Slørsopper (Cortinarius)

Alle slørsopper får med alderen rustbrune til kanelbrune skiver. Dette skyldes at de modne sporene som dannes på skivene er rustbrune. Unge eksemplarer kan ha andre farger på skivene - sammenlign unge og gamle. Unge slørsopper har et tynt, spindelvevslignende slør mellom hattkanten og toppen av stilken. Dette forsvinner ofte helt hos voksne sopper eller blir sittende som en ørliten trådkrans eller bare som tiltrykte, fine, brune tråder øverst på stilken. Alle slørsopper vokser på bakken (helt unntaksvis på svært råtten ved) og danner mykorrhiza (sopprot) med trær. Det innebærer at soppen skaffer treet mineralnæring og treet bidrar med sukker (karbohydrater) til soppen.

Slørsopper, i likhet med alle andre mykorrhizasopper, dominerer i skog, men kan også opptre i parker og hager hvor det vokser trær. Med utgangspunkt i følgende tre forhold (a) ingen slørsopper er kjent som gode matsopper, (b) noen få er ekstremt giftige, og (c) slørsopper er svært vanskelige å identifisere, gjelder den generelle regel for slørsoppene: Ingen slørsopper skal brukes til mat. Man skal heller ikke ta en aldri så liten smak på slørsopper (slik man kan med alle andre sopper). Selv om man spytter ut umiddelbart vil giften virke. 

Presentasjon av artene:

 

SPISS GIFTSLØRSOPP – Cortinarius rubellus

• Hatt: 3-7 cm, ofte kjegleformet til klokkeformet og puklet, oransjebrun, teglrød til rødbrun, tørr, radiærtrådet til ørfint skjellet, hattkanten, som helt ung noe lysere med rester av gult slør.
• Skiver: avrundete eller tilvokste, litt tykke, brede og fjerntstilte, av farge som hatten.
• Stilk: 5-13 cm høy, 0,7-1,5 cm tykk, jevntykk eller kølleformet, litt tilspisset nederst, grunnfarge livlig rødbrun, med svake, skrå, blekgule til oker belter best synlig ved dreiing av stilken med lyset fallende inn over den.
• Kjøtt: brunt, lukt ubetydelig, skal ikke smakes på!

Voksesteder og utbredelse: Arten vokser først og fremst i skog. På Østlandet er de fleste funn gjort i næringsfattig blåbærgranskog, gjerne på fuktige, dystre steder i skogen i mose (ofte grantorvmose) eller tykk råhumus med barnåler. I kystnære strøk og sørover og vestover opptrer arten relativt ofte i fuktig furuskog, men også i løvskog, spesielt eike-, bøke- og svartorskog. Her kan den forekomme i store mengder, og den er ikke sjelden i plantefelter. Den vokser særlig på næringsfattig bunn, sjeldnere næringsrik. Spiss giftslørsopp er kjent fra alle fylker nord til Nordland, men den går ikke særlig langt inn i landet og oppover i dalene. Den er hittil kjent nord til Nord-Trøndelag med et usikkert funn i Nordland (Rana). Kartbildet er ikke så svært forskjellig fra det til hvit fluesopp, men utbredelsen er noe mer kystpreget og mer begrenset innover og nordover i landet. 

Sesong: Sensommer - høst.

Forvekslingsfarer: Som for butt giftslørsopp. Kan også lett forveksles med rødbelteslørsopp. Forveksling med traktkantarell og den vanlige kantarellen skyldes total uvitenhet om sopp; artene har ingen likhet. Heller ikke rødbrun pepperriske kan sies å ligne. Arten har også hatt det latinske navnet C. speciosissimus.

Giftstoffer og giftvirkninger: Som for butt giftslørsopp (under).

 

Spiss giftslørsopp - Foto: Per Marstad

 

BUTT GIFTSLØRSOPP – Cortinarius orellanus

• Hatt: 3-8,5 cm bred, hvelvet til flat eller litt butt puklet, oransjebrun til rødbrun, tørr, matt, fint filtet eller med svake, tiltrykte skjell. 
• Skiver: avrundet eller tilvokste, litt tykke og fjerntstilte, oransjebrune til kanelbrune. 
• Stilk: 4-9 cm høy, 1-2 cm tykk, jevntykk eller svakt avsmalnende nederst, messinggul til gull-gul, ofte med sitrongult skjær øverst og lyst oker nederst, fint silkefibret, litt glinsende. 
• Slør: lyst gulaktig til oker; bare synlig hos helt unge sopper. 
• Kjøtt: brunt, lukt ubetydelig - skal ikke smakes på!

