer, og senere ut av landet, etter planer utarbeidet av direktør Nikolai Rygg, men utgjorde bare en mindre del av det økonomiske grunnlaget for London-regjeringen.
Norges Bank i London hadde som hovedoppgave å forvalte bankens og eksilregjeringens store gull- og valutareserver, samt treffe forberedelser til å organisere pengesystemet ved gjenerobring eller frigjøring. 1500 mill.kr i nye pengesedler ble trykt, men ble aldri benyttet.
Norges Bank i Oslo var på sin side den av de sentrale nasjonale institusjoner som ble minst utsatt for NS-omdanning under krigen. Rygg beholdt ledelsen av sentralbanken, enkelte medlemmer av direksjonen ble erstattet av representanter fra NS-folk fra 1943, men dette fikk liten betydning. Reichskommissariat ønsket ikke pengepolitiske eksperimenter utover det okkupasjonens finansiering nødvendiggjorde. Norges Bank beholdt større autonomi enn sentralbankene i andre tyskokkuperte land.
Norge måtte på den annen side betale tyskernes okkupasjonskostnader. De tyske troppene løste fra første dag sine betalingsbehov med Reichskreditkassenscheine som enhver var forpliktet til å motta til gitt kurs i forhold til kroner. For å unngå to betalingsmidler og at Norges Bank mistet enhver kontroll med pengemengden, ble Norges Bank og Tyskland sommeren 1940 enig om at norske kroner skulle være eneste lovlige betalingsmiddel i Norge. Okkupasjonskostnadene skulle dekkes ved trekk i Norges Bank. Tyskerne trakk netto 11 mrd. kr på okkupasjonskontoen frem til krigsslutt. Staten hadde etter folkeretten ansvaret for okkupasjonskostnadene og sommeren 1940 påtok Administrasjonsrådet seg dette ansvaret. Etter statlige nedbetalinger var okkupasjonskontoen på 8 mrd. ved krigsslutt. Da staten ved Finansdep. formelt overtok ansvaret for kontoen i 1958, ble den en fordring for Norges Bank med betegnelsen Statens konsoliderte konto som først ble slettet 21.12.1982.
Norske myndigheter, med støtte fra Reichskommissariat, forsøkte på ulike måter å dempe inflasjonspresset fra den økte pengemengden som tyskernes uttak førte til. Målet var å kanalisere midlene, som ikke ble trukket inn gjennom økte skatter og avgifter, inn i penge- og kredittsystemet. Norges Bank motsatte seg med hell Quisling-regjeringens planer om en generell rentereduksjon i 1942. Bankinnskuddene økte fra 2500 mill.kr i januar 1940 til 5900 mill.kr i april 1945. Selv om store deler sto på lavt forrentede foliovilkår, var etterspørselen etter lån så liten at bankene var avhengig av å plassere hoveddelen av sine midler i statsveksler og statsobligasjonslån samt folioinnskudd i Norges Bank.
Tiltakene kunne likevel ikke forhindre en femdobling av pengemengden eller seddelmassen i løpet av krigen; fra 575 mill.kr ved utgangen av 1939 til 3039 mill.kr ved krigsslutt. Den moderate pengesaneringen etter krigen nødvendiggjorde fortsatt detaljprisregulering.
Norges Banks virksomhet under krigen ble ikke gransket av Undersøkelseskommisjonen, men av en særskilt komité. Granskningen munnet ut i en anerkjennelse av Nikolai Rygg og bankens arbeid.

Se også: gulltransporten; Jahn, G.; krigens kostnad; prisregulering; Sandberg, E.; tysk økonomisk politikk i Norge.

Litt.: Jahn, G. m.fl.: Norges Bank gjennom 150 år, 1966, Milward, A.S.: The Fascist Economy in Norway, 1972.

