Alfred Nobel hadde selv ingen barn. Som oldebarn till en av hans to brødre, representerte jeg i mange år familien som styreleder i Familieforeningen Nobel. I tillegg til mitt engasjement for Nobels fredspris, har jeg i en årrekke også vært engasjert i internasjonalt fredsarbeid, ikkevold og konfliktløsning.

I anledning av at Nobelprisen deles ut 10. desember, vil jeg rope et varsku om den retning tildelingen har tatt. Jeg har i mange år hatt svært gode relasjoner med norske bedrifter og enkeltpersoner, Norge er et fantastisk land med respekt for folkets vilje, lov og orden. Derfor er det synd at Nobelkomiteen opptrer på en måte som er i strid med dette.

Glassklare regler

Hele grunnlaget for Nobels fredspris ligger i Alfred Nobels testamente fra 1895. Ifølge Nobels intensjoner i testamentet, skulle prisen gå til "fredsforkjempere", nærmere forklart personer som arbeider for å hindre krig gjennom en "nasjonenes forbrødring", det vil si et globalt samarbeid om nedrustning basert på global rett og globale institusjoner. Hverken mer eller mindre.

Nobelkomiteens oppgave er å dele ut prisen til mottagere som i størst grad oppfyller disse klare intensjonene. Reglene for å oppfylle ethvert lovlig testamente – også Alfred Nobels -  er her glassklare.

Burde ikke fått prisen

Likevel har Nobelkomiteen de siste tiårene bevisst sett bort fra sitt oppdrag og valgt prisvinnere ut fra sine egne preferanser. Menneskerettighetsforkjempere, miljøvernere og en lang rekke andre har fått prisen til tross for at deres innsats på ingen måte ligger innenfor Nobels spesifikke fredsvisjon som fremgår av testamentet. Jeg ønsker ikke å undervurdere deres innsats – de fleste av disse prisvinnerne har gjort svært mye godt for menneskeheten. Men Nobels fredspris skulle de aldri ha fått.

At komiteen ser bort fra testamentet og utvikler sitt eget "utvidede fredsbegrep", er høyst problematisk og trolig også ulovlig. Så lenge det fortsatt pågår fredsarbeid og nedrustning i verden, har ikke komiteen rett til å se på seg selv som suveren og se bort fra testators vilje slik den har gjort. Direktør ved Nobelinstituttet, Geir Lundestad, viste således ringeakt for Nobels fredsvisjon da han i et innlegg i Aftenposten 17. oktober 2007 skrev at "Miljø og klima vil, som når det gjelder menneskerettigheter, snart vise seg å bli en selvfølgelig del av analysen".

Politisering av Nobelkomiteen

Det kan se ut som om norske myndigheter har en tveegget holdning til Nobels fredspris: Oftest har det politiske Norge nesten som fast rutine stått i første rekke for å gratulere fredsprisvinnerne. Samtidig er de samme politikerne opptatt av å påpeke at komiteen er uavhengig og ikke er en del av norsk utenrikspolitikk. Dessuten kjemper politikerne om plasser i komiteen. Kanskje er det ikke så rart at utenriksminister Jonas Gahr Støre har problemer med å forklare at Nobelprisen ikke representerer offisiell norsk politikk?

I debatten som fulgte etter Carl I. Hagens forsøk på å komme inn i komiteen, la ingen vekt på kompetanse knyttet til internasjonalt fredsarbeid -  den mest åpenbare kvalifikasjon for å bli medlem av komiteen.

Da Berit Reiss-Andersen ble utnevnt som nytt medlem, uttalte Arbeiderpartiets parlamentariske leder Helga Pedersen likeledes: "hun (Reiss-Andersen) har en tydelig forankring i norsk politikk, noe som er en viktig kvalifikasjon (…) kvalifikasjoner ut over dette er selvsagt også en styrke (…) i tillegg har hun engasjert seg i menneskerettighetsspørsmål".

Respektløst

Jeg stiller ingen spørsmål ved Reiss-Andersens ferdigheter som jurist, men det er altså primært hennes politiske bakgrunn og engasjement i menneskerettighetsspørsmål som menes å gjøre henne kvalifisert til medlemskap i komiteen. Hennes verv som leder i Advokatforeningen, i tillegg til Advokatforskriftens første oppgave, "Fremme rett og hindre urett", gir imidlertid nå grunn til å håpe at komiteens respektløse forhold til Nobels fredsvisjon vil opphøre.

Et annet problematisk aspekt som er med på å politisere Den norske Nobelkomiteen og fjerne tilknytningen til Alfred Nobel, er at partigruppene på Stortinget får velge sine komitémedlemmer basert på mandatfordelingen etter stortingsvalget. Det blir da selvfølgelig vanskelig skille mellom norsk politikk og Nobelkomiteen. Stortingets oppdrag er å utpeke de personer som er best skikket til å sitte i komiteen – ut fra prisens formål.

Kan bli satt under administrasjon

Det er stadig diskusjon om hvem som bør oppnevnes till Nobelkomiteen. Diskusjonen om Nobels testamente og kriteriene for hvem som kan få prisen er imidlertid nærmest usynlig. Den norske juristen Fredrik S. Heffermehl har blant andre ved en rekke anledninger forsøkt å ta opp denne problemstillingen, men hans argumenter har falt på stengrunn.

Hvis Den norske Nobelkomite ikke vil, eller evner, å holde seg innenfor mandatet fra Alfred Nobel, har den svenske Nobelstiftelsen mulighet til å gripe inn overfor komiteen. Styret i Nobelstiftelsen har siden en endring av den svenske stiftelsesloven i 1996, ansvar for at Alfred Nobels vilje blir fulgt og dermed plikt til å påse at så skjer i ethvert henseende.

Nobelstiftelsens styre vil for eksempel kunne kreve å få en "short list" med aktuelle priskandidater (hvor også den endelige vinneren står) for godkjennelse. Dermed kan Nobelkomiteen og Norge i den ytterste konsekvens risikere å bli satt under administrasjon fra Sverige og miste den fulle råderetten over Fredsprisen.

Mister legitimitet

Politiseringen av Den norske Nobelkomite og dens opptreden i strid med Alfred Nobels testamente, tapper Fredsprisen for legitimitet og relevans for de mål som Nobel hadde. Stortinget og Nobelkomiteen er nødt til å være sitt ansvar bevisst om ikke prisen skal vannes ut og miste sin status som verdens gjeveste utmerkelse. Det er neppe noe som hverken Stortinget, Nobelkomiteen eller de øvrige Nobelprisene kan være tjent med.