Voksesteder og utbredelse: Løvskog, oftest med eik. Tørre, varme, sydvendte eikebakker, ofte med innblanding av andre løvtrær og furu er typisk. Arten er funnet i fattig, smyledominert eikeskog og i urterik skog på rikere jordsmonn. Gjennomgående for de kjente funnstedene i Norge er at det dreier seg om veletablert, gammel skog. Den kjente utbredelsen er begrenset til kyststrekningen mellom Lista og Kragerø, samt Drangedal og Rykkin i Bærum, den høyestliggende på vel hundre meter over havet. Slike steder synes den å være nærmest årviss og der kan den forekommer i rikelige mengder. Forekomstene i Norge er de nordligste kjente i verden. 

Sesong: Sensommer-høst.

Forvekslingsfarer: Så lenge man følger regelen om at ingen slørsopper er matsopper eller hovedregelen for sopp: Spis ikke andre sopper enn dem du helt sikkert vet hva er, unngås forvekslinger ganske greit. Et annet problem er at soppen er så giftig at selv å smake på en ørliten bit - og spytte den ut igjen - kan gi giftvirkning. Soppfargere, som anvender slørsopper til farging av garn, bør ikke ta feil av giftslørsopper og kanelslørsopper. 

Giftstoffer og giftvirkninger: Giftstoffet heter orellanin og virker på cellenivå først og fremst i nyrene. Mest karakteristisk ved forgiftningsbildet er den lange latenstiden, vanligvis på 2-3 dager, unntaksvis fra én og en halv dag eller opp til hele 17 dager. Symptomene er først nærmest omgangsyke- eller influensalignende, med kvalme, brekninger, ledsaget av magesmerter, hodepine, svetting (mest om natten) og uvelfølelse. Etter hvert utvikles tørste, først sterk urinutskillelse, siden sterkt nedsatt eller manglende urinutskillelse, muskelsmerter, smerter over nyrene osv. Forholdsregler: Lege må tilkalles, hospitalisering. 

 

GUL GIFTSLØRSOPP – Cortinarius splendens

• Hatt: 3-6 cm bred, hvelvet til avflatet, klebrig, sitrongul til svovelgul, etter hvert flekkvis okerbrun til rødbrun i midten.
• Skiver: dypt gule, tette, som unge sitrongule og med alderen brune.
• Stilk: 3-6 cm høy, 0,8-1,3 cm tykk, nederst med en opp til 3 cm bred, kantete knoll, gul, trådet, med mer eller mindre rustbrune, tiltrykte slørrester
• Kjøtt: gult, lukt ubetydelig, skal ikke smakes på!

Voksesteder og utbredelse: Solvarme bøke- og lindeskoger på kalkrik bunn. Første gang registrert i Norge i år 2000. Hittil bare kjent fra kommunene Sogndal, Luster, Evje og Bærum i Sør-Norge. Arten har sin hovedutbredelse lenger syd i Europas løvskoger og forekomstene i Norge er så absolutt de nordligste kjente. 

Sesong: Sensommer - høst.

Forvekslingsfarer: Soppen er svært vakker med sin sterke og klare, gule farge. Man kan forledes til å tro det er en riddermusserong (Tricholoma equestre) - som er en god matsopp - men ved nærmere øyesyn viser knollen ved stilkbasis, slørrestene på stilken og skivene som er brune hos eldre sopper (pga. modne sporer) at det dreier seg om en slørsopp. Musseronger har hvitt sporepulver og ikke slør.
Forholdsregler: Lege må tilkalles, hospitalisering.

  

KANARIGUL SLØRSOPP – Cortinarius meinhardii

• Hatt: 4-8 cm bred, hvelvet til avflatet, klebrig, livlig svovelgul i grunnfargen og etter hvert mer og mer olivenbrun til purpursvart flekket fra midten og utover.
• Skiver: dypt gule, tette, med alderen mer brune.
• Stilk: 4-8 cm høy, 1-2 cm tykk, nederst med en opp til 3 cm bred, kantete knoll, gul, med rustbrune, tiltrykte tråder (slørrester), grønngule mycelrester nederst på knollen.
• Kjøtt: gult, lukt kraftig og egenartet, minner om hageplanten hasselurt (Asarum europaeum), skal ikke smakes på!

Voksesteder og utbredelse:.Vokser i kalkgranskog og annen urterik granskog hvor den lokalt kan være vanlig, oftest flere sammen i små kolonier. Arten er hittil bare kjent fra Østlandsområdet og fra Porsgrunn-Bambleområdet

Sesong: Sensommer - høst.

Forvekslingsfarer: De fremtredende gule fargene kan forlede en til å tro det er riddermusserong (Tricholoma equestre) man har funnet, men ved nærmere øyesyn viser knollen ved stilkbasis, slørrestene på stilken og skivene som er brune hos eldre sopper (pga. modne sporer) at det dreier seg om en slørsopp (dette er "slørsoppkjennetegn"). Musseronger har hvitt sporepulver og ikke slør. Forholdsregler: Lege må tilkalles, hospitalisering.