HE

Norges Bondelag, stiftet som Norsk Landmandsforbund i 1896, var i årene frem til 1940 landbrukets fremste talerør i samfunnsdebatten. Johan Mellbye var formann. På slutten av 1930-tallet la Bondelaget seg på en mer aktivistisk linje i jamstillingsdebatten og økte sin oppslutning fra 48 700 til 57 000 medlemmer fra 1939 til april 1940. Småbrukerlaget hadde i 1941 21 000 medlemmer. Bondelaget gikk i 1930-årene inn for en korporativ organisering av samfunnet. Bondelaget skulle være landbrukssektorens representant i dette korporative styringssystemet.
Dette var den ideologiske bakgrunnen for at Bondelaget frivillig gikk inn i forhandlinger med NS høsten 1940. Utkastet til samarbeidsavtale mellom NS og Bondelaget av 12.10.1940 innebar gjensidig anerkjennelse og støtte. Partene var også enige om ved lov eller forordning å opprette Norges Bondesamband, basert på Bondelagets organisasjonsplaner, hvor alle som arbeidet i landbruk og fiske skulle være medlem. Bondesambandet skulle være landbrukets representant i et korporativt styringssystem.
I Bondelagets organer hersket skepsis til avtaleforslaget fordi man hadde gått for langt i å anerkjenne NS. Frem til representantskapsmøtet 15—17.11.1940, som avviste avtalen og ytterligere forhandlinger med NS, foregikk det et komplisert spill i Bondelaget og mellom Bondelaget og NS om hvordan avtalen skulle forstås. Nestformann Asmund Enger ville f.eks. lenge strekke seg langt for å få en kompromissavtale med NS i havn.
Etter forhandlingsbruddet ble nestformennene raskt tvunget til å trekke seg fra sine verv. Mellbye ble på sin side avsatt 3.3.1941. Generalsekretær Wilhelm Dietrichson trakk seg deretter i protest sammen med flere sentrale tillitsvalgte. Men organisasjonen var fortsatt beslutningsdyktig. På landsstyremøtet i november 1941 ble landbruksminister Torstein Fretheim valgt til formann. Organisasjonen endret navn til Norges Bondesamband i mars 1942 og ble formelt, men ikke reelt en del av det korporative Norges Næringssamband. Etter frigjøringen måtte Bondelagets organisasjon bygges opp fra grunnen av.

Se også: Bjoner, 0.; Fretheim, T.; Klevar, S.; korporatisme; Mellbye, .J.; Norges Næringssamband.

Litt.: Bråtveit, S.: Kornband og hakekors, hovedoppg. 1990, Leirfall i.: I storm og stille, 1989, Wyller, T.C.: Fra okkupasjonsårenes maktkamp, 1953.

HE

Norges Hjemmefrontmuseum ligger i et gammelt bindingsverkshus øverst på Akershus festning, like ved minnesmerket over de som ble henrettet på festningen under krigen. Museet ble laget av deltakere i den sivile og militære motstandskamp, tegnet av arkitekt Otto Torgersen og åpnet 8.5.1970 av daværende kronprins Harald.
Gjennom en kombinasjon av tekster på mange språk, bilder, autentiske dokumenter og gjenstander, modeller, montasjer og symbolikk skal museet — i tillegg til en utfyllende kronologisk gjennomgang av de faktiske hendelser — gi de besøkende et inntrykk av hva det vil si for en nasjon og et folk å være okkupert. Siden åpningen har over 2 mill. sett utstillingene, blant disse er samtlige statsoverhoder som siden 1970 har vært på offisielt besøk i Norge.
Museet har også en forskningsavdeling med arkiv og spesialbibliotek.

AM

Norges Idrettsforbund, opprettet i september 1940 som en sammenslutning av Arbeidernes Idrettsforbund (AIF) og Norges Landsforbund for idrett, ble en overbygning over de enkelte idrettenes særforbund og geografisk inndelte idrettskretser. Denne idrettssamlingen var blitt forberedt lenge, men var fortsatt kontroversiell på Landsforbundets idrettsting i månedskiftet august—september 1940. Et flertall gikk inn for å stille nye krav til AIF før samlingen kunne godkjennes. Imidlertid valgte tinget major Olaf Helset til ny formann. Han overså tingets vedtak og drev gjennom en rask idrettssamling for å sikre en felles opptreden mot tyskerne. Straks samlingen var blitt gjennomført på topplanet og et interimstyre var etablert med arbeideridrettslederen Rolf Hofmo som nestformann, gikk Helset i gang med å fremprovosere et brudd med Dep. for arbeidstjeneste og idrett. Det førte til at ministeren avsatte interimstyret 22.11. og at han 2 uker senere innsatte sykkellederen Egil Reichbom-Kjennerud som idrettsfører. Dette førte i sin tur til en idrettsstreik som lammet idrettsforbundets virksomhet. Gjennom hele 1941 forsøkte idrettsforbundet å bryte idrettsstreiken, men mislyktes. Reichborn-Kjennerud trakk seg i 1942 og ble erstattet av ekspedisjonssjef Charles Hoff som forbundsleder. Ideologen Hoff drev i hovedsak sin virksomhet fra dep. og var lite interessert i det «gamle» forbundet. Etter frigjøringen kunne Olaf Helset og Rolf Hofmo gjenoppta sine verv som formann og nestformann og fullføre den samlingen de var blitt enige om i 1940.

Se også: Helset, 0.; Hoff C.; idrettsstreik; Reichborn-Kjennerud, E.

Litt.: Olstad, F./Tønnesson, 5.: Norsk idretts historie,1986—87.

ST

Norges-Nytt, blad som utkom i Sverige fra september 1941, med basis i legasjonen i Stockholm der tidligere NTB-medarbeider Jens Schive var pressesjef. Formålet var å drive informasjon i Sverige om Norges sak, og Norges-Nytt nådde et opplag på 40000.

Se også: Håndslag; propaganda; Regjeringens Informasjonskontor.

GHj

Norges Næringssamband, næringspolitisk organisasjon, styrt og kontrollert av NS, opprettet 1.5.1943. Det var en paraplyorganisasjon over et titall nyordnede, NS-kontrollerte næringsorganisasjoner med Norges Industriforbund og Norges Bondesamband i spissen. Formelt ble organisasjonen stiftet av næringsminister Eivind Blehr, men i realiteten ble den utformet og drevet av miljøet rundt Alf Whist, og Whist selv var president i Næringssambandet.
Norges Næringssamband fikk aldri spille den rolle den var tiltenkt. I boken Industrien under hakekorsetkaller Jan Didriksen den en «byråkratisk papirkonstruksjon som aldri fikk noen reell betydning». Men på den annen side fungerte ledelsen i organisasjonen som et næringspolitisk tenkeloft i NS: Med logen Hasvold i spissen, ble det utformet storslåtte teknologioptimistiske planer for det nye NS-Norge. Organisasjonens ledelse fungerte også som maktbase for Alf Whist i hans arbeid for å skaffe seg kontroll over NS’ næringspolitikk.

Se også: Hasvold, L.; Whist, A.

Litt.: Didriksen, J.: Industrien under hakekorset, 1987, Sørensen, Ø.: Solkors og solidaritet, 1991.

ØS

Norges Røde Kors havnet mellom frontene under okkupasjonen. Som ny president ble høsten 1940 direktør Fridtjof Heyerdahl i Norsk Siemens A/S valgt, en mann med stor tillit hos tyske myndigheter. Under hans ledelse økte antallet korporative og livsvarige medlemmer med 11 000. Det ble dannet 82 nye hjelpekorps under krigen, og våren 1945 hadde Norges Røde Kors 105 hjelpekorps med ca. 4000 medlemmer. Hjelpekorpsene ble sett på med skepsis av tyske politimyndigheter. Og hjelpekorpsene var tiltenkt viktige oppgaver under en eventuell alliert invasjon, og de tjente mange steder som sanitetsavdelinger i Milorg. Medisin, mat, klær og sanitetsutstyr ble lagret i alt 39 depoter rundt i landet. Dobbeltrollen var vel kjent hos tyske myndigheter, og vanskeliggjorde ledelsens arbeid.
Heyerdahl hadde et godt forhold til sin tyske «Berater» i Reichskommissariat, der Regierungspräsident dr. Koch selv representerte det tyske Røde Kors. Men forholdet til NS og Innenriksdep. var meget anstrengt. Et krav om å sende ambulanse til Den norske legion ble ikke imøtekommet av Norges Røde Kors. I februar 1942 fikk organisasjonen påtvunget NS-visepresident, direktør Olav W. Fermann. I mai 1942 gjennomførte tyskerne en razzia i Landsforeningen i Oslo og 5 personer ble satt på Grini for kortere og lengre tid.
Virksomheten under okkupasjonen var mangfoldig, bl.a. kontaktformidling, etterlysning av krigsfanger og internerte sjøfolk og bistand til politiske fanger i Norge og Tyskland. Bistand til fanger i Norge kunne ikke gis lenger enn til mai 1942, da Landsforeningen ble fratatt enhver befatning med politiske fanger. Et visst hjelpeapparat ble forsøkt bygd opp underhånden. Også arbeidet for politiske fanger i Tyskland ble stanset i oktober 1943, men her fortsatte en viss hjelpevirksomhet gjennom det danske Røde Kors, sjømannsprestene i Hamburg og Gross Kreutz-gruppen.
Ved krigsutbruddet fantes ca. 800 Røde Kors søstre, og ytterligere 300 ble utdannet i krigsårene. Med de økte behovene for sykepleierhjelp begynte organisasjonen å utdanne hjelpepleiere som fikk 3 måneders undervisning, i 1944 90 pleiere. Organisasjonen hadde ingen formell befatning med verving av norske sykepleiere til det tyske Røde Kors, de sk. frontsøstre.

Se også: frontsøstre; Fermann, 0.W.

Litt.: Barmhjertighetsfronten. Norges Røde Kors under krigen 1940—45, 1950, Gogstad, A.C.: Helse og hakekors, 1991, Sæter, M.: Over alle grenser, 1965.

GHj

Norsk Hydro. Norsk Hydros anlegg på Herøya og Rjukan ble utsatt for omfattende amerikansk bombing i 1943. Bombingen av Rjukan hadde sammenheng med de allierte bestrebelsene på å motarbeide produksjonen av tungtvann for det tyske atombombeprogram, som skjedde på Norsk Hydros elektrolyseanlegg på Vemork ved Rjukan. På alliert hold hersket det uenighet om sabotasje kunne stoppe produksjonen og bombing ble diskutert fra sommeren 1942. SOE iverksatte høsten 1942 operasjon Freshman, hvor sabotører ble fraktet til Norge i glidefly. Flyene styrtet, sabotørene ble drept i ulykken eller skutt av Gestapo. Neste forsøk ble gjort med sabotører som ble sluppet ned i fallskjerm på Hardangervidda, operasjon Gunneside. 27.2.1943 gjennomførte sabotørene en vellykket sprengning av tungtvannsfabrikken. Etterretningskilder rapporterte sommeren 1943 at fabrikken var gjenoppbygd, og en ny sabotasjeaksjon ble planlagt i slutten av august. Aksjonen ble utsatt idet man på norsk side var i tvil om anlegget burde ødelegges eller beskyttes, alt avhengig av en eventuell, nærstående alliert invasjon i Norge. Fra høyeste amerikansk hold ble det bestemt å sette inn bombefly. 16.11.1943 angrep 161 amerikanske B-17 og B-24 Flying Fortress kraftstasjonen og elektrolyseanlegget på Vemork, og ytterligere 12 fly nitrogenfabrikken ved Rjukan. Angrepet kom som en overraskelse på norske myndigheter ute og utløste den alvorligste konflikten mellom norske og allierte myndigheter om bombing under hele krigen. Særlig uforståelig var det at nitrogenfabrikken ble bombet, da det ble hevdet at dens produkter gikk til norsk landbruk. En diplomatisk protest fra den norske regjering ble levert britiske og amerikanske myndigheter. Protesten ble avvist fra begge hold. Britene inviterte til rådslaging med norske myndigheter om bombemål, og Forsvarets Overkommando nedsatte en norsk "bombemålkomité" Konflikten om bombing fortsatte imidlertid til krigsslutt.

Se også: bombing, alliert; Herøya; tungtvannsaksjonene.

Litt.: Riste, O.: "London-regjeringa" II, 1979.

norsk presse omfattet pr. 9.4.1940 om lag 260 aviser. Mange av dem var små og lokale blad. Oslo hadde hele 9 aviser, og mange andre av de større byene aviser med gode opplag, i avrundede tall pr. 1939: Aftenposten 100 000 i opplag, Adresseavisen 16 000, Drammens Tidende 20 000, Fædrelandsvennen 10 000, Sunnmørposten 11 000, Tønsberg blad 11 000. Pressebildet i Norge var kjennetegnet av stor avistetthet og politisk bredde, men den tyske okkupasjonen endret dette. Mange norske dagsaviser forsvant fra markedet. Ved frigjøringen i 1945 utkom 114 aviser som hadde fortsatt sin utgivelse hele tiden. De øvrige var stort sett stanset av tyskerne og Pressedirektoratet. Noen få hadde fått lov til å innstille etter eget ønske.
Det samlede opplag pr. april 1940 for de 260 avisene var om lag mi million, i 1943 var opplaget for 118 aviser (ytterligere 4 skulle forsvinne) fortsatt 1 mill, eksemplarer. Midtveis i krigen var dermed Pressedirektoratets målsetting nådd: «rasjonaliseringen» av norsk presse var gjennomført
At opplagstallene holdt seg, mens antallet aviser sank, forteller om en til dels dramatisk opplagsøkning for de som fortsatte å utkomme. Med økt opplag fulgte økte leserinntekter, og det ble flere annonser i de gjenværende. Med flere annonser økte inntektene. Pga. sterk papirrasjonering ble format og antall sider redusert. Dermed ble annonsene krympet. For å forhindre inntektstap for annonser som ble betalt pr. spaltemillimeter, fikk avisene doble annonseprisene. Avisutgivelse i krigsårene førte til en positiv spiral som økte avisenes kassabeholdning.
Arbeiderpartiets aviser forsvant så å si helt fra markedet. Alle kommunistaviser ble også stanset. Høyres og Bondepartiets presse fortsatte med over halvparten av sine aviser, Venstre med litt mindre enn halvparten. De borgerlige aviser som gikk inn, stanset i overveiende grad mot slutten av krigen, arbeiderpressen tidligst.
Alt dette skapte bitterhet blant redaktører, journalister og øvrige ansatte i de avishusene som var stanset. Da freden kom, blusset stor aggresjon opp fra de stansede avisenes side, anført av arbeiderpressens krav om erstatning til de stansede og krav om inndragning av fortjenesten fra de ikke-stansede avisene. Det ble fra pressens og myndighetenes side tatt initiativ til en intern granskning, Æresretten, og et avisoppgjør i offentlig regi.

Se også: Aftenposten; Arbeiderbladet; arbeiderpressen; avisoppgjøret; Pressedirektoratet; prøvesaken.

Litt.: Hjeltnes, 0.: Avisoppgjøret etter 1945, 1990, Kildal, A.: Presse- og litteraturfronten, 1945, Omberg, A.: Goebbels dikterte, 1948.

GHj

Norsk rikskringkasting kom til å spille en beskjeden rolle under okkupasjonen, til tross for at institusjonen inntil høsten 1941 hadde stor materiell og lyttermessig fremgang. I aprildagene 1940 ble NRK bare svakt utnyttet som informasjonskanal av landets lovlige myndigheter. 9.4. hadde radioen ingen budskap å gi. Bortsett fra nyhetssendingen om morgenen om det tyske overfall og gjengivelsen av utenriksministerens uttalelse om alminnelig mobilisering, gikk dagen med grammofonmusikk. Stortingsmøtene på Hamar og Elverum ble ikke dekket, til tross for at utstyret var på plass. Da regjeringen 10.4. om kvelden bestemte seg for kamp, var det i alle fall for sent: NRK var kl. 15.30 9.4. tatt under Wehrmacht-kontroll, og samme kveld blitt kanal for kuppregjeringen ved at Quisling kl. 19.30 og igjen kl. 22 leste sin proklamasjon om den nasjonale regjering. Frem til 12.4. utsendte NRK denne regjeringens proklamasjoner, ved siden av Wehrmachts direktiver til befolkningen. 15.4. ble NRKs studio åsted for h.r.justitiarius Paal Bergs takk til Quisling og hans erklæring om Administrasjonsrådets tiltredelse.
Etter Reichskommissariats etablering 20.4. overtok denne instans kontrollen over NRK, og radioens program ble lagt om i lettere, mer underholdende retning. Under det kommissariske styret fra 25.9.1940 kom det til en større omorganisering av NRK, som fikk en toppledelse bestående av NS-folk med W.F.K. Christie og Eyvind Mehle i spissen. Den gamle programledelsen forsvant, riksprogramsjef Olav Midttun straks og andre deretter gradvis, mens det teknisk-administrative personale stort sett ble på plass.
De 16 første krigsmåneder opplevde NRK større tilvekst av lyttere enn noen gang før, skjønt mange lisensbetalere foretrakk nyhetene fra London fremfor Oslo. Kabareter, grammofonkonserter, reiseforedrag, språkundervisning og lett musikk som NRK nå sendte rikelig av, var i alle fall populære poster.
I juli—august 1941 besluttet tysk politi å inndra samtlige radioapparater i Norge for å få bukt med propagandavirkningen av London Radio. Med dette bortfalt NRKs lisensinntekter, og institusjonen måtte finansteres over Kultur- og folkeopplysningsdep. budsjett.
NRK ble etter forberedelser i Hjemmefrontens kulturutvalg besatt av den gamle ledelse 7.5.1945, men uten at sendingen ble overtatt. Dagen etter ble programmet i sin helhet disponert av Wehrmacht. Først 9.5. kl.09.00 kunne Midttun ønske lytterne velkommen til "den verkeleg sanne Norske Rikskringkastingi, som atter er under norsk styring, vakta og verna av norske heimestyrkar».

Se også: Christie, W.F.K.; Kringreisa; London Radio; Mehle, E.; radioapparatene; Øksnevad, T.

Litt.: Dahl, H.F.: Dette er London, 1978.

HFD

Norsk Sjømannsforbund (NSF), organiserte så å si 100% av dem som seilte i handelsflåten, ved årsskiftet 1939—40 var 37 000 medlemmer, ca. 10 000 i hjemmeflåten, de øvrige i utenriksfart. Takket være beredskapsplaner organiserte forbundets lokalavdeling i London i løpet av få dager i april 1940 et nytt hovedkontor for Norsk Sjømannsforbund, med representanter fra britiske fagforbund i styret. Alt 10.4.1940 sendte NSF London melding over BBC til alle norske skip om å søke britisk eller fransk havn. Ingen norske skip gikk inn til tysk eller tyskkontrollert havn.
Det var en styrke at forbundets sentrale tillitsmenn, hovedkasserer Thor Sønsteby og formann Ingvald Haugen, raskt kom over til Storbritannia og USA.
Da Norge ble okkupert, hadde NSF avdelinger i London, Newcastle-on-Tyne, Cardiff, Rotterdam, Antwerpen, New York og New Orleans. Ved den tyske lynkrigen på kontinentet gikk avdelingene der tapt. Under krigen opprettet NSF avdelinger i Liverpool, Glasgow, Baltimore, Halifax N.S., San Francisco og San Pedro, Cape Town, Sydney og Stockholm.
Sjømannsforbundet fikk, med støtte fra London-regjeringen og Nortraship, bygd opp et velferdstilbud som overgikk de fleste andre allierte lands tilbud. I krigsårene førte NSF tariff-forhandlinger i samarbeid med Norges Skibsførerforbund, Norsk Styrmandsforening og Det norske maskinistforbund. Sjøfolkene i handelsflåten fikk i løpet av krigsårene lagt til hyren forskjellige typer krigstillegg. Kostholdet om bord ble bedre, sikkerheten ble betydelig forbedret ved livvester, heldekkende redningsdrakter, livbåtutstyr m.v.
NSFs kontor i London ble et sentralt forankringspunkt for Landsorganisasjonens folk. LO vedtok at alle fagorganiserte i landflyktighet skulle innmeldes i Sjømannsforbundet.

Se også: handelsflåten; Haugen, I; Nortraship; Nortraships hemmelige fond.

Litt.: Hjeltnes, G.: Sjømann — lang vakt, 1995, Pryser, T.: Klassen og nasjonen (1935—46), 1988, Zachariassen, A.: Fra trellekår til frie menn. 1950.

GHj


Alfabetisk
indeks..

Krigsleksikon startside..

Tilbake til
NorgesLexi..

...side N2                    N3                     side N4...
Tilbake til
toppen av